Livsfrisk 90 åring

Jeg ser av avisen at Raufoss baptistmenighet fyller 90 år i dag. Her var jeg pastor i årene 1995-2000. Før den tid hadde jeg vært menighetens viseforstander.  Det var gode, men også utfordrende år. May Sissel og jeg delte fellesskap med noen flotte mennesker, og vennskap som holder livet ut. Noen av dem er hjemme hos Herren nå, og jeg takker Gud for deres gode minne. Jeg ser dem  for meg! Utfordrende år fordi jeg var uerfaren som pastor. Her hadde jeg mine første vigsler, første begravelser, første dåpshandlinger. Læringskurven var bratt. Jeg har så mye å være takknemlig for. 

I praktverket "Våre kirker" heter det: "Menigheten ble formelt stiftet den 18. oktober 1931. Den har imidlertid røtter tilbake eet par tiår tidligere. Karoline og Even Løkken regnes som Raufoss’ første baptister. De skal ha bygget på en etasje på huset sitt og innredet møtelokale, «Løkkens lokale», der i 1912. De som utgjorde menigheten, var først knyttet til Lillehammer baptistmenighet og siden Oslo 1. baptistmenighet. I 1920 ble det besluttet å kjøpe tomt til fremtidig kirkebygg, men det skulle ta noen år før kirken ble innviet den den 5. juni 1927. Formelt stiftet ble menigheten altså noen år senere.",

Jeg ber om Guds velsignelse over menighetens jubileum og ber om framgang for Guds rikes sak i årene fremover. Menighetens pastor i dag er Sissel Østlien.

Misjonspioner, kvinneforkjemper og beder

 I dag er det ganske nøyaktig 90 år siden John Ongman døde. 18 år gammel stiger John Ongman (bildet) ned i en metertykk råk i isen i Storsjøen i Jämtland, og lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Han skulle bli en av de svenske baptistenes foregangskikkelser på 1800-tallet. Han skulle også bli kjent som en beder.

Egentlig het han John Nilsson, og ble født 15. november 1845 i byen Gisselåsen i Jämtland. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks, og vokste opp i et kristent hjem. Hans far, Nils Sköld var soldat av yrke, og hans mor, Maria Laurentia Sten, kom fra en slekt med smeder med røtter i Norge. John tok navnet Ångman da han ble skrevet inn som soldat, og dette skulle så bli til Ongman, når han reiste til Amerika.

I 1864 hilste han på en venn, Karl Hansson, som var blitt radikalt omvendt til Gud. John Ongman ble så grepet av vennens sterke vitnesbyrd, at han også bestemte seg for å følge Jesus. Etter den iskalde dåpen - det var ikke snakk om å utsette dåpen til det ble varmere og isen hadde smeltet- ble han tatt opp som medlem av Myssjö Baptistförsamling. Det gikk ikke lenge før han begynte å forkynne Guds ord.

I 1866 ble det til en heltidstjeneste. 14. mai 1868 seiler han så til Amerika. I 1873 får han kall til å reise til St. Paul i Minnesota. Her bodde det mange svensker. Her grunnlegger Ongman den første baptistmenigheten i St. Paul. Allerede samme år reiser han til Chicago og blir pastor i en svensk baptistmenighet i denne byen. Det skjer samtidig med at han studerer teologi ved Baptist Theological Union Seminary.

Ongman kom i kontakt med datidens mest kjente predikanter: Dwight L. Moody og A.B. Simpson. En annen som skulle få stor betydning for Ongman, var Catherine Booth, Frelsesarmeens mor. Boken hennes: Kvinnens rett til å forkynne evangeliet ga Ongman teologiske argumenter for å sende ut kvinnelige forkynnere. Et syn han skulle møte motstand på når han kom tilbake til Sverige.

I 1881 flytter Ongman tilbake til St.Paul og blir her inntil han flytter tilbake til Sverige. I 1889 kalles han til pastor for Örebro Baptistförsamling og begynner sin tjeneste der i 1890. En av de aller første tingene han gjør er å starte en misjonsskole, en flerårig teologisk utdannelse. Dette initiativet skapte spenninger mellom baptister i Sverige, ikke minst fordi skolen tok imot kvinnelige elever og til og med hadde kvinnelige lærere. Kvinnene ble sendt ut som forkynnere av John Ongman, og de ble av enkelte med forakt kalt 'Ongmans piker'.

Ongman var en mann vel kjent med sykdom, lidelse og død. Han var gift tre ganger. Hans første kone, Kristina Anderson døde i 1871. Hans andre kone, Vilhelmine Eriksson døde i 1892. Hans tredje kone, Hanna Holmgren, og henne skulle han få leve sammen med lenge.

Av venner var John Ongman kjent som en beder - et bønnens menneske. Han var ikke så teoretisk og intellektuelt anlagt - men vant menneskers respekt gjennom den kjærlighet og omsorg som han viste.

John Ongman døde 28.februar 1931, 85 år gammel.

En vakker perle fra Sverige

I går feiret hele 'Nordens biskop Martin' 90 år. Ikke bare er han opphavsmannen til 'Kristuskransen', et pedagogisk perlekjede for bønn, han er selv en perle fra vårt naboland Sverige. En vakker perle. Det er takket være biskop Martin Lönnebo at vi både har fått 'Kristuskransen' eller 'Frelsarkransen', som den heter på svensk, men også Bønnegloben, som er å finne også i mang en frikirke. Få har som biskop M;artin hjulpet hverdagsmennesket til en kroppslliggjort, en inkarnert tro.

Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Jeg har truffet Martin Lönnebo bare en gang i mitt liv, men jeg glemmer det aldri. Det skjedde under et stort internasjonalt Taize-møte i Linköping, hvor Martin Lönnebo i sin tid var biskop.

Biskop Martin, er ikke bare en vis mann, men han bærer så mye av Kristus med seg. I den personlige samtalen, i undervisningen han gir i form av taler og prekener og gjennom sine mange bøker. Flere av dem oversatt til norsk.

I sin hånd holder biskop Martin "Kristuskransen"Den ble til under en seilas i Middelhavet i opprørt.  hav hvor biskop Martin og reisefølget måtte søke ly for stormen, og hvor biskop Marin tegnet et perlekjede eller en perlekrans som skulle bli til et pedagogisk hjelpemiddel for manges bønneliv - også mitt.                        

For noen år siden leste jeg antologien "Spegeln", som han er medforfatter til. Det er en bok om hvordan man kan bruke "Kristuskransen" i menighetsarbeidet. I denne boken forteller biskop Martin om en kveldstur. Han går med Kristuskransen i lommen, og fingrene leter seg frem til den store Gudsperlen. Så ber den nå 87 årige biskop emeritus:

Du är gränslös
Du är nära
Du âr ljus
och jag är din.

Bønnen finner gjenklang i meg. Kjenner den tar tak. Jeg tenker på noe jeg leste for lenge siden, noe Birgitta av Vadstena sa ved en anledning:

"Jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi."

Livssituasjonen min nå er slik at det passer best med et enkelt bønnespråk. De korte bønnene. Derfor har denne bønnen blitt "min" bønn, akkurat slik som med 'vandrerbønnen' som jeg lærer bort på alle mine bønneseminarer: "Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg." Det er også en bønn skrevet av Martin Lönnebo.

Jeg liker godt disse korte bønnene som har sin egen rytme.

Her er en liten film med Martin Lönnebo om hvordan Kristuskransen ble til:

https://www.youtube.com/watch?v=0YzeLA_lfVs

Jean Vanier 90 år: 10 råd for å bli mer menneskelig

Jean Vanier

Vil du bli mer menneskelig? Her er 10 gode råd fra Jean Vanier (bildet), som jeg har oversatt fra You Tube og The Tablet. Jean Vanier, som 10 september ble 90 år, har betydd svært mye for mitt eget liv - ikke minst i det å akseptere min egen svakhet og avhengighet av andre.

1. Aksepter kroppens realiteter

Om et menneske skal bli menneske må det bli fortrolig med kroppen sin. Kroppen min er skrøpelig, som alle andre kropper. Vi er født i svakhet (som et lite barn), og vi vil dø i svakhet. Når vi når en viss alder - 90 - blir vi svakere. Jeg må akseptere at jeg er 90, ikke 50, 40 eller 30.

2. Snakk om følelser og vanskeligheter

Jean Vanier innrømmer på videoopptaket at "menn i særdeleshet var vanskeligheter med å uttrykke sine følelser."

3. Ikke vær redd for ikke å ha suksess

"Du trenger å oppdage at du er vakker som du er uavhengig av om du har fremgang eller ikke."

4. Når du er i et forhold, ta deg tid til å spørre: Hvem er du?

"Har du giftet seg med jobben, eller med kona? Hva er viktigst: Forfremmelse?

5. Slutt å se på telefonen din. Vær nærværende!

Til unge mennesker sier Vanier: "Dere kommuniserer, men er dere tilstede? Kan dere lytte? Å være menneske handler om relasjoner."

6. Spør folk: Hva er din historie?

Vanier legger vekt på å relatere seg til mennesker ved å lytte til dem. Han sier: "Å møtes er å lytte. Fortell meg din historie. Hvor smerter det mest hos deg? Hvor er hjertet ditt? Hva lengter du etter? Jeg trenger å lytte til din historie, fordi den er annerledes enn min."

7. Legg merke til din egen historie

"Du er verdifull. Du har dine ideer: politisk, religiøst, ikke-religiøst, din visjon for verden."

Vanier understreker at når vi frykter vår identitet, syn på verden, høyt verdsatte meninger blir tatt fra oss hender det at vi blir sinte. Vanier legger til: "Vi trenger å oppdage hvor frykten kommer fra fordi det er det fundamentale problemet. Kanskje din historie er en historie om frykt?"

8. Ikke vær forutinntatt, møt mennesker.

Vanier sier: "Det store med å være menneske handler om å møte andre mennesker. Vi trenger å møte mennesker som er annerledes og oppdage at den andre er vakker."

9. Lytt til dine djupeste lengsler.

Vanier sier: "Vi er veldig forskjellig fra fugler og hunder. Dyr er veldig forskjellige. Ulikt fra dyrene så finnes det i oss et rop etter uendelighetenr ikke tilfreds med det endelige. Hvor har du din største lengsel?"

10. Ikke glem at du skal dø en dag.

"Jeg er ikke den som er verdens konge og jeg er bestemt ikke Gud. Jeg er bare en som ble født for 90 år siden og jeg vil dø om noen få år og da vil ingen huske meg lenger. Det er realiteten. Her befinner vi oss alle, men vi er bare lokale mennesker, passasjerer på en reise. Vi går på toget, vi går av toget, toget fortsetter."

Bengt Pleijel - prest, sjelesørger og beder - 90 år

I dag fyller en markant luthersk prest og sjelesørger, hele Nordens, Bengt Pleijel, 90 år. Ikke minst gjennom sitt forfatterskap har han vært til stor velsignelse for mange her i Norge. I årene 1964-1989 var han forstander for Åh stiftsgård i Ljungskile i Bohuslen, og hit har mange kommet for å få del i åndelig veiledning og en rik bibelsk undervisning.

Bengt Pleijel har vært en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske bevegelsen innen Den svenska kyrkan. Han har klart å forene det liturgiske med Åndens frie vind og kraft, og har selv etter at han ble pensjonist vært en mye benyttet taler i mange sammenhenger. Innen den svenske Oas-bevegelsen har han ikke bare vært taler, men også en trygg teologisk rådgiver.

Hele tiden har Bengt Pleijel stått klippefast på Guds ord og har ikke veket en tomme fra klassisk kristen tro. Dermed har han vært modig nok til å ta stilling i vanskelige spørsmål, og på den måten hjulpet mange til å gjøre det samme. Den oppegående 90-åringen er et åndelig forbilde for mange, ikke bare for lutheranere.

Jeg stiller meg i en lang, lang rekke av gratulanter denne dagen som ber om at dagen i dagen og alle dager som kommer må fylles med Guds gode fred.

I dag ville Emanuel Minos vært 90 år

I dag ville hele Nordens evangelist, Emanuel Minos, ha fylt 90 år om han hadde fått leve.

Den høyt skattede og høyt elskede Minos, fikk gleden - gjennom sitt lange liv som Ordets forkynner - av å se tusenvis av mennesker på himmelveien, takket være hans bunnsolide forkynnelse av evangeliet om Jesus. Og fremdeles vil mennesker komme til tro gjennom hans taler som ligger ute på Internett.

Han var en klippe. Ikke i seg selv. Sjelden har man sett en mer smålåten og ydmyk mann på egne vegne. Han våget å være sårbar, og med en tydelig erkjennelse av sin egen skrøpelighet og synd. Men han hadde satt sine bein på Ordets klippegrunn, og der sto han støtt. Det nyttet ikke å forsøke å dytte Emanuel Minos ned derfra. Frimodig forsvarte han Bibelens autoritet, selv om han med det gikk mot strømmen - også i sin egen bevegelse.

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for det Emanuel Minos fikk være for meg personlig. Raust inviterte han meg hjem til seg da jeg gikk gjennom en stor personlig krise i forhold til mitt kall som forkynner. Hadde det ikke vært for Emanuel Minos hadde jeg ikke fortsatt i tjenesten. Med sin erfaringsbakgrunn kunne han hjelpe en som var kommet i nød. Derfor var det ekstra koselig når Aase og Emanuel takket ja til å spise middag her hjemme hos oss ved en anledning.

I dag ber vi for Aase, hans enke, og hele familien Minos, og takker samtidig Gud for den gaven Emanuel var for alle evangeliske kristne i dette landet, ja, i hele Norden.

Edin i 90

Jeg mottok nyhetsbrevet fra Tomasgården i dag, og ser at Edin Løvås (bildet) har rukket å blitt 90! Det skjedde 26.november. Beklageligvis har jeg ikke vært oppmerksom på dette. Edin er jo selvsagt ikke på Facebook, og det er den boka som hjelper meg til å huske fødselsdager. Så her kommer en forsinket fødselsdagshilsen til Edin.

Få, om noen, har hjulpet meg til å forstå betydningen av stillhet og bønn, som Edin Løvås. Når jeg ble introdusert for Jesusmeditasjonen, så forvandlet det mitt forhold til Bibelen, som med ett ble en levende bok jeg ikke klarte meg foruten.

Gjennom årene har jeg hatt den store gleden av å møte ham i ulike sammenhenger, og alle disse møtene har vært et møte både med Edin og med Jesus. For Edin bærer han med seg overalt. Ikke bare fordi han er god til å fortelle og male Kristus for våre øyne gjennom sin forkynnelse, men fordi Kristus har satt sitt preg på Edin på en slik måte at det er lett å se Frelseren i ham.

Når jeg skrev min siste bok - den om Jesusbønnen - så var det helt naturlig å takke Edin for den inspirasjonen han har vært og er, for meg. Raust gav han meg lov til å gjengi hans veiledning om Jesusmeditasjonen, så den finnes også med i boken.

Nå leser jeg at husfolket og vennene på Tomasgården undret seg over hvordan de skulle hylle jubilanten. Jeg synes måten de valgte å gjøre det på var glimrende: en ny utgivelse av "100 Jesusmeditasjoner", og med "Disippelkorset" utenpå! Det lille heftet med veiledning i Jesusmeditasjon og med 100 tekster til å meditere over har nå kommet i sitt 6. opplag. Og "Disippelkorset", ja det, det har Edin designet.

Måtte vi få oppleve at Edin finnes med når han er 100 også!

Takk, takk fra djupet av mitt hjerte for at du har vist oss Kristus, Edin!