Herren gjenreiser bønnealteret på Selja

I mange år har jeg drømt om at Gud skal gjenreise de gamle bønnealtrene i Norge. Selja er kanskje det viktigste, ved siden av det nasjonale bønnealteret i Nidaros (Trondheim), for Selja er på mange der hvor den hellige historien i Norge starter. Våre kristenrøtter er som kjent keltiske. 

På selveste dagen for Seljumannamessen i går - fredag 8.juli 2022 - hadde jeg det store privilegiet å få være med på noe stort, ja, historisk: da ble foreningen: Venner av Selja klostergård stiftet. Dermed er grunnlaget lagt for å kunne realisere drømmen om 24/7 bønnealter på Selja. Nå intensiveres arbeidet om å be Gud gjenreise et benediktinerkloster på den hellige øya. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få være en del av dette viktige arbeidet som Ragnhild Helena Aadland Høen er visjonsbæreren av. Jeg er blitt bedt om å sitte i styret, som ellers består av: Sofia Bruno (tidligere misjonær og pastor i Kirken i dalen/Sarons dal (nestleder), Beate Osdal (prest i Den norske kirke), pater Egil Mogstad, Mathias Bruno Ledum og Franceca Bleken som alle er katolikker. Ragnhild Helena Aadland Høen er styreleder. Jeg deltok på møtet via zoom. 

Selja er felleskristen arv, og alle kan bli medlemmer av venneforeningen, uansett konfesjonell tilhørighet. Det kommer mer om venneforeningen senere.

Billedtekst: Klosteruinene på Selja. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen.

Et bønnealter på Selja

Det passer godt med dette vakre ikonet av hellige Sunniva av Selja, i dag, på hennes minnedag 8.juli. Øya Selja er så vidt vi vet Norges første bønnealter, og historien om den irske kongsdatteren en av våre kjæreste nasjonale helgenberetninger. På denne dagen vil jeg gjerne få gratulere en ildsjel og selve visjonsbæreren for å få gjenreist et bønnealter på Selja, Ragnhild Helena Aadland Høen, med dagen og samtidig benytte dagen til å be om at denne bønnealteret må se dagens lys snart. Jeg er sikker på at det vil skje i Guds velbehagelige tid. Ikke før, ikke for sent, men i Guds tid.

Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.

Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt.

Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.

Det er disse ruinene som dag må få liv, som de tørre beina i dalen,som profeten Esekiel profeterte over.

Skulle noen ønske en kopi av dette ikonet, skal jeg gjerne formidle kontakt med et ortodoks kloster på øya Mull i Hebridene hvor de er å få kjøpt. Inntektee går uavkortet til klosteret.

Strømmer av nåde i Trondheim - Herren skal gjenreise et nasjonalt bønnealter i byen

Norges hjerte er Nidaros blitt kalt. Andre omtaler byen som Norges åndelige hovedstad. Hit kom, og hit kommer pilegrimer, ikke bare fra Europa, men fra de fire verdenshjørnene. Et sted for helbredelse. Et sted for barmhjertighet. Her tok munker og nonner seg av de syke, skaffet husly til de forkomne, tok seg av enker og foreldreløse barn.

Hvilken arv!

Jeg hadde en sterk og forunderlig opplevelse ved Nidarosdomen i forbindelse med bønnekonferansen 'Europe's wells', denne helgen. Det var som om jeg så pilegrimsskaren komme gjennom århundrene. Det var alle slags mennesker. Leg og lærd. Fattig og rik. Store og små. Forkomne mennesker. Jeg hørte alle slags tungemål.

Men jeg så også at de kom nå.

Vekkelsesbrønnen som var her i hjertet av Norge, skal gjenåpnes.

Hit skal mennesker komme: de blinde, de lamme, de elendige og finne en kilde til helbredelse. Vannet skal strømme fram, til legedom og frelse. Vi merket at det allerede har begynt å piple fram under helgens bønnekonferanse!

Herren begynner nå med å gjenreise et bønnealter i Trondheim, et nasjonalt bønnealter.
Hit vil alle slags tungemål høres i et bønnens hus for nasjonen og nasjonene.

Dette vil jeg være en del av!

Nå forstår jeg mer av hvorfor Herren har lagt Trondheim så sterkt på mitt hjerte i flere år, og spesielt den siste tiden. Uavhengig av helgens bønnekonferanse, har jeg kjent på at jeg bare måtte til Trondheim for å be dette året.

May Sissel tok dette bildet av meg utenfor Nidarosdomen etter at helgens bønnekonferanse var over. Det var et forunderlig Gudsnærvær her.

Naturen som bønnerom

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn...' (Apg 16,13)

Edin Løvås snakket om at bønnens hus har mange rom. Han skrev bok om det også. Et av disse rommene er naturen. Nå er den på sitt vakreste. 'Se på liljene på marken,' sa Jesus. Kanskje dette er en tid for deg til å lukke din dør til ditt lønnkammer, og gå ut i naturen og bruke den som et bønne- og lovprisningsrom?

Kanskje det er en ny erfaring. Ta deg tid til å lytte til de naturlige lydene: av fugler, vann, dyr. Kjenn på varmen fra solen. Kjenn på vinden, lytt til regnet. La Gud få tale gjennom sitt skaperverk.

Dette er en tid for å tie, og llytte.

Og det er en tid for lovprisning.

Kanskje du finner eller har funnet 'din bønneplass'? Som du stadig kan vende tilbake til.

Et av mine favorittskriftsteder i mange år er Matt 13,1:

'Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen.'

Om Jesus kunne ta seg tid til det, kan jeg.

Jeg har oppdaget at Gud ofte taler til meg der.

En etterlysning: kjenner du til bønnesteder i Norge?

Kunne bloggens lesere hjelpe meg? I flere år nå har jeg arbeidet med å kartlegge bønnesteder eller bønnealtere i Norge.

I går ble jeg kjent med et nytt sted som var helt ukjent for meg. Jeg er så heldig at jeg fikk et abonnement på Agenda 3:16 i julegave, og i det siste nr av dette flotte magasinet, leser jeg en spennende artikkel om "Bolettes bønnetre". Jeg skal straks komme tilbake til historien om Anna Bolette Hinderli, men først til mitt anliggende:

Kjenner du til et sted i naturen eller i et hus (da tenker jeg ikke de vanlige bedehusene), eller en varde hvor mennesker kom for å be? Enten i en by eller en bygd i Norge - da vil jeg gjerne høre fra deg. Etter hvert ønsker jeg å offentliggjøre en liste over disse bønnestedene. Steder hvor en enkeltperson eller flere har gått til for å utøse sitt hjerte i forbønn for enkeltpersoner, bygder, byer og for Norge. Du kan skrive til meg på: bjornolav@gmail.com Har du bilder fra et slikt sted hadde det vært veldig fint. Skriv gjerne noen linjer om bakgrunnen for dette stedet. Disse bønnestedene kan være gamle eller opprettet nå nylig.

Så til Anna Bolette Hinderli. Født i Sauda i Sauda i 1842, død i Haugesund i 1915, Hun så i et syn så hun en mann som satt i fengsel i Botsfengslet i Oslo. Denne personen ber Gud Bolette om å be for. Hun visste ikke da at denne mannen var Lars O. Skrefsrud, mannen som skulle være med på å legge grunnlaget for Santalmisjonen. Bolette ba trofast og Lars ble frelst. Resten er historie.

Denne Bolete, som er blitt kalt Santalmisjonens mor, hadde både et bønnetre og en bønnehule. Hit gikk hun for å be for de mange tingene Gud la på hennes hjerte, ikke minst for Norge og for misjonsfeltene. Bolette ba høyt. Flere mente hun hadde profetiske gaver, andre mente hun bare var rar. Det fortelles historier om henne hvor hun ba så høyt at fiskerne ute på sjøen stanset andektig opp for å høre på hennes bønner!

Det har vært mange slike i Norges land. Kjenner du noen? La meg få høre om dem.

Artikkelen om bederen Bolette kan du lese om i Agenda 3:16 nr 5/2017 som nettopp er utkommet. Om du ikke er abonnement kan du sikkert ta kontakt med tidsskriftet og kjøpe akkurat dette nr. Det er det verdt! Du kan ringe 23 30 10 00 eller skrive til abonnement@normisjon.no

Hører jeg fra deg?

Takknemlighet for gode minner

Et bilde som vekker gode minner! Det er tatt for to år siden i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det var Facebook som sørget for å ta det frem igjen i dag.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for vennskapet med Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus.

Mitt vennskap med Alv går langt tilbake i tid. Vi har stått skulder ved skulder i de nasjonale bønnekonferansene siden starten,  og det var Alv og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Nasjonalt bønneråd er et forum for de fleste nasjonale bønnenettverkene i Norge, hvor lederne for disse har mulighet til å komme sammen for å drøfte felles anliggender for bønn i vårt kjære fedreland. Nasjonalt bønneråd står nå også som arrangør av den årlige nasjonale bønnekonferasen på Grimerud.

Alv har en pionerånd som få andre jeg kjenner. Han er raus, djerv, varm og har en gave når det gjelder å analysere samtiden i lys av Guds ord. Hans lederartikler i Mot Målet, mens han ennå var leder for Ungdom i Oppdrag hadde en profetisk skarphet og tyngde som satte ting i sitt rette lys. Alv Johan er en mann med stor integritet, han lever hva han preker, og med stor ydmykhet. Det er mye latter og glede der Alv er, varme gode smil, rause håndtrykk - men også tårer. Tårer som eget bønnespråk.

Ragnhild Helena har jeg ikke kjent så lenge. Hun er en av Norges dyktigste kristne kronikører med en stilsikker og ofte overraskende penn, som målbærer en tydelighet i spørsmål som har med livet og troen å gjøre. Ikke minst for det ufødte barnets liv. Mange og meg selv iberegnet leser Ragnhild Helena Aadlands artikler - enten det er på hennes blogg eller i avisene - med stor interesse og takknemlighet.

For to år siden fikk deltagerne på det seminaret jeg holdt på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud møte et hjertevarmt menneske. Ragnhild Helena delte sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har båret henne og ledet henne gjennom sykdom, en husbrann, og til Selja og bønnealteret hun drømmer om å se realisert der. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etter at hun hadde delt sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet. Mange var så grepet at de gråt åpenlyst mens de lyttet til henne.

Vennskap gjør livet rikt. I dag takker jeg Herren for Alv Johan og Ragnhild Helena.

Måtte Gud kalle mennesker til å reise opp bønneplasser i Norden

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om en bønneplass ved en elv i nærheten av Filippi:

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn ...Men det skjedde en gang da vi dro til bønnestedet ...' (Apg 16,13 og v.16)

Jeg ber mye om at Gud skal kalle mennesker til å reise opp slike bønnesteder rundt om i Norges land. Steder det er godt å gå til for å be for by og bygd. Steder hvor små eller store grupper kan samles for å øse ut sitt hjerte for naboer, politikere, beslutningstagere, for menigheter i nærområdene, om vekkelse og frelse. Er det noe vi trenger sårt så er det dette. Men da må noen gripes av nøden for sitt hjemsted.

I den siste tiden har jeg kjent en slik nød lagt på mitt hjerte for byen jeg bor i og ber nå til Gud om at Han skal reise opp andre mennesker med den samme nøden, som kan tenke seg å møtes på ulike steder rundt om i Gjøvik for å be for den flotte byen vi bor i. Utgangspunktet er Jeremia 29:

'Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel'. (v.7)

Måtte Gud kalle mange til å reise opp bønnealtere og bønneplasser på sine hjemsteder. Skriv gjerne til meg om du er en som Gud har lagt en slik byrde på.

Bildet som illustrerer denne artikkelen er en slik bønneplass. Stedet er fra Elfdals-Åsen i Sverige. Dette var baptistenes bønnested på 1800-tallet.

Bønneplassen er et vakkert sted nede ved en elv. Den ble bygget av baptister omkring år 1853, og tjente som samlingsplass for de første baptistene i dette området. På den tiden var det ikke religionsfrihet i Sverige, og man brukte blant annet slike steder i skogen for å komme sammen for å be. Her ble det også feiret gudstjenester.

Mora tidning forteller den 12. september 1973 at baptistmenighetene i Älvdalen og Åsen hadde arrangert en misjonshøytid i Salemkapellet, Kyrkbyn og i Ebeneser i Åsen. Men før møtene ble holdt var man ute på bønnestedet for å minnes pionerene.

Kjenner du til flere slike historiske bønneplasser i Norge, Sverige, Finland, Færøyene eller Danmark? Skriv til meg! Jeg vil gjerne høre om dette, med tanke på en bok jeg skriver.

Du kan benytte denne epostadressen: bjornolav58@gmail.com

Bildet er hentet fra Republiken Elfdals-Åsen

Nå kan du få del i et nyhets- og undervisningsbrev om bønnetjenesten vår

Bønnearbeidet jeg står i er i ferd med å endre karakter og utvide seg. Senhøstes 2014 opplevde jeg Guds kall til å fokusere på å bygge bønnealtere både i Norge og i andre nasjoner, for å be for vekkelse og fornyelse. Ved siden av dette fortsetter arbeidet med å holde bønneseminarer i ulike menigheter.

Vil du holde deg orientert om det som skjer anbefaler jeg deg å abonnere på vårt nyhetsbrev. Brevet er gratis og vil bli sendt ut med nokså jevne mellomrom. Nyhetsbrevet inneholder informasjon som ikke publiseres på bloggen eller Facebook. Her vil du også få del i undervisning om bønn, og om ulike bønneinitiativer. Nyhetsbrevet sendes ut på mail.

Du kan skrive til: bjornolav58@gmail.com og be om å bli lagt til adresselisten vår.

Gud kaller oss til å reise nye bønnealtere!

På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som ble avsluttet søndag, hadde jeg gleden av å dele seminaret mitt med Ragnhild Helena Aadland Høen, som du ser på bildet sammen med Alv Johan Magnus.

Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!

Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen!  Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.

Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!

Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.

I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.

Bønnen i lønnkammeret som Gud lønner

Jeg leste noe forleden som grep meg sterkt:

'En av de mest dyrebare sjeler jeg kjenner, er Vinita Copeland. En dag kom en av slektningene hennes innom og sa: 'Hva er det med knærne dine, Vinita? Du har jo kamelknær!' Hun svarte at hun ba for sønnen sin. På den tiden løp han fra Gud alt han orket. Slektningene sa: 'Kan du ikke be stående?'

Men Vinita fortsatte å be på sine knær. Denne mektige kvinnen stilte seg i gapet for tusener av menighetsmedlemmer så lenge hun levde. Hun sto opp klokken fire hver morgen og gikk ned i kjelleren for å be. Mot slutten av livet, da hun skulle gå gjennom himmelporten, var kroppen bokstavelig talt utslitt av alle årene i forbønn.

En dag jeg besøkte henne, gikk vi ned i kjelleren der hun pleide å be. Jeg la merke til en liten skammel ved siden av en skoeske. 'Hva er det for en skammel, Nonnie (kjælenavnet hennes)?' spurte jeg.

Hun svarte at det var der hun pleide å be. Jeg følte Herrens nærhet da jeg knelte på skammelen og tok opp skoesken som var full av bilder. 'Hvem er dette, Nonnie?', spurte jeg,

'Det er bønnebildene mine?'

'Hvem er disse menneskene?'

'De fleste av dem kjenner jeg ikke,' sa hun. 'Folk sender meg bilder av sine kjære, som de vil jeg skal be for'.

Hun fortsatte med å forklare at hun ville be for dem til Gud sa stopp. Da ba hun ikke lenger. Det var flekker av tårer på bildene av mennesker hun ikke kjente. Jeg kan si deg med sikkerhet at hun skal kjenne dem i himmelen, Jeg garanterer at hvis hun ba og inntok helvetes porter for dem, hadde ikke Satan en sjanse til å seire i deres liv'.

(Cindy Jacobs: Innta fiendens porter. Prokla-Media 1999, side 89-90)

Vi trenger Øvre Saler for samstemt målrettet bønn

Det tas mange nye spennende bønneinitiativ flere steder i verden, og Gud kaller og utruster ulike bønnetjenester. En av den er College of Prayer, startet av Armin Gesswein, en bønnepioner som i mer enn 60 år studerte fenomenet vekkelse. En del av visjonen bak College of Prayer handler om å starte Øvre Saler, hvor kristne kommer sammen for å be samstemt og målrettet. Denne lille videoen presenterer deres opplegg, men gir samtidig et inspirerende innblikk i noe av det som skjer på bønnefronten verden over. Klikk på pilen så starter filmen!

Arbeidsutvalget i Nasjonalt Bønneråd samles i dag

I formiddag samles arbeidsutvalget i Nasjonalt Bønneråd i Hamar Frikirke. Det er første møtet i arbeidsutvalget etter samlingen i forkant av Den nasjonale bønnekonferansen som ble holdt tidligere i år. Vi skal samtale om ulike bønnestrategier og planer for resten av året og 2010. Det er allerede besluttet at januar 2010 blir en nasjonal bønn- og fastmåned.

Nasjonalt Bønneråd samler nå de fleste bønnenettverkene i Norge, og jeg takker Gud for at det har vært mulig å komme frem til et så bredt samarbeide som vi nå har fått til. Det er et stort behov for at bønnefolket i Norge kan stå sammen, og at vi kan bli enige om bønneemner som gjør det lettere å be målrettet for Norge. Bønnetjenesten for Norge og de som har stått bak Norge 40 dager i bønn, har vært pionerer for fokusert og målrettet bønn. Nå er plattformen enda bredere, og vi tror at denne enheten behager Gud!

Be gjerne for samlingen i dag.

Reis opp bønnealtere!

Det er underlig hvordan Gud kan bruke konkrete ting til å tale til oss. Abstrakte også, for den saks skyld. For mange måneder siden fikk jeg en brosjyre i hendene av Dagfinn Stærk, tidligere pastor for Frikirken i Halden, og med stor interesse for vekkelseshistorie. Jeg har nevnt dette før, i en tidligere bloggpost. Brosjyren viste et bilde av "Marjas bønnealter". Bildet av dette lille steinalteret inne i skogen, som var Marjas bønnested, klarer jeg ikke å få ut av mitt sinn. Ikke tror jeg at jeg skal det heller, fordi jeg tror at Gud har en bestemt hensikt med å minne meg om det, så mange ganger. Det er som om Gud ikke vil gi meg fred! De siste dagene så har jeg flere ganger om dagen blitt minnet om "Marjas bønnealter", og i går leste jeg på nytt om hvordan en engel kommer til en profet i den gamle pakt, og ber han om å gå til kong David med et helt bestemt budskap:

"Derfor befalte Herrens engel Gad om å si til David at han skulle dra opp og reise et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Ornan." (1.Krøn 19,18)

David får beskjed om å reise opp et bønnealter.

Den er nasjonal krisetid i Israel, og dette bønnealter blir redningen og vendepunktet i krisen.

Det reises på "treskeplassen til jebusitten Ornen". Visste du at på nøyaktig samme sted ble Templet bygget, som ble det sentrale stedet i Israelsfolkets gudstjenesteliv? Om Templet heter det hos profeten Jesaja:

".. dem skal jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus. ... For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

Jeg skal komme tilbake til dette med at bønnehuset blir reist på treskeplassen, og kallet som gis til David om å reise et bønnealter. Gud taler til meg om at vi må se slike bønnealtere reist en rekke steder i Norge. Vi trenger slike bønneplasser hvor vi kan rope til Gud om nåde for vårt land og folk i dette frafallets og forfallets tid som vi nå opplever.

Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Slik kan du be for dine barn/barnebarn

Her følger en plan over hvordan du kan be konkret for dine barn/barnebarn i en måned. Når du har bedt gjennom disse bønneemnene i en måned, kan du starte på nytt igjen! Les også bibelstedene høyt for deg selv hver dag. Du må gjerne kopiere dette og gi det videre, men husk da å merk kopien med: © Shekinah Bønnevektere for Israel og nasjonene.


1. Frelse: Herre, måtte de gripe den frelse som er i Kristus Jesus, med evig glede. (Jes 43,8 og 2.Tim 2,10)


2. Vokse i nåde: Jeg ber om at mine barn må vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. (2.Pet 3,18)


3. Kjærlighet: Gi, Herre, at mine barn må lære å leve et liv i kjærlighet, gjennom Ånden som bor i dem. (Gal 5,25 og Ef 5,2)


4. Ærlighet og integritet: Måtte integritet og ærlighet bli deres ærbarhet og deres beskyttelse. (Salme 25,12)


5. Selvkontroll: Far, hjelp mine barn til ikke å bli som andre rundt dem, men la dem være årvåkne og ha selvkontroll i alt hva de gjør. (1.Tess 5,6)


6. Kjærlighet til Guds ord: Må mine barn lære å forstå at Ditt Ord er mer dyrebart enn gull og søtere enn honning fra vokskakene. (Salme 19,11)


7. Rettferd: Gud, hjelp mine barn til å elske rettferd som Du gjør og at de handler rettferdig i alt hva de gjør. (Salme 11,7 og Mika 6,8)


8. Barmhjertighet: Må mine barn alltid være barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. (Luk 6,36)


9. Respekt for seg selv, andre og autoriteter: Far, gi at mine barn vil vise nødvendig respekt overfor alle mennesker, slik Ditt ord befaler. (1.Pet 2,17)


10. Bibelsk selvfølelse: Hjelp mine barn til å utvikle en sterk selvfølelse som er rotfestet i forståelsen av at de er vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus (Ef 2,10)


11. Trofasthet: Måtte kjærlighet og trofasthet aldri vike fra mine barn, men bind disse dydene rundt deres hals og skriv dem på deres hjertes tavle. (Ord 3,3)


12. Mot: Måtte mine barn alltid være sterke og modige, og bygg dette inn i deres karakter og ila det prege deres handlinger. (5.Mos 31,6)


13. Renhet: Gud, skap i dem et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i dem. (Salme 51,12)


14. Godhet: Herre, måtte mine barn alltid forsøke å være gode mot hverandre og alle andre. (1.Tess 5,15)


15. Sjenerøse: Gi at nine barn er sjenerøse og villig til å dele, og på denne måten legge opp en skatt for dem selv som et solid fundament for den tiden som kommer. (1.Tim 6,18-19)


16. Fredselskende: Far, la mine barn gjøre alt som tjener til å skape fred. (Rom 14,19)


17. Glede: Måtte mine barn bli fylt med en glede gitt dem av Den Hellige Ånd. (1.Tess 1,6)


18. Utholdenhet: Herre, lær mine barn utholdenhet i alt hva de gjør, og hjelp dem spesielt til å løpe med utholdenhet i det løp som er gitt dem å løpe. (Hebr 12,1)


19. Ydmykhet: Gud, vær så snill å kultiver mine barn i evnen til å vise sann ydmykhet mot alle mennesker. (Tit 3,2)


20. Medlidenhet: Herre, svøp mine barn i medlidenhetens kappe. (Kol 3,12)


21. Ansvarlighet: Gi at mine barn må lære ansvarlighet. (Gal 6,5)


22. Tilfredshet: Herre, lær mine barn hemmeligheten ved å være tilfreds i enhver situasjon, gjennom Ham som gir dem styrke til det. (Fil 4,12-13)


23. Tro: Jeg ber om at tro må slå rot og vokse i mine barns hjerter, at de ved tro må oppnå det som er blitt dem ved løfter. (Luk 17,5-6 og Hebr 11,1-40)


24. En tjeners hjerte: Gud, gi at mine barn utvikler en tjeners hjerte, slik at de må tjene helhjertet, som om de tjente Herren, og ikke mennesker, (Ef 6,7)


25. Håp: Måtte håpets Gud gi at mine barn må strømme over av håp ved Den Hellige Ånds kraft. (Rom 15,13)


26. Villighet og evne til å arbeide: Lær mine barn, Herre, å verdsette arbeid og å arbeide som om de arbeidet for Herren. (Kol 3,23)


27. Lidenskap for Gud: Herre, gi mine barn i deres hjerter en lidenskap som henger fast ved Deg, søker Deg og lengter etter Deg. (Salme 63,9)


28. Selvdisiplin: Far, jeg ber om at mine barn nå ønske å leve et disiplinert liv, slik at de gjør det som er rett, rettferdig og rimelig. (Ord 1,3)


29. Bønn: Gi, Herre at mine barns liv preges av bønn, og at de lærer å be i Ånden. (Ef 6,18)


30. Takknemlighet: Hjelp mine barn til å leve liv som alltid er fulle av takknemlighet og som alltid gir Herren takk for alle ting i Herren Jesu Kristi navn. (Ef 5,20 og Kol 2,7)


31. Et hjerte for misjon: Herre, hjelp mine barn til å utvikle et ønske om å se Ditt navn forherliget og erklært for alle nasjoner, Dine underfulle gjerninger blant alle folkene. (Salme 96,3)

Mens vi venter

Hver dag ser jeg lengselsfullt ut av vinduet. Om ikke snøen begynner å smelte snart? Jeg ser nemlig så frem til å kunne tilbringe dager i bønnekoia igjen, men snøen er djup og skaren bærer ikke lenger. Og det er lenge siden jeg hadde ski på beina. Til det strekker ikke kreftene til. Tankene går til Mamre nesten hver dag. For det er det bønnekoia heter. Navnet fikk jeg en dag jeg satt der oppe og tenkte på at koia burde jo ha et navn. Da slo det ned i meg: Den skal hete Mamre. Du husker sikkert at Herren åpenbarte seg for Abraham "i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen." (1.Mos 18,1) Nå er det ingen terebinter rundt koia, men det er mange vakre grantrær der. Da jeg kom hjem lå det en epost og ventet på meg i mailboksen min. Den kom fra en ortodoks munk jeg har hatt mye kontakt med opp igjennom årene. Han skrev: "Jeg har tenkt på det, kunne du ikke kalle koia di for Mamre!" Så ble det slik. Det ble for meg en sterk bekreftelse. Kanskje er jeg så heldig å få besøk av en rumensk ortodoks venn av meg denne måneden. Da skal vi i hvert fall komme oss inn til koia, om vi enn må vasse inn dit. Min gode venn fra Romania står i et viktig arbeid nord i landet, hvor de opplever vekkelser mange steder. Å be sammen med Victor i koia ser jeg virkelig fram til. Ellers har jeg hatt godt bønnefellesskap med min gode venn Odd her oppe. Vi møtes vanligvis på byens kjøpesenter for å be sammen en gang i uka, men av og til er vi oppe i Mamre også. Det er fint å be på kjøpesenteret, i kapellet der, men det er enda bedre å be oppe i koia. Da kan vi fullt ut være oss selv, be høyt eller lavt, synge, stå oppreist eller vandre rundt koia. For det er ikke så veldig mye plass til bønnevandringer innendørs! Den er på bare 7,5 kvadratmeter. Men her har vi hatt mange fine bønnestunder sammen med Herren, og jeg håper på flere. Bare snøen blir borte. En god bror i Herren fra Den evangelisk lutherske frikirke på Toten bruker også koia av og til. Dermed er den ganske tverrkirkelig. Jeg vet også at det er en annen som venter på at snøen skal bli borte: Poirot! Vår Wheaton terrier, selv om den stortrives med snøen, så ser den nok frem til de lange turene til bønnekoia.

Messianske forsamlinger i Galilea, del 1

I vår serie om det evangeliske arbeidet som drives i Galilea gjennom arbeidet til den messianske jøden Eitan Shishkoff og Tents of Mercy, har vi fortalt at en del av visjonen for arbeidet er å plante nye forsamlinger. Modermenigheten ligger i Kyriat Jam, som ligger i havneområdet i Haifa. Denne messianske forsamlingen er ledet av grunnleggerne av Tents of Mercy: Connie og Eitan Shishkoff. Denne forsamlingen har nå datterforsamlinger i Haifa by og i Galilea området. I forsamlingen i Kyriat Jam ligger også kontorene som driver det omfattende hunanitære arbeidet, vi har presentert i tidligere artikler. Lokalene i havneområdet i Haifa inneholder en messiansk synagoge. Samlingene er preget av mye lovsang, og ikke minst bønn. Som Shishkoff sier er en del av visjonen å se disse messianske forsamlingene i Galilea som bønnens hus, ikke bare for nasjonen Israel, men også for nasjonene. Og som det bedehuset Herren ønsker seg finnes det mye glede der!

".. Jeg skal føre dem til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus ... For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

På bildet ser vi linedance i forbindelse med en av samlingene i Kyriat Jam.

Årets første tur til bønnekoia Mamre

Takket være min gode venn Odd Elvesveen, kom jeg meg inn til Mamre i går ettermiddag. Mamre er navnet på bønnekoia, som Gud gav meg gjennom noen merkelige hendelser for noen år siden. Dette var årets første tur. Store snømengder har gjort det umulig for meg å ta meg inn dit, men nå bar skaren oss såpass godt at det var mulig å komme frem. Det var så godt å se koia igjen, og kunne ta den i bruk. Nå tar det ikke lang tid å varme opp det lille rommet. En Jøtulovn i det ene hjørnet sørger for det. Vi bad sammen og leste fra Guds ord. Jeg gleder meg til snøen nå blir borte og jeg kan begynne å bruke dette bønnestedet igjen. I løpet av året håper jeg også det skal bli mulig å få utvidet den ene brisken, slik at det er mulig å kunne legge seg nedpå litt for å sove. Mine legemlige krefter er ikke så store, så jeg trenger mye hvile, og det ville ha vært flott å kunne legge seg nedpå litt og sove i det flotte landskapet som omgir koia. I løpet av vinteren er det hugget ut enda mer av skogen ned mot innsjøen, så nå har jeg kjempeflott utsikt. Åpner jeg koiedøra har jeg utsikt til både innsjøen og til åsene som omgir dette stedet. Bedre kan det ikke bli! Årets store bønneprosjekt er en kano, som jeg håper kan ligge nede ved innsjøen her og som kan brukes til rekreasjon. Bønnekoia brukes også av noen nære venner, og kombinasjonen av bønn, hvile og rekreasjon er kjempeflott.

Bønnelunsj med trossøsken

På formiddagen i dag var jeg med på den første bønnelunsjen i regi av Felleskomiteen på Gjøvik. Den siste lørdagen i måneden skal vi samles i pinsemenighetens lokaler til felles bønn for byen og distriktet. I dag var vi en fin flokk fra både Misjonsforbundet, Frelsesarmeen, Normisjon, Livets Senter, Josvakirken, pinsemenigheten og baptistene. Og det var så godt å be sammen! Vi ba en times tid, og så spiste vi sammen. Kombinasjonen var kjempeflott. Det sies mye om både bønn og måltider i Den Hellige Skrift! Jeg tror dette er en fin møteform, som forhåpentligvis vil gjøre det lettere for mange til å avsette disse to formiddagstimene en gang i måneden for å be sammen. Det er den amerikanske pastoren og bønnelederen Francis Frangipane som skriver: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." Det er også Frangipane som definerer "Herrens hus som den levende, forenede og bedende byens menighet." Jeg tror Herren fryder seg over dette initiativet. Det er en del av oppfyllelsen av Jesu egen bønn: "Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett, likesom vi er ett." (Joh 17.20-22)

Vi går mot et antikristent samfunn

Dagens regjerning har vist seg å være den mest antikristelige regjering vi har hatt i Norge på lenge. Det pågår et målbevisst arbeid, med å utslette alt som kan minne om den kristen arven som vårt land har hatt en slik velsignelse av. Vi har sett det veldig tydelig i "erkebiskop" Trond Giskes mange forsøk på å styre Den norske kirke, bort fra både Bibel og bekjennelse. Det er interessant å legge merke til at kirkeministeren ikke engang er konfirmert i Den norske kirke, men valgte borgerlig konfirmasjon. Den norske kirke ses på som et nyttig organ for å ha et statlig religionsvesen i Norge, som kan kontrolleres politisk. Vi må til noen forgangne øst-europeiske stater for å finne maken, eller til dagens Kina eller Nord-Korea, hvor staten virkelig styrer og kontrollerer kirken.

Tidlig neste år står ekteskapet for tur. En massiv propaganda fra ivrige lobbyister forsøker nå å ødelegge ekteskapet, og regjeringen viser stor iver etter å få dette igjennom. Og nå det siste: KRL faget. Med et pennestrøk utsletter man Norges 1000 årige historie! Man skjuler seg bak Den europeiske Menneskerettighetskommisjonen, men går lenger enn hva den sier. Jeg er helt enig med Dagrun Eriksen, stortingsrepresentant, og 1. viseformann for KrF som har sagt:

"– Det er helt tydelig at SV har benyttet sjansen til å gå langt utover det menneskerettighetene krever. Nå utsletter man Norges tusenårige historie med kristendommen som en stor del av vår kulturarv." Det nye faget skal inneholde like mye kristendom som buddhisme eller islam, eller for den saks skyld: ateisme. Det startet med at Sosialistisk Venstreparti ville fjerne bordbønnen. Så skulle den kristne formålsparagrafen endres, og nå KRL faget. Og Arbeiderpartiet og Senterpartiet følger etter. Iløpet av kort tid har denne regjeringen klart å rive ned, og tråkke under fot det gudfryktige mennesker i denne nasjonen har stått for, og står for.

Vi går mot et antikristent samfunn, hvor de sanne troende må forberede seg på forfølgelse. Hva Norge trenger - mer enn noe annet, er en himmelsendt vekkelse! La oss bygge bønnealtre rundt om i vårt land, og rope til Gud om Hans nåde og barmhjertighet.

Treskeplassen - en bønneplass for nasjonen

Jeg ble visst ikke ferdig med referansen til 1.Krøn 21, som jeg siterte fra på gårsdagens blogg artikkel. I løpet av gårsdagen studerte jeg Skriften nærmere, fordi jeg tror Herren har noe å si oss ut fra fortellingen om Ornans treskeplass. En treskeplass er stedet hvor agnene skilles fra hveten. Det er stedet der oksene går rundt med tildekkede øyne og tramper på den innhøstede grøden. En slik treskeplass skulle ikke ligge i ly for vinden. Når kasteskovlen ble brukt en vindfull dag skiltes agnene fra hveten. Jeg tror Gud av og til sender oss til treskeplassen. En slik treskeplass i våre liv kjennetegnes av motvind. Der skilles de menneskelige ambisjonene og døde gjerningene fra det Gud vil.

Johannes døperen omtaler Guds treskeplass, slik det er gjengitt i Matt 3,12: "Han (Jesus) har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes." Men tilbake til beretningen fra 1. Krønikebok.

David var i stor nød. Han hadde selv forårsaket Guds vrede. Engelen som var utsendt for å straffe folket hadde nettopp stoppet opp ved jebusitten Aravnas treskeplass. En seer kom til kong David i denne ytterst kritiske tid i Davids liv med denne oppfordringen:

"Samme dag kom Gad til David og sa til ham: Gå opp og reis et alter for Herren på jebusitten Aravnas treskeplass! Så gikk David dit opp etter Gads ord, slik som Herren hadde befalt." (2.Sam 24,18-19)

David reiste et bønnealter da Herrens vrede var opptent mot Jerusalem på grunn av at David hadde vært ulydig. Du kan lese om dette i 1.Krøn 21. Gud taler til seeren Gad og gir ham et ord for David. Ordet går ut på at David kan velge mellom tre ulike måter som Gud kan straffe ham for hans ulydighet på. David velger å falle i Guds hender. "David sa til Gad: Jeg er i stor nød. Men la meg helst falle i Herrens hånd. For hans barmhjertighet er stor, men i menneskers hånd vil jeg nødig falle." (1.Krøn 21,13) Så sender Herren en pest som rammer Israel, og 70.000 mennesker dør. Så leser vi:

"Og Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge byen. Men da han holdt på med å ødelegge, så Herren det, og han angret det onde og sa til engelen som gjorde ødeleggelsen: Det er nok! Dra nå din hånd tilbake! Herrens engel sto da ved jebusitten Ornans (den samme som Aravna) treskeplass. David løftet blikket, og da fikk han se Herrens engel, som sto mellom jorden og himmelen med et løftet sverd i hånden - og det var rakt ut mot Jerusalem. Da falt David og de eldste ned på sitt ansikt, kledd i sekk." (1.Krøn 21,15-16)

David illustrerer på en levende måte hva det vil si å stille seg i gapet framfor Herren til forsvar for landet. Det var mens engelen fortsatt holdt domssverdet løftet over byen, at David fikk befaling om å reise opp et alter innfor Herren. Det bønnealteret ble et vendepunkt fra den stunden av. Mens David bad stanset ødeleggelsen.

Jeg tror at vi som Gud har kalt inn i forbønnens tjeneste må ta et større ansvar for å be om Guds nåde for vårt land og folk. Det er min overbevisning som at Guds dom hviler over oss, på grunn av landets synd og opprør mot Guds ord. Når David hadde fullendt sin bønn, leser vi i Guds ord: "Og Herren hørte landets bønn, og straffedommen stanset og vek fra Israel."

Det var David og folkets eldste som bad. De var de ansvarlige. Derfor ble det regnet som om hele folket bad. De trådte fram som representanter for landet, og Gud tok dem på alvor. Måtte vi som forbedere ikke tie i en stund som denne, men tre fram for Gud på folkets vegne og rope til Ham om nåde.

Bildet viser en treskeplass utenfor Betlehem.