Bønnen finner oss

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg en stor hvile og ro.                                                                 
"Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funnet noe annet enn bønn," skriver Willi Lambert i boken "Å be med livets pulsslag".

Han legger til: "Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som mennesket lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'."

Bønnens hvile

Mange trenger å komme inn i bønnens hvile. For mange er nemlig bønn et strev. Men ordet 'be' uttrykker ikke en aktivitet, men en væren.

Hvor mye jeg enn skynder meg til Gud, er Han allerede der og Han er alltid først.

Jeg har tenkt mye på ordene til David slik de er gjengitt i Salme 108,4:

"Men jeg er bare bønn ..." (Norsk Bibel).

Det er noe utrolig befriende dette: når vi ble Guds barn fikk vi Den Hellige Ånd, og Han ber! Det pågår en stadig bønn i vårt indre! Det er Guds Ånd som ber i oss.

"Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,27)

Når jeg er trett og sliten, ber jeg likevel. Det er Ånden som ber i meg, og kroppen har sitt eget bønnespråk også når jeg ikke orker å formulere ord. Da overlater jeg bare kroppen min - med sjel og ånd i Guds hender. Og hviler.

I går kveld da disse ordene ble skrevet fra et hotellrom i Bergen, var kroppen min sliten etter en lang togreise. Da ba jeg:

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

Til Teresa - i djup takknemlighet

Dette blir veldig personlig, men la gå! Noen vil helt sikkert misforstå, men det får heller stå sin prøve.

Denne kvinnen har nemlig vært til så stor åndelig hjelp for meg, at jeg må være så personlig at jeg kan si at hun har vært som en åndelig mor.

Hvem snakker jeg om? Teresa av Avila. Vel, det er sider ved henne som jeg slett ikke forstår, men slik er det med Kristus-mystikerne. Deres vei er ikke nødvendigvis vår vei, og jeg kan slett ikke sammenligne meg med Teresa, men jeg bærer så samme hellighetslengsel som henne. Og der er jeg ikke alene. Teresa har en egen evne til å vekke vår djupeste lengsel etter Kristus, og hans vennskap.

En tid for lenge siden, når jeg slet med bønnen, fant jeg hos Teresa den beste definisjonen av hva bønn er. Hør bare:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Ham som jeg vet elsker meg."

Da løsnet det for meg. Bønn ble etter dette, ikke et strev, men en relasjon. Et vennskap. Og det beste av alt - med en som elsket meg. En jeg kunne øse mitt hjerte ut for. En jeg kunne være taus med. En jeg kunne lene meg inntil og hvile hos. En jeg kunne lytte til.

En gammel lutheraner lærte meg et annet sitat av Teresa:

"Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven."

Det var også forløsende! Gavene, de er vidunderlige, men Giveren selv - ! - hva er ikke Han. Får vi mer av Ham, av selve Gaven, får vi alt vi trenger for liv og salighet.

På denne minnedagen for Teresa av Avila (1515-1582) er det først og fremst takknemlighet jeg kjenner på. Takknemlighet til Teresa og til alle kvinner Herren har sendt i min vei, og som har vært til så stor åndelig hjelp.

Filokalia - de gamle fedrenes lære om bønnen, del 1

I dag starter en ny undervisningsserie om bønn her på bloggen. Artiklene vil komme med jevne mellomrom. Undervisningen er hentet fra Filokalia, de gamle fedrenes lære om bønnen. Her er det mye å lære for alle som ber, enten de er nye på veien, eller har gått den lenge.

Men først litt om hva Filokalia er for noe:

Filokalia
Det er en samling med tekster, skrevet mellom 300 og 1400-tallet åndelige veiledere og mystikere tilhørende Den ortodokse kirke. Selve navnet Filokalia er gresk og betyr 'kjærlighet til skjønnheten'. Skjønnhet, sannhet og godhet er synonymer i gresk tenkning. Vi kan si at skjønnheten er en gjenspeiling av sannheten.

Filokalia er en antologi som ble satt sammen på 1700-tallet av to greske munker: Hl. erkebiskopen Makarios Notaras av Korint (1731-1805) og hl.Nikodemos av det hellige Athos-fjellet (1749-1809). Det var Makarios som begynte på samlingen av artiklene om bønn. Når Makarios besøkte Athos kom han i kontakt med Nikodemos, og overlot materialet til ham, som senere kompletterte materialet med flere tekster, blant annet en tekst av patriarken Kallistos, fra 1300-tallet. Denne Nikodemos skrev også innledninger samt biografiske opplysninger om bidragsyterne.

Verket utkom i Venedig i 1782 og skulle få en kolossal betydning for hele den ortodokse verden. Nye opplag fulgte: 1861 og 1893 i Konstantinopel og år 1900 i Athen.

Boken fikk mange nye lesere når den ble oversatt til slavisk av Paisij Velitjkovskij (1722-1794). Paisij var en munk som etter å ha bodd på Athos i mange år bosatte seg i Moldova. Denne slaviske oversettelsen ble trykket i Moskva i 1793, andre opplag i 1822. Den russiske utgaven av boken skulle bli en viktig kilde til fornyelsen av det åndelige livet blant slaverne.

For de av dere som har lest 'En russisk pilegrims vandring', som utkom på norsk på Dreyer forlag, er kjent med at denne russiske pilegrimen hadde et eksemplar av Filokalia i ryggsekken. Det var oversettelsen til Paisij Velitjkovskij. Det skulle komme nye oversettelser. Ignatij Briantjaninov (1807-1867) kom med sin oversettelse i 1856 og biskop Feofan Eremiten oversatte verket og gav det ut i fem deler. Den første delen kom ut i 1877.

Denne siste utgaven er noe endret fra den opprinnelige utgaven. Biskop Feofan gjorde noen endringer i selve teksten. Det handlet om noen vanskelige ord og begreper som ikke uten videre lot seg oversette til kirkeslavisk. Han la også til tekster av Johannes Klimakos og Efraim Syreren. Etter dette har Filokalia utkommet på engelsk, fransk, finsk, rumensk og på norsk finnes et utvalg av tekster fra Filokalia redigert av fader Johannes.

Bønnens stillhet og den sekulariserte kirke
Tekstene i Filokalia bærer i seg ørkenens og ødemarkenes stillhet. Stillhet ikke for sin egen skyld, men for å lytte til Gud.

Det mange kanskje ikke tenker på når det gjelder fedrene som skrev disse tekstene, er at de trakk seg tilbake fra en kirke som stadig mer ble sekularisert. Kirken hadde blitt en som forfølger andre troende. Den skulle komme til å forfølge den levende og sanne troen.

Dette så noen tydelig, og de fant ut at den eneste måten de kunne bevare den levende og sanne troen var å trekke seg tilbake for å be. Ikke kjempe politisk. Ikke bli en del av sekulariseringen. Men be.

Selv ble de beskyldt for å være verdensfjerne.

Det er som om denne historien har gjentatt seg selv mange ganger gjennom årenes løp. Vi står også i dag her i Vesten foran en sekularisert kirke, en kirke som vil bli lik verden. Måtte Gud også i vår tid reise opp bedere.

(fortsettes)

Bønnens språk, del 2: Kontemplasjon - hvordan gjør vi det

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.

Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.

Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

(fortsettes)