Vår keltiske kristenarv, del 1

Kristenarven vår er keltisk. Og den keltiske kirken ble sterkt påvirket av den fornyelsesbevegelsen som startet i den egyptiske og syriske ørken.

Vi har nettopp feiret minnet om Hl.Antonios, den monastiske bevegelsens far. Det gjorde vi når vi feiret vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det vi vet om Antonios den store har Athanasios av Aleksandria, gitt oss del i gjennom sin biografi. Boken Athanasios skrev om Antonios tente en trosvisjon hos mange. Blant annet en mann ved navn Martin, som var offiser i keiserens garde. Da han blir valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Et kloster som ikke var underlagt keiserdømmet, men himmelen! For den godeste Martin var det ikke nok med en samling med mennesker som var opptatt av personlig renhet. Nei, de skulle skape en modell for et helt nytt samfunn. Intet mindre. De ville se Guds rike på jord.

Unge menn - fra ulike samfunnslag - strømmet etter hvert til Tours for å få opplæring av Martin. En av de som gjorde det var Ninian.

I år 398 kom denne Ninian tilbake til Galloway der han ble født. Her etablerer han så en kristen kommunitet ved Whithorn. Senteret skulle bli kjent som 'Candida Casa' - 'det skinnende huset'.

Dette ordet - Candida casa - ble brukt i den latinske Bibelen for å beskrive Kristi forklarelse. Hl.Ninians livsverk skulle bli stående for all ettertid som et håpets fyrtårn for kommende generasjoner. Ninians kommunitet tjente som en fellesskapsmodell for talløse grupper av av munker, nonner og eneboere i alle de keltiske områdene.

Biskop Germanus
I år 429 og 447 ble biskop Germanus sendt fra Gallia på to lengre misjonsreiser for å gjenreise en svekket britisk kirke. Germanus oppmuntret og oppfordret de britiske kristne til å følge ørkenfedrenes og ørkenmødrenes eksempel. Og gledelig nok - dette var det mange som gjorde. I det sjette århundre var monastiske kommuniteter og fellesskap det fremste uttrykket for kirken i de britiske områdene.

(fortsettes)

Da lyset over landet strøymde

Jeg synes det er fascinerende at de keltiske misjonærene, som brakte evangeliet til Norges kyster, var så sterkt påvirket av de såkalte ørkenfedrene. Det finnes mange likhetspunkter mellom dem. Denne måneden feires den hellige Ninian. Denne Ninian, som levde mellom år 360-432, kom fra en kristen familie i det romerske Nord-vest England. Han studerte teologi i Rom, og på vei tilbake gjennom det galliske (keltiske) Frankrike ble han elev hos Martin av Tours. Vel tilbake i Skottland bygde han rundt 397 det som muligens er den første steinkirken på de britiske øyene. Nærmere bestemt i Whithorn. Dette stedet ble kalt "Candida Casa". Navnet betyr "hvitt hus" eller "skinnende hus". Bakgrunnen for dette navnet skal være at de hvitkalkede veggene skulle minne menneskene om Ham som er verdens lys. I denne hulen har den hellige Ninian trukket seg tilbake til et liv i stillhet og bønn, og her endte han sitt liv som eneboer. Candida Casa ble et vekst- og vekstsenter for klosterbevegelsen, og et betydelig misjonssenter. Ifølge tradisjonen skal den hellige Ninian ha nådd så langt som til Shetland på sine misjonsreiser. Klostret til den hellige Ninian ble viet til Martin av Tours.

Denne Ninian hadde også sitt eget bønnested i en liten hule nede ved stranden, med utsikt til selene i havet. Ninian lærte at Guds evige ord er reflektert i hvert dyr og i hvert et menneske. Når Ninian skulle velsigne noen, så tegnet han en ring rundt det mennesket med staven sin. Det gjorde han både med mennesker, dyr og landområder som han velsignet. Innenfor denne sirkelen skulle Guds velsignelse manifesteres.

Historien om Ninian har paralleller til helligstedet Selja i Norge. Som kjent kom de første keltiske misjonærene hit, kanskje en gang på 800-tallet. Sunnivakirken som ligger utenfor Sunnivahulen på Selje ligner på Ninians kirke i Isle of Whithorn. Og terasseanlegget på Selja skal ha vært hvitkalket og godt synlig fra havet - kanskje lik Ninians Candida Casa.

Mens jeg har tenkt på den hellige Ninian i dag, har jeg tenkt på at det lyset fra hulen hans som berørte hele Skottland, og sikkert var en inspirasjonskilde for pionermisjonærene som kom til Norge noen hundre år senere, kom fra en annen hule, nemlig fødselsgrotten i Betlehem. Uten lyset fra Betlehem, ville ikke lyset har skint over høyedragene i Skottland og heller ikke skint over Norges kalde kyster.

Det er virkelig noe å takke Gud for. Jeg blir aldri ferdig med å forundre meg over inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske.

Ved minnedagen for den hellige Ninian, som var den 16. september, er leseteksten hentet fra Salme 104,1-22, Jeg anbefaler gjerne det til videre studium i dag. Bildet viser Ninians hule. Glassmaleriet er også av den hellige Ninian