Den umenneskelige åndeligheten

Troens krav kan bli store, ja, uoverkommelige. Skyldfølelsen kan bli knugende. Om man ikke lykkes. Man skal be mer. Lese mer. Vitne mer. Gå i kirken oftere. Hjelpe andre. Gi mer. Det er som om man knekker under byrdene. Strikken tøyes til den til slutt brister. 

Det slår meg hvor lett det er å manipulere med hjelp av den dårlige samvittigheten fra en talerstol. Det er ikke noe problem å vekke den dårlige samvittigheten, og få folk til å komme fram til forbønn - igjen og igjen. Som predikant har jeg gjort meg skyldig i det selv. Det er bare å snakke om hvor sløve vi er, hvor lite vi ber og leser i Bibelen det, så har du folk på kroken! Det treffer alltid. Eller at vi må være rede til at Jesus kommer igjen! Det er alltids noen som vil føle seg truffet av det.

At folk kommer skjelvende fram til forbønn behøver ikke være Åndens genuine verk i dem! Det kan være skyldfølelse og krav.

Det er alltid et trappetrinn til på stigen opp til det uoppnåellige bildet av sann åndelighet.

Jeg vender stadig vekk tilbake til ordene fra 1.Kor 1,9: "Gud har kalt oss til samfunn med Jesus Kristus."

Samfunn. Relasjon. Intimitet. Vennskap.

Dvel litt ved de ordene. 

Alt må springe ut av en relasjon til Kristus.

Det går an å bli for åndelig

Det går an å bli for åndelig, akkurat som du kan ta for mye Møllers tran! Vi er skapt av Gud Fader som et helt menneske: ånd, sjel og kropp. Da må vi ta vare på alle tre bestanddelene.

Jeg husker Edin Løvås ved en anledning sa: "Det hender jeg blir sliten og lei, og orker ikke å be. Da pleier jeg å gå inn i mitt lønnkammer, stille meg midt i rommet og si til Gud: 'I dag er jeg sliten og lei. Nå stikker jeg ut en tur. Ha det bra. Gud!' Og så går jeg ut." Dette er sunn åndelighet.

Når alt dreier seg om bønn, bibellesning, faste, møter, evangelisering, så står vi i fare, ikke bare for å brenne ut, men også for å karikere den kristne tro. Det finnes ingen tro som som er så kroppsfokusert som den kristne tro. Du skal ikke lese mye i Det nye testamente før du oppdager det. Vi snakker til og med om kroppens oppstandelse!

Mange kristne går rundt med stadig dårlig samvittighet: det er så mange behov, så mye nød, og så tærer denne dårlige samvittigheten på oss, og noen blir syke. Et ord av Jesus har blitt meg til stor hjelp i denne sammenhengen: "De fattige har dere alltid iblant dere." Med andre ord: behovene vil alltid være der, de tar aldri slutt. Men hvis ikke vi tar vare på oss selv, har vi til slutt ikke noen krefter igjen til å ta oss av andre og deres behov.

Jeg øver derfor på det vakre, men dog så vanskelige og utfordrende ordet:

selvivaretagelse.

Smak på det ordet noen minutter og gjenta for deg selv:

selvivaretagelse

"Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros," skriver apostelen Paulus, og så legger han til: "legg vinn på det!" (Fil 4,8)

Francis Schaeffer, et av det 20.århundres store apologeter, trosforsvarere, forteller at han ble for åndelig en periode, og fikk hjelp til å bli et sunnere menneske, da han oppdaget rikdommen i kunsten, musikken og litteraturen.

Og Grundtvig sa det slik: "Menneske først, kristen så!"

Jeg husker jeg reagerte kraftig på det utsagnet da jeg var ganske ny på troens vei. Nå i mer moden alder, synes jeg det er både sant og godt. Men det burde ikke være noen motsigelse.

I dag har jeg gleden av å brygge meg en god kopp te, ta på meg en genser, kroe meg oppi sofaen og lese en roman. Så skal jeg ta meg en tur ut. Med GOD samvittighet, og så skal jeg takke Gud for at jeg er et MENNESKE.

Jean Vanier 90 år: 10 råd for å bli mer menneskelig

Jean Vanier

Vil du bli mer menneskelig? Her er 10 gode råd fra Jean Vanier (bildet), som jeg har oversatt fra You Tube og The Tablet. Jean Vanier, som 10 september ble 90 år, har betydd svært mye for mitt eget liv - ikke minst i det å akseptere min egen svakhet og avhengighet av andre.

1. Aksepter kroppens realiteter

Om et menneske skal bli menneske må det bli fortrolig med kroppen sin. Kroppen min er skrøpelig, som alle andre kropper. Vi er født i svakhet (som et lite barn), og vi vil dø i svakhet. Når vi når en viss alder - 90 - blir vi svakere. Jeg må akseptere at jeg er 90, ikke 50, 40 eller 30.

2. Snakk om følelser og vanskeligheter

Jean Vanier innrømmer på videoopptaket at "menn i særdeleshet var vanskeligheter med å uttrykke sine følelser."

3. Ikke vær redd for ikke å ha suksess

"Du trenger å oppdage at du er vakker som du er uavhengig av om du har fremgang eller ikke."

4. Når du er i et forhold, ta deg tid til å spørre: Hvem er du?

"Har du giftet seg med jobben, eller med kona? Hva er viktigst: Forfremmelse?

5. Slutt å se på telefonen din. Vær nærværende!

Til unge mennesker sier Vanier: "Dere kommuniserer, men er dere tilstede? Kan dere lytte? Å være menneske handler om relasjoner."

6. Spør folk: Hva er din historie?

Vanier legger vekt på å relatere seg til mennesker ved å lytte til dem. Han sier: "Å møtes er å lytte. Fortell meg din historie. Hvor smerter det mest hos deg? Hvor er hjertet ditt? Hva lengter du etter? Jeg trenger å lytte til din historie, fordi den er annerledes enn min."

7. Legg merke til din egen historie

"Du er verdifull. Du har dine ideer: politisk, religiøst, ikke-religiøst, din visjon for verden."

Vanier understreker at når vi frykter vår identitet, syn på verden, høyt verdsatte meninger blir tatt fra oss hender det at vi blir sinte. Vanier legger til: "Vi trenger å oppdage hvor frykten kommer fra fordi det er det fundamentale problemet. Kanskje din historie er en historie om frykt?"

8. Ikke vær forutinntatt, møt mennesker.

Vanier sier: "Det store med å være menneske handler om å møte andre mennesker. Vi trenger å møte mennesker som er annerledes og oppdage at den andre er vakker."

9. Lytt til dine djupeste lengsler.

Vanier sier: "Vi er veldig forskjellig fra fugler og hunder. Dyr er veldig forskjellige. Ulikt fra dyrene så finnes det i oss et rop etter uendelighetenr ikke tilfreds med det endelige. Hvor har du din største lengsel?"

10. Ikke glem at du skal dø en dag.

"Jeg er ikke den som er verdens konge og jeg er bestemt ikke Gud. Jeg er bare en som ble født for 90 år siden og jeg vil dø om noen få år og da vil ingen huske meg lenger. Det er realiteten. Her befinner vi oss alle, men vi er bare lokale mennesker, passasjerer på en reise. Vi går på toget, vi går av toget, toget fortsetter."

"Rør ikke Guds salvede!"

Noen ganger kan man tenke vel høye tanker om seg selv, og andre. Jeg tenker ganske ofte på hvor veldig annerledes våre venner fra den tidlige kirkens historie reagerte når noen ville vigsle dem til biskop. Mange av dem rømte! De ville slett ikke høre slik tale. De følte seg uverdige, og måtte i noen tilfeller tvinges til å bekle kirkelige embeter. Noen av disse igjen stakk av når anledningen bød seg, og gjemte seg, eller de trakk seg etter kort tid i embetet. Det var slett ikke falsk ydmykhet. De forstod at den som opphøyer seg selv, vil falle en dag. For dem var det viktig å stille bakerst, ta den siste plassen, være en tjener.

Ikke slik i dag.

I dag opphøyes mange til å bli noe veldig. Enten av dem selv, eller andre. De har spesielle gaver, må vite. De er annerledes enn oss andre. De er salvet, og vi får høre: Rør ikke Herrens salvede! I det ligger det en uutalt trussel om at det vil gå deg ille om du stiller spørsmål.

Så annerledes de Herrens vitner fremstår som vi leser om i Det nye testamente. Herrens apostel, Paulus, skriver:

"... for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg..." (2.Kor 12,6)

Til menigheten i Roma skriver han: "Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig." (Rom 12,3)

Og når Peter og Johannes står foran den lamme ved Fagerporten i Jerusalem har de ingen ting å vise fram: "Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg." (Apg 3,6)

Ved en annen anledning forsøker noen å gi heder og ære til Paulus og Barnabas, ja, folkemengden tror de er guder. De hang blomsterkranser rundt deres hoder: "Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet..." (Apg 14,14-15)

Vi merker oss hvordan de to apostlene beskriver seg selv: alminnelige mennesker!

NB! Du finner ikke et eneste eksempel i Det nye testamente på at apostlene eller profetene eller lærerne eller evangelistene, eller for den saks skyld menighetenes tilsynsmenn opphøyde seg selv. Når Paulus snakker om de syner og åpenbaringer han er blitt gitt, så omtaler han seg selv som et menneske han kjenner. I samme sammenheng sier han: "Et MENNESKE i Kristus." Det er hans identitet. Derfor blir det underlig når vi i dag opphøyer noen tjenestegaver til nesten å være guddommelige.

Når troen og helbredelsen blir et umenneskelig krav

Jeg tenker mye på de som ikke får det til, de som sliter med alle kravene, selvpålagte og kravene som legges på dem av andre om at de må tro mer og bekjenne riktig.
Det gjelder særlig dem som er syke, men også alle de som føler at de ikke har fått orden nok på livet sitt. Det er så mye fortvilelse, tap, angst og slitasje hos så mange. Så har du de som faller. Noen klarer å reise seg, andre klarer det ikke. Så finnes det de hvor hele trosprosjektet havarerer.

Det er lett å glemme at vi er mennesker. Det er en fare og en tragedie når troen blir en prestasjon.

Jeg har merket meg hvor vanskelig det er å snakke om tro, sykdom og helbredelse. Det ligger liksom under at man må bli helbredet. Blir man ikke det, er det noe galt et sted, helst hos den som er syk. Jeg har også merket meg at noen føler seg nærmest truet når man fortsetter å være syk, selv etter at man er blitt bedt for. Det er som om det at man ikke blir helbredet, gir helbredelse et dårlig rykte og svekker troen på den. Noen er også veldig redd for at man stiller spørsmål og lever med undringen. I noen miljøer kan man ikke stille spørsmål i det hele tatt. I de miljøene er det et uttrykk for vantro. For en tid tilbake stilte jeg noen spørsmål ved en helbredelsespredikants teologi. Hos noen vakte det sterke reaksjoner. I deres øyne burde man ikke stille spørsmål, og en person, en forkynnner, satte til og med i gang en bønneaksjon for å støtte helbredelsespredikanten. Årsaken var at vedkommende syntes han ble så urettferdig behandlet. Jeg har undret meg mye over dette i etterkant. For meg er dette et misbruk av bønnen. Det er en måte å manipulere på, en form for motbønn, hvor man bruker bønnen for å uttrykke sine egne trosoppfatninger og meninger. Jeg velsigner gjerne helbredelsespredikanten det er snakk om, men jeg reagerer sterkt når bønn brukes på en slik måte. Ingen av oss sitter med svaret på lidelsens gåte. Det må være lov å stille spørsmål, uten at den som stiller dem skal "bekjempes" med bønn.

Men jeg har også tenkt på en annen ting: på apostelen Peter. Det er han det er bilde av i dagens bloggartikkel. Jeg har tenkt på hvor menneskelig Peter var. Det forteller evangeliene oss om, og han innrømmer til og med i et av sine brev, at det var ikke alt Paulus skrev som han forsto. Søndagen som var, handlet om Peters fall og gjenopprettelse. Livet gikk istykker for Peter. Han sviktet når det gjaldt. Likevel reiste Herren ham opp igjen, og Peter fikk en svært betrodd tjeneste i urkirken.

Jeg skulle ønske vi alle fikk lov å være mennesker og at vi alle ble mer menneskelige. Troen er ingen prestasjon. Den er en gave. Det er nåden som bærer meg.

Umenneskelige kristne

Jeg liker godt mennesker som har begge beina godt plantet på jorda og med hodet i himmelen.

Det er derimot slitsomt å møte mennesker, og da særlig når man er syk, som svever avgårde i en åndelighet som er ganske fjernt for vanlige folk. Som har svar på det meste, også på lidelsens mysterium, og som stør om seg med bibelsteder i hytt og pine.

Noen av de mest 'åndelige' menneskene jeg har møtt har vært svært jordnære. I stedet for å strø om seg med ord, er de så hjertenes nærværende. I deres øyne ser man tårer. De gir bort rause klemmer.

Svevende åndelighet kan være farlig. Man fjerner seg fra det virkelige livet og blir egentlig umenneskelig. En av årsakene til dette er at enkelte er blitt utsatt for en for Det nye testamente fremmed tro, hvor det heter: vi er en ånd, har en sjel og bor i en kropp.

Dette er en gresk tankegang.

Våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Gud skapte mennesket som ånd, sjel og kropp, som noe som er helt, ikke delt. Det er en befriende tanke. Dermed er kroppen og sjelen like viktig som ånden. Den greske tankegangen som en tid influerte mange kristne skaper ofte forakt for kroppen og sjelen. Da er det bare ånden det handler om, og man fjerner seg fra det som er det egentlige livet, med dets sorger og gleder. Den bibelske troen er et rungende JA til livet.

Men livet er gåtefullt og vi har ikke alle svarene. Når man da møter en kristen som har alle svarene på alle ting, blir Gud liten, og mennesket stort.

Da er det befriende å lese ordene til apostelen Paulus:

"Jeg vet om et menneske i Kristus ..." (2.Kor 12,2)

Ikke en helgen, men et menneske.

Et menneske som kan sørge, tvile, kjenne uro, men også fryde seg i troen på Jesus Kristus. En hel kristen, ikke en umenneskelig kristen.

Å bli menneskelig

Jeg vender stadig tilbake til Jean Vanier (bildet), canadieren som tok med seg to funksjonshemmede ut fra en nitrist og voldelig institusjon, og skapte et hjem for dem og seg selv. Det var starten på det som nå er 134 bofellesskap i 39 land.

Årsaken er at få - om noen - har betydd mer for mitt åndelige liv, som Jean Vanier. Han er så djupt menneskelig, og dermed også så djupt åndelig.

I boken 'Becoming Human' skriver Vanier:

'Tro det eller ei, men det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å bekrefte og akseptere mine egne svakheter og min sårbarhet. Jeg trenger ikke lenger å late som om jeg er sterk eller klokere eller bedre enn andre. Jeg er som alle andre, med min skrøpelighet og med mine gaver'. (Oversatt fra Becoming Human av Jean Vanier. Paulist Press 2008, side 2)

Videre, skriver Jean Vanier, i denne boken som har solgt mer enn 70.000 eksemplarer:

'Det å bli menneskelig innebærer to realiteter. Det betyr å bli noe, å ha kultivert sine gaver, men også å være åpen overfor andre, se dem, ikke med en følelse av overlegenhet, men med øyne av respekt. Det betyr å bli menn og kvinner med visdommen til kjærligheten. Når det gjelder dette, trenger vi ofte hjelp'. (s.3)