Til Teresa - i djup takknemlighet

Dette blir veldig personlig, men la gå! Noen vil helt sikkert misforstå, men det får heller stå sin prøve.

Denne kvinnen har nemlig vært til så stor åndelig hjelp for meg, at jeg må være så personlig at jeg kan si at hun har vært som en åndelig mor.

Hvem snakker jeg om? Teresa av Avila. Vel, det er sider ved henne som jeg slett ikke forstår, men slik er det med Kristus-mystikerne. Deres vei er ikke nødvendigvis vår vei, og jeg kan slett ikke sammenligne meg med Teresa, men jeg bærer så samme hellighetslengsel som henne. Og der er jeg ikke alene. Teresa har en egen evne til å vekke vår djupeste lengsel etter Kristus, og hans vennskap.

En tid for lenge siden, når jeg slet med bønnen, fant jeg hos Teresa den beste definisjonen av hva bønn er. Hør bare:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Ham som jeg vet elsker meg."

Da løsnet det for meg. Bønn ble etter dette, ikke et strev, men en relasjon. Et vennskap. Og det beste av alt - med en som elsket meg. En jeg kunne øse mitt hjerte ut for. En jeg kunne være taus med. En jeg kunne lene meg inntil og hvile hos. En jeg kunne lytte til.

En gammel lutheraner lærte meg et annet sitat av Teresa:

"Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven."

Det var også forløsende! Gavene, de er vidunderlige, men Giveren selv - ! - hva er ikke Han. Får vi mer av Ham, av selve Gaven, får vi alt vi trenger for liv og salighet.

På denne minnedagen for Teresa av Avila (1515-1582) er det først og fremst takknemlighet jeg kjenner på. Takknemlighet til Teresa og til alle kvinner Herren har sendt i min vei, og som har vært til så stor åndelig hjelp.

Den som elsker vil erfare Den Elskede, del 1

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

(fortsettelse)