Jeg tenker mye på de som ikke får det til, de som sliter med alle kravene, selvpålagte og kravene som legges på dem av andre om at de må tro mer og bekjenne riktig.
Det gjelder særlig dem som er syke, men også alle de som føler at de ikke har fått orden nok på livet sitt. Det er så mye fortvilelse, tap, angst og slitasje hos så mange. Så har du de som faller. Noen klarer å reise seg, andre klarer det ikke. Så finnes det de hvor hele trosprosjektet havarerer.
Det er lett å glemme at vi er mennesker. Det er en fare og en tragedie når troen blir en prestasjon.
Jeg har merket meg hvor vanskelig det er å snakke om tro, sykdom og helbredelse. Det ligger liksom under at man må bli helbredet. Blir man ikke det, er det noe galt et sted, helst hos den som er syk. Jeg har også merket meg at noen føler seg nærmest truet når man fortsetter å være syk, selv etter at man er blitt bedt for. Det er som om det at man ikke blir helbredet, gir helbredelse et dårlig rykte og svekker troen på den. Noen er også veldig redd for at man stiller spørsmål og lever med undringen. I noen miljøer kan man ikke stille spørsmål i det hele tatt. I de miljøene er det et uttrykk for vantro. For en tid tilbake stilte jeg noen spørsmål ved en helbredelsespredikants teologi. Hos noen vakte det sterke reaksjoner. I deres øyne burde man ikke stille spørsmål, og en person, en forkynnner, satte til og med i gang en bønneaksjon for å støtte helbredelsespredikanten. Årsaken var at vedkommende syntes han ble så urettferdig behandlet. Jeg har undret meg mye over dette i etterkant. For meg er dette et misbruk av bønnen. Det er en måte å manipulere på, en form for motbønn, hvor man bruker bønnen for å uttrykke sine egne trosoppfatninger og meninger. Jeg velsigner gjerne helbredelsespredikanten det er snakk om, men jeg reagerer sterkt når bønn brukes på en slik måte. Ingen av oss sitter med svaret på lidelsens gåte. Det må være lov å stille spørsmål, uten at den som stiller dem skal "bekjempes" med bønn.
Men jeg har også tenkt på en annen ting: på apostelen Peter. Det er han det er bilde av i dagens bloggartikkel. Jeg har tenkt på hvor menneskelig Peter var. Det forteller evangeliene oss om, og han innrømmer til og med i et av sine brev, at det var ikke alt Paulus skrev som han forsto. Søndagen som var, handlet om Peters fall og gjenopprettelse. Livet gikk istykker for Peter. Han sviktet når det gjaldt. Likevel reiste Herren ham opp igjen, og Peter fikk en svært betrodd tjeneste i urkirken.
Jeg skulle ønske vi alle fikk lov å være mennesker og at vi alle ble mer menneskelige. Troen er ingen prestasjon. Den er en gave. Det er nåden som bærer meg.
