Det går an å bli for åndelig

Det går an å bli for åndelig, akkurat som du kan ta for mye Møllers tran! Vi er skapt av Gud Fader som et helt menneske: ånd, sjel og kropp. Da må vi ta vare på alle tre bestanddelene.

Jeg husker Edin Løvås ved en anledning sa: "Det hender jeg blir sliten og lei, og orker ikke å be. Da pleier jeg å gå inn i mitt lønnkammer, stille meg midt i rommet og si til Gud: 'I dag er jeg sliten og lei. Nå stikker jeg ut en tur. Ha det bra. Gud!' Og så går jeg ut." Dette er sunn åndelighet.

Når alt dreier seg om bønn, bibellesning, faste, møter, evangelisering, så står vi i fare, ikke bare for å brenne ut, men også for å karikere den kristne tro. Det finnes ingen tro som som er så kroppsfokusert som den kristne tro. Du skal ikke lese mye i Det nye testamente før du oppdager det. Vi snakker til og med om kroppens oppstandelse!

Mange kristne går rundt med stadig dårlig samvittighet: det er så mange behov, så mye nød, og så tærer denne dårlige samvittigheten på oss, og noen blir syke. Et ord av Jesus har blitt meg til stor hjelp i denne sammenhengen: "De fattige har dere alltid iblant dere." Med andre ord: behovene vil alltid være der, de tar aldri slutt. Men hvis ikke vi tar vare på oss selv, har vi til slutt ikke noen krefter igjen til å ta oss av andre og deres behov.

Jeg øver derfor på det vakre, men dog så vanskelige og utfordrende ordet:

selvivaretagelse.

Smak på det ordet noen minutter og gjenta for deg selv:

selvivaretagelse

"Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros," skriver apostelen Paulus, og så legger han til: "legg vinn på det!" (Fil 4,8)

Francis Schaeffer, et av det 20.århundres store apologeter, trosforsvarere, forteller at han ble for åndelig en periode, og fikk hjelp til å bli et sunnere menneske, da han oppdaget rikdommen i kunsten, musikken og litteraturen.

Og Grundtvig sa det slik: "Menneske først, kristen så!"

Jeg husker jeg reagerte kraftig på det utsagnet da jeg var ganske ny på troens vei. Nå i mer moden alder, synes jeg det er både sant og godt. Men det burde ikke være noen motsigelse.

I dag har jeg gleden av å brygge meg en god kopp te, ta på meg en genser, kroe meg oppi sofaen og lese en roman. Så skal jeg ta meg en tur ut. Med GOD samvittighet, og så skal jeg takke Gud for at jeg er et MENNESKE.

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 1

Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære på Øvresalen mens Åndens vind blåste, og pinseilden brant.

Og den brant veldig, som det stormvær den er. Det er anslått at det cirka år 100 etter Kristus fantes omlag 200.000 kristne (1). Menighetsveksten var eksplosiv! Omkring år 300 - mens menigheten fremdeles var en martyrkirke - blir det anslått at det fantes 8 millioner kristne, noe som utgjorde en femtedel av hele Romerrikets befolkning. (2)

Den romerske keisermakten gjorde alt det som sto i dens makt for å knuse denne radikale apostoliske bevegelsen av selvstendige, frie menigheter. Omkring år 100 var disse menighetene preget av bønn, sang, skriftlesning, forkynnelse og feiring av Herrens måltid. De ble ledet av et lokalt eldsteråd, og man kom sammen i hus, store nok til å romme alle som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Kraftige forfølgelser gjorde apostelkirken til en martyrkirke. Men forfølgelsene satte ingen stopper for dens utbredelse. Heller tvert om. Slik vi også har sett det i moderne tid. Forfølgelsene fører til at menigheten renses som i en ilddåp. Og mennesker som blir vitne til grusomhetene som gjøres mot menigheten blir grepet av å se det mot og den sterke overbevisning den lidende kirke har.

Lewi Pethrus skriver i sin bok: "Urkristna Kraftkällor":

"Når fienden raste som verst, feiret menigheten sine største triumfer ... Forfølgelsen har alltid hjulpet Guds rike fremover. Hva stormen er for luften, og hva den overskyede regnværsdag er for jorden, det er forfølgelsen for Guds menighet - en forkledt velsignelse." (3)

Ulike romerske keisere forsøkte på forskjellig vis å ta kvelertak og drepe urkirken - de mislykkes en etter en. Da sto det i grunnen bare et alternativ igjen: slutte fred med de kristne og på den måten overliste de og få makt over den. Det var nøyaktig denne slue planen keiser Konstantin satte i verk.

Den danske salmedikteren, presten, forfatteren, filosofen og historikeren, N.F.S Grundtvig sier det så treffende:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifax Maximus)." (4)

En av lederne for den frie menighetsbevegelsen ved siden av det som skulle bli kjent som Oldkirken, eller Storkirken, var Donastus Magnus, uttrykte det slik:

"Quid sit imperatori cum ecclesia?" (5)

Sagt på norsk: "Hva har keiseren med kirken å gjøre?"

Konsekvensene av sammenblandingen som nå skjedde ble nemlig store. På mange områder, både teologisk og politisk. Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på noe av dette.

Først litt om keiser Konstantin og dennes forhold til den kristne tro. Han ble døpt først på sitt dødsleie. Årsaken skal visstnok være at man på den tiden ikke kunne gi syndsforlatelse etter at noen var døpt. Og denne keiseren, som av enkelte kristne blir karakterisert som 'apostel-lik' og er kanonisert som helgen, hadde litt av hvert å svare for:

"Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket." (6)

(fortsettes)

Noter:
1) Henry Ussing; Evangeliets sejergang ud over jorden. Gads forlag, København , 1924, side 380
2) samme bok, side 13.
3) Lewi Pethrus: Urkristna Kraftkällor, side 105-106
4) N.F.S Grundtvig: Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs forlag, København, 1862, side 51.
5) A.Fabricius: Kirkehistorie for folket. Em. Langhoffs forlag, 1901, side 35.
6) Den salige keiser Konstantin I den store. www.katolsk.no

Står om enn tårnene faller

"Kirken den er et gammelt hus, står om end tårnene falde," lærte vi å synge på folkeskolen.

I dag har disse ordene fra denne Grundtvigske salmen blitt levende for meg igjen. Denne uken som har gått har jeg lest mye om det som skjer i ulike kirkesamfunn, hvor store endringer har skjedd, eller er i ferd med å skje, på så fort tid. Bibelske sannheter som var udiskutable for bare noen få tiår siden, er gjenstand - ikke bare for diskusjon - men krav fra ulike grupper om at man skal vike av fra det som var sant - og er sant - og tilpasse seg den nye tiden. Jeg kjenner på den samme fortvilelsen og undringen som David gir uttrykk for i Salme 11,3:

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?"

Jeg er ikke alene om å kjenne på dette.

I dag er det mange som søker tilbake til Kirkens røtter. De møter også kritikk. Fra ulike hold. Man setter merkelapper på dem: Konservative, 'på vei mot Rom', drømmere ... Men det det handler om for mange av dem er på den ene siden fortvilelsen over å se at det de holdt for å være sant og rett, vris og vendes på til det ikke er å kjenne igjen, og på den andre siden handler det om deres lengsel etter det opprinnelig og ekte, det som ikke endres.

Og det er her Grundtvig møter oss: Tårnene kan falle, men Kirken består! Det har Jesus gitt sitt løfte på: "Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)

I det siste verset heter det:

Vi er Guds hus og kirke nu,
Bygget af levende stene,
Som under kors med ærlig hu
Troen og dåben forene;
Var vi på jord ej mer end to,
Bygge dog ville han og bo
Hos os i hele sin vælde.

Den sanne Kirke finnes. Dens teologi endres ikke. Ikke for noe lærdomsvær som velter inn over oss. Det er den Kirke Kristus bygger.

Bildet viser St. Marys Church på øya Lindisfarne.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 3

Kirkehistorikeren Eusebios blir nærmest stående alene i sin uforbeholdne beundring av keiser Konstantin og hans statskirke. Andre - som kirkefedrene Basileios den store og Johannes Crysostomos, som jeg siterte i forrige artikkel, uttaler seg sterkt kritisk.

N.F.S Grundtvig (bildet) skriver i sin verdenshistorie:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus)."

Vi må ikke glemme hvem denne Konstantin var, når alt kommer til stykke. Han var en grusom keiser. På keiserens ordre ble fem av hans nærmeste familiemedlemmer drept. Dette gjaldt hans svigerfar Maximian, svogeren Licinius, som var keiser av Orienten og som han lot drepe for å få større makt, sønnen Crispus som han fikk med sin første hustru Fausta, og nevøen Licinian som var sønn av Licinius. Han lot seg heller ikke døpe før enn på sin dødsdag. Likevel anser enkelte at han er en helgen og han sammenlignes med apostlene!

En annen som uttaler seg sterkt kritisk om det som skjedde under keiser Konstantin og senere keiser Theodosios er den norske biskop Christen Brun. I sin bok "Religionsfrihetens historie" skriver Brun:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførelsen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. I stedet for kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

Så kommer den norske biskopen med en oppsiktsvekkende, ja rent frem bemerkelsesverdig, uttalelse:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunsetninger om trosfrihet."

I neste artikkel skal vi se nærmere på et av disse dissentersamfunnene, nemlig donatistene.

(fortsettes)