Biskop Hilarius kjempet for den overleverte apostoliske troen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle kirkefedrene fra 300-tallet: Hilarius av Poitiers (317-367).

Hilarius vokste opp i et hjem hvor man ikke bekjente den kristne troen. Vi kjenner lite til hans barndom, men det er tydelig at han bar på en inderlig søken etter sannheten. Han kom til tro ved å lese Bibelen og ble døpt på bekjennelsen av sin tro sammen med sin kone og sin datter.

I år 353 blir han viet til biskop av Poitiers i Frankrike. Det skjer i en opprivende tid for kirken. Kampen mot arianismen var hard. Arianismen var en teologisk lære som har sin bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius, som levde ca 260-336. Ifølge arianismen er Sønnen et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig.

Hilarius var motstander av denne vranglæren, og gav tydelig uttrykk for det. Det førte til at keiseren forviste ham fra Poitiers i perioden 356-359. I eksil i landskapet Frygia skrev Hilarius sitt mest betydningsfulle verk. En bok om Treenigheten.

Biskop Hilarius var en tydelig forsvarer av den overleverte apostoliske troen. Gjennom sin bibelkunnskap og forståelse for de brytningene som oppstod i forbindelse med det nikenske kirkemøtet, spilte Hilarius en helt avgjørende rolle i formingen av den teologiske tenkningen i vest. En av hans elever, og som skulle lære mye av biskop Hilarius, var Martin av Tours. Før sin død oppmuntret Hilarius Martin, som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike, til å grunnlegge et kloster i stiftet Ligugé. Martin av Tours skulle bli en av de største inspiratorene til den monastiske bevegelsen blant kelterne, hvorfra vi har vår norske kristenarv.

Mot slutten av sitt liv skrev biskop Hilarius en kommentar til Salmenes bok.

Hans minnedag er 13. januar

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Vår keltiske kristenarv, del 1

Kristenarven vår er keltisk. Og den keltiske kirken ble sterkt påvirket av den fornyelsesbevegelsen som startet i den egyptiske og syriske ørken.

Vi har nettopp feiret minnet om Hl.Antonios, den monastiske bevegelsens far. Det gjorde vi når vi feiret vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det vi vet om Antonios den store har Athanasios av Aleksandria, gitt oss del i gjennom sin biografi. Boken Athanasios skrev om Antonios tente en trosvisjon hos mange. Blant annet en mann ved navn Martin, som var offiser i keiserens garde. Da han blir valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Et kloster som ikke var underlagt keiserdømmet, men himmelen! For den godeste Martin var det ikke nok med en samling med mennesker som var opptatt av personlig renhet. Nei, de skulle skape en modell for et helt nytt samfunn. Intet mindre. De ville se Guds rike på jord.

Unge menn - fra ulike samfunnslag - strømmet etter hvert til Tours for å få opplæring av Martin. En av de som gjorde det var Ninian.

I år 398 kom denne Ninian tilbake til Galloway der han ble født. Her etablerer han så en kristen kommunitet ved Whithorn. Senteret skulle bli kjent som 'Candida Casa' - 'det skinnende huset'.

Dette ordet - Candida casa - ble brukt i den latinske Bibelen for å beskrive Kristi forklarelse. Hl.Ninians livsverk skulle bli stående for all ettertid som et håpets fyrtårn for kommende generasjoner. Ninians kommunitet tjente som en fellesskapsmodell for talløse grupper av av munker, nonner og eneboere i alle de keltiske områdene.

Biskop Germanus
I år 429 og 447 ble biskop Germanus sendt fra Gallia på to lengre misjonsreiser for å gjenreise en svekket britisk kirke. Germanus oppmuntret og oppfordret de britiske kristne til å følge ørkenfedrenes og ørkenmødrenes eksempel. Og gledelig nok - dette var det mange som gjorde. I det sjette århundre var monastiske kommuniteter og fellesskap det fremste uttrykket for kirken i de britiske områdene.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

I dag feirer amerikanerne Veterans Day, mens Kirken feirer Hl. Martin av Tours. Det i seg selv burde være en tankevekker. Martin var den romerske soldaten som la ned sine våpen, fordi han som Kristi soldat, ikke kunne drepe noe menneske.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com