Skjebnedag for Europa - hvor er bønneinitiativene?

 

Mens disse linjene skrives går luftvernsirenene i nabolaget. Klokka er 12,00. Selv om jeg ikke har opplevd krig har jeg aldri likt den lyden. Den har en uhyggestemning over seg. For meg blir sirenelyden og klokkeslettet som et profetisk vekkerop. Dagen i dag karakterises i vestlige medier som et vippepunkt når det gjelder samtalene om en eventuell storkrig på europeisk jord. Det kan gå begge veier. Dette er utvilsomt en skjebnetid for Europa. 

Det er med forundring og avmakt jeg registrerer at så få kristne er opptatt i det offentlige rom av det som skjer mellom Russland og Ukraina. Jeg har ikke registrert noe bønnenettverk i Norge som oppfordrer til forbønn, ingen kirker som faster og er i bønn, ingen kirkeledere på banen. Ikke noe fra anerkjente profetiske røster. Det er selvsagt mulig at noen har tatt initiativ, som jeg har oversett, men jeg har i hvert fall ikke sett noe. 

Det kan være mange årsaker til dette. Manglende årvåkenhet? Manglende oversikt eller prioritering? Tidspress? Hvordan vi definerer kallet vårt?

I hvert fall er det tankevekkende, og det reiser mange spørsmål. 

Nå tror jeg likevel det er mange forbedere som har bedt og ber for det som skjer. For forhandlingene og utsendingene fra de ulike nasjonene og de vanskelige samtalene. Det er bra, Det er den organiserte bønnedekningen jeg savner. Kanskje er det et tegn på at bønnebevegelsen er ikke der den burde være åndelig talt? Kanskje mangler det åndelig innsikt og nø? Måtte Gud forbarme seg over oss og reise opp nange som Rees Howells og sønnen Samuel, som ba for nasjonene, ikke minst under 2.verdenskrig, og som vant åndelige stridskamper i bønn og som fikk se synlige resultater her i tiden i form av Guds inngripen. Som aldri før trenger vi bønnevektere på murene.

Tragedie rammer europeisk bønnebevegelse

Grunnleggeren og koordinatoren av Bønnehuset i byen Thun (Sveits) og mannen hennes, døde 2. mars i en ulykke mens de vandret i Alpene. Ifølge det sveitsiske nyhetsnettstedet Livenet hadde Michèle Käch og ektemannen Christoph (de giftet seg i juni 2020) nettopp startet en ukes ferie i fjellregionen Bern. Etter et vanskelig søk fant politiet og Alpine beredskapsgrupper begge omkommet.

De hadde sendt en video til slektninger av den vakre utsikten øyeblikket før ulykken.

Susanna Rychiger, tidligere leder for bønnebevegelsen 24-7 i Sveits og venn av Michèle, hadde "møtt paret til kaffe med tidligere samme morgen", fortalte hun Livenet. “Skuldrene mine gjorde vondt, og de ba spontant og naturlig for meg. Slik var de ”.

Rychiger, som var involvert i ulike bønneprosjekter med Michèle i årevis, legger til: "Hun hadde en lidenskap for å vandre med Jesus (...) Siden hun var liten, tok moren hennes med til til bønnerommet, hvor hun lærte om tilbedelse".

Bønnehuset i Thun ble åpnet i 2018 av Michèle og venninnen Maria Fechter. Målet deres var å bringe kristne fra forskjellige kirker sammen for å be og prise Gud. Flere evangeliske bevegelser støttet det lokale initiativet.

Maria Fechter sa: “Bønnehuset forblir åpent, vi vil fortsette å tilbe Gud (...) Vårt fokus er Jesus. Jeg har mistet min beste venn, og det gjør vondt, men dette handler ikke om å ha det bra, men om å fokusere på Jesus. Selv i smertene vil vi fortsette å tilbe, og vi vil sannsynligvis være enda mer klar over virkeligheten i det vi synger ”.

Familien til 'Mischi', som de kalte Michèle, skrev: «Hun lyttet til musikk hele dagen, og prøvde ofte å forestille seg hvordan himmelen er. Hun ønsket alltid å være nær Guds hjerte. Og nå er hun veldig nær ”.

Ifølge venner hadde Michèle også et hjerte for de som var utsatt for menneskehandel og hadde reist til andre steder for å bli involvert i kristne initiativer mot seksuell slaveri.

Oversatt fra Evangelical Focus av Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: En åndelig strid større enn årets krise, del 1

Her er et nytt profetisk ord fra ekteparet, Patricia og Rick Ridings, som driver bønnehuset 'Succat Hallel' i Jerusalem. Dette er så viktig at jeg har oversatt det til norsk. På grunn av lengen kommer det i to deler:

Det er vår overbevisning at akkurat nå er forbedere kalt til en kamp av 'episke dimensjoner', en kamp som er mye større enn den kampen vi kjemper mot COVID-19 viruset. Det er en tid hvis fokus alene på COVID-19 kan til og med avlede oss. Det er en episk strid for en 'en milliard sjeler innhøstning' og for at nasjoner skal endres til å bli 'saue'-nasjoner mens det ennå er tid.

1. EN ÅNDELIG KAMP FOR NASJONENE

Dette er en tid for å fokusere på 4.Mos 23,23 når det gjelder nøkkelnasjoner og deres Kyrios-type ledere. Vi opplever at Gud setter søkelyset på Israel, Hong Kong, Taiwan, Sør-Korea, Australia, Indiia, Storbritannia, Uganda, Kenya, Nigeria, de sunni-arabiske nasjonene, Bolivia, Brasil, Guatemala, Honduras og USA. Proklamer over Israel, og over nasjonene som enten begynner eller fortsetter å stå med Israel følgende:

For det finnes ikke trolldom i Jakob, ikke spådomskunster i Israel. Når tiden er inne, blir det sagt til Jakob og til Israel hva Gud vil gjøre.' 4.Mos 23,23.

For noen få dager siden la jeg (Patricia) merke til tallene 23,23 på telefonen min. Jeg følte at Hherren ville ha min oppmerksomhet og jeg undret meg på hva det kunne være. Hva betydde tallet 23 og hvorfor synes 23,23 å leve sitt eget liv foran meg?

Senere, ba jeg for noen som gikk gjennom et angrep fra fienden, og jeg følte at jeg skulle proklamere over henne ordene fra 4.Mos 23,23. Når jeg slo opp dette skriftstedet så jeg at 4.Mos 23,23 stemte med de tallene jeg hadde sett på klokken min: 23,23.

Dette var det Herren forsøkte å fortelle meg, hvor avgjørende viktig og relevant dette skriftstedet er for akkurat disse dagene.

2. ET KALL TIL FASTE

Fordi trolldom er involvert i denne striden, kaller vi forbederne til å spørre Herren hvorvidt dette er  en tid hvor deres stridende bønn skulle styrkes gjennom faste? Vi har allerede startet en utvidet faste, hvor vi bare tar til oss væske, og ber om at Herren skal vise deg om du skal faste, og hvis så er tilfelle hva slags faste og hvor lenge den skal vare.

3. FOKUSER PÅ Å AVSLØRE OG RYKKE OPP ONDSKAPENS SYSTEMER

Vennligst se nærmere på synet som Herren ga Rick om 'ondskapens systemer' som er som edderkoppnett og onde herskere som edderkopper. Vi føler at de neste månedene er spiller en nøkkelrolle for å fjerne mange spindelnett og edderkopper. Proklamer Job 8,11-15:

'Vokser sivet opp der det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann? Ennå står det friskt og grønt og blir ikke skåret - da visner det før alt gress. Slik går det også med dem som glemmer Gud. Den gudløses håp går til grunne. Skrøpelig er det han stoler på, og det han trøster seg til, er spindelvev. Han støtter seg på sitt hus, men det står ikke. Han holder fast i det, men det står ikke fast.'

4. BEGRENS EN VERDENSKRIG VED EN BEGRENSET KRIG I 'DE ØSTLIGE VANN' OG SØR FOR KINA

Jeg (Rick) har allerede offentlig uttalt for flere år siden at når tiden er inne for en stor innhøstning, at Satan vil forsøke å forhindre den gjennom en verdenskrig, som han gjorde forsøk på når han forsøkte å avskjære Azuza Street vekkelen og en verdensomspennde pinsevekkelse gjennom 1.verdenskrig og Spanskesyken.

Før nedstegningen her i Israel 23.mars , ba jeg (Patricia) sammen med et israelsk ektepar for den israelske regjerigen. I det vi ba fikk jeg i et syn se en høy mur plutselig kollapse og ble knust til bittesmå biter. Jeg kom til å tenke på Jes 30,12-13:

'Derfor sier Israels Hellige: Fordi dere har forkastet dette ordet og satt deres lit til vold og krokveier og støttet dere på sllikt, derfor skal denne misgjerningen bli for dere som et falleferdig stykke av en høy mur som skyver seg mer og mer fram. inntil muren med ett, i et øyeblikk, styrter sammen og knuses...' 

Tre dager senere så vi overskriften: 'Partiet Blått og Hvitt kollapset plutselig', de samme ordene som hentet fra Jes 30,12-13.

I det vi frydet oss over dette bønnesvaret, hørte jeg Herren si at vi skulle be om at korrupsjonens mur skulle falle i Kina og be om at det kinesiske folket skulle befris. Etter dette begynte vi å lese rapporter på rapporter om korrupsjon som hadde blitt avslørt og om nasjoner som holdt Kina ansvarlig for sin urettferdige handelspraksis, etc.

Herren bekreftet dette for meg mens jeg leste Jes 26,20-27,1:

'Mitt folk kom inn i dine kamre, og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk , inntil vreden går over! For se, Herren går ut av sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning. Jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen, og ikke mer dekke sine døde. På den tiden, skal Herren med sitt sverd, det harde og store og sterke, hjemsøke Leviatan, den raske dragen, og Leviatan, den bukende dragen, og han skal drepe uhyret som er i havet.'

Vi hadde bedt for havene sør og øst for Kina og for Kinas naboland, så dette var en oppmuntrende bekreftelse at gjennom denne tiden med pandemi, som kom fra Kina, vil Herren ta seg av drageånden som har holdt Kinas befolkning i slaveri så lenge!

Takk Gud, dragen flykter! Måtte alle Herrens fiender flykte fra Ham, Israels Mektige.

fortsettes

Bønnekonferanser flere steder i Sverige denne helgen

Denne helgen innbyr Skånes pionjärmission til bønnekonferanse i Hässleholm pingstkyrka. I forbindelse med bønnekonferansen skal man be spesielt for Skåne, Halland, Kalmar (bildet), Kronoberg og Blekinge.

Hovedtema for bønnekonferansen er 'Opphøy kong Jesus over hele Sverige.'

Samme helg deltar den norske evangelisten og bederen Håkon Fagervik på innvielsen av bønnehuset i Arvesund. Der har menigheten 'Pappas hus' kjøpt den gamle Misjonskirken, og starter et bønnesenter der. Arvesund ligger i Jämtland.

Seminar om våre keltiske røtter på bønnekonferansen i dag

Når disse linjene skrives er det like før jeg setter meg i bilen for å kjøre til Grimerud for å delta på Den nasjonale bønnekonferansen som holdes der denne helgen. Jeg gleder meg til å møte bederne igjen.

I ettermiddag skal jeg også ha et seminar med tittelen: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det gleder jeg meg veldig til. Takk til alle dere som vil be for meg.

Søndag taler jeg i Toten frikirke på Raufoss. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 8

Jeg har kommet over noen veldig spennende opplysninger vedrørende de historiske bønnehusene i Wales. E. G Bowen (bildet), som var professor ved University College of Wales i Aberystwyth, var den oppfatning at hele det sørvestlige Britannia har vært influert av koptiske kristne i det femte og sjette århundre.

I en bok utgitt av University of Wales i 1954: "Settlements of the Celtic Saints in Wales", skriver Bowen blant annet, her i min oversettelse:

"Forfølgelsen av kristne i den romerske provinsen Egypt og Det nære Østen forårsaket at mange måtte flykte ut i ørkenen. Til å begynne med levde de som solitære ... Senere kom de sammen i store eller små grupper for å arbeide og feire gudstjenester. Ledende kristne fra Vesten besøkte fra tid til annen de som bodde i ørkenen, og når de kom hjem bygget de tilsvarende klostre som de hadde sett."

Professor Bowen nevner steder som Lerins, i nærheten av Marseilles, og Liguge, og Marmoutier, i nærheten av Tours, som eksempler på dette. Ideen bak disse klostrene ble så spredt til Britannia.

Arkeologer i moderne tid har vist at land rundt det østlige Middelhavet - som for eksempel Egypt, daværende Palestina og Lille-Asia, i den post-romerske æra hadde direkte handelskontakt med det sørvestlige Britannia. På leirkrukker er det funnet kristne symboler.

Professor Bowen mener å kunne påvise at monastiske kommuniteter ble etablert og spredte seg raskt på den nordlige kysten av Cornwall mellom år 470 til 500 e.Kr. Begynnelsen var sannsynligvis i Tintagel og spredte seg til Llanilltyd Fawr, Nantcarban, Llandaff, Caldey, Glastonbury, St David's, Llanbadarn Fawr med flere steder.

I Wales vil vi finne navn på steder som heter Llan. Opprinnelsen til dette ordet er kirke i betydningen familie eller en stamme. De tidlige kirkene var små familiehjem.

Det er svært interessant, synes jeg at de keltiske kristenrøttene har sin opprinnelse i Egypt, blant våre koptiske venner der. Og de keltiske kristenrøttene er jo våre. Så de norske kristenrøttene er både koptiske og keltiske.

(fortsetter)

Nytt bønnens hus etablert på Shetland

Jeg er litt overveldet for tiden av hva Gud holder på med! Stadig vekk hører jeg om og kommer i kontakt med mennesker som opplever Guds tiltale om å starte bønnehus, ofte på de mest avsidesliggende steder. Det samme kallet jeg selv har. Jeg tror på ingen måte at dette er tilfeldig.

Et ektepar som har fått et slikt kall er Ruth og Graham Booth. De har flyttet fra den hellige øya Lindisfarne, hvor Graham Bell var leder for den internasjonale økumeniske kommuniteten St. Aidan and Hilda Community, til Fetlar på Shetland.

I april 2016 kjøpte Graham og hans kone Ruth The Glebe (bildet), like i nærheten av The Kirk, Tresta Sands og Papil Water. The Glebe har vært et gjestgiveri, og har seks gjesterom.

Det hele begynner 16 år tidligere. Da tilbringer Graham 10 dager i stillhet sammen med Mor Mary Agnes, leder for en kommunitet og retreatsted på Fetlar. Oppholdet skulle få stor betydning for Graham Booth, men lite ante han den gangen at Gud skulle kalle ham til å grunnlegge et bønnens hus på Shetland seks år senere. Riktignok hadde han og kona besøkt Shetland en rekke ganger, men noe slikt var ikke i deres tanker. Men så kalte Gud dem tilbake, og nå har ekteparet de siste atten månedene drevet med et oppussingsarbeid av The Glebe. Det aller første de satte i stand var et kapell i husets andre etasje. Nå pusses rommene opp til å ta imot gjester. Mange har allerede kommet.

Men de siste 18 månedene har de også utviklet en egen bønnerytme. De ber fire ganger om dagen og har det uken inn i følgende temaer:

Søndag: Oppstandelsen
Mandag: Skaperverket
Tirsdag: Inkarnasjonen
Onsdag: Den Hellige Ånd
Torsdag: Treenigheten
Fredag: Kristus og korset
Lørdag: Guds rike

I tillegg til dette bruker de bønneatlaset 'Operation World' slik at de kan be systematisk for verdens nasjoner. Bønnen som bes midt på dagen er avsatt til dette.

At dette skjer på Shetland er også litt overveldende for meg personlig. Etter at jeg talte på en transatlantisk bønnekonferanse der i 2005 (Fire from the North) har jeg kjent meg dratt tilbake dit mer enn noe annet sted jeg har besøkt. Jeg kjenner på en spesiell bønnebyrde for Shetland. Jeg gleder meg stort over at dette bønnehuset nå er blitt en realitet. Mor Agnes og kommuniteten på Fetlar er lagt ned fordi medlemmene er blitt for gamle til å bo der.

Keltiske kristenrøtter, en bønnesnor og et bønnehus ved Atlanterhavskysten

Pakke i postkassa er noe av det jeg liker best! Gjerne overraskelsespakker! Da blir jeg som et barn igjen. Denne hadde jeg derimot bestilt selv og virkelig gledet meg til. Den inneholdt to hefter skrevet av den rumenske munken, fader Seraphim, og to bønnesnorer, begge håndlaget av munker fra Athos og usedvanlig vakre.

Fader Seraphim arbeider med et svært spennende bønneprosjekt. Han har fått et kall fra Herren om å bygge et ortodoks-keltisk kloster på øya Mull, en avsidesliggende øy i Hebridene. Her er Atlanterhavet nærmeste nabo. Hebridene består av mange små og store øyer på vestkysten av Skottland. Disse øyene var hjemmet til mange keltiske helgener. Selve navet i det som skal bli et bønnens hus der ute i havgapet er Kilninian, kirken til hellige Ninian og Cuthbert. Den nåværende er bygget i 1775 og trenger desperat å bli restaurert. Det er dette prosjektet fader Seraphim holder på med. Jeg kjenner en slik sterk dragning mot dette prosjektet av flere grunner. For det første handler jo dette om våre norske kristenrøtter - de keltiske. Og for det andre: jeg tror Gud har en spesiell sans for bønnehus bygget på små, ofte avsidesliggende plasser! For, jeg har merket meg at Gud gjennom den hellige historien ofte har begynt et verk på små steder som har skapt store ringvirkninger.

Pakken inneholdt et hefte om fader Seraphims reise til en annen hellig øy, Iona. På det forblåste stedet teltet han og levde med Gud helt alene der under det stjernestrødde himmelhvelvet. Så har han skrevet om noe av det han opplevde der, og flettet teksten sammen med vakre bilder. Det andre heftet er hans refleksjoner om bønnen.

Som allerede nevnt er bønnesnorene noen av de vakreste jeg har sett. Fader Seraphim har fått de spesiallaget på munkeøya Athos, og de er knyttet med to fargede tråder. Den jeg anskaffet meg er rød og svart. May Sissel kjøpte et mindre i grønt og svart. En slik bønnesnor brukes når man ber Jesusbønnen, for lettere å beholde konsentrasjonen.

Denne helgen blir en rolig helg hjemme etter noen intensive reiser i det siste. Det er bots- og bededag til søndag. Den skal vi markere og det er i mange kirker også selve jubileumsdagen for reformasjonsjubileet. Her i vår hjemby markeres jubileet med en stor festgudstjeneste i Gjøvik kirke. Jeg regner med at vi drar dit. Neste helg skal jeg ha et seminar i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad med tittelen: Om å kjenne Den hellige. Det er samlinger lørdag og søndag kl.15.00 og 18.00. Du er hjertelig velkommen.

Om noen skulle ønske å kjøpe fader Seraphims hefter og bønnesnorer - alt går til inntekt for det nye klosteret - så ta kontakt så skal jeg gi deg de nødvendige opplysningene.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 4

Husmenighetene som apostelen Johannes hadde tilsyn med og de hjemlige cellene tilhørende biskop Basilios, hans søster Makrina og de kappadokiske fedrene og mødrene fantes innen en ganske overkommelig reiseavstand til hverandre i det som i dag er Tyrkia.

Makrina (330-379) var en eldre søster av kirkelederne Basilios av Caesarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste. Hun etablerte et familiekloster nær hennes hjem i Annesi i Pontus. Det var hennes mor som gav henne undervisning i Den Hellige Skrift.

Det var etter at hennes forlovede døde mens hun bare var 12 år gammel, at Makrina bestemte seg for at hun ikke ville gifte seg, men forbli "Kristi brud" for resten av sitt liv. Hun var den eldste av i alt 10 søsken, og hennes gudfryktige liv ble et levende vitnesbyrd for dem alle. Hjemmet ble et bønnens hus.

Når broren Basilios kom hjem fra universitetet oste han av stolthet over sine oratoriske evner. Makrinas stillferdige liv i bønn grep ham så sterkt at han ydmyket seg for Herren, overgav sitt liv i Kristi tjeneste og det førte til at han gav fra seg sin store eiendom og sine mange eiendeler og ble munk. Makrina oppmuntret sin bror om å slå seg ned på et eneboersted mot motsatt side av elven fra der de bodde. Dette stedet ble et bønnens hus og etter hvert slo andre munker seg ned i nærheten for å etablere lignende bønnehus.

Basilios ønsket å leve slik Kristi disipler hadde levd og de kommunitetene han bygget opp åpnet også dørene til ektepar og barn. Enkelte ganger adopterte de også foreldreløse barn. Familiene bodde i egne hus, men tilhørte kommuniteten. De kom så sammen for å be.

(fortsettes)

Billedtekst: Makrina med et ikon av hennes tre kjente brødre.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.

Møtt med Guds forunderlige nærvær på Voss

Når disse linjene skrives er det blitt natt til tirsdag. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Out Cry, bønnekonferansen på Voss. For vår del ble det to velsignede dager. Jeg talte på søndagens kveldsmøte og på et seminar om den profetiske forbønnstjenesten mandag ettermiddag. Vi skulle egentlig ha reist lørdag med toget, men jeg ble syk natt til lørdag, og vi valgte å utsette reisen til søndag og da kjøre bil over Filefjell. Det gikk greit til Voss, men tilbakereisen ble litt utfordrende med tett snødrev over fjellet.

120 deltagere på konferansen. Mange av dem ungdommer. Møtene var preget av et stillferdig Gudsnærvær, hvor mange mennesker ble berørt av Gud. Jeg setter stor pris på den várheten for Den Hellige Ånd som Anders Skarpsno fra Bønnesenteret på Levanger viser når han leder lovsangen. Det var så godt å lovprise Herren, og det var gripende å se så mange ungdommer i stille tilbedelse. Jeg talte som sagt søndag kveld. Emnet var hentet fra 1.Mosebok 17,1 om Guds kall til Abraham om å leve for Guds ansikt. Da jeg inviterte til å komme frem for å ta imot Herrens velsignelse, kom like så godt hele forsamlingen fram! Hver av dem fikk med seg korsets tegn i deres panne, og, en hilsen fra Herren.

Her er den lange køen av mennesker som gjerne ville få del i Herrens gode velsignelse! En av de som kom frem viste seg senere å være en kvinne fra Moldova. I det jeg tegnet korsets tegn i hennes panne, hørte jeg Herren si til meg at jeg skulle hilse henne og si: Du må huske at Herren har sagt at Han er din bolig!

I går før vi skulle reise fra Voss fortalte hun meg at hun hadde sagt til Herren når hun kom til Norge at hun følte seg så alene. Hvem skulle ta vare på henne? Da sa Herren: Jeg vil være din bolig! Og nå fikk hun samme hilsenen fra Herren en gang til. Jeg visste ikke noe om at Gud hadde sagt de samme ordene før jeg ba for henne. Og mange andre ble sterkt berørt av Herren under denne forbønnsstunden. All ære til Jesus.

Det var en stor velsignelse å få treffe Daphne og Roy Godwin (det øverste bildet), lederne for bønnehuset Ffald-y-Brenin i Wales. Boken om det forunderlige Gud gjør er nettopp oversatt til norsk: "Strømmer av nåde", og har blitt til så stor velsignelse for meg. Jeg har hatt gleden av å skrive en anbefaling som er trykket på bokens forside. Det underlige er at omtrent samtidig som Gud begynte å gjøre forunderlige ting i Wales, begynte det samme å skje i Kristi himmelfartskapellet. Begge steder opplever vi et påtagelig Gudsnærvær. Daphe og Roy Godwin er to enkle mennesker, som kommuniserer svært godt med nordmenn. Deres stillferdige vitnesbyrd om det Gud gjør midt i blant dem på dette vakre retreatstedet griper alle som hører på. Jeg er overbevist om at de kom til Norge, til Voss, på nøyaktig rett tidspunkt for de planer Gud har med Norge. Det som begynte på Voss disse dagene vil få ringvirkninger over hele landet. Jeg tror vi ser begynnelsen til at Gud reiser opp bønnens hus over hele vår nasjon, steder hvor mennesker blir velsignet. Mer om dette senere.

Fra undervisningen mandag ettermiddag med tema: Den profetiske forbønnstjenesten.

En stor takk til arrangørene av OutCry Voss som inviterte May Sissel og meg til å være med på dette. Det var en stor ære å få dele fellesskap med dere disse dagene. Vi kommer gjerne tilbake.

Bønnehuset på Fetlar

Jeg ble så fascinert av bønnehuset på Fetlar (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går, at jeg forsøkte å finne ut mer om søster Agnes og bønnekommuniteten hun startet, på denne nordligste av øyene på Shetland. Det hele begynner i 1984 da søster Agnes kommer til Fetlar. Jeg har ennå ikke klart å finne ut noe mer om hvem hun er eller noe om hennes bakgrunn, men jeg leter i noen kilder, og vil komme tilbake til dette senere. På Fetlar forsøker hun å leve i kontemplasjon og et isolert liv i bønn. For Jesus alene. I bønn for Shetland, Orkenøyene, Færøyene og Norge. Hun lever alene i fire år, i en liten hytte med et lite fjøs. Fjøset blir omgjort til et kapell, hvor søster Agnes begynner å be tidebønner. Dagene fylles med bønn, arbeid og rytmen fra havet.

Etter hvert føler andre seg dratt til skjønnheten og villskapen i landskapet på Fetlar. En bønnekommunitet ble dannet her i 1988. Det kommer nye bygninger til, med gode overnattingsmuligheter.                                                                                                                        

Det bor snaut 80 mennesker her. Fetlar ligger omlag 129 kilometer fra Sumburgh, som er flyplassen på Shetland, og omlag 80 kilometer fra Lerwick, Shetlands 'hovedstad'. Du må ta to ferjer for å komme hit. Den første tar 20 minutter og går fra Toft, som ligger 45 kilometer fra Lerwick, til øya Yell. Derfra må du kjøre 28 kilometer med bil tvers over Yell, og så en 10 minutters ferjetur til Unst.

Kommuniteten som skulle vokse frem her står i den anglikansk/episkopale tradisjonen. I 2013 levde det fire søstre her. De var alle sterkt influert av den keltiske spiritualiteten. Det finnes også lege medlemmer av denne ordenen, spredt over hele Storbritannia. Nå er nonnene som tilhørte kommuniteten på Fetlar flyttet ut, og stedet skal selges. Det nordligste bønnehuset i Storbritannia er i ferd med å bli historie. Eller? Håpet er at stedet kan sikres for ettertiden. Kanskje ved at norske bedere kunne kjøpe stedet og kanskje drive det videre, som et bønne- og retreatsenter for mennesker som vil trekke seg tilbake i stillheten for å leve i bønn. Er dette noe som rører ved ditt hjerte, la høre fra deg!

Her er en liten film fra Fetlar jeg fant på YouTube. Den viser ikke bønnehuset, men viser likevel noe av den spektakulære naturen:

https://www.youtube.com/watch?v=0kvYaS8EwfQ

'Du elsker ikke familien min'

Det var en sterk opplevelse å lytte til bønnelederen, Rania Sayeigh, fra bønnehuset i Nasaret, som talte på bønnekonferansen på Grimerud i helgen.

Hun fortalte blant annet om hvordan Jesus hadde kommet til henne en dag, og sagt: 'Du elsker ikke meg!'

Hun kunne ikke forstå hva Jesus mente. Tross alt hadde hun holdt på med å be og lovsynge Jesus i 17 år i 'House of prayer and exploits'. Så hun spurte hva Jesus mente. Da fikk hun svaret: 'Elsker du Meg, elsker du også min familie'. Det var utfordrende for en araber å høre! Men gradvis avdekket Gud sine evige løfter til Israels land og folk for Rania, og en djup kjærlighet til jødene ble lagt ned i hennes hjerte. Og kjærligheten Rania fikk smittet over på de arabiske pastorene hun hadde kontakt med. Det fikk sitt fulle utløp under en bønnekonferanse i Israel, hvor 700 arabiske troende var samlet, og noen få messianske jøder, og de arabiske pastorene bøyde seg ved sine messianske jøder og vasket deres føtter.

Nøkkelen til hva Gud nå gjør - med tegn og under i Nasarets gater - handlet om å omfavne Guds løfteord til jødene, som Han ikke har trukket tilbake. Jeg satt og tenkte på dette i dag, da jeg lyttet til et intervju med David Demian, som leder Watchman for the Nations, med base i Canada.

David Demian forteller i dette intervjuet om hvordan de ba om vekkelse over Canada, og hvordan Gud minnet dem om at nøkkelen for å få denne vekkelsen, er å velsigne Israel. Det var utfordrende for David Demian. Han er egypter.

Men på samme måte med Rania Sayegh så begynte Gud å åpenbare sitt Ord for David Demian, og han så det samme som den arabiske kvinnen i Nasaret. Nøkkelordet er åpenbaring!

Vi forstår ikke hvorfor Israel er så viktig om ikke Gud åpenbarer det for oss.

Lytt gjerne til intervjuet med David Damian hvor han forklarer hva de måtte gjøre med hensyn til den skyld som hvilte på Canada for deres forhold til jødene, her:

http://www.youtube.com/watch?v=p6GyNwYiUCY