Jeg går rundt og tenker på noen ord av den hellige Athanasios (ca 296-373) disse dagene: "Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende." Overdrev den godeste biskopen av Aleksandria i Egypt? Virkelig 'uten ende'?
Tro om ikke vår egen Johan Halmrast (1866-1912) svarer på dette spørsmålet i sin vakre påskesalme med strofen fra det siste verset: "Du søkte din trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund."
Alt forvandles og forandres når vi møter Den Oppstandne.
Jeg øver meg i å leve mine dager i lyset av Kristi oppstandelse.
Det er en øvelse, for mørket i våre liv, forsøker å fortrenge påskelyset. Men "lyset skinner i mørket , og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,5) Derfor ber jeg om at ikke mørket skal få overtaket i mitt liv, men at påskelyset - lyset fra den tomme graven - skal forjage det.
Bror Roger av Taize (1915-2005) skriver i en betraktning fra 1970 om dette, her i min oversettelse: "Å være kristen innebærer alltid å leve i påskens mysterium; å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse. Siden står alle veier åpne for oss og vi kan leve videre ... Og feststemningen bryter igjen frem, selv om vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste prøvelsene. i menneskelige relasjoner som har gått i stykker. Hjertet knuses, men forsteines ikke, det vekkes til live på nytt. Hvordan kan man få denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst ved å omfavne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus har ingen ting gått tapt. Han sammenfatter alt, slik at hver morgen kan lovsangen bryte fram. Hva som enn møter oss gjennom dagen - en indre kraft tar tak i vanskelige og forvandler det! Det sønderknuste mennesket kan nok en gang reise seg."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar