Hver dag ser jeg lengselsfullt ut av vinduet. Om ikke snøen begynner å smelte snart? Jeg ser nemlig så frem til å kunne tilbringe dager i bønnekoia igjen, men snøen er djup og skaren bærer ikke lenger. Og det er lenge siden jeg hadde ski på beina. Til det strekker ikke kreftene til. Tankene går til Mamre nesten hver dag. For det er det bønnekoia heter. Navnet fikk jeg en dag jeg satt der oppe og tenkte på at koia burde jo ha et navn. Da slo det ned i meg: Den skal hete Mamre. Du husker sikkert at Herren åpenbarte seg for Abraham "i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen." (1.Mos 18,1) Nå er det ingen terebinter rundt koia, men det er mange vakre grantrær der. Da jeg kom hjem lå det en epost og ventet på meg i mailboksen min. Den kom fra en ortodoks munk jeg har hatt mye kontakt med opp igjennom årene. Han skrev: "Jeg har tenkt på det, kunne du ikke kalle koia di for Mamre!" Så ble det slik. Det ble for meg en sterk bekreftelse. Kanskje er jeg så heldig å få besøk av en rumensk ortodoks venn av meg denne måneden. Da skal vi i hvert fall komme oss inn til koia, om vi enn må vasse inn dit. Min gode venn fra Romania står i et viktig arbeid nord i landet, hvor de opplever vekkelser mange steder. Å be sammen med Victor i koia ser jeg virkelig fram til. Ellers har jeg hatt godt bønnefellesskap med min gode venn Odd her oppe. Vi møtes vanligvis på byens kjøpesenter for å be sammen en gang i uka, men av og til er vi oppe i Mamre også. Det er fint å be på kjøpesenteret, i kapellet der, men det er enda bedre å be oppe i koia. Da kan vi fullt ut være oss selv, be høyt eller lavt, synge, stå oppreist eller vandre rundt koia. For det er ikke så veldig mye plass til bønnevandringer innendørs! Den er på bare 7,5 kvadratmeter. Men her har vi hatt mange fine bønnestunder sammen med Herren, og jeg håper på flere. Bare snøen blir borte. En god bror i Herren fra Den evangelisk lutherske frikirke på Toten bruker også koia av og til. Dermed er den ganske tverrkirkelig. Jeg vet også at det er en annen som venter på at snøen skal bli borte: Poirot! Vår Wheaton terrier, selv om den stortrives med snøen, så ser den nok frem til de lange turene til bønnekoia.
4 kommentarer:
Mine favorittinnlegg på denne bloggen er på den eine sida slike som handlar om bønnekoia, og på den andre, slike som handlar om ortodoks tru. Det er litt rart for meg som har bakgrunn i ein truskyrkjelyd, men eg kjenner meg dratt i den retninga. No sist sundag var eg på ortodoks gudsteneste for fyrste gong, og opplevde det som fint, sjølv om det var litt framandt også.
Men ein del spørsmål gjenstår. Eitt av desse er at personar eg ser opp til, som har mykje godt å seia om den ortodokse kyrkja - peter Halldorf, (David Bercot), Ray Simpson og deg, Bjørn Olav, likevel vel å stå utanfor denne kyrkja. Og forblir ein slags frilans-kristne, eit konsept eg ikkje finn dekning for i Bibelen. Personleg får eg stadig større problem med å sjå fragmenteringa og mangelen på einskap i kristi kropp som eit uttrykk for Guds vilje.
Det er lite eg personleg kan gjera med denne mangelen på einskap. Det einaste vesle bidraget eg sjølv kan gi, er for meg sjølv å verta medlem i den ortodokse kyrkja, som aldri har opplevd nokon grandios splitting som romarkyrkja gjorde med reformasjonen. Reformasjonen tek til for meg å sjå ut som startskotet på den enorme splittinga i kristi kropp. Viss Martin Luther hadde vore ortodoks munk og ikkje katolsk, kanskje det aldri hadde funne stad nokon reformasjon? Det er godt mogeleg at eg tenkjer feil, eller har gått glipp av noko som alle andre har skjønt. I såfall er eg takksam viss nokon kan påpeika dette.
Jeg kommer snart tilbake med et svar, Øystein. Spørsmålet ditt er så interessant at jeg vil skrive litt mer utfyllende til deg, enn bare gi en kort kommentar. Jeg holder på å skrive dette nå.
Siden 1988 har jeg gått et stykke vei. Det var mitt første ordentlige møte med Den ortodokse kirke. Det var nesten overveldende. Det fortettede Gudsnærværet jeg opplevde da jeg ba sammen med noen ortodokse munker, gav meg ikke bare perspektiver på hva bønn er, men skapte en dyp lengsel etter å grave etter troens ekte røtter. Siden har jeg lest mye, og besøkt både ortodokse klostre og kirker og snakket med mange ortodokse prester og legfolk. Det har gitt meg mye - også mye å tenke på.
Etter flere samtaler med Peter Halldorf, og nå avdøde Hans Johansson, bestemte jeg meg for å bli en del av kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby. Først og fremst for å ta del i den daglige bønnerytmen der. Det skjer på den måten at jeg ber tidebønnene og leser bibeltekstene som leses i denne kommuniteten. Så får tiden vise om jeg vil fortsette med dette i denne sammenhengen, eller bli del av en annen kommunitet. Det er mulig jeg drar til Lindisfarne i år, da jeg i lengre tid også har hatt kontakt med Ray Simpson. Kommuniteten St.Aidan og St.Hilda synes jeg er spennende. Det er noe med våre keltiske røtter. Gjennom samtaler med Peter Halldorf, har jeg foreløpig bestemt meg for å bli hvor jeg er. Årsaken til det er at vi tror det er lettere å dele noe av det vi har funnet i de sammenhengene vi er, enn å gå ut av disse sammenhengene. Men jeg synes også det er smertefullt å bli. Jeg kjenner meg ofte fremmed og hjemløs i den tradisjon jeg står i. Det skyldes ikke bare liberalteologien.
Men det er klart at det også er sider ved Den ortodokse kirke som er veldig vanskelig å forholde seg til. Blant annet den sterke betoningen av at de er nasjonale kirker. I forbindelse med at biskop Thomas fra den koptiske kirken var på Norges besøk på Menighetsfakultetet nylig, advarte han mot sammenblandingen av stat og kirke. "Den nære koblinen mellom keisermakten og presteskapet har ført mye vondt med seg og har heller ikke noen bibelsk begrunnelse," påpekte han. Jeg har sett en del uheldige ting når det gjelder sammenblandingen av stat og kirke i Russland, så dette gjør meg betenkt. Dessuten dreier det seg om andre viktige spørsmål knyttet til f.eks dåp, nattverd og synet på Israel.
Dette er så langt jeg er kommet. Jeg finner stadig nye og verdifulle ting når jeg leser ortodoks teologi, ikke minst har jeg for tiden veldig stor glede og nytte av å lese bøkene til en koptisk munk. Det han skriver om bønn bærer preg av å være bedt over gjennom et helt langt liv.
Jeg er veldig glad for din søken, og vil be Gud fordype dine lengsler. La oss holde kontakt videre om disse viktige spørsmålene. Måtte Herren rikelig velsigne deg.
Tusen takk for det. Og takk for svaret. Eg er også for tida i epost-kontakt med ein ortodoks filosof angåande Bercots argumentasjon om dei negative konsekvensane og årsakane til det fyrste kyrkjekonsilet i Nikea. Og ventar spent på svaret på det spørsmålet, som han har lovt å kommentera. Det er jo veldig relevant i forhold til stat og kyrkje. Eg kan godt vidaresenda det til deg viss du er interessert.
Nattverdsynet greier eg ikkje å oppdriva det heilt store protestane imot, men viss dei ortodokse har ein erstatningsteologi (dette har eg ikkje fått undersøkt enno), vert nok det eit betydeleg større problem.
Men alt i alt er eg litt lei av å vurdera kritisk alle ulike kyrkjesamfunn. Ein finn vel ikkje noko kyrkjesamfunn der ein er samd med alt. Det er klårt at viss eg i staden for å dømma den ortodokse kyrkja let meg bli dømt av den ortodokse kyrkja vil eg finna at eg på ingen måte er ein verdig dommar. Eg er vel heller den største blant syndarar.
Sidan eg er kyrkjelaus, og har vore det i snart 2 år (tidlegare Levande Ord-medlem), har eg ikkje det problemet som du nemner om å forbli der eg er. Men eg skjønar godt den haldninga. Det er ei trufast haldning nesten i motsetning til dei mekanismane som er i verk når ei ny splitting skjer i kristi legeme. Det har eg sjølv erfart. Men eg har det heller ikkje travelt. Det var faktisk litt befriande å høyra at dei krever minst eitt år på berre å verta medlem i kyrkja. For ein eg snakka med hadde det tatt heile 6 år.
Legg inn en kommentar