Anglikanske biskoper sier nei til samkjønnede ekteskap

Biskopene i The Church of England har kommet til en helt annen konklusjon enn biskopene i Den norske kirke. Etter en to år lang diskusjon annonserer de nå at de ikke vil godkjenne samkjønnede ekteskap. De vil derimot forsvare det bibelske ekteskapet mellom en mann og en kvinne.

Det er den engelske avisen The Guardian som skriver dette.

Biskopenes rapport som nå foreligger kommer etter en to år lang intern diskusjon biskopene imellom og samtaler mellom legfolk og prester. Reaksjonene fra homofile innen The Church of England, eller Den anglikanske kirken som den også kalles, har ikke latt vente på seg. De er både sinte og svært skuffet.

Biskop Graham James av Norwich sier i en uttalelse at kirken ikke skulle "justere sin lære til samtidens spesielle strømninger". Han kom med uttalelsen når rapporten ble presentert på en pressekonferanse nylig.

Biskopene understreker at rapporten er å anse som en del av en pågående prosess, og ikke som et endelig svar i sakens anledning.

Billedtekst: Erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby.

Når Ånden faller

Som jeg har skrevet på bloggen for en tid tilbake kalte erkebiskopen av Canterbury anglikanere sammen til en stor bønn- og evangeliseringsmønstring i pinsen.

Bildet er fra St.Paul katedralen i London lørdag og viser fem dansende biskoper!

Slik blir det når Den Hellige Ånd faller! Da danser man av pur glede og lovpriser Herren. Over alt i Storbritannia har det vært bedt hele pinsehelgen, for land og folk, om vekkelse og fornyelse. Dette er virkelig et stort gledes- og takkeemne.

Når jeg ser bildet av de fem dansende biskopene kommer jeg til å tenke på ordene fra Apg 1,8:

"Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner ..."

Dette minner om den gode tiden når den karismatiske vekkelsen var i sin spede begynnelse, og kristne fra alle sammenhenger fant hverandre, og Den Hellige Ånd ble utøst over oss i rikt monn. Jeg er selv et barn av Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for. Måtte Herren sende et nytt pinsevær.

Foto: Pete Grieg.

Bønnehuset på Fetlar

Jeg ble så fascinert av bønnehuset på Fetlar (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går, at jeg forsøkte å finne ut mer om søster Agnes og bønnekommuniteten hun startet, på denne nordligste av øyene på Shetland. Det hele begynner i 1984 da søster Agnes kommer til Fetlar. Jeg har ennå ikke klart å finne ut noe mer om hvem hun er eller noe om hennes bakgrunn, men jeg leter i noen kilder, og vil komme tilbake til dette senere. På Fetlar forsøker hun å leve i kontemplasjon og et isolert liv i bønn. For Jesus alene. I bønn for Shetland, Orkenøyene, Færøyene og Norge. Hun lever alene i fire år, i en liten hytte med et lite fjøs. Fjøset blir omgjort til et kapell, hvor søster Agnes begynner å be tidebønner. Dagene fylles med bønn, arbeid og rytmen fra havet.

Etter hvert føler andre seg dratt til skjønnheten og villskapen i landskapet på Fetlar. En bønnekommunitet ble dannet her i 1988. Det kommer nye bygninger til, med gode overnattingsmuligheter.                                                                                                                        

Det bor snaut 80 mennesker her. Fetlar ligger omlag 129 kilometer fra Sumburgh, som er flyplassen på Shetland, og omlag 80 kilometer fra Lerwick, Shetlands 'hovedstad'. Du må ta to ferjer for å komme hit. Den første tar 20 minutter og går fra Toft, som ligger 45 kilometer fra Lerwick, til øya Yell. Derfra må du kjøre 28 kilometer med bil tvers over Yell, og så en 10 minutters ferjetur til Unst.

Kommuniteten som skulle vokse frem her står i den anglikansk/episkopale tradisjonen. I 2013 levde det fire søstre her. De var alle sterkt influert av den keltiske spiritualiteten. Det finnes også lege medlemmer av denne ordenen, spredt over hele Storbritannia. Nå er nonnene som tilhørte kommuniteten på Fetlar flyttet ut, og stedet skal selges. Det nordligste bønnehuset i Storbritannia er i ferd med å bli historie. Eller? Håpet er at stedet kan sikres for ettertiden. Kanskje ved at norske bedere kunne kjøpe stedet og kanskje drive det videre, som et bønne- og retreatsenter for mennesker som vil trekke seg tilbake i stillheten for å leve i bønn. Er dette noe som rører ved ditt hjerte, la høre fra deg!

Her er en liten film fra Fetlar jeg fant på YouTube. Den viser ikke bønnehuset, men viser likevel noe av den spektakulære naturen:

https://www.youtube.com/watch?v=0kvYaS8EwfQ

Det ble for farlig for 'presten i Bagdad' - kalt hjem av erkebiskopen av Canterbury

Jeg har skrevet det før: Presten i Bagdad, Andrew White (bildet) er en av mine troshelter. Da han gikk beskjed om at han ikke lenger kunne være prest for sin anglikanske menighet hjemme i Storbritannia,  fordi han hadde fått MS, og biskopen hans mente han var uegnet, dro han likeså godt til Irak.

For å bli prest i St.Georgs kirke i Bagdad. Den til tider svært syke presten - MS sykdommen setter sitt preg på hverdagene hans - har holdt ut midt i lidelsene og tragediene han har stått oppe i. Med bomber og terror like inn på livet.

Nå er det derimot slutt. Etter 16 år innenfor Iraks 'røde sone' - det farligste stedet i hele landet, og kanskje et av de aller farligste stedene å oppholde seg i verden.

Erkebiskopen av Canterbury har satt foten ned. Han mener både irakerne og Den anglikanske kirken er mer tjent med at Andrew White er levende, enn død. Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.

Menigheten til 'presten i Bagdad' har vokst til en forsamling på mer enn 1.200 irakiske kristne på disse 16 årene. Når Andrew White kom til Bagdad i 1998 var det 14 år siden noen hadde feiret gudstjeneste i St.Georg anglikanske kirke. Som prest har han hatt enorm betydning, ikke bare for denne menigheten, men som hyrde for hele Iraks kristne befolkning.

Men nå er det blitt for farlig. De siste månedene har mer enn 100.000 kristne irakere flyktet på grunn av de forferdelige IS terroristene, og jeg tipper at nettopp Andrew White har stått høyt oppe på listen over mennesker de vil drepe.

Nå er han trygt hjemme hos familien.

Men han bærer på en djup sorg og fortvilelse: alle de som må være igjen. For dem vil han kjempe. Dette er ikke det siste vi hører fra Andrew White. Så lenge kreftene holder i den hardt prøvede kroppen så vil han kjempe for de forfulgte kristne i Irak. Og jeg kommer til å fortsette å skrive om ham.

I denne linken kan du lese mer om den nye situasjonen til Andrew White og se en film hvor han snakker om det som nylig har skjedd.

La oss huske ham i vår forbønn, og ikke minst våre lidende venner i Irak og Syria denne jula:

http://www.macleans.ca/news/world/the-vicar-of-baghdad-and-the-lost-christians-of-iraq/

Å tilbe en ikke-jødisk Jesus er å tilbe en falsk Jesus

En anglikansk prest, Rev.Simon Ponsonby, ber kirken om å omvende seg fra antisemittismen, som han beskriver som en synd mot Den Hellige Ånd.

Rev Simon Ponsonby, er forfatter og teolog knyttet til St Aldate's Church i Oxford. Han sier:

'Apostlene ville ikke gjenkjenne mye i dagens kirke. En kirke som har skilt seg fra sine jødiske røtter har åpnet seg selv for antisemittismens demoniske åndsmakter'.

Han sa dette i forbindelse med en årlig konferanse i Storbritannia om Den anglikanske kirkes tjeneste overfor det jødiske folk. Konferansen ble nylig holdt i Swanwick i Derbyshire.

Det var etter å ha studert nok en gang kirkens historie at han måtte konkludere med at han skammet seg over å være en kristen. Spiren til antisemittismen som ledet til Holocaust mener Rev Ponsonby er å finne blant kirkefedrene i tidlige århundrene av den kristne æra. Og at Martin Luther har spilt en nøkkelrolle i de fryktelige angrepene på jødene. Luther mente at navnet på jødenes Gud var å finne på innsiden av en gris - et uttrykk Hitler lånte. Nazismen, mener Ponsonby, er en arv etter Luther, som mante til en nødvendig fordrivelse av jødene fra Tyskland i sin siste preken. Istedet for å gjøre jødene sjalu med å vise dem Kristi kjærlighet har kirken gjentatte ganger vist sin arroganse ved å proklamere at den har erstattet Israel som Guds utvalgte folk.

Den jødiske Jesus
Rev Simon Ponsonby hevdet i sin tale at kirken har gått svært langt i å fremstille Jesus som ikke-jødisk. Han satte det hele på spissen da han at 'Gud kom til verden som jøde og kirken har forsøkt å omgjøre omskjærelsen'.

Den anglikanske presten mener Jesus var en hengitt observant jøde som helt og fullt oppfylte Loven:

'Du kan ikke forstå den djupere meningen med korset om du ikke forstår den jødiske påsken', sa Ponsonby blant annet, og la til:

'Å tilbe en ikke-jødisk er å tilbe en falsk Jesus!'

Den nye erkebiskopen av Canterbury en bønnens mann som varmt anbefaler bønneinitiativet 24/7

Bønnefolket i Storbritannia jubler over valget av Justin Welby (bildet), som ny erkebiskop av Canterbury. For etter alle solemerker er det biskopen av Durham som blir etterfølgeren til Rowan Williams, og dermed leder for verdens 77 millioner anglikanere, den tredje største gruppen av kristne verden over.

Biskop Justin Welby er kjent som en lidenskapelig talsmann for bønn, misjon og rettferd. Når han tok over som biskop etter N.T Wright som biskop av Durham for ett år siden, så var det første han gjorde å legge ut på en bønnemarsj rundt sitt bispedømme.

Biskopen er også en ivrig talsmann for bønneintitativet 24/7, og peker på at dettte intitativet har profetisk og evangeliserende betydning:

'Vi er i Guds bevegelse, alle avgudene har falt, og oppgaven er å bringe mennesker ansikt til ansikt med Jesus. 24/7 gjør det', har biskop Welby sagt.

La oss be for den nye erkebiskopen. For hans familie, om guddommelig visdom, beskyttelse og mot 'for en tid som denne'.

The Book of Common Prayer 350 år denne måned

Denne måned fyller Book of Common Prayer 350 år. Mange mener at denne slitesterke bønneboken har hatt like stor innflytelse som den svært anerkjente King James Bibelen.

Rev Richard Hoyal, som er prest ved Christ Church i Bristol, England, sier at selv i det i økende grad sekulære England så holder Book of Common Prayer stillingen.

'De som kommer hit for å feire gudstjeneste med oss gjør det fordi de liker å ta del i denne tradisjonelle formen for gudstjeneste - det er en kontinuitet og skjønnhet ved den, som de moderne gudstjenestene ikke har,' sier Rev Hoyal til Christian Post.

The Book of Common Prayer inneholder setningeer som 'peace in our time',  'ashes to ashes' og 'to death to us apart'.

Språket er vakkert, lyrisk og poetisk og selv om det er 1600-talls engelsk er det likevel bemerkelsesverdig tilgjengelig:

'Den er budskapet til The Church of England', sier Rev Hoyal.

Det var etter at den engelske kirken brøt med Den romersk-katolske at The Book of Common Prayer ble utviklet, og den ble til stor hjelp for folk flest fordi den ikke var på latin, men på engelsk.

Årets mest verdige prisvinner

Det er vel ingen som har fortjent å bli kalt 'Årets prest' mer enn Canon Andrew White (bildet). Den anglikanske presten nekter å forlate sin hjord i St.George kirke i Baghdad, som er en av de største kirkene i Irak. Nå er han kåret til 'årets prest' av en anglikansk organisasjon.

St. George's kirke i Baghdad tar seg av over 550 lokale kristne familier - flesteparten av dem er enker foreldreløse, siden deres menn er drept i årtider med vold. Menigheten har ansatt eget helsepersonell som tar seg av syke uansett hvor de hører hjemme politisk eller religiøst. Med stor fare for egne liv bringer de nødhjelp til de som trenger det. De yter også tannlegehjelp til over 100 mennesker hver dag. Midt oppe i dette står Andrew White. Han ber, preker, driver sjelesorg, megler i konflikter, arbeider med fred- og forsoning og er et levende vitnesbyrd om en sann hyrde som ikke forlater flokken sin.

Canon Andrew White tar på ramme alvor Jesu ord i Joh 15,13:

'Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine'.

Og om den dårlige og den gode hyrden, leser vi:

'Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene'. (Joh 10,12-15)

La oss huske denne uredde presten i våre forbønner.

Nye statistiske opplysninger viser at The Church of England vokser og lever i beste velgående

Ærverdige Church of England er slett ikke døende! Ny statistikk fra erkebiskopens Council's Research and Statistics Unit, viser at mer enn 36 prosent av de som går til gudstjeneste i The Church of England er under 45 år. 39 prosent er mellom 45 og 64, mens kun 21 prosent er 65 år eller eldre.

De nye statistiske opplysningene viser at 1,7 millioner deltar i gudstjenestene til dette kirkesamfunnet hver måned. Tallene viser også at siden årtusenskiftet har det vært en jevn vekst på 37 prosent, hvilket gir en vekst på gjenomsnitt fire prosent årlig.

The Church of England er det største kristne trossamfunnet i Storbritannia. Mer enn fire av 10 ser på seg selv som medlemmer av dette trossamfunnet, mens seks av 10 kaller seg selv kristne.

Kravet om korte gudstjenester er et åndelig fattigdomstegn

Biskopen av Lichfield, Jonathan Gledhill, sa i en tale til presteskapet i hans sogn i London, denne uken at gudstjenestene er blitt for lange og anbefaler at de kortes ned til 50 minutter.

Biskop Gledhill mener at "gudstjenestene er blitt for kompliserte og etterlater de som ikke er vant med å gå i kirken forvirret og ekskludert."

Den anglikanske biskopens uttalelser føyer seg inn i rekken av lignende uttalelser fra vel og merke mennesker som kommer fra vestlige land. Uttalelsene er et symptom på en åndelig fattigdom som preger land hvor det ikke er vekkelse. Mens man har et vell av tid til det aller meste man vil, så skal gudstjenesten avspises med det minimale tidsbruket! Det sier mye om ens forhold til Gud, når alt kommer til alt. Mens mennesker i land som opplever vekkelser ikke kan tilbringe nok tid i kirken, er det altså omvendt der hvor vekkelsene ikke lenger preger oss.

Dernest er også dette et spørsmål om hva gudstjenesten egentlig er. Er den først og fremst et møte hvor menneskets behov for å bli underholdt eller bli velsignet står i første rekke? Eller er gudstjenesten faktisk noe helt annet?

Vi er alle svært redde!

Canon Andrew White (midt på bildet), er et av de aller modigste menneskene jeg vet om. Mens mange kristne forståelig nok forlater Baghdad og Irak i disse dager, etter den grufulle nedslaktingen av kristne, blir den øverste lederen for Den anglikanske kirke på sin post. I et nylig publisert intervju sier han det mange nå opplever på kroppen:

"Alle er så redde!"

Forrige søndag ettermiddag holdt menigheten hvor Andrew White er prest gudstjeneste.

"Vi visste ikke om noen ville dukke opp etter trusslene mot de kristne. Men de kom. Vi var 200 færre enn enn vanlig, men det var minst 300 til stede," forteller han.

Som kjent ble 53 irakiske kristne slaktet av muslimske drapsmenn for 12 dager siden, og angrepene mot de kristne fortsetter. I intervjuet forteller Andrew White at bare den siste timen, mens han ble intervjuet, var det 12 angrep på kristne hjem i Baghdad.

I går innledet de kristne i Irak en tre dagers bønn- og faste. Bare i løpet av de siste ukene har kanskje så mange som 500 medlemmer av White's forsamling - St.Georg's Church - forlatt menigheten. Flesteparten av disse har tatt seg over til Syria, hvor det også finnes en anglikansk kirke, og blitt tatt vare på der. Problemet er at St. Georg's Church har ingen mulighet til å yte støtte til medlemmer som forlater landet, på grunn av liten økonomisk evne og har gitt beskjed om at de ikke kan støtte menigheten i Syria. De har klart å sende penger til den syriske menigheten, men klarer ikke å sende mer penger.

Andrew White ber nå kristne verden over om å be Gud beskytte de kristne som er igjen i Baghdad og Irak. I morgen er det den internasjonale solidaritets- og bønnedagen for verdens forfulgte kristne. La oss spesielt løfte frem våre forfulgte trossøsken i Irak. Fortsetter disse angrepene er de i ferd med å bli utryddet. Så alvorlig er situasjonen.

Konservative hindret valg av homofil prest til biskop

Det er godt at konservative anglikanere har vært på vakt og sørget for at Jeffrey John (bildet), som lever i et homofilt partnerskap, ikke ble valgt til biskop i Church of England.

Det er andre gangen at Jeffrey John nomineres til biskop. Det var i 2003 og da dreide det seg om valget av biskop i Reading. Dengang grep erkebiskop Rowan Williams inn. Nå er det erkebiskopen selv som har arbeidet for at Jeffrey John skulle bli biskop i Southwark i London.

Prosessen var kommet ganske langt, men så har noen lekket saken til pressen, og dermed kom også reaksjonene fra de som ønsker at Church of England skal holde fast ved sin gamle bekjennelse. Protestene ble så sterke at erkebiskopen innså at slaget var tapt. Det er synd at erkebiskop Rowan Williams ikke er mer i takt med sin kirke enn han er. Uroen har vært særdeles stor i Church of England nettopp på grunn av spørsmålet om homofili. I en slik situasjon burde erkebiskopen ha arbeidet for å verne om det Guds ord sier i dette spørsmålet, og ikke lytte til en liten gruppe som ønsker at kirken skal endre sitt 2000 årige syn.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=218502

http://www.vl.no/verden/article61074.zrm

Erkebiskop Williams sier både ja og nei til homoseksualitet

En minnes Ole Brums berømte "Ja takk! Begge deler!" når man leser at erkebiskop Rowan Williams (bildet), ønsker å forene både de liberale og de konservative innen Den anglikanske kirke. En av djevelens løgner i vår tid er denne: Vi er enige om å være uenige. Som om sannheten skulle være relativ.

Tirsdag gikk erkebiskopen av Canterbury ut og ba om de homoseksuelle om tilgivelse, samtidig som han gir sin anerkjennelse til utbryterkirken "Anglican Church in North America". Denne kirken har protestert mot Den anglikanske kirkes positive innstilling til homoseksualitet.

Siden desember 2008 har to "konkurrerende" anglikanske kirker eksistert side om side. Erkebiskop Williams vil ha begge kirkene under samme tak. Dette er typisk for vår tids religiøsitet hvor relativismen er fremherskende. For å få dette til må man sette til side Guds ord, og forsøke å skape en enhet som ikke baserer seg på en enhet skapt ved at man underordner seg Guds ord. Det er ikke bare tragisk, det er en farlig vei, fordi den fører folk bort fra sannheten. Konsekvensen av det kan bli at mennesker føres inn på en vei som fører til fortapelsen.

Se:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=202430

Michael Harper - en far i troen er død

Det er med stor sorg og vemod jeg nå meddeler bloggens lesere at fader Michael Harper er død. Etter en tids sykdom sovnet han stille inn 6. januar, 79 år gammel.

Michael Harper var i sin tid en av de aller fremste talsmennene for den karismatiske bevegelsen. Her i Norge gav Aril Edvardsen ut hans lille, men dog så innholdsrike og radikale bok, "Kraft for Kristi legeme", en bok som ansporet mange nordmenn til å søke Åndens dåp for liv og tjeneste.

I nærmere 40 år var Michael Harper prest i Den anglikanske kirke. Det var blant annet kvinneprestspørsmålet og det stadig mer liberale bibelsynet, som gjorde at Harper, sammen med en stor gruppe angelikanske prester, gikk ut av denne kirken og ble tatt opp som medlemmer av Den antiokisk ortodokse kirke. Det skjedde i 1994.

Det var mens Harper var prest i Den anglikanske kirke at han ble døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger. Det var svært oppsiktsvekkende at en angelikansk prest gjorde så. Etter sin åndsdåp grunnla han Fountain Trust og startet tidsskriftet Renewal, som ble et redskap til å spre budskapet om Åndens dåp og Åndens gaver, ikke bare i England, men verden over. Harper organiserte også den første europeiske karismatiske konferansen i 1971. Den ble holdt i Guildford i England. Senere ble det mange flere. Harper talte også i Norge, blant annet i Sarons dal.

Michael Harper var en skattet forkynner. Selv hadde jeg glede av å høre ham tale i Citykyrkan i forbindelse med en konferanse arrangert av Stanley Sjöberg. Talen hans gjorde et sterkt inntrykk på meg, husker jeg. Han var dyptpløyende i Guds ord, samtidig som han øste av sitt eget liv.

Men det er først i de senere år at jeg fikk kontakt med Michael Harper. I en viktig fase av mitt liv hadde jeg glede av å skrive med ham, og boken hans: "The True Light", hvor han forteller om sitt møte med Den ortodokse kirke, fikk stor betydning for mitt eget liv. Etter det fulgte jeg hans arbeid som ortodoks prest i Chichester Cathedral, gjennom nyhetsbrevene derfra. Han var til stor inspirasjon og hjelp for meg, derfor kjenner jeg på et veldig vemod når han nå har trått ut av tiden og ikke lenger er der som en man kan spørre og snakke med.

Jeg lyser fred over fader Michael Harpers gode og vakre minne. Evig ihukommelse, pleier de ortodokse kristne å si når noen dør, og det er sant: Michael Harper vil du evig husket, av oss og av Gud.

Du kan lese mer om fader Michael Harpers død her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=199400

http://www.antiochian-orthodox.co.uk/Archive/frmichael-inmemoriam.htm

Biskopen dyrker skapningen fremfor Skaperen og kaller det unaturlige for naturlig

Nå kommer det vel ikke som noen overraskelser lenger, men det er like tragisk hver gang, når en biskop som er satt til å verne om den kristne tros innhold, fornekter Guds ord.

I Sverige har biskop Lennart Koskinen (bildet) sagt at Den svenske kirke, ikke kommer til å bøye seg for Den anglikanske kirkes påtrykk, etter at Den svenske kirken går inn for homo-"vigsler". I denne sammenhengen uttaler biskop Koskinen til svenske Dagen:

"Eftersom vissa personer blir kära av personer av samma kön, och det finns en naturlig variation i skapelsen, vore det ett hån och ren diskriminering att inte låta dem gifta sig."

Det er grunn til å minne biskopen om de ordene som hans overordnede, apostelen Paulus skriver, til den kristne forsamlingen i Rom:

"De byttet ut Guds sannhet med løgnen og tilbad og tjente skapningen i stedet for Skaperen, Han som er velsignet i all evighet. Amen. På grunn av dette overgav Gud dem til vanærende (skammelige, fornedrende) lidenskaper. For til og med deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er i strid med naturen. Det samme gjorde også mennene. De forlot det naturlige samliv med kvinnen, og de ble opptent i sin lyst etter hverandre, så menn drev skammelig utukt med menn. Og den velfortjente straffelønn for sin villfarelse fikk de på seg selv." (Rom 1,25-27)

Legg merke til at biskop Koskinen er på kollisjonskurs med sin overordnede, apostelen.

Den svenske biskopen henviser til naturen, det gjør apostelen likeså.

Biskopen dyrker skapningen, mens apostelen dyrker Skaperen.

Biskopen henviser til "naturlig variasjon i naturen", mens apostelen kaller det samme "i strid med naturen."

Hvem sine ord er gyldige innfor Gud? Biskopens eller apostelens?

Se her hva Dagen skriver:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=173944

Erkebiskop Rowan Williams kan komme til å forby flere homoseksuelle biskoper

I følge The Sunday Times varsler erkebiskop Rowan Williams (bildet) at han vil gå inn for å stanse vigslingen av homoseksuelle biskoper i Den anglikanske kirke. De som ikke vil følge forbudet vil bli utestengt fra kirken. Som kjent forårsaket den amerikanske grenen av kirken, den episkopale, en dyp splittelse mellom de liberale og de konservative innen den anglikanske kirkefamilien da Gene Robinson ble vigslet til biskop. Gene Robinson lever i et homofilt forhold. Splittelsen er så dyp, at representanter for mer enn 35 millioner anglikanske kristne skrev under på en erklæring i protest mot det de mener er en utglidning innen den anglikanske kommunion. 1200 biskoper deltok på en egen konferanse i Jerusalem i forkant av Lambeth konferansen som nå pågår. Her ble den såkalte Jerusalem-deklarasjonen undertegnet. Den er et kraftig oppgjør med de liberale utglidningene innen Den anglikanske kirke.

I følge The Sunday Times skal det finnes de som står i beredskap for å vigsle flere homoseksuelle biskoper i USA, og biskopen av Wales at han er beredt til å gjøre det samme.

Men erkebiskop Rowan Williams beslutning kan sette en stopper for dette. Saken skal opp til behandling mandag. La oss be for våre anglikanske venner om at de må forbli tro mot Guds ord!

Et rungende ja til Bibelen - og et tydelig nei til homoliberalene

I Jerusalem har det de siste dagene pågått et usedvanlig både interessant og avgjørende viktig konferanse. Bibeltro anglikanere, som representerer mer enn 35 millioner aktive kirkegjengere har sagt et rungende ja til Bibelens autoritet og et like tydelig nei til den liberale utglidningen og vranglæren som blant annet førte til at den episkopale kirken i USA, som er det navnet som brukes på Den anglikanske kirke i Amerika, utnevnte den homoseksuelle Gene Robinson som lever i partnerskap til biskop.

Konferansen i Jerusalem er et vannskille. Budskapet fra Global Anglican Future Conference er klart og får store konsekvenser for erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er overhode for Den anglikanske kirke: Hovedsetet for denne kirken er ikke lenger i England, men på den sydlige halvkule.

Den anglikanske kirke har på verdensbasis rundt 80 millioner medlemmer. Som i andre kirkesamfunn er alle disse langt fra aktive. I England finnes det mer enn 25 millioner anglikanere på papiret, men bare rundt en million går til kirken ukentlig. Liberal teologi har sneket seg inn i den engelske delen av kirken. Men andre steder i verden ser det helt annerledes ut. Biskopene som deltok på konferansen i Jerusalem representerer som jeg skrev 35 millioner anglikanere, og disse utgjør størstedelen av den aktive medlemsmassen på verdensbasis, deriblant medlemmer på det afrikanske kontinentet og i Sør-Amerika. Disse er bibeltro, og har med sorg sett utviklingen i sitt kirkesamfunn. Nå har de satt foten ned, og tatt et oppgjør med homoliberalerne. Det er interessant at de også la konferansen til Jerusalem. Det sender et kraftig signal om historisk kontinuitet. De vil med dette understreke at de vil tilbake der hvor det hele begynte.

Mange av biskopene på konferansen i Jerusalem har talt varmt om Bibelens autoriet. Deriblant biskop John Akano (det lille bildet) fra Nigeria. Igjen og igjen sa biskop Akano at det er Bibelen som Guds autoritative ord som har veiledet kirken til fornyelse. Han understreket i sin tale at det var Bibelen som spilte en avgjørende rolle for kirkefedrene, for den protestantiske reformasjonen og som nå spiller den avgjørende rollen i den nåværende striden i den anglikanske kommunionen.

Jeg takker Gud for disse uredde biskopene. De har talt med èn stemme, og understreker dermed kirkens enhet. Om kort tid skal den såkalte Lambeth-konferansen holdes. Det er Den anglikanske kirkes kirkemøte, som holdes hvert 10'de år. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av denne konferansen nå når biskopene som representerer 35 millioner aktive medlemmer har sagt hva de mener. Jeg tror det skal bli vanskelig å overse disse stemmene.

Frelse eller fortapelse for homofile og alle andre

Vi må snakke sant om Gud, og om Guds ord. Hvis ikke bedriver vi heresi, noe som kan få alvorlige følger for vår evige salighet. Et spesielt ansvar har de menn som er kalt til Ordets og bønnens tjeneste, i Kristi kirke. I forkant av den såkalte Lambeth-konferansen, som finner sted i Storbritannia i juli - som er Den anglikanske kirkes storsamling, og som arrangeres hvert tiende år med alle verdens anglikanske ledere til stede, samles de konservative anglianske ledere i Jerusalem. Bakgrunnen for samlingen i Jerusalem er den bedrøvelige utviklingen som vi har sett i Den anglikanske kirke de senere år. En utvikling som kan føre til at Den anglikanske kirke sprekker. De konservative anglikanske lederne kaller konferansen i Jerusalem, "en pilgrimsferd tilbake til røttene av kirkens tro". Bakgrunnen er den vranglæren som fikk det tragiske utfallet at liberale krefter i USA, utnevnte den åpent homofile Gene Robinson til biskop i New Hampshire. Det skjedde i 2003, og skapte sterke reaksjoner hos anglikanerne i den tredje verden. De utgjør over halvparten av 77 millioner anglikanere som finnes i verden. Den konservative gruppen ledes av erkebiskop Peter Akinola fra Nigeria. Han er en sterk opponent til erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er overhodet for den 400 år gamle Anglikanske kirken. Denne kirken har ikke det gjennomarbeidede hierarkiet til Den romersk katolske kirke, men styres etter et prinsipp om bred konsensus med erkebiskop Williams som den øverste blant likemenn. Sannsynligheten er stor for at de som deltar på samlingen i Jerusalem, ikke vil delta på Lambeth-konferansen. Dermed vil splittelsen være et faktum.

Hvorfor er dette en så stor sak? Fordi det handler om sannheten, den handler om frelse og fortapelse. Bibelen lærer at homoseksuelt samlevende mennesker ikke vil arve Guds rike med mindre de omvender seg. Homofililiberal teologi sier det motsatte, og er dermed vranglære.

Bibelen er krystallklar når det gjelder spørsmålet om frelse og fortapelse. Det er de som vil gjøre homofilidebatten til en sak som ikke hanlder om troens sentrum. Det er å ta grundig feil. Spørsmålet om hvem som vil få nåde for Guds dommertrone befinner seg handler jo i aller høyeste grad om sentrum i troslæren. Derfor handler også homofilistriden om troens sentrum. Hvem blir frelst? De som omvender seg fra sin synd. Det gjelder for oss alle. Det finnes ingen annen vei til himmelen. I Korint fantes det homofile, som hadde omvendt seg og funnet frelsen i Jesus.

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd." (1.Kor 6,9-11)

Ut fra teksten er det tydelig at noen av de nyomvendte i Korint hadde vært homofile. I den reviderte utgaven av Bibelen, fra 1930, brukes følgende uttrykk i teksten fra 1.Kor 6. Det snakkes om: "bløtaktige" eller "de som synder mot naturen, eller "mannligsamligger". Bløt i betydningen "passiv homoseksuell partner"; mannligsamligger i betydningen "mann som har samleie med mann."

"Slik var den en gang med noen av dere", leser vi i vers 11. Ordet "slik" må innebære at det må ha vært forhenværende homofile i menigheten i Korint. Men det var skjedd noe med dem, som gjorde at de var blitt frelst. Hvordan kan vi si det?

Jo, de var blitt "vasket rene". De hadde mottatt syndernes forlatelse. Det kan bare skje når noen omvender seg fra sin synd. "Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndernes forlatelse ved hans navn." (Apgj 10,43)

For det andre leser vi om at de var blitt "helliget". Det skjer med alle som har fått sine synder forlatt, og for det tredje at de var blitt "rettferdiggjort", altså "erklært rettferdige i Kristus."

Med andre ord: De forhenværende homofile i Korint hadde hørt forkynnelsen av evangeliet. Legg merke til at apostelen Paulus snakker om at dette hadde skjedd "i Jesu navn og i vår Guds Ånd." De var altså ved Helligånden drevet til å høre Guds ord, og Ånden åpnet opp for dem sannheten i ordet, om at de måtte bli frelst. Forkynnelsen må ha gjort dem vakt for Ordet, deres samvittighet var blitt vekkket til en bevissthet om syndene de levde i. I Jesu navn var så deres synder blitt vasket bort, og de var hundre prosent rene. Den Hellige Ånd hadde tatt bolig i deres hjerter, og for Faderens trone i himmelen var de blitt erklært rettferdige. Noe større kan ikke skje for noen.

Og for Faderens ansikt vandret de nå i hellighet. De hadde brutt med synden i sitt liv. Slik det var med alle de andre medlemmene av Kristi forsamling i Korint. Alle måtte de bryte med sitt gamle liv, omvende seg, tro på den Herre Jesus, og fortsette å leve i hellighet. Det fantes ikke to syn på dette i den kristne forsamlingen i Korint. Sannheten er ikke relativ. Sannheten er en person som setter fri: Jesus!

Ikonet viser apostelen Paulus, som skrev brevene til forsamlingen i Korint, hvor temaet som behandles i denne bloggartikkelen omhandles.