Isak Syreren (600-tallet) var en av de viktigste skikkelsene i det enkelte kaller Østkirken, eller mer korrekt Den ortodokse kirkes åndelige liv. Etter noen år ble han valgt til biskop i Ninive, men forlot sitt embete allerede etter et halv år fordi han fant det umulig. I stedet valgte han et liv som eneboer i fjellene i det nåværende Kurdistan. Han skrifter vitner om stor åndelig erfaring. Fortsatt har han noe å si inn i vår egen hverdag, hør bare:
"Be ikke om råd av en som ikke lever det samme livet som du, hvor vis han enn er. Det er bedre å betro seg til en enkel og uskolert mann som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som snakker om det han har utforsket, men som mangler erfaring.
Når du på din vei kommer i en tilstand av urokkelig fred, da har du grunn til å frykte. For da er det fare for at du er fjernt fra den rette og smertefulle vei som de hellige har vandret. At du går frem på den vei som fører til Riket, at du nærmer deg Guds by, kan du se på dette tegn: fristelsene legger hindringer i din vei. Jo lenger du når, jo mer blir du utsatt for fristelser.
Når du slik erfarer at din sjel utsettes for stadig sterkere fristelser, skal du vite at den nettopp da i hemmelighet har nådd et trinn høyere opp og at den har fått en nåde som har forvandlet den tilstand som den befant seg tidligere. For de prøvelser Gud lar sjelen utsettes for, er tilpasset den nåde Han gir oss.
Gud skjenker ikke en stor nådegave uten samtidig å utsette oss for en prøvelse. Nådegavene gir han etter samme mål som prøvelsene. De lidelser som rammer deg og som Guds forsyn sender deg, er altså tegn på hvor høyt din sjel har nådd. Trøsten skal måles med samme mål som bedrøvelsen."
14 kommentarer:
Bjørn Olav, dette er vanskelig å fatte. Syns jeg lever i et hav av prøvelser og fristelser for tiden, men at det skal tjene til noe ?? Men jeg legger alt over på Herren så langt jeg kan. Må bare velge å tro at jeg ikke er på en gal vei, midt oppi alle vonde tanker og "skyts".
Takk for all visdom og trøst det er å finne på bloggen din.
Hilsen karin
BjornOlav,det bara säger ja och amen till det du skriver på bloggen idag!Ju närmare Gud,ju mera frestelser och större prövningar.Ja,tills vi har lärt oss,att vad som än händer,så är det Gud som har kontroll i våra liv!Pastor Daniel,talade så härligt idag om att i allt förtrösta på Herren.
Jes. 40: vers 27-31.
I prövningens stund,så lär Han oss att bida efter Honom!
Likaså,så talade Daniel om T.ex.
hur en örn gör när den möter en storm:Jo den breder ut sina vingar,för att sedan stormen gör att han lyft ännu högre.Alltså stormarna som vi går igenom de gör att vi drar oss närmare Gud!
Tills vi lär oss,att "Han Herren är den Högste","och den ende i våra liv!" JA AMEN!
Fridshälsningar från Sverige och Karin
Hmm... dette var interessant. Det første rådet har jeg faktisk stor nytte av å høre, også nå fra flere hånd, i og med at det er en regel jeg har måtte sette for meg selv i den siste tiden. Veldig spennende.
At fred er et dårlig tegn er jo noe jeg har hørt fra ungdomstida og vi levde med i alle åra på veien som "rockebandevangelister". Det er en god tanke og jeg forstår poenget og er faktisk enig i ressonementet, men det er veldig viktig at det ikke blir snudd på hodet slik at vi begynner å trakte etter ufred og fristelser. Det må være til inspirasjon når ting blir vanskelig men vi bør ikke fremprovosere det og jeg tror ikke det er absolutt. Jeg tror nok man kan være veldig nære Gud om ikke livet ditt er et fullstendig kaos også.
Deilig å få bekreftelser fra "gamle vise menn" på tanker en har tenkt sjøl.
Karin:
Guds veier er uransakelige. Det er ikke alltid vi forstår de veiene vi blir ført inn på.Et ord som har hjulpet meg mye er ordene fra Hebr 12,26-29. Av og til lar Gud gå oss gå igjennom en rystelse, for at det som er av Ham skal bli stående. Slikt kan oppleves smertefullt. Du er husket i mine bønner.
Jeg tar imot fredshilsenen fra Sverige! Takk for forbønn i forbindelse med undervisningen min fredag. Det var veldig godt å vite at noen ba for meg da. Det har vært en sterk og flott bønnekonferanse, hvor mange er blitt møtt av Gud. Men nå er jeg også veldig sliten. Foruten å tale fredag, tolket jeg Christine Larkins seminar lørdag, og hennes preken lørdag kveld, samt hennes undervisning søndag formiddag og søndag kveld. Det har også vært mange fremme til forbønn. Men Gud er god, og det er fantastisk å stå i Hans tjeneste.
Takk for innspillet, Kule-Knut. Vi har noe å lære av disse gamle, vise menn!
BjornOlav,jag har tänkt på en sak.
Angående att du skulle ta kontakt med vår pastor.Det kanske känns lite besvärande för dej att direkt ta kontakt med honom.Så istället,så skulle du kunna sända ett brev till mej,så kan jag vidarebefodra det till honom.Jag sa det till honom,och han tyckte att det var en bra ide.Vad tycker du?
BjornOlav vad tyckte du om det jag skrev till dej om det där med örnen som lyfte på stormens vingar? var det inte en bra beskrivning på hur vi med bönens hjälp kan ta oss över frestelser och ja även anfäktelser?För båda delarna kan man väl likna vid stormar?
Och en annan sak BjornOlav,tack för att du å mina vägnar svarade på anonyms inlägg till både dej och mej när han gav oss var sitt bibelcitat. Så härligt det var att höra om Böne konferensen att det hade varit välsignat!Gud är god!
Jag ska i fortsättningen ta dej med i mina böner!
Karin
"Svenske" Karin:
Dette høres ut som en god løsning. Jeg sender brevet til deg, slik at du kan gi det til Daniel. Takk skal du ha.
Illustrasjonen du nevnte om ørnen er et veldig godt eksempel, og jeg vil tro til hjelp for flere enn meg.
"Norske" Karin
Før jeg la meg til å sove i går kveld leste jeg Salme 4, jeg tror vers 2 er til deg: "I trengsel har du gjort rom for meg."
Takk til deg og Herren. Det verset var virkelig til meg. Godt at vi kan be for hverandre. Du og din familie er i mine bønner.
Hilsen Karin
Jeg tenker at prøvelsen er gud nådige måte å avkle oss vårt stolthet og selvhjulpenhet. Hvem kjenner ikke på behovet for avhengighet og ydmykhet når nøden er der. Det sterkeste beviset for meg på den genuine gudstro er at gud er til stede i lidelsen. Dvs mennesker som lider men dog hviler.
Sprøsmålet vi må stille er vel om vi kan se lidelsen som noe positivt ikke i seg selv, men som et guds redskap som fører til vekst i våre liv.
Kjære Gud hjelp meg å se ditt milde ansikt mitt i mine prøvelser.
Hei Morten!
Jeg er enig i det du skriver, hvis jeg forstår det riktig, og det er at Gud bruker de prøvelsene vi står foran til å gjøre oss sterkere, ydmyke etc, men jeg er ikke med på at Gud gir oss vanskeligheter for å teste oss eller herde oss. Tror Gud bare vil oss godt, og mange som går rundt med missforståelsen om at Gud har gitt oss lidelse. Han gir oss bare gode gaver og tror ikke han er i stand til å skape noe vondt for oss.
Det er mye vishet fra mennesker som har levd lenge nær herren.
Først av alt Gud vår far ser på oss som barn og barn må oppdras til å bli slik han ønsker sine barn .
Hebr. beskriver dette hvordan Gud oppdrar oss...
hebr.12.7 At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? 8 Hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. 9 Vi har hatt våre jordiske fedre som tuktet oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under ham som er åndenes Far, så vi kan vinne livet? 10 For fedrene tuktet oss bare en kort tid, slik de fant det for godt. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. 11 All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.
Tukt eller det å bli oppdratt av vår far kjennes ikke alltid godt.
Akkurat som når vi fikk kjenn av våre kjødlige foreldre.
Gud vår åndelige far ønsker en ting av oss det er at vi skal bli lik hans sønn Jesus kristus på den veien må man vente at det kan bli mye som må rettes på.
Som hebr.brevets forfatter sa når man er litt oppøvd til å tåle tukten gir den fred og glede.
Jeg selv har opplevd mye smerte og motgang i mitt kristenliv , og i begynnelsen trodde jeg at det var den onde som angrep meg (det gjorde han nok også)men mesteparten av det som opplevdes ubehagelig tror jeg kommer fra Guds oppdragelse for det er mye kjøtt som må skrelles av hos noen og enhver.
Hos meg har herren vært nødt å ta tak i meg og riste meg mer enn en gang....
De senere år har jeg fått en fred når det kjennes ubehagelig og tungt...og gjennom alle disse prøvelser har troen økt.
Når det gjelder nådegaver tror jeg også at disse gis til oppriktige hjerter som har blitt oppdradd av herren gjennom lidelse.
Legg inn en kommentar