Mens disse linjene skrives går luftvernsirenene i nabolaget. Klokka er 12,00. Selv om jeg ikke har opplevd krig har jeg aldri likt den lyden. Den har en uhyggestemning over seg. For meg blir sirenelyden og klokkeslettet som et profetisk vekkerop. Dagen i dag karakterises i vestlige medier som et vippepunkt når det gjelder samtalene om en eventuell storkrig på europeisk jord. Det kan gå begge veier. Dette er utvilsomt en skjebnetid for Europa.
Det er med forundring og avmakt jeg registrerer at så få kristne er opptatt i det offentlige rom av det som skjer mellom Russland og Ukraina. Jeg har ikke registrert noe bønnenettverk i Norge som oppfordrer til forbønn, ingen kirker som faster og er i bønn, ingen kirkeledere på banen. Ikke noe fra anerkjente profetiske røster. Det er selvsagt mulig at noen har tatt initiativ, som jeg har oversett, men jeg har i hvert fall ikke sett noe.
Det kan være mange årsaker til dette. Manglende årvåkenhet? Manglende oversikt eller prioritering? Tidspress? Hvordan vi definerer kallet vårt?
I hvert fall er det tankevekkende, og det reiser mange spørsmål.
Nå tror jeg likevel det er mange forbedere som har bedt og ber for det som skjer. For forhandlingene og utsendingene fra de ulike nasjonene og de vanskelige samtalene. Det er bra, Det er den organiserte bønnedekningen jeg savner. Kanskje er det et tegn på at bønnebevegelsen er ikke der den burde være åndelig talt? Kanskje mangler det åndelig innsikt og nø? Måtte Gud forbarme seg over oss og reise opp nange som Rees Howells og sønnen Samuel, som ba for nasjonene, ikke minst under 2.verdenskrig, og som vant åndelige stridskamper i bønn og som fikk se synlige resultater her i tiden i form av Guds inngripen. Som aldri før trenger vi bønnevektere på murene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar