Et splittet hjerte

Jeg holder for tiden på med å lese en samling homilier av den hellige Makarios den eldre (se ikonet), som levde mellom 300-390 e.Kr. Han kom fra Egypt, og levde i Sketis øst for Nilen. I sine Femti homilier understreker han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600-1700 tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makarios-klosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av den nå avdøde abba Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige som navnet hans betyr. Lesningen av den hellige Makarios er både inspirerende og utfordrende, samtidig som den er en invitasjon til å leve Åndens nyskapende liv. Her følger noe den hellige Makarios har skrevet:

Hvordan er det mulig at synden og nåden kan bo i det samme hjerte, som om det var to hjerter?

Bildet av en ild kan hjelpe oss. Dersom du har en ild under et kar og legger litt ved på den, flammer ilden opp og vannet i karet blir oppvarmet og koker. Men hvis du glemmer å legge ved på ilden, dør den langsomt.

I våre hjerter brenner nådens himmelske ild. Hvis vi ber og mediterer over Kristi kjærlighet, legger vi ved på ilden og vårt hjerte brenner av lengsel etter Gud.

Hvis vi derimot forsømmer det og vender oss mot verdslige sysler, tar disse overhånd og plager oss.

Men når hjertet minnes den fred det tidligere har smakt, begynner det å angre; på ny vender det seg mot Gud. På den ene side blir vi ført nærmere freden, på den annen side søker vi den ivrig i bønnen. Det er som å opptenne en ild som varmer våre hjerter.

Hjertets kar er meget dypt, så dypt at Bibelen sier at Gud utforsker dets avgrunn. Dersom et menneske avviker fra Guds buds vei, stiller det seg under syndens makt. Og ettersom hjertets avgrunn av dyp, trenger synden rett ned i den for å ta det helt i besittelse. Derfor må også nåden, langsomt, senke seg ned i hjertets dyp.