Keltisk advent, del 4: Om rette prioriteringer

En tid før år 634 legger den hellige Aidan eller Noamh Aodhan på irsk, ut på sin ferd fra den hellige øya Iona til det som skulle komme til å bli den hellige øya Lindisfarne. Med seg har han en gruppe munker. Øya hadde han fått i gave av kongOswald, og skulle være en base for hans misjonsarbeide.

Hva skulle de gjøre først? Det var nok å ta fått på. Skulle de sørge for tak over hodet allerførst? Et sted for krøtterne, slik at de var selvforsynt? Hva med et kapell, og på den måten virkelig understreke at de satte Gud først?

Ifølge presten og forffatteren David Adam, som skrev boken:'Aidan, Bede, Cutchbert: Three inspirational saints', foretok Aidan et valg: Han satte av 40 dager til å faste å be, som det første han og munkene gjorde! Før noe som helst annet. De søkte Guds ansikt, løftet opp hellige hender og ba. Om Guds visdom og ledelse og beskyttelse. Kanskje er det derfor Lindisfarne er et slikt 'tynt sted', hvor den flortynne hinnen mellom himmel og jord av og til brister og Gudsnærværet flommer fritt? Selve fundamentet for klosterkommuniteten var lagt i bønn.

Advent er ofte så travel for så mange. Det er så mye vi føler vi skulle få gjort, og så sprekker tidsplanen hver gang. Så får vi dårlig samvittighet, så blir vi slitne. tenk om vi kunne begynt annerledes? Sette av tid til å be. La oss ta med oss Jesu ord: 

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg." (Matt 6,33)

Det gjelder å prioritere rett.

Å være en hvilens trone for Den Hellige Ånd

Den hellige historien inneholder noen bemerkelsesverdige historier om modige, kunnskapsrike og sterke kvinner. Billedkunsteren Scott Brennan, som bor på den hellige øya Lindisfarne minner meg i dag om den hellige Brigid av Kildare og hva selveste Columba om henne, her i min oversettelse: 

"For dette var hennes ønske, å tilfredsstille de fattige ... hennes hjerte og hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd. Når det gjaldt Gud var enkel, medfølende mot de elendige, praktfull i mirakler og under.»

Så skriver Scott Brennan: 

"Jeg elsker uttrykket "hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd." Dette taler om kraften til kontemplativ bønn og en ånd som er underkastet Guds vilje. Våre sinn er så ofte mer som musikalske stoler som hopper til distraksjonene og taktene i livets spill. I Brigids tilfelle er hennes fokus nøkkelen til å leve et liv styrket av Den Hellige Ånd. Så fantastisk, og hvis Columba priser din livsstil, må det være verdt å ta hensyn til hennes eksempel.

Den bedende biskopen fra Lindisfarne

På denne dagen minnes vi den bedende biskopen av Lindisfarne, Eadeberht (død 698). To ganger i året, under fasten før jul og under påskefasten, tilbrakte han 40 dager i bønn og avsondrethet på en liten øy. 

På den hellige øya Lindisfarne utenfor det engelske fastlandet ble det i år 695 grunnlagt et kloster som kom til å bli den kristne tros viktigste utpost i Nord-Europa. Det ble bygget opp under ledelse av den hellge Aidan. Fra dette klosteret ble det så sendt ut misjonærer til forskjellige deler av England og Europa. Her ble også noen av de mest berømte manuskriptene med evangeliene - de såkalte Lindisfarne gospels - til på 600-tallet. Det er rikt og svært vakkert illustrert, og denne evangelieboken inneholder alle fire evangeliene. 

Da den hellige Cuthbert, som både var munk, klosterets abbed også biskop i Durham døde, ble han altså etterfulgt av bederen Eadeberht, en mann hvis kjærlighet til Bibelen var viden kjent. Men han var også kjent for en ting til, sin store generøsitet. Hvert år ga han tiende av hele buskapen sin og frukten hans kloster produserte, til de fattige. 

Eadeberht sovnet stille inn den 6.mai 698. Han ligger begravet i katedralen i Durham. Det første dokumenterte angrepet av vikinger skjedde på Lindisfarne 8.juli 793. I forbindelse med det brutale angrepet på Lindisfarne ble mange av munkene drept, og andre ble tvunget til å flykte. Da tok munkene med seg levningene etter Cuthbert og Eadeberht for at gravne deres ikke skulle bli skjendet.

Billedtekst: Slottet på Lindisfarne. Foto: Pixabuy

Bederen Edbert

Det ble en svært krevende reise til Oslo i går. I et forrykende snøvær ble vi stående bom fast i en bilkø på vei opp Lynga-bakkene. En tur som vanligvis tar en og halv time, tok fire timer. Det ene vogntoget etter det andre måtte gi opp, mens det lå strødd personbiler i grøftene. Sommerdekk var definitivt ikke det beste i går. Heldigvis hadde ikke vi byttet om fra vinterdekk til sommerdekk.

Fire timer i bil gir rik anledning til å tenke.

Og går forflyttet jeg meg i tankene til 'Den hellige øya' - Lindisfarne (bildet).

Til Edbert av Lindisfarne, død 698.

På øya Lindisfarne som ligger utenfor det engelske fastlandet i nordøst ble det i år 695 grunnlagt et kloster som skulle bli kristendommens viktigste utpost i Nord-Europa.

Edbert er en av de mange bederne vi kan takke Gud for! Klosteret på Lindisfarne ble nemlig et misjonssenter, hvor munker ble sendt ut til forskjellige deler av England og Europa med evangeliet. Da hellige Cuthbert, som var abbed for klosteret på Lindisfarne, døde i 687, ble han etterfulgt av bederen Edbert. En munk som var kjent for to ting: Hans store kjærlighet til Bibelen og for sin store sjenerøsitet. Hvert år ga Edbert tiende av hele buskapen og avlingene på Lindisfarne til de fattige.

Edbert var også en svært gudfryktig mann. To ganger i året, under fasten før jul og påske, tilbrakte han 40 dager i bønn og ensomhet på en liten øy. Han elsket gudstjenestelivet og bygget både nye kirker og sørget for å restaurere de gamle.

Edbert sovnet inn i Herren 6.mai 698.

Om å vise verdighet

I dag gråt jeg. Av to grunner. Jeg skulle fornye passet mitt i forbindelse med en reise til Den hellige øya Lindisfarne i pinsen. Jeg møtte en svært hyggelig kvinnelig ansatt ved passavdelingen ved Gjøvik politistasjon. Hun observerte med det samme at høyrehånda mi skalv, og da jeg spurte om jeg kunne sitte når vi snakket sammen, skaffet hun med en gang en stol til meg. Den måtte hun fysisk hente fra bakrommet. Da kom tårene.

Så oppsto det en vanskelig situasjon for meg når jeg skulle skrive signaturen min. Dessverre var det ikke mulig å bruke et stempel jeg har, som ble skaffet til veie mens jeg ennå hadde håndskrift. Så jeg måtte skrive det beste jeg kunne. For meg ble det hele uleselig. Bare skriblerier. Uforståelige tegn. Knapt det.

Da kom tårene for andre gang. Jeg som har vært et skrivende menneske et langt liv. Så mye sorg i en tapt hånndskrift!

Men saksbehandleren forstod. Ikke bare verbalt, men med hele seg. Så medfølende når hun snakket til meg. Jeg ble sett midt i mi sårbarhet.

Maken til god kundebehandling er det lenge siden jeg har opplevd.

Hun ga verdighet i en for meg veldig stesset og vanskelig situasjon.

Så viktig dette er - å vise og skape verdighet.

Billedtekst: Et gammelt, nå makulert pass, forteller om levd liv på reiser til Russland og Israel.

Profeten og helbrederen Boisil

Den hellige Boisil (død 661) hører med til førstegenerasjonen munker i Melrose. Melrose, den gangen en del av det anglo-saksiske kongedømmet Northumbria, og i dag tilhørende Skottland, var en avlegger av klosteret i Lindisfarne. Boisil flyttet hit til denne nye kommuniteten, helt fra dens ringe begynnelse, sannsynligvis en gang på 640-tallet. I dag feirer vi hans minnedag sammen med våre venner i Northumbria Community.

Det er ikke så mye vi vet om ham, men hans navn er sterkt knyttet til en av de mest markante skikkelsene i den keltiske spiritualiteten, hellige Cuthbert. Det vi vet har vi fra kirkehistorikeren Bede, som igjen har hentet sin informasjon fra Sigfrid, en munk Jarrow, som selv var blitt undervist av Boisil i Melrose.

Hellige Boisil var prior for munkefellesskapet i Melrose under abbed Eata. Begge synes å ha fått sin opplæring gjennom hellige Aidan. Det skal ha vært den synlige helligheten til Boisil som i sin tid dro Cuthbert til Melrose. Han dro heller til Melrose, enn til det mer kjente Lindisfarne, ene og alene på grunn av det han så i denne enkle munkens liv. Han var viden kjent for sitt liv i bønn. Cuthbert kom hit i år 651.

Det fortelles en historie om nettopp dette som vi skal merke oss:

Boisil sto ved klosterporten da den unge Cuthbert kom. Idet Cuthbert trer inn i kirken, fikk Boisil et kunnskapsord. Han profeterte at Cuthbert en dag ville bli viden kjent for sin hellighet. Han sa det på denne måten: "Se der, Herrens tjener!"

Boisil etterfulgte Eata som klosterfellesskapets abbed i år 659 og det var gjennom Boisil at Cuthbert ble kjent med Bibelen. De to ble svært gode venner.

Boisil skulle, ved siden av sin hellighet, bli kjent for to ting: en sterk helbredelsestjeneste og for hans profetiske gave. De syke ble brakt til Boisil for at han skulle be for dem, og mange ble helbredet, enten etter at han hadde bedt for dem eller gjennom hans helbredende urter.

Men Boisil var også kjent som profet. Mange var de som fikk kunnskapsord og profetord gjennom ham. Han forutså også den store pesten i år 664 og at han selv skulle dø i den. Han var frem det profetiske budskapet tre år før pesten kom. Cuthbert ble syk, men Boisil profeterte at han ville friskne til og overleve den. Boisil profeterte også at Cuthbert kom til å bli biskop og at han ville få stor betydning for kirken.

Før Boisil døde av pesten tilbrakte han en uke sammen med Cuthbert. De leste Evangeliet etter Johannes sammen.

Munken som ville ta vare på de jødiske røttene

I dag feirer vi minnet om en viktig skikkelse i den keltiske kirken: hellige Colman. Den irske munken etterfulgte Aidan og Finan som biskop av Lindisfarne. Han var biskop der i årene 661 til 664. På synoden i Whitby tok han parti med kelterne, som erklærte sin lojalitet til apostelen Johannes som hadde det synet at de skulle fortsette å feire påsken etter den dateringen jødene fulgte.

Slik hadde nemlig den keltiske kirke alltid gjort. Colman ble derfor svært overrasket over utfallet fra synoden, som valgte å følge Romerkirkens datering og ordning for påsken.

Han trakk seg derfor tilbake til Iona. Han var ikke alene om det. En stor gruppe engelske og irske munker gjorde det samme. Sammen med dem var det også 30 munker med hjemstavn i Northumbria. Ingen av dem ville implementere den romerske ritusen og underlegge seg dem.

Noen år etter vendte Colman sammen med munkene tilbake og reiste til sitt hjem på vestsiden av Irland. Der grunnla han en kommunitet i Inis Bofin på vestkysten av Irland i år 667. Munkene som kom fra Nortumbria trivdes godt, men de klaget over at de irske munkene hver sommer la ut på en reise ut på landsbygda, og dermed ikke var hjemme til å hjelpe til med innhøstingen. Det førte til at Colman bygget et eget kloster til munkene fra Northumbria i Mayo i innlandet av Irland.

Colman døde i 670-årene. Vi vet ikke akkurat når.

Billedtekst: Hl.Colmans katedral.

En mann som kroppsliggjorde evangeliet

I går hedret jeg minnet til en mann som kroppsliggjorde evangeliet. Han kunne ha ridd på en hest, høyt hevet over folk flest i sin samtid, men valgte å ta beina fatt. For å snakke med dem. Lytte til deres historier. Han tilbrakte mye av tiden på slavemarkedet og brukte pengene som var gitt ham, til å kjøpe fri slaver og de frikjøpte slavene fikk to tilbud: de kunne velge å benytte friheten til det de ville, eller de kunne ta imot et skoletilbud i et kloster hvor de kunne lære engelsk. Mange frikjøpte slaver valgte det siste, og på den måten begynte de første skolene som underviste i faget engelsk i historien.

Hvem snakker vi om?

Hl. Aidan av Lindisfarne, død 651.

Han kom opprinnelig fra Iona for å lede et misjonsarbeid for å nå Northumbria med evangeliet. Kong Oswald hadde arvet tronen. Han hadde kommet til Iona som en liten gutt, og hadde et ønske om å nå anglerne i Northumbria med Guds ord. De hadde fått del i den kristne tro tidligere, men etter at den kristne kongen Edwin ble drept i 633, hadde mange av dem falt fra troen. Munkene som returnerte til Iona kunne fortelle at anglerne var et vanskelig folkeferd, ja, rent ut sagt usiviliserte villmenn. Aidan så litt annerledes på dette. Han var redd disse munkene hadde vært for firkantede og strenge, og at de heller trengte å bli møtt med mildhet.

Og det var nettopp mildheten Aidan skulle bli kjent for. Han ble virkelig elsket av alle, også de som var uenige med ham i teologi. De opplevde hjertet til Aidan, og hans levende tro.

De så også at Aidan var en mann som levde nært Herren. Når en stor brann var i ferd med å nå portene til Bamburg slott, klarte Aidan å stanse flammehavet bare ved hjelp av bønn. Og det samtidig med at den hedenske kong Penda angrep.

Og Aidan viste stor ydmykhet. Når kong Oswald ved en anledning ga ordre om at Aidan skulle ri, ga han bort hesten, som bar kongelig utsmykning til en tigger som sto langs veien, og som kunne ha god bruk for hesten.

Historikeren Bede beskriver Aidan blant annet som en mann med "fremstående mildhet, hengivelse og moderasjon som hadde en stor iver for Gud."

Aidan ble gitt øya Lindisfarne av kong Oswald, som en base for hans misjonsaktivitet, etter Aidans eget ønske. Han satte pris på den fred og ro som han fant og tidevannets rytme.

Mer enn en dans

Jeg skulle gitt mye for å være i St.Nicholas Cathedral i Newcastle upon Tyne i kveld. Men dessverre, det lar seg ikke gjøre. Det er noe med den keltiske spiritualiteten, ikke minst sangene og melodiene, som har slik dragningskraft! Så er da dette også vår norske kristenarv!

En av de som står bak kveldens arrangement er Andy Raine, som er bosatt på Lindisfarne. Jeg traff han og kona Anna, på Shetland i 2005 i forbindelse med konferansen 'Fire from the North', hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser. Jeg lærte mye av ham om at bønn er mer enn ord! Dans kan også være bønn. Kroppen vår er jo et tempel for Den Hellige Ånd.

Jeg har ofte undret meg over det David skriver i Salme 109,4: '... men jeg er bare bønn' (Norsk Bibel). Hvordan kan man være bønn?

Bønn defineres for snevert. For bønn er ikke bare det vi former med våre lepper. Å forme ord til bønn er bare første stadiet av bønnen. Ordene er gode å ha, men de strekker likevel ikke til alltid. Ikke når livet butter imot og man opplever det som kalles 'sjelens mørke natt'.

Dansen gir uttrykk for så mye: gleden, sinne, frustrasjon, lovprisning, tilbedelse.

'Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengespill og fløyte'. (Salme 150,4)

'Og de som synger og danser, de sier: Alle mine kilder er i deg'. (Salme 87,6) 

Fyll mitt seil

Verbum gav ut en vidunderlig liten bok med et stort innhold i 2009: 'Sanger fra Lindisfarne' - den hellige øya (bildet). I denne sangboken finnes det en hymne eller en bønn som er tillagt Hl.Columba (521-597), som jeg synes er så flott at jeg gjerne vil få dele den med bloggens lesere. Det er Anne Kristin Aasmundtveit som har oversatt det til norsk. Sangboken er herved anbefalt på det aller varmeste!

'Fyll mine seil og styr min åre. Før meg gjennom brott og brenning. Jeg drar over truende havdyp, gjennom tid og tap, til min reise ender.

Omkved: Vær en flamme - gå foran meg. Vær en stjerne - skinn over meg. Vær en smal sti - hold under meg, i dag, i natt og for alltid, i dag, i natt og for alltid.

Jeg er trett, jeg er en fremmed. Led meg dit hvor engler ferdes. For oppbruddets time er inne, jeg skal reise hjem, hjem til Jesu hvile.

Omkved.

Om du vil lese mer om Hl.Columba, hvis minnedag var 9. juni, kan du lese en artikkel her, på min andre blogg, som heter Monastisk:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/06/hellige-columba-kirkens-due.html

Keltisk biskop ville beholde de jødiske påsketradisjonene

Bloggen Monastisk er oppdatert med flere artikler: I dag finner du en artikkel om Hl.Colman av Lindisfarne, en uredd munk og biskop, som talte Roma midt i mot, og kjempet for at kelterne skulle få feire påske i tråd med den jødiske tradisjonen. Du finner også en artikkel om Hl.Finian av Lindisfarne.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Vår keltiske kristenarv, del 7

Jesus hadde spesielle steder hvor Han hadde stevnemøte med sin Far; enten det var i ørkenen, eller det var oppe i fjellene. Eller Han søkte ut til Oljeberget.

Kelterne var kjent for sine hellige steder, som Lindisfarne. Et annet er Iona, men det finnes drøssevis av flere i det keltiske landskapet. På bildet ser vi den berømte pilegrimsveien som fører dit. De snakket gjerne om 'tynne steder', i betydningen av en plass hvor det var et påtagelig Gudsnærvær, og hvor hinnen mellom denne verden og den evige kunne briste når som helst.

Der er Inkarnasjonen som er kjernen i tanken om slike hellige steder: Gud som kommer nær i en bestemt person, på et bestemt sted, til en bestemt tid.

En av de bønner Hl.Aidan ba for Lindisfarne er denne:

Måtte vi her få erfare
freden fra de som gjør Din vilje,
freden fra brødre som tjener hverandre,
freden fra hellige munker i lydighet,
freden fra lovsang dag og natt.

Mange av oss føler tilknytning til spesielle steder. Der vi har funnet Gud, der vi opplever Hans hellige nærvær. Jeg har noen slike steder, både i mitt nærområde, og steder jeg har besøkt både innenlands og utenlands. Det er i grunnen i god keltisk ånd.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 4

Visste du at den keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag? At den keltiske kirken fulgte Østkirken som følte for den jødiske rytmen som knytter påsken til månefestene? At både Columba og Patrick hadde torsdagen som fast dag for sin åndelige fordjupning?

Dette og mer til kommer frem i denne artikkelen, i vår serie om vår keltiske kristenarv.

Urkirken fulgte en helt naturlig rytme med daglig bønn, som de tok med seg fra jødedommen. Denne praksisen har så kirken ført videre med sin tidebønnpraksis, med bønner morgen, middag og kveld. Urkirken feiret også ukentlig eukaristien eller nattverden. For dem var det helt unaturlig å feire gudstjeneste, uten at det også brødet ble brutt.

For både urkirken og for våre keltiske trossøsken betydde døgnet og årets rytme mye.

Sabbaten
Man antar at det var Hl.Patrick som formulerte Senchus Mor. den irske 'kristenretten'. Den krevde at den sjuende dagen skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. I Columbas regel finner vi også at den ekstra matrasjonen som ble gitt fast på søndager også skulle gis på lørdag 'på grunn av den store respekten for sabbaten som man finner i Det gamle testamente' (Whitley Stokes: Thesaurus Paleohibernicus: A Collection of Old Irish Gloses).

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som skulle følge. Det er interessant at den keltiske kirken fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet.

'Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalititet, til at det ble søndag, og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert,' skriver Roy Simpson i boken Exploring Celtic Spirituality, 2004.

Torsdagen dagen for åndelig fordjupning
Våre keltiske trossøsken hadde også en egen ukes-rytme. Vi vet at på Iona avsto man for eksempel fra å spise på onsdager og fredager, mens det ennå var dagslys. De ville bruke disse dagene til faste og å leve i askesen. Denne praksisen brakte biskop Aidan med seg til den hellige øya Lindisfarne, og den ble fulgt opp av andre som ville følge hans eksempel. Unntaket fra denne regelen skjedde når man fikk gjester.

Hos historikeren Beda i verket Ecclesiastical History of the English People kan vi også lese at både Columba og Patrick avsatte torsdagen som en fast dag for åndelig fordjupning. Det var nok ikke tilfeldig at denne dagen ble valgt. Det er tross alt dagen hvor Jesus setter disiplene stevne på Øvresalen, og nattverden innstiftes.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det keltiske kirkeåret.

(fortsettes)

Stridbar abbed og biskop

Det er en stridbar mann vi feirer minnet om i dag. Hl. Wilfrid fikk sin utdannelse på Lindisfarne, men ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette.

For mer se: http://www.monastisk.blogspot.com

Å krysse grenser

I går leste jeg om David Adam, den tidligere anglikanske presten på Lindisfarne, en av de ledende skikkelsene innen keltisk spiritualitet, og forfatter av en mengde bøker, skrevet for søkende mennesker. David Adam, født i Alnwick i Northumberland, i det nordlige England, i 1936 arbeidet i kullgruvene før han ble ordinert som prest. I mer enn 20 år arbeidet han som prest i Danby i North Yorkshire. Det var her han oppdaget at han hadde evnen til å skrive bønner i den keltiske tradisjonen.

Adam foretrekker å vandre, som han sier 'på kanten av tingene', for å oppdage noe inne i seg selv, i det han kaller 'mellom-verdenen'. Når noe dukker opp akkurat utenfor vår rekkevidde, 'over grensen', er Adam hvor han finner at den menneskelige ånd trives best, der hvor den er mest levende.

Krysset grenser
David Adam refererer til Jesus som en som konstant krysset grenser mellom forskjellige etniske grupper, forskjellige samfunnsklasser, mellom det kjente og det ukjente, mellom det synlige og det usynlige, himmel og jord, liv og død.

En av de Adams mest vanlige tema er å finne styrke gjennom tro. Han forteller om en tid hvor livet hans var så vanskelig at han rømte avgårde til høydedraget Cheviots (bildet) som danner den naturlige grensen mellom Skottland og England.

Han klatret opp på høydedraget og satte seg ved en haug steiner for å gjenvinne pusten. Der ble han sittende og se på landsskapet. I det fjerne så han skydekket formet seg til en kraftig vind. Og sakte, men sikkert, beveget stormen seg i retning der David Adam satt.

Men til hans store overraskelse skjedde ikke det. Høydedraget synes å bryte skydekket, og stormen gikk nordover og sørover. Det var som om han satt i en sirkel, godt beskyttet mot elementene.

- Plutselig følte jeg at jeg var beskyttet. Jeg var omringet av nærværet og kraften til Gud, forteller David Adam.

Her ved Cheviot Hills, omringet av elementene, av vinden og skyene, bekreftet Adam sin tro på Gud og sa høyt:

Circle me O God
Keep hope within
Despair without

Skal drømmen om Lindisfarne endelig gå i oppfyllelse?

Er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse? I flere år har jeg hatt et sterkt ønske om å få besøke Lindisfarne, den hellige øya, som ligger rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England.

På forunderlig vis ser det ut til at Herren har ført meg sammen med fire personer som alle står i samme bønnetjeneste. Den ene av dem, Andy Raine, bor på øya og er av grunnleggerne og lederne av Northumbria Community, en kommunitet som driver retreatarbeid. Jeg traff ham på Shetland under den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North' i år 2005, hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser og en av de som har utviklet bønneboken 'Celtic Prayer', som brukes av mange. De øvrige er Christine og John Larkin, et ektepar som står i en profetisk forbønnstjeneste som ikke bare berører Storbritannia, men i mange land verden over. Ekteparet Larkin traff jeg også første gang på Shetland, og siden den gangen har vi hatt mye med hverandre å gjøre både i Danmark, England og Norge. Den siste personen, Cecil Tait, en forbeder fra Shetland.

Og det er noe forunderlig med denne forbindelsen med Shetland. Jeg har vært så heldig å få besøke mange land og steder, og jeg har sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Siden vi var der har jeg ikke klart å slippe tak i øya - eller er det kanskje slik at den ikke har klart å slippe tak i meg? Den er stadig i mine bønner.

Så har også Lindisfarne vært i mine bønner. Tenk om jeg en dag kunne få komme dit! Og nå ser det ut til at dette kan bli en virkelighet. John og Christine føler vi skal møtes der for å be, og jeg er sikker på at Herren har noe videre for en felles tjeneste for Guds rike med utgangspunkt i dette møtet på Lindisfarne.

Som mange av bloggens lesere kjenner til er vi i ferd med å bygge opp et bønnested i nærheten av der vi bor. Kristi himmelfartskapellet vil bli gjort ferdig i år. Ennå er det igjen en del detaljer og den siste biten av finansieringen, men alle papirer er nå i orden. Herfra vil vi drive med sjelesorgs- og veiledningssamtaler, og her vil vi feire en ukentlig nattverdsgudstjeneste, og her vil vi løfte frem de bønneemner vi gis å be for. Gud har gitt oss en spesiell oppgave med å være medvandrere for pastorer, prester og ledere.

På Lindisfarne vil vi møte noen av de som står i samme tjeneste. Og det vil bli fantastisk å se øya. Store deler av den er i dag et naturreservat. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området. Øya har 162 fastboende. Lindisfarne er blant annet kjent for klosteret som Hellige Aidan grunnla i år 635. Dette klosteret ble en base for kristningen av det nordlige England. Herfra ble det sendt ut mange misjonærer. Mange vil også kjenne til de såkalte Lindisfarneevangeliene, en særdeles vakker illustrert utgave av de fire evangeliene.

Men vi skandinaver har også en tilknytning til øya, som dessverre ikke er mye å skryte av. I år 793 ble nemlig munkene på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som også markerer starten på vikingetiden.

Det er ennå ikke bestemt når vi skal møtes. Om du kan er det fint om du er med på å be for denne reisen og oppholdet på Lindisfarne. Be om at jeg skal ha helse til å gjennomføre reisen - hvilket ikke er selvsagt for mitt vedkommende, og be om at den økonomiske siden av saken skal løses. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger senere.

Står om enn tårnene faller

"Kirken den er et gammelt hus, står om end tårnene falde," lærte vi å synge på folkeskolen.

I dag har disse ordene fra denne Grundtvigske salmen blitt levende for meg igjen. Denne uken som har gått har jeg lest mye om det som skjer i ulike kirkesamfunn, hvor store endringer har skjedd, eller er i ferd med å skje, på så fort tid. Bibelske sannheter som var udiskutable for bare noen få tiår siden, er gjenstand - ikke bare for diskusjon - men krav fra ulike grupper om at man skal vike av fra det som var sant - og er sant - og tilpasse seg den nye tiden. Jeg kjenner på den samme fortvilelsen og undringen som David gir uttrykk for i Salme 11,3:

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?"

Jeg er ikke alene om å kjenne på dette.

I dag er det mange som søker tilbake til Kirkens røtter. De møter også kritikk. Fra ulike hold. Man setter merkelapper på dem: Konservative, 'på vei mot Rom', drømmere ... Men det det handler om for mange av dem er på den ene siden fortvilelsen over å se at det de holdt for å være sant og rett, vris og vendes på til det ikke er å kjenne igjen, og på den andre siden handler det om deres lengsel etter det opprinnelig og ekte, det som ikke endres.

Og det er her Grundtvig møter oss: Tårnene kan falle, men Kirken består! Det har Jesus gitt sitt løfte på: "Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)

I det siste verset heter det:

Vi er Guds hus og kirke nu,
Bygget af levende stene,
Som under kors med ærlig hu
Troen og dåben forene;
Var vi på jord ej mer end to,
Bygge dog ville han og bo
Hos os i hele sin vælde.

Den sanne Kirke finnes. Dens teologi endres ikke. Ikke for noe lærdomsvær som velter inn over oss. Det er den Kirke Kristus bygger.

Bildet viser St. Marys Church på øya Lindisfarne.

Minnedag for Eata - biskop av Lindisfarne

I dag er det minnedagen for biskop Eata av Lindisfarne. For alle oss som er opptatt av den keltiske betydningen for kristningen av Norge, og den keltiske spiritualiteten, er dette en viktig dag.

Eata var en av de første 12 guttene som ble undervist biskop Aidan (bildet) og utdannet på Lindisfarne. Han ble en stor Guds mann, og sto etter hvert ansvarlig for undervisningen ved Melrose hvor han sto for opplæringen av en annen svært kjent mann i den keltisk kristne tradisjonen, nemlig Cuthbert. Disse to ble gode venner.

På midten av det syvende århundre fikk Eata og Cutchbert et landområde i Ripon for å bygge et kloster. Det var på det stedet hvor katedralen i Ripon står i dag. De ble senere drevet derfra av Wilfred, også han opplært av biskop Aidan, etter at Wilfred hadde vært i Roma og blitt blendet av den makt og ære som var der. Wilfred ville innføre romersk-katolsk struktur i Ripon, og dermed måtte Eata og Cutchbert bort. De vendte derfor hjem til Melrose.

I forbindelse med synoden i Whitby ble Eata biskop på Lindisfarne, mens Cutchbert ble abbed i klostret. Senere i livet flyttet Eata til Hexham, og Cutchbert overtok som biskop på Lindisfarne. Han er begravet i Hexham og blir hyllet som en fredens mann og for det enkle livet han levde.

Kommuniteten på Lindisfarne i dag, St. Aidan and Hilda, skriver i forbindelse med denne minnedagen:

"Måtte vi følge i Eata's fotspor og trene de vi har ansvar for i Kristi vei, både med ord og med det livet vi lever. Måtte vi vandre fredens og enkelhetens veier, og tjene ydmykt der hvor Gud enn måtte sette oss."

Det er himmel over dagen min

De dagene jeg befinner meg på Mamre bruker jeg ganske regelmessig en bønnebok av Ray Simpson (bildet), grunnlegger av St Aidan og Hilda Fellesskapet på den hellige øya Lindisfarne. Jeg er blitt glad i disse bønnene av Simpson. De berører så mange områder av livet mitt. Bønneboka heter: "Din rytme - Din bønn" (Verbum 2005).

I denne bønneboken finnes det et dikt, skrevet av en mann som for meg er ukjent. Dette diktet er en av bønnene jeg gjerne ber, og som jeg gjerne deler med deg. Det lyder slik:

Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt.
For i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.

Vår keltiske kristenarv

Lederen for Doulos nettverket, den tidligere pastoren for Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen (bildet), har startet en ny blogg. En av de siste bloggpostene handler om Lindisfarne og vår keltiske arv. Den er et viktig bidrag til å forstå en svært spennende del av vår egen kirkehistorie, og hjelper oss til å sette ting i rett perspektiv. Artikkelen er lengre enn de som vanligvis publiseres her på bloggen, men du var vel såpass tid i sommer at du tar deg tid til å lese denne! Reidar Paulsen er en kristenleder jeg setter stor pris på. Han har integritet, tyngde og er svært kunnskapsrik. Jeg glemmer ikke tiden vi fikk sammen i vårt eget hjem, da Reidar Paulsen tok en avstikker hit til Gjøvik så vi fikk snakket sammmen, i en for ham travel reisevirksomhet. Det satte jeg svært stor pris på. Det er nok flere enn meg som synes det var trist når bladet han var redaktør for, Visjon, ble lagt ned. Jeg har fortsatt gjemt de fleste nr. Med velvillig tillatelse fra Reidar Paulsen selv gjengir jeg artikkelen her:

Skal du til England i sommer? Hvis den nordøstre delen av landet er med på reiseruten, bør du spandere en dag på Lindisfarne – ”Den hellige øya”. En stille vandring i de mektige klosterruinene blir en påminnelse om den kraftfulle kristnings- og misjonsimpulsen som gikk ut fra de keltiske områdene av de britiske øyer og Irland og berørte store deler av Europa, og om vikingenes brutale herjinger. Men sjekk tidevannstabellene før du krysser over til øya, ellers kan oppholdet bli lenger enn planlagt.

I det Herrens år 973 fikk munkene på den lille tidevannsøya Lindisfarne på nordøstkysten av England uventet og brutalt besøk. Som et uvær fra havet kom gjestene, de første av de etter hvert utallige langskipene fra Norge og Danmark som skulle røve og plyndre Englands og Skottlands og Irlands kyster. De kom til et folk som var fullstendig uforberedt på å forsvare seg for mot angrep over havet. Og de begynte sine herjinger blant de mest forsvarsløse av alle forsvarsløse, munkene i klostrene. Klostrene på Lindisfarne, i Jarrow og på Iona var de eldgamle sentrene for keltisk kristendom og rike på skatter. De ble de første målene for vikingene.

I den angelsaksiske krønike berettes det at folk i Northumbria i år 973 ble skremt av mørke varsler. Der var storm og lyn, og ildsprutende draker ble sett på himmelen. En stor hungersnød fulgte varslene, og samme året ødela en mengde hedenske menn Guds kirke på Lindisfarne med rov og drap.

Ryktene om plyndringen spredte seg raskt. Ved Karl den stores hoff satt den lærde Alcuin. Han skrev: ”I de omtrent tre hundre og femti år som vi og våre forfedre har bodd i dette elskelige landet, og aldri tidligere i Britannia, har en slik terror vist seg som denne vi nå har lidt ved hedenske hender. Heller ikke var det tenkt mulig aI følge historikerne representerer overfallet på klosteret på den lille øya på kysten noen mil nord for Newcastle slutten på en epoke i engelsk historie og begynnelsen på en ny tid. Mange vil også si at det var begynnelsen på slutten for den særpregede keltiske kirke og kristendom. I dag blomstrer imidlertid interessen for den keltiske kirke i mange kretser, ikke minst blant fornyelsesfolket i Storbritannia.t et slikt innhugg kunne gjøres fra sjøen.”

Lindisfarne er rik på minner og sterkt knyttet til kristningen av denne delen av England. De første kristningsfremstøt i Storbritannia går langt tilbake. Evangeliet var heller ikke ukjent i Northumbria, et av de engelske rikene på den tiden, da kongesønnen Oswald kom tilbake fra landflyktighet og beseiret okkupantene av hans eget hjemland ved slaget ved Heavenfield i 634. Før slaget plantet han korset i jorden og markerte sin egen tro.

Den nye kongen hadde sin borg i Bamburgh. Noe av det første han gjorde, var å sende bud til Iona, klosteret hvor han hadde vært i landflyktighet og blitt døpt, for å få hjelp til kristningen av landet. Iona var kanskje det viktigste senter for keltisk tro og misjon den gangen.

Klosteret sendte en munk ved navn Corman. Han beskrives som en mann med ”strengt lynne”, og han kom ikke godt ut av det med de engelske. Etter en tid vendte han skuffet tilbake til Iona og klaget over at de engelske var ”et uregjerlig folk med et gjenstridig og barbarisk temperament”.

Fellesskapet på Iona holdt rådsmøte for å avgjøre neste skritt. Blant dem som var til stede, var en irsk munk som hette Aidan. Han lyttet intenst til Cormans rapport. Så reiste han seg og sa: ”Broder, det ser ut for meg som du har vært for streng med dine uvitende tilhørere. Du burde fulgt apostlenes praksis og begynt med å gi dem den enkle læres melk og gradvis næret dem ved Guds ord.”

Da Aidan satte seg, var alles øyne på ham. De opplevde at det lå et sterkt kall fra Gud på Aidan til å dra av sted for å evangelisere de engelske. Og uten mer om og men innviet de ham til biskop og sendte ham av sted med Iona-klosterets velsignelser og bønner.

Innvielsen av Aidan fant sted i 635. Han reiste straks til kong Oswald i Bamburgh, men opprettet sitt eget hovedkvarter på tidevannsøya Lindisfarne litt nord for kongens by og borg. Det kalles et kloster, men som typisk for keltiske klostre, var det en misjonsstasjon eller et misjonssenter. Der ble drevet en utstrakt opplæring av folk til undervisning og evangelisering. Med utgangspunkt på Lindisfarne ledet Aidan en stor virksomhet som resulterte i flere klostre andre steder. Det er ikke uten grunn av Lindisfarne ble kjent som ”kristendommens vugge” for denne delen av England. En moderne beundrer av Aidan, Michael Mitton skriver: ”Dette er en av de mest effektive misjonsbaser England noensinne har sett.”

Munken og historikeren Bede (673-735) gir et fascinerende bilde av kong Oswald og biskop Aidan. Han forteller at kongen reiste sammen med bispen rundt i landet for å tolke ham under evangeliseringen. Aidan talte keltisk, og kongen tolket til engelsk. Denne misjonsbispen hadde en helt annen inngang hos folket enn forgjengeren. Skarer av mennesker ble døpt. Kong Oswald fikk stadig større innflytelse over stadig større områder. I 642 døde han i et slag. For Bede var dette den tragiske død for Northumbrias første kristne konge, en martyr for troen.

Aidan fortsatte sin gjerning under kong Oswin. Forholdet mellom konge og bisp ble meget tett. En dag valgte kong Oswin å gi uttrykk for sin kjærlighet til Aidan ved å gi ham en praktfull hest fordi han var redd at bispen skulle ødelegge helsen på de mange og lange vandringene han gjorde for å forkynne evangeliet. Kort tid etter traff Aidan en tigger som ba om almisser, og han ga ham hesten. Kongen refset ham for det. Hvis han hadde visst at det var det han skulle gjøre med hesten, ville han ha gitt ham sin dårligste hest, ikke sin beste. Aidan svarte straks: ”Hva sier De, Majestet? Er dette barnet av en hoppe mer verd enn et Guds barn?”

Ordene traff kongen. Etter å ha stått taus en stund, kastet han sverdet av seg, knelte for Aidans føtter og ba om tilgivelse. Han fikk det. Men Aidan ble taus og alvorlig og begynte å gråte. Til slutt lente han seg over til sin kapellan og sa: ”Jeg vet at denne kongen ikke kommer til å leve lenge, for jeg har aldri sett en så ydmyk konge. Jeg føler at han snart vil bli tatt fra oss, for denne nasjonen er ikke verd en slik konge.” Noen få dager etter ble kong Oswin myrdet. Det var den andre kongen Aidan hadde hatt et nært forhold til og som hadde lidd en voldsom død. Kanskje var det sorgen som gjorde at biskopen selv døde 31. august 651, bare elleve dager etter kongen.

Aidans tjeneste i England er så viktig, i følge Mitton, ikke bare for det han gjorde, men mer for det han var, og den type åndelighet han demonstrerte. Hans person og hans vitnesbyrd ble forbilledlig for det britiske folk og påvirket kirken gjennom flere generasjoner.

Til tross for at Bede selv tilhører den ”romerske” fraksjon av kirken, skriver han med den største beundring for kelteren Aidan, hans hellige liv, hans inspirerende forbilde – og at det som fremfor alle ting ga hans undervisning vekt, var at ”han og hans etterfølgere levde som de lærte”. ”Aldri søkte han etter eller brydde seg om verdslige eiendeler, og han elsket å gi til de fattige han møtte på sin vei hva enn han hadde fått fra konger eller rikfolk. Enten det var i by eller på landet, gikk han alltid til fots hvis ikke omstendighetene tvang ham til å ri, og hvem han enn traff på sin vei, høy eller lav, så stoppet han og talte med dem. Hvis de var hedninger, formante han dem til å la seg døpe, og hvis det kristne, inspirerte han dem ved ord og gjerning til å leve et godt liv og være sjenerøse mot andre. Hans liv står i markert kontrast til vår egen tids apati.”

St. Cuthbert

Det året Aidan døde, var en attenåring fra Melrose i Nord-England ute for å gjete. En natt han voktet sauene og ba, så han i et syn engler som bar en sjel til himmelen. Like etter hørte han om Aidans død og forsto at det var biskopens sjel han hadde sett bli hentet til Gud.

Cuthbert tok visjonen som et tegn fra Gud på at han lik Aidan skulle bli munk og misjonær. Men det var ikke første gang Cuthbert opplevde at Gud talte til ham på en spesiell måte. Som åtteåring hadde han en gang vært midt i en vill lek med jevnaldrende, da en treåring plutselig begynte å refse ham. Han sa at Cuthbert ikke burde kaste bort tiden, men forberede seg til den store gjerning Gud hadde lagt foran ham. Åtteåringen prøvde å le det bort. Men treåringen kastet seg på bakken og hulket og formante ham igjen. Flokken rundt dem ble høyst forbauset da treåringen tiltalte Cuthbert som ”høyhellig prest og biskop”.

Cuthbert sluttet seg til klosteret i Melrose, like ved den nåværende grensen til Skottland. Etter en tid fortsatte han videre til Ripon, men ble snart kalt tilbake til Melrose for å bli prior i klosteret. Bare tretti år gammel ble han sendt til Lindisfarne for å lede klosteret der.

I ti år arbeidet han som prior for Lindisfarne og styrte fellesskapet med mild fasthet. Samtidig fortsatte og utvidet han reisevirksomheten Aidan hadde hatt. I løpet av sin aktive karriere reiste han over hele det nordlige England og inn i pikternes land (Skottland) for å forkynne evangeliet og ta seg av mennesker.

I økende grad følte Cuthbert også kallet til å være alene med Gud. Han trakk seg tilbake til en egen celle på det som kalles St. Cuthberts øy, senere til en av Inner Farne-øyene like ved Lindisfarne. Flere og flere mennesker søkte til Lindisfarne og prioren der. Flere munkebrødre adopterte også Cuthberts asketiske livsstil.

Etter ti år ble kallet til å leve alene så sterkt at han trakk seg helt tilbake til den lille øya med dyrene og fuglene som sin nærmeste omgangskrets.

I 685 ble han biskop av Lindisfarne mot sitt eget ønske, men etter sterkt press fra konge, biskoper og folk. Han tok sine plikter alvorlig og var mye på farten. Men etter to år forsto han at han snart skulle dø. Så han vendte tilbake til sin eneboertilværelse for å bruke resten av sin tid i bønn og meditasjon. Han døde 20. mars 687 omgitt av en liten gruppe av brødre.

Liket av den døde lederen bli ikke begravd slik han selv ønsket, der han døde, men ble transportert til Lindisfarne. Da kisten ble åpnet etter elleve år, oppdaget en at liket ikke hadde råtnet, men var vel bevart. Og det begynte å skje under rundt Cuthberts kiste.

Vikingangrepet på Lindisfarne i 793 var bare begynnelsen. I årene som fulgte, herjet flokkene fra Norge og Danmark mange steder, og de hadde ofte en forkjærlighet for klostre. Da en stor vikinghær invaderte Northumbria og det ble etablert et vikingrike i York i 867, ble hele den politiske situasjonen i Nordøst-England endret. Det historikerne har kalt gullalderen for klostrene, var over. I løpet av det niende århundre ser det ut til at alle de viktigste klostrene langs kysten av Northumbria ble forlatt.

Fellesskapet på Lindisfarne holdt ut lenge. Men et nytt angrep i 875 ble avgjørende. De som var igjen av munkene, pakket sammen sine dyreste eiendeler og ga seg på vandring. Her skal bare nevnes at liket av St. Cuthbert havnet til slutt i Durham hvor den store katedralen senere ble valfartsstedet for pilegrimer til hans kiste.

Det skulle gå 400 år før klosteret på Lindisfarne igjen oppsto, da som benediktinerkloster. Men da Henrik 8. gjennomførte sin særegne reformasjon i England i det 16. århundre, fryktet han klosterets makt og ødela det. Stein fra klosteret ble blant annet brukt til å bygge Lindisfarne Castle. Men selv det ødelagte klosteret gjør et sterkt inntrykk på besøkende.

Reidar Paulsens blogg finner du her:

http://www.basileia.no/

Anbefales! Her finner du mye spennende stoff. Bloggen vil om litt bli lagt til linklisten på denne bloggen, så vil den bli lettere å finne. Det kommer snart en ny oppdatering av mine linker. Følg med!