Englebesøk

Røsten av en engel fyller stua vår med en himmelsk atmosfære. Det er så vakkert, så blendende vakkert. Jeg lukker øynene og bare lytter. Så harmonisk, så ømt, så trøstende.

Det er serbiske Divna som synger. Divna Ljubojevic. Jeg oppdaget henne for mange år siden, og hun har kanskje den mest klokkeklare røst jeg kjenner. CD'en jeg lytter til nå fikk jeg i julegave av min kone. Noen bedre julegave kunne jeg ikke få!

Den ortodokse kirkesangen er så rik. Den berører meg så sterkt. Dette kunne jeg sitte stille og lytte til i hele kveld.

Her er noen smakebiter:


https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=EcpUnZ_ghdA

https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=6MjohBOQB-M

En engel kom på besøk

I morgentimene har jeg hatt besøk av en engel. En engel fra Serbia: Divna Ljubojević (bildet)

Røsten hennes har fylt stua. Jeg kjenner meg oppløftet, oppbygget og glad. Sangene om Kristi oppstandelse skaper forventninger til Festenes fest, som vi snart skal feire. For påskedagen er årets store høydepunkt! Påskedags morgen skal vi nok en gang feire i Kristi himmelfartskapellet. Jeg kommer tilbake til detaljene rundt gudstjenesten. Men du er hjertelig velkommen.

Men tilbake til Divna Ljubojević. Hun er født i 1970 i Serbias hovedstad Beograd, og er utdannet ved Mokranjac Music School og musikkakademiet i Novi Sad, som kirkemusiker. Hennes måte å synge Den ortodokse kirkes gamle hymner på rører ved djupe strenger i meg - og mange med meg. Ofte synger hun disse hymnene i 'Hellige Theotokos kloster'. Der har hun lært sin særegne og helt unike måte å synge på av nonnene der.

Hun er nok ikke så kjent her i Vest-Europa, som hun er i Øst, men frem til nå har hun holdt 600 konserter på det europeiske kontinentet. Hun leder sin egen musikkgruppe 'ensemble Melodi'. 

Finn deg et godt sted å sitte og lytt til denne:

https://www.youtube.com/watch?v=NfRen63ZN-I&list=PL19FA8CA78FAFC7D5

Fyll mitt seil

Verbum gav ut en vidunderlig liten bok med et stort innhold i 2009: 'Sanger fra Lindisfarne' - den hellige øya (bildet). I denne sangboken finnes det en hymne eller en bønn som er tillagt Hl.Columba (521-597), som jeg synes er så flott at jeg gjerne vil få dele den med bloggens lesere. Det er Anne Kristin Aasmundtveit som har oversatt det til norsk. Sangboken er herved anbefalt på det aller varmeste!

'Fyll mine seil og styr min åre. Før meg gjennom brott og brenning. Jeg drar over truende havdyp, gjennom tid og tap, til min reise ender.

Omkved: Vær en flamme - gå foran meg. Vær en stjerne - skinn over meg. Vær en smal sti - hold under meg, i dag, i natt og for alltid, i dag, i natt og for alltid.

Jeg er trett, jeg er en fremmed. Led meg dit hvor engler ferdes. For oppbruddets time er inne, jeg skal reise hjem, hjem til Jesu hvile.

Omkved.

Om du vil lese mer om Hl.Columba, hvis minnedag var 9. juni, kan du lese en artikkel her, på min andre blogg, som heter Monastisk:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/06/hellige-columba-kirkens-due.html

Sammenhengen mellom Inkarnasjonen og Eukaristien

Jeg har skrevet om Efraim Syreren (306-373) på bloggen tidligere. Han levde under Den udelte kirkens tid og tilhører vår felles kristne arv.

Efraim er representant for en tidlig ikke-vestlig kristen tro, og han formulerer sin teologi i poetisk form. Til tross for en avstand på 1700 år har han fortsatt mye å si oss - ikke minst fordi hans teologi er farget av noe annet enn vår vestlige tankegang. Johannes Chrysostomos kalte Efraim Syreren for 'Den Hellige Ånds harpe'.

I forbindelse med årets juleforberedelser har jeg studert hva han skrev om inkarnasjonen, om julens mysterium.

Inkarnasjon og eukaristi
Efraim hører med blant de teologene som holder fram forbindelsen mellom inkarnasjonen og eukaristien, og han gjør det på mange ulike måter. I en av sine hymner løfter han frem sammenhengen mellom dem ved å peke på den guddommelige ilden som finnes i begge:

Ild og Ånd bor i den som fødte deg,
Ild og Ånd finnes i den flod du ble døpt i,
Ild og Ånd finnes i vår dåpskilde,
i brødet og kalken finnes ild og Hellig Ånd.

I en annen hymne taler Efraim om hvordan Kristus har tatt på seg eukaristiens brød:

Hvilket under at du forandret din kledning!
Kroppen skjulte din utstrålning, din forferdelige guddomsnatur,
brødet har skjult den ild som flammer i det.

Om Maria dikter han:

Maria har gitt oss hvilens brød
i stedet for det slitets brød som Eva gav oss.

I en annen hymne beskriver han sammenhengen mellom Inkarnasjonen og Eukaristien på denne måten:

Barmhjertighetens ild
steg ned 
og tok sin bolig i brødet.

Det er mange flere eksempler, men disse hjelper oss til å se en sammenheng som er så tydelig i den østlige tradisjonen, hvor alt  ikke bare handler om ord, men om ord som materialiseres i brød.

Gamle sang- og salmebøker hentes frem igjen og selger som aldri før

Gamle salmebøker selger som aldri før! Det skulle man kanskje ikke tro i en tid som vår, hvor svært mange menigheter bruker storskjerm og viser sangene på den. Men 'The Church and Sunday School Hymnal' fra 1902 og 'Church Hymnal' fra 1927 selger i tusenvis av eksemplarer hvert eneste år. De to nevnte sangbøkene har ikke vært igjennom noen store revisjoner. Sangene er som de var den gangen de ble skrevet. Og de viser seg altså slitesterke. Mange er dem født i tider med store utfordringer for Guds folk.

Det er først og fremst de konservative mennonitene som kjøper dem, men det er ikke alene om det. Også kristne fra andre kirkesamfunn kjøper dem - og bruker dem.

Jeg synes dette er gledelig. Salmeboken er god å ha. Tenk hvilke skatter som finnes i den, og vi har mange eksempler på at mennesker som har lært salmevers som små barn, finner dem frem igjen når de blir voksne og står i livsituasjoner som er krevende. Flere kan vitne om at de er kommet til tro. Det kan være fint med storskjerm av flere grunner, men den kan aldri erstatte salmeboken! Jeg har en drøm om at vi kunne bli like flinke som svenskene, som har klart å lage en felles sangbok for alle frimenighetene. Den er laget slik at første delen er felles for alle, og så har den et tillegg for hvert av de kirkesamfunnene som står bak den, og som er sanger som brukes spesielt i den tradisjonen. Tenk så praktisk! For det første så synger vi alle de samme sangene med samme ordlyd (!), og så tar vi vare på sanger som er spesielle for den enkelte kirkefamilie. Hvilket forlag tar på seg den oppgaven?

På bildet ser vi Terry Graber som viser frem de to salmebøkene som selger så fra i USA.

Jeg bøyer meg for Herren og for Kirken

"Jeg har våknet fra søvnen og oppsender morgenhymnen til Deg, O Frelser, og faller ned og påkaller Deg ..."

Slik lyder en bønn av Hl. Makarios den store. Og slik begynte min dag i dag. Bildet av den koptiske munken som tegner seg med korsets tegn i daggryet, taler så sterkt til meg. Dagen er Herrens. Den er en nåde som skjenkes meg.

Igjen kjenner jeg på en djup takknemlighet for Kirken - for Kristi kropp. For kontinuiteten gjennom historien. For den overleverte troen. I vår tid skal man helst snekre sammen sin egen tro, basert på hva man måtte føle til en hver tid. Men hvem er vel jeg som kan sette meg over "den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert"? (Jud v.3) Som har vært trodd og etterlevd i 2000 år. Det menneskelige hybris ser ut til å bli bare større og større med årene. Mennesket forsøkte å bygge sitt himmelstrebende tårn i Babel. Språkforvirringen som fulgte satte ikke en demper på denne trangen, og det moderne mennesket synes å tro at det er overlegent de som har levd før oss. Vi vet best, vi som lever i dag.

Men når jeg leser om de som kjempet for den overleverte troen - den tro som er gitt, èn gang for alle, forstår jeg at det er mye vi ikke har forstått eller forstår. De som skrev vår tros bekjennelse i Nikea og Konstantinopel, visste hva de gjorde. De var ikke bare skarpskodde teologer i den betydning vi legger i ordet. Nei, de var også teolog i datidens betydning av ordet: en beder.

Og alle biskopene som kom sammen og kjempet for å forsvare den overleverte troen mot samtidens heresier - som fornektet Kristi guddom, den treenige Gud, som forsøkte å blande sammen gnostisme og sann kristen tro - skulle jeg sette meg over dem? Og tro at jeg vet bedre? At jeg har mer innsikt?

Men det tror det moderne menneske.

Jeg velger å bøye meg for Herren, og overgi alt det jeg ikke forstår, alt det som er for stort for meg, og gi det til Ham. Det holder for meg å bekjenne det som Trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel sier, eller som det gis uttrykk for i Den apostoliske trosbekjennelsen. Da er jeg på trygg grunn mot alle meningene og alle lærdomsværene som blåser inn over oss med storms styrke i dag.

Der befinner jeg meg. I dette finner jeg hvile. Jeg har intet behov for å finne opp den kristne tro på nytt.

En hymne til Kristus

Vi blir aldri ferdig med inkarnasjonen. Dette at Gud ble menneske. Ordet ble kjød. Det er jo grunnlaget for hele vår frelse.

Som jeg har nevnt ved en anledning leser jeg Efraim Syreren (305-373), han som kom til å bli grunnleggeren av hele den kristne hymnetradisjonen. Han regnes som en av de største kristne poeter gjennom alle tider.

Den hellige Efraim har skrevet en hymne til Kristi fødsel, der han henvender seg til Kristus selv. Her følger et utdrag av denne hymnen, som jeg synes er så vakker - og hvis innhold har slike djup:

Din mor er en kilde til undring:
Herren inngikk i henne - og ble en tjener;
Han som er Ordet inngikk i henne - og ble stille; tordenen inngikk i henne - og laget ingen lyd; alles hyrde inngikk i henne - og ble Lammet som stod fram med klage.

Din mors skjød har snudd alle ting på hodet:
grunnleggeren av alt inngikk i sin rikdom - og kom ut som fattig;
den opphøyede inngikk- og kom ut ydmyk;
den praktfull inngikk - og kom ut i beskjedenhet.

Den mektige inngikk - og mottok usikkerhet fra hennes skjød;
alles underholder inngikk - og opplever hunger;
Han som gir alle drikke inngikk - og opplevde tørste;
naken og avkledd kom Han ut av henne
Han som kler alle.

Djevel, død og helvete overvunnet!

I 1564 ble det utgitt en samling med martyrhymner - kalt Ausbund - eller Etliche schöne Christliche Geseng - som inneholdt 53 hymner. Det kom en ny utgave i 1583. Denne hadde 130 hymner, og ble senere utvidet med syv til. I 1838 hadde den allerede kommet i ni opplag. Disse martyrhymnene var skrevet av forfulgte kristne,de såkalte anabaptistene, og skulle styrke de som fortsatt vandret med Jesus og som betalte en høy pris for denne etterfølgelsen.

En av salmeforfatterne var Hans van Bilach. Jeg tar med et lite vers fra salme 48, for å gi dere et eksempel som viser radikaliteten i deres tro:

Vi fornekter deg, djevel, død og helvete.
For dere er overvunnet!
Selv om kjød og blod fortsatt er mine følgesvenner, har Kristus bundet dere og tatt fra dere all deres kraft!

Denne triumferende hilsen fra en av 1500-tallets anabaptister møtte meg i dag, og styrket meg. Ordene minner meg om 1.Kor 15,54-55:

"Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?"

Faksimilen viser første utgaven av samlingen med martyrhymner.

Med døden nedtrampet Han døden

Jeg har forsøkt å oversette noen av påskehymnene som brukes i Den ortodokse kirke. De er så vakre, og innholdsmettede, og er min lille påskehilsen til bloggens mange lesere denne 1.påskedag:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si: "Bror", selv til dem som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld og rope slik:

Kristus er oppstanden fra de døde, med døden trampet Han ned døden og til dem som er i gravene gav Han liv.

Etter å ha sett Kristi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, o Kristus, og din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen annen uten Deg. Ditt navn påkaller vi.

Kom alle troende, la oss falle ned for Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har glede kommet til hele verden. Alltid prisende Herren, lovsynger vi Hans oppstandelse.

Gjennom å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med Sin død.

Folkefrelsar til oss kom!

I forbindelse med julaftengudstjenesten i Raufoss Baptistkirke, var jeg blitt spurt om jeg kunne holde en andakt. Julaften kan være en vanskelig dag å preke på, av flere grunner. En er at vi nok føler et press på oss til å komme med en ny vinkel på noe de fleste kjenner godt fra før. Jeg tror det er helt feil å tenke slik. Denne dagen er jo den aller beste til å forkynne de gode nyhetene som englene kom med. Historien om Jesu fødsel tåler å gjenfortelles - slik den var. Usminket. Ordene er slitesterke, og går aldri ut på dato.

Jeg tok utgangspunkt i den sterke hymnen til biskop Ambrosius: Veni, redemptor gentium, som i biskop Bernt Støylens oversettelse, lyder slik:

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på, kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han for til helheims land, oppfòr til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!

Klårt di krybbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid.

Hvilket fantastisk teologisk innhold i disse versene. Det er som om biskop Ambrosius rammer inn julens evangelium med den fineste penn. Og dette er altså skrevet en gang på på 300 tallet! Hva drev vi med oppe i det kalde nord på den tiden? Mellom julemiddag, gaveutdeling og tid med familien, ble jeg sittende å tenke på biskop Ambrosius. Hvor vi hadde trengt en slik biskop i dagens kirke, og i den norske kristenhet!

Den hellige Ambrosius (339-397) var opprinnelig utdannet jurist. Augustin, hvis julepreken jeg siterte forleden, sier i sine Bekjennelser at Ambrosius var hans åndelige far og teologiske læremester. Det var da også Ambrosius som i sin tid døpte Augustin. Måten Ambrosius ble valgt til biskop var nokså spesiell. Han kom til Milano i år 370 som keiserlig konsul med tilsynsansvar over den nord-italienske provinsen Aemelia-Liguria. Dette var midt i stridens hete med arianerne, det vil si tilhengerne av den kristologi som ble avvist på kirkemøtet i Nikea i 325.

Fader Asle Ambrosius Dingstad forteller i en av Ambrosius, "Om mysteriene", som er en dåpskatekese av biskop Ambrosius, og som Dingstad har oversatt at " i forbindelse med de voldsomme urolighetene omkring valget av ny biskop etter biskop Auxentius, en av lederne for den vestlige arianisme, måtte Ambrosius gripe iunn som ansvarlig for ro og orden i byen. Den gamle basilika i Milano var fylt til trengsel og temperaturen var temmelig høy da Ambrosius grep ordet for om mulig å mildne motsetningene noe. Han lykkes visst bedre enn han selv kunne ha ønsket! Paulinus, hans biograf, forteller at mens Ambrosius talte, hørtes det en barnestemme som ropte: Vita Ambrosi - Ambrosius, biskop! Etter hvert ropte hele forsamlingen det samme, både arianere og ortodokse, og til slutt var det et folkekrav at Ambrosius skulle være deres biskop." (Om Mysteriene. Innledning, oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther forlag 1998, side 10)

Ikonet viser biskop Ambrosius.