Korstegn, knefall og skriftemål

I dag er det på dagen 22 år siden forfatteren av Steingrunnen, biskop Bo Giertz døde. og i august er det 115 år side han ble født. I den forbindelse har jeg oversatt noe han skrev i boken 'Den store løgnen og den store sannheten', som kom i 1946. Teksten er fremdeles svært aktuell:

"Den som ikke kan se forskjell på hester og kyr burde aldri ytre seg i landbruksspørsmål. Den som ikke kan skille bedre på evangelisk og romersk-katolsk kristendom enn at han tror, at den som gjør et korstegn eller bøyer sine knær må være romersk-katolikk, han burde aldri ytre seg i spørsmål, som handler om kristendommen. 

Slike ytre ting som å gå til skrifte, gjøre knefall og korstegn utgjør ingen forskjell mellom evangelisk og romersk-katolsk kristendom. Luther selv gikk til skriftemål flittig, han bøyde sine knær både hjemme og i kirken og han anbefaler i Den lille katekismen at en kristen bør gjøre korstegnet hver morgen og hver kveld.

I spørsmålet om det det finnes en annen forskjell mellom oss og paven er den, at vi bevisst har forkastet alle seremonier, som strider mot Den Hellige Skrift, men anvender de øvrige i evangelisk frihet, når de kan tjene til vår og forsamlingens oppbyggelse.

Det avgjørende pinktet er noe helt annet. Den er læren om troens retterdighet. En evangelisk kristen er kun den som eier troens hemmelighet i sitt hjerte, slik at han tror på sine synders forlatelse for Kristi forsonings skyld og gjennom den troen er forenet med sin Frelser. Den troen finnes bare, der Gud gjennom sin Ånd og sitt Ord får lære oss åndens fattigdom og så daglig føre oss fram til Kristi kors.

Med rettferdiggjørelsen gjennom troen står og faller den evangeliske kristendommen. Der mennesker lever i rettferdiggjørelsen, der synliggjøres også hele livet på en aldeles særskilt måte, både kirkelivet og hverdagslivet.

Kirkelivet får sitt preg av det faktum, at en evangelisk-luthersk kristen er en nådemiddelkristen. Det var jo Luthers storverk, at han igjen satte Ordet på dets rette plass i Kirken. 

Men han ga også nattverden en ny stilling og gjorde den langt flittigere benyttet enn den hadde værrt under Middelalderen, da det var en inngrodd skikk, at lekfolket bare tok del i nattverden til påske.

Nådemidlenes betydning er ifølge evangelisk oppfatning den, at de skjenker oss tro. De setter oss i forbindelse med Kristus. Gjennom dem virker Kristus.

Apostlenes lære

'Å være en kristen er å tro som apostlene.'

- Biskop Bo Giertz (bildet)

'... bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.' Ef 2,20

'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære...' Apg 2,42

Foto: Wikipedia

Trygg og solid grunn

Den som er så heldig å få lese bøkene til Bo Giertz vil finne at de representerer en trygg grunn å stå på. Giertz forkynner evangeliet klart og rent.

På denne tiden neste år vil det være 20 år siden den svenske biskopen døde. Det er mange gode grunner for å feire hans minne i dag.

Bo Giertz er forfatteren, bibeloversetteren og predikanten, som har ivaretatt den viktige rosenianske arven i Norden i vår egen tid.

Jeg har fortalt her på bloggen om mitt forhold til romanen "Steingrunnen" ved ulike anledninger. Jeg skal ikke gjenta det, men det er en bok jeg stadig vender tilbake til. Ikke bare er det en velskrevet bok, men den er også et skattkammer om man virkelig vil forstå evangeliet. "Steingrunnen" anbefaler jeg virkelig, om du ikke har lest den, og den tåler å leses igjen!

For tiden har jeg mest glede av å lese trebindsverket, "Forklaringer til Det nye testamente", som Lunde forlag gav ut for noen år siden. Dette verket er virkelig en gullgrube for alle de som vil lære Det nye testamente å kjenne. Det er ikke alt jeg er enig med Bo Giertz i, men det er uvesentlig i den store sammenhengen.

En annen bok, "Troen alene", er også verd å lese. Lunde forlag har sørget for å få den utgitt på nytt.

Det var etter at Bo Giertz hadde lyttet til lekmannspredikanten Natanael Beskow, at han overga sitt liv til Gud og bestemte seg for å bli en kristen. Opprinnelig studerte han medisin, og skulle bli lege, men etter dette radikale møtet med Jesus, bestemte han seg for at han ville bli prest. Bo Giertz skulle bli en av 1900-tallets mest profilerte kirkeledere i Sverige, men skulle også få internasjonalt ry som luthersk teolog og forfatter. En tydelig konservativ teolog på trygg bibelsk grunn.

Han skulle da også bli en tydelig talsmann for søndagens gudstjeneste og inspirerte bispedømmets prester til et djupere bønneliv ved hjelp av tidebønnene.

Bo Giertz døde 12. juli 1998, i en alder av 93 år. Hans forkynnelse og undervisning lever videre.

Samtidig rettferdig og synder

Nylig spiste jeg lunsj med en pastorkollega av meg. I løpet av den gode samtalen ble navnet Tullian Tchividjian (bildet) brakt på bane. Det eneste jeg vet om han tok over etter D. James Kennedy som pastor for Coral Ridge Presbyterian Chruch, og at han er barnebarn av Billy Graham.

Min kollega hadde møtt Tullian Tchividjian i USA, hvor han var taler på en konferanse min pastorkollega hadde deltatt på. Det hadde gjort inntrykk. 'Han taler som en lutheraner, selv om han ikke er det,' sa min kollega.

I ettertid har jeg bestilt to av hans bøker, og i går kveld leste jeg også et intervju med Tchividjian om nettopp Martin Luther.

I dette intervjuet bekrefter Tullian Tchividjian det som min kollega ganske riktig hadde observert, nemlig at han i sin forkynnelse høres ut som en lutheraner. Så har han da ingen som helst problemer med å bli assosiert med lutheranernes understrekning av lov og nåde i forkynnelsen. Tvert imot: det er denne forkynnelsen som har vært så befriende for Billy Grahams oldebarn!

Tullian Tchividjian ser på seg selv som 100 prosent rettferdig i Kristus og 100 prosent syndig i meg selv.

I følge Tchividjian gav Martin Luther ham et språk når han strevde med sine teologistudier med utsagnet: 'simul iustus et peccator' - samtidig rettferdig og synder.

Noe annet som er veldig interessant i dette intervjuet er at Tullian Tchividjian forteller at det er en bok som har så stor betydning i livet hans, at han stadig forsøker å få andre til å lese den og det er 'Steingrunnen' av den lutherske biskopen, Bo Giertz.

'Ikke bare er den velskrevet. Teologien i den er også helt utmerket'.

Jeg forstår Tchividjian veldig godt. Boken til Bo Giertz burde alle kristne lese. Den er befriende evangelisk. Nå venter jeg bare på å få lese Tullian Tchividjian selv.

Er kvinnen som nevnes i Åp 12 Jomfru Maria?

Er det jomfru Maria som apostelen Johannes beskriver i Åp 12 når han i sine syner forteller om 'en kvinne som var kledd i solen, med månen under føttene sine, og på hodet hadde hun en krone med tolv stjerner. Fordi hun var med barn, ropte hun i rier og i fødselsveer'. (v.1-2) Spørsmålet aktualiseres i dag fordi dagen i dag er minnedagen for Jomfru Marias hensovelse.

Mange tror det. Men det finnes også andre tolkninger av dette vanskelige skriftstedet. Et av de mest anerkjente bibelkommentarene i de evangelikale sammenhengene er Jamieson, Fausset and Brown og deres 'Commentary on the Whole Bible'. Dette standardverket ble anbefalt på det varmeste av blant annet C.H Spurgeon, den legendariske baptistpastoren i Metropolitan Tabernacle i London.

Forfølgelsen av Israel
Jamieson/Fausset/Brown mener at det som beskrives i Åp 12,1-6 'beskriver i detalj Dyrets forfølgelse av Israel og den utvalgte menighet, som er blitt summarisk nevnt i Åp 11,7-10, og triumfen til de trofaste, og straffen over de utro. Kapitlene 16-20 i Åpenbaringen er en detaljert beskrivelse av dommen over Dyret, nevnt i Åp 11,13 og v.18.' (Commentary on the Whole Bible. Zondervan Publishing House, 1975, side 1560)

I følge disse tre er kvinnen som nevnes i Åp 12 'Israel, først, og så menigheten av hedninger, som er ikledd Kristus'. De siterer en annen bibelfortolker (Auberlen) som hevder at 'de 12 stjernene rundt kvinnens hode er Israels 12 stammer, og bakgrunnen for dette er det Johannes nevner i det foregående kapitlet om 'Guds tempel' og 'Hans paktsark' (11,19).

Jamieson/Fausset/Brown skriver så: 'Kvinnen kan ikke bety, bokstavelig, Jesu jomfruelige mor, for hun flyktet ikke ut i ødemarken og ble der i 1260, mens den rest som er igjen av hennes ætt ble forfulgt av dragen'.

De tre mener derimot at barnet det her er snakk om er Jesus.

Bo Giertz
En annen evangelikal bibelfortolker er den anerkjente svenske biskop Bo Giertz. Han skriver i sin trebinds Bibelkommentar:

'Johannes ante at kvinnen var Guds brud, den ene som han hadde kåret og utvalgt blant alle jordens folk. Hun skulle føde, og ropte i fødselsveer. Kanskje tenkte Johannes et øyeblikk på Maria, Herrens mor. Guttebarnet som ble født, var jo åpenbart Jesus; han var den lovede som skulle styre alle folk med jernstav (Salme 2,9). Senere så han henne flykte ut i ørkenen. Han så hvordan dragen forfulgte alle de andre barna hennes. Da må han ha forstått at det ikke dreide seg om Maria, men om Guds brud, hun som først ble kalt Sions datter og siden ble Guds kirke. Det han fikk se, var brudens, gudsfolkets og Kirkens historie. Alt dette ble betraktet fra evighetens synsvinkel, men det ble redusert til noen få avgjørede hendelser ... Dragen gjør seg nå klar til å sluke kvinnens barn så snart det er kommet til verden. Messias skulle jo bli født av bruden og fremstå fra Guds folk som en jøde blant andre jøder ...' (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente, Lunde forlag, bind 3, side 348)

Oddvar Nilsen og Studiebibelen
Min gode venn, nå avdøde Oddvar Nilsen, i sin tid en meget anerkjent bibellærer innen norsk pinsebevegelse, skrev en syv binds bibelkommentar, som ble utgitt i 1989. Om kapitel 12 i Åpenbaringen skriver han: 'Den første som nevnes er en kvinne, som er et bilde på Israel (vers 1) Foruten henne er det flere andre personligheter som blir omtalt i andre deler av boken. Det er Dragen (Satan), guttebarnet (Kristus), englefyrsten Mikael og Dyret som stiger opp av havet (Antikrist) og Dyret fra jorden (den falske profet)' (Oddvar Nilsen: Daglig Bibelkommentar, Filadelfiaforlaget, bind 7, side 235)

Studiebibelen, som ble redigert av Thoralf Gilbrant, kommenterer Åp 12 slik:

'Flere steder i Skriften er Israel framstilt som en fødende kvinne (Jes 26,17-18;Mika 4,10 og 5,2) Om kvinnen her er Israel, som fødte Messias, er det likevel mulig at hun den senere delen av kapitlet er menigheten som forfølges for sin tro. Kvinnen står da som symbol for gudsfolket både i den gamle og den nye pakt. Vers 2 kan imidlertid også tolkes som Israels lidelser som folk'. (Studiebibelen, Illustrert Bibelleksikon A/S, 1981, bind IV, side 843)

John MacArthur
En av dagens fremste amerikanske bibeltolkere er John MacArthur. I sin Studiebibel, kommenterer han åpningsversene i Åp 12 med å slå fast at kvinnen som nevnes 'ikke er en faktisk kvinne, men et symbol som representerer Israel'. (The MacArthur Study Bible. Crossway, Wheaton Illinois 2010, side 1956). MacArthur begrunner dette med å henvise til at 'Israel er avbildet som Guds hustru i Det gamle testamente' og henviser til Jes 54,5-6;Jer 3,6-8 og 31,12;Esek 16,32 og Hosea 2,16.

Jesu seier over død og grav

Bo Giertz (1905-1998), biskop for Göteborgs stift i tiden 1949-1970, og forfatter av en rekke bøker - blant annet romanen Steingrunnen som har betydd svært mye for min egen tro - har vært min følgesvenn gjennom deler av kirkeåret. Hans bok: "Å tro på Kristus" er genuin tekstgjennomgåelse med daglig lesning for tiden advent til pinse. I en læremessig uklar tid som vår, er Bo Giertz en trygg følgesvenn. Jeg vil gjerne få dele noe av det Giertz skriver med utgangspunkt i 1.Kor 15,1-20.

Vi har i dag begynt lesningen av det femtende kapitel i 1.Korinterbrev, det kapitel i Det nye testamente som mest utføring behandler de dødes oppstandelse. Det er skrevet omtrent tyve år etter oppstandelsen. Vi møter her det apostoliske budskap, grunnet på apostlenes opplevelse under de førti dagene, da Jesus "lot seg sees av dem og talte med dem om Guds rike," og på hele den rike erfaring av livet sammen med den Oppstandne i urkirken.

Paulus begynner med å minne om hva han kaller hovedpunktet i krisendommen, nemlig at Kristus døde, ble begravet og oppstod på den tredje dag. Helt summarisk nevner han de viktigste åpenbaringene; de for Peter og for de tolv (her betyr det apostlene. På denne tid var de bare elleve. Ti av dem var tilstede). Videre nevner han en åpenbaring for mer enn fem hundre brødre på en gang. Det kan være den åpenbaringen i Galilea som Matteus nevner. Den finnes ellers ikke nærmere skildret. Han nevner også en åpenbaring for Jakob, Jesu bror. Han trodde ikke fra først av, men ble senere en av lederne for urmenigheten. Og til slutt føyer han til "alle apostlene". Tydeligvis er dette den åpenbaring som fant sted en uke etter oppstandelsen. Johannes forteller om det.

Alt dette sier Paulus at han har mottatt. Han bruker her en vending som var det stående uttrykk for formidlingen av en fast læretradisjon, noe som meddeles i den elementære undervisning. Det kan forklare hvorfor han er så summarisk.

Siden slår Paulus fast, at oppstandelsens faktum er hevet over enhver tvil. Det var folk i Korint som sa at det ikke fantes noen oppstandelse. Paulus svarer: Fordi Kristus har stått opp, fins oppstandelsen. Han er førstegrøden av de døde. Og at Han er oppstått, er ikke gjenstand for noen som helst tvil.

Paulus nøler ikke med å regne opp alle de forferdelige konsekvenser som følger av å ta feil på dette punkt. Er Kristus ikke oppstått, da er Paulus et løgnaktig vitne og har båret falskt vitnesbyrd mot Gud. Da er han og hans medkristne de mest ynkelige av alle mennesker. Da er hele menneskeheten enda i sin synd og har bare en rettferdig dom i vente. Mange tør knapt tenke en slik tanke. Paulus kan si dette i klartekst, uten omsvøp, for han vet at hans budskap er sannhet. Han har selv en gang vært en tviler, fornekter og forfølger, men nå kan han si som de andre apostlene: Denne Jesus har nå Gud latt oppstå, det kan vi alle vitne om. Eller som Peter sa innfor det Store Råd: Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.

Min Herre Jesus, du er førstegrøden av de hensovnede, den første som Gud har oppvekt. Du er den første blomst på det nye livets tre. Og oss har du gjort til skudd på det treet, for at også vi en gang skal slå ut og blomstre som du. Det var for vår skyld at du gikk gjennom døden til livet. Du trengte det ikke. Du hadde det evige liv allerede. Du levde hos din Far i grensløs lykke. Likevel ble du menneske og tok på deg lidelsen og døden for å vinne et liv som du kunne skjenke også til oss. Når jeg en gang skal sovne inn i døden, så vet jeg at du er min bror, som har dødd på samme måte. Du er førstegrøden, og du skal føre oss samme vei som du selv har gått, gjennom døden til livet. Jeg takker deg for at også jeg får være med i den skaren der du er den første blant mange brødre. Amen.

Hvem sier dere at Jeg er?

På formiddagen i dag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss over dagens tekst fra Matt 16,13-20. Her følger talen. Jeg foreslår at du leser teksten fra Det nye testamente først, selv om teksten sikkert er kjent for mange av bloggens lesere:


Da jeg leste prekenteksten, i forbindelse med forberedelsene til denne gudstjenesten, stanset mine øyne ved det første verset. Det er noe forunderlig dette: Du kan lese en bibeltekst mange ganger - og dette er jo en av de mest kjente og kjære bibeltekstene i Det nye testamente, som vi har lest mange ganger - og så, plutselig oppdager du noe du ikke har sett før. Det er kanskje ikke så merkelig, fordi Bibelen er ikke som en hvilken som helst annen bok. I Hebr 4,12 kan vi lese: "For Guds ord er levende og virkekraftig ..."


Jeg ble sittende å undre hvorfor det er så viktig for Matteus, når han skriver sitt evangelium, å poengtere at Jesus stiller dette særdeles viktige spørsmålet: Hvem sier dere at jeg er? i nettopp traktene rundt Cæsarea Filippi. Har dette noe å gjøre med spørsmålet Jesus stiller, og det svaret Han får? Har Cæsarea Filippi noen relevans til det som skjer her i det hele tatt?


Svaret er ja, og jeg legger til: I aller høyeste grad. Cæsarea Filippi var nemlig ikke et hvilket som helst sted. Området som nå kalles Banias, het tidligere Paneas og var sentrum for dyrkelsen av guden Pan. På Jesu tid het stedet Cæsarea Filippi, og var den nybygde hovedstaden i det lille riket som Herodes Fillip arvet etter sin far. Dette var altså bakteppet for at Jesus utfordrer sine disipler til å si jvem Han er. Svaret deres er avgjørende i mange henseender. Det får ikke minst betydning i spørsmålet om hvem som er Herre. Keiserdyrkelsen krevde jo at man måtte være villig til å bøye kne for keiseren, og hans avguder. Nå vet vi at den gode bekjennelsen som ble avlagt i traktene ved Cæsarea Filippi, fikk store konsekvenser for de første kristne. Vi leser i Apgj 17,6-7: "Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk i imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge."


I et område preget av avguds- og keiserdyrkelse, et sted hvor demoner trives, lyder den glade og frimodige bekjennelsen: Du er Messias, den levende Guds Sønn! Bekjennelsen til Peter ble avlagt i nærvær av både mennesker, engler, demoner og Herren Jesus selv. Noe slikt var aldri hørt i traktene rundt Cæsarea Filippi før. Det må ha vært stor glede i himmelen denne dagen!


Mesteren er alene med sine disiper ved disse vakre områdene, som ligger helt nord i Galilea, nær Hermonfjellet. Jeg har vært her, så jeg har ordene mine i behold når jeg beskriver dem som vakre.


Han stiller dem et spørsmål som Han aldri tidligere har stilt dem direkte. Først stiller Han det uforpliktende, uten å be om noen personlig bekjennelse: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? Og svaret er at folk sier så mye! Det gjør de fortsatt. Nevn navnet Jesus og du blir servert de utroligste oppfatninger. Det er ikke måte på hva slags meninger folk har om Jesus. Vi må vel si: Både på godt og på vondt. Folket tror - som kongen selv på den tiden - at døperen Johannes hadde stått opp fra de døde. Eller at Jesus er en av profetene som er kommet tilbake, kanskje Elia? Eller Jeremia? Ingen av disse tre gjetningene var helt bak mål! Man kjente igjen døperens veldige botsprekener i Jesu undervisning. Man visste også at Elia skulle komme som en forløper for Messias. Og Jeremia var jo blitt forkastet av Israels ledelse. Alt dette stemte.


I dag ville folk sagt: Jesus var en stor morallærer. Han var et godt menneske, og gjorde mye godt for folk. Eller: Han var ikke fordømmende. Han er bare kjærlighet. En opprører.


Jesus lar disiplene komme med det de har hørt folk si om Han, men så vender Han spørsmålet mot dem selv: - Men dere, hvem sier dere at jeg er? Dette var et viktigere spørsmål å få svar på, enn hva folk flest mente om Ham. Disse 12 - de som var Herrens disipler, forstod de hvem Jesus var? Hadde de like vage forestillinger som folk flest? - Men dere, hvem sier dere at jeg er? I grunnen er det det aller viktigste spørsmål som kan stilles. Og ikke minst vil svaret være helt avgjørende, ikke bare for tiden, men også for evigheten.


Det er Simon Peter som svarer. Og svaret hans er bygget på noe mer enn kunnskap. Svaret er bygget på åpenbaring. "Jesu ssvarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas' sænn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (v.17)


Det er viktig og riktig å tilegne seg kunnskap gjennom bøker, undervisning og erfaringer. Men vi kommer likevel ikke bort fra at noe må åpenbares for oss. Vi har et godt eksempel på dette i 2.Kor 3,12-16: "Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt. Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, bli sløret tatt bort."


Slik er det fremdeles. Jødene leser den samme boken som oss, men det er et dekke, et slør for deres øyne mens de leser.


Ordet som er brukt i Matt 16,17 for åpenbaring er et gresk ord som betyr av-dekke, av-sløre, åpenbare. Og den som gjør det i dette tilfelle er vår himmelse Far. Han av-dekker, avslører for Peters indre blikk hvem Jesus er. Det som skjer er at dette sløret, dette dekket, tas bort, og Peter ser noe som han ikke har sett før. Han får det åpenbart. Det samme skjedde jo senere med Emmausvandrerne. De hadde den beste bibellæreren gående ved siden av seg, Mesteren selv. Det står at han utla for dem "det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og alle profetene." (Luk 24,27) Dette skaper begeistring hos dem. Det står i vers 32: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?"


Men skriftutleggelsen og begeistringen til tross: de gjenkjente Ham ikke. Ikke før Han bryter brødet med dem. Da leser vi i Luk 24,31: "Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen."


Det krevde åpenbaring, og i tilfellet med Emmausvandrerne skjedde det i forbindelse med eukaristin, eller nattverden. Det er ikke det eneste tilfellet hvor det skjer nettopp her: i forbindelse med nattverdfeiringen. Vi trenger altså åpenbarinfg for å se hvem Kristus er. Derfor er det at apostelen Paulus ber som han gjør, i den veldige bønnen som er gjengitt i Ef 1,17flg: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne."


Dette er et av de store behovene i Guds forsamling i dag: Behovet for åpenbaring. At sløret trekkes til side, og vi får stifte bekjentskap med det himmelske, med den åndelige realiteten.


"Du er Messias!" I den greske teksten står det: sy ei ho Christos. Det er oversettelsen av det hebraiske Messias, som betyr salvet til konge. "Og det ligger noe uhørt i dette ordet, som rommer troen på at Gud i tidens fylde skulle sende en kongenes konge, en hersker uten sidestykke i historien, en grunnlegger av det rike som skulle være Guds eget," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Det nye testamente. Og Peter legger til: den levende Guds Sønn. Hans øyne hadde sett, for hans indre blikk så han dette: Messias, den levende - Guds Sønn.
Den levende Gud betegner nettopp det som skiller Guds vesen fra alle filosofiske og allmenreligiøse gudsforestillinger. Gud er ingen høyestes idè og heller ikke en allmenn åpenbaring av en guddomsmakt i naturen eller samvittigheten. Gud griper inn i historien, Han handler og taler slik at det høres og synes, gjennom redskap som Han selv har utvalgt. Og Hans store, avgjørende inngripen i historien er Jesus Kristus.


Den kristne tro kan sammenfattes i dette som var en av den tidlige kirkens bekjennelser, og som har vært grunnlaget for både den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, slik det gjengis i 1.Tim 3,16: "Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."


Det er noe veldig og grensesprengende over dette: Han ble åpnbart i kjøtt og blod.


Jeg vender stadig tilbake til ordene til evangelisten, teologen og Kristusmystikeren Johannes, i Joh 1,14: "Og Ordet ble menneske." Jeg kan bruke resten av mitt liv, og likevel ikke lodde dybdene fullt ut av disse 4 ordene! Dette er veldig.


Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men vi kommer til tro gjennom våre sanser! Apostelen Paulus skriver jo i Rom 10,17: "Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord." Evangeliet er ikke et slags esoterisk eller gnostisk budskap som formidles i abstrakt eller spiritualisert form, slik vi ser det i New Age. Nei, det når oss i ord og bilder, gjennom dufter, smaker og berøring. Den samme Johannes som jeg har sitert, har også skrevet: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss." (1.Joh 1,1-2 Norsk Bibel 88) I mange år har jeg vært opptatt av ikoner og ikonenes betydning. Og vi har mange vakre ikoner i vårt eie. På 300-tallet skriver Basileios av Cæsarea: "Det som Ordet kommuniserer via hørselen, viser bildet ordløst fram." Vi skal ikke lese mye i Det nye testamente før vi oppdager den nære forbindelsen det er mellom ord og bilde. Den ortodokse teologen Leonid Ouspensky sier det så frimodig: "Uten bildet er kristendommen ikke lenger noen kristendom."


La meg forklare hva jeg mener med dette, for det jeg sier kan for enkelte være kontroversielt. Ordet ikon kommer av det grekse ordet eikon. I Kol 1,15 kan vi lese dette om Kristus: Han er den usynlige Guds eikon." Ordet ikon oversettes i vår Bibel med bilde.


I Kristus oppheves det gammeltestamentlige billedforbudet, i Jesus er nemlig Gud avbildet! Jesus sier jo i Joh 14,9: "Den som har sett meg, har sett Faderen." Ikonet krenker ikke billedforbudet. Det peker tvert om på dets eneste mulige konsekvens, nemlig dette: I Kristus er Gud blitt menneske. Den Usynlige er blitt synlig. Den skjulte har avdekket sitt ansikt.Gud som er ånd og uten form, har gitt seg en kropp og forenet seg med materien. Troen på at det er sant at Gud er blitt menneske - inkarnasjonen, dette vakre ordet, danner utgangspunkt for alt i kirkens tro og bønn. For dette er ikonet et symbol, men det er ikke noe idol, altså i betydningen avgud. Vi lærer Gud å kjenne gjennom å se inn i et menneskes ansikt:Jesus.


La meg avslutte med disse ordene av Johannes av Damaskus, som har sagt: "Synet er den edleste sans," og la meg legge til: Øyet ser mer enn det ørene hører. Mennesket blir hva det ser. Ingen kan få et glimt av Gud og forbli uforandret. Apostelen Paulus skriver:


"Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet."

"det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli.."

Det er et ord av Johannes som har hatt mye av min oppmerksomhet de siste dagene. Det er av og til slik med Guds ord, at et bibelsted plutselig blir så levende at det blir en del av ens stadige tanker. Vi finner det i 1.Joh 3,2:
"Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er."


Det er spesielt den første delen av dette verset, og setningen: "det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli", som har fanget min interesse.


Frelst er noe jeg er, og stadig blir. Jeg er et Guds barn - det er jeg av bare nåde - men Kristus skal også danne sitt bilde i meg, og jeg skal bli Ham lik. Tanken er overveldende. Den sprenger enhver ramme og forestilling. Jeg er ferdig - men likevel uferdig. Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen: "Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal dere også bli åpenbart i herlighet sammen med ham." (Kol 3,4)


Den lutherske presten og retreatlederen Bengt Pleijel fra Sverige, skriver: "Hva vi skal bli, det vet vi ikke. Men helt uten kunnskap er vi ikke. Vi vet hvilken retning dette nye skal ta. Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se Ham som Han er. Det skal skje to åpenbarelser: Først skal Jesus åpenbares. Siden skal vi bli åpenbart." (Bengt Pleijel: For at dere skal vite. Luther forlag 1996, side 83)


Og for å bli i den lutherske sammenhengen litt til, så skriver biskop Bo Giertz følgende som det samme skriftstedet fra Johannesbrevet:


"Dette er verd å merke seg. Ikke en gang en apostel kan svare på alle spørsmål. Kristentroen hviler på en åpenbaring, ikke på filosofiske spekulasjoner. Vi vet det som Gud har latt oss vite gjennom sitt ord. Der går grensen, og utenfor den grensen må vi svare som Johannes: "det er ennå ikke åpenbart". Men så mye vet vi: vi skal "bli ham like". Vi skal bli som vår oppstandne Herre. Vi skal nemlig få "se ham som han er". Og nettopp derfor renser en kristen seg og tar det nøye med sin livsførsel." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag 2004, bind 3, side 278)


Det er også viktig å legge merke til hva som ikke står i 1.Joh 3,2. Det står ikke noe "men", - det står "og". Her finnes det ingen tvil, her slås det fast at noe skal skje med oss, men vi vet ikke helt hvordan det vil skje, bare at det vil skje.


Og etter vers 2 følger naturlig vers 3: "Enhver som har dette håp til ham, renser seg, slik Kristus er ren."

Vi får kalle Gud for pappa!

Jeg talte på en retreat på Arneberg i går kveld, på Nordens lille Kanaan. Sammen med pastorparet i Toten Frikirke, Else og Ivar Johnsen var jeg medarrangør til en retreat med tema: "Guds farskjærlighet". På grunn av familiesituasjonen vår for tiden, kunne jeg bare være med en av de fem dagene retreaten varer. Jeg talte over temaet: Abba, Far! og siterte innledningsvis fra Rom 8,15: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper Abba, Far!" I dette verset avdekker apostelen Paulus en av de dypeste hemmelighetene i hele Bibelen. Hvis vi skulle forsøke å sette navn på det mest sentrale i Jesu liv, det som styrte Ham, og var Hans store lidenskap, det Han ville fortelle om, peke på, og åpne andre menneskers øyne for, så var det dette ene ordet: Abba.

Abba er det arameiske ordet for "far", eller rettere sagt "pappa". På arameisk har dette ordet en inderlig og fortrolig klang. Jesus selv bruker denne benevnelsen om Gud. I Getsemane, i sin bønnekamp der, ber Han: "Abba, Far! Alt er mulig for deg." (Mark 14,36)

Allerede ved begynnelsen av Jesu offentlige tjeneste, ser vi det nære forholdet som er mellom Faderen og Sønnen. I forbindelse med Jesu dåp, leser vi at himmelen åpnet seg, og Guds Ånd kom ned over Jesus i en dues skikkelse og det lyder en røst fra himmelen som sier: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)

Etter sin fødsel i Betlehem, vokser Jesus opp i Nasaret, i følge en streng monoteistisk jødisk tradisjon. Lik enhver annen hengitt jøde, så ba Jesus den jødiske trosbekjennelsen, Shema Israel, slik den er gjengitt i 5.Mos 6,4: "Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er èn." Denne bønnen ba Jesus tre ganger om dagen. Ut fra sin jødiske bakgrunn var Jesus omgitt av en forståelse av Gud som Den Absolutte, Den ène, Den evige, Han som presenterer seg som "Jeg ER."

Men selv lever Jesus i et forhold til, og erfarer Gud som ingen før Ham i Israel noensinne har drømt om eller våget å tro. Drevet av Ånden blir Jesus gitt et annet navn for Gud som på mange måter skandaliserte teologene og folkeoponionen i Israel. Ut av munnen på tømmermannen fra Nasaret lyder det: Pappa!

Abba eller Pappa er en måte å tiltale Gud på som er ny og anneledes, for den som hørte Jesus i Hans samtid. Det er en autentisk, original uttalelse fra Jesus om Gud. Vi blir konfrontert med noe nytt og aldeles forbløffende. I dette navnet ligger det storslåtte i evangeliet: Vi skal få tiltale Gud som pappa. Og Jesus holder ikke denne erfaringen for seg selv. Han inviterer og kaller oss til å få del i den samme intimiteten og den frigjørende relasjonen.

I sin fremragende kommentar til Det nye testamente, skriver biskop Bo Giertz: "Denne måten å tale med Gud på viste at Jesu forhold til Ham var mer fortrolig enn andre menneskers (noe som sikkert bidro til å forarge fiendene). Paulus har med rette forstått at Kristi verk nettopp gikk ut på å gi oss andre muligheten til å si: Abba Far - så samme måte som Ham."

Vekkelse og liturgi - motsetninger?

Jeg har kommet over en artikkel av den nå avdøde svensk lutherske biskopen, Bo Giertz, som jeg har funnet særdeles interessant. Det har sikkert sammenheng med at jeg er interessert i begge emnene som Giertz skriver om: vekkelse og liturgi!

I artikkelen, som baserer seg på et hyrdebrevene som biskop Giertz i sin tid sendte ut, skriver han at "både liturgien og vekkelsen fantes i den apostoliske kirken." Giertz skriver:

"Allerede ved den første pinsen ble disse nevnt. 'Da de hørte dette stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre...' Dette er vekkelse. 'De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen... Og Peter og Johannes gikk opp til templet, til den bønnen som ble bedt den niende timen." Dette er liturgi."

Bo Giertz påpeker at både vekkelsen og liturgien har fulgt kirken gjennom historiens løp. Han understreker at vekkelsen og liturgien er forskjelligartede, men at de altså hører sammen. Dette er viktig å få sagt i en tid hvor enkelte kristne ser på liturgi som noe religiøst, og som et hinder for Åndens frie liv. Giertz skriver følgende:

"Vekkelsen er som sprakende ild over glohaugen. Brått flammer den opp, sprer seg, stiger mot himmelen og synes så å være borte. Sammenhengen med Oldkirken synes å være avbrutt av mørke intervall. Og likevel finnes sammenhengen der, for Ånden er en, og den samme. Han som gav hjertet et stikk på pinsedagen. Og Ordet, som tenner den hemmelighetsfulle flammen, er de samme kraftige ordene som en gang gikk over leppene til apostlene."

Om liturgien, sier han følgende:

"Tydeligere er liturgiens sammenheng med den apostoliske tidsalderen. Som en ubrutt strøm har den strømmet fram gjennom tidene. Sine første kilder har den i synagogen. Det er ikke bare enstavelsesord som siden uavbrut har vært til nytte - Amen, Halleluja. Nei, hele oppbyggingen av høymessen vår viser tydelig slektskap med den gudstjenesten som Jesus feiret som gutt i synagogen i Nasaret, og der Han som voksen steg frem for å legge ut Skriftene. Til den gamle synagogegudstjenesten har den apostoliske kirken lagt til den nyskapningen som hun fikk fra Frelseren selv, og som er kjernepunktet i all liturgi: den hellige nattverden. Slik som den ennå i dag blir feiret med vekselsang, prefasjon (Vi løfter våre hjerter) og sanctus (Hellig, hellig, hellig), er den i det vesentlige et verk av de første århundrer. Liturgiens dypeste betydning ligger i det at den er en form som Ånden selv har skapt for å bevare og fordype det livet som den samme Hellige Ånd har vakt i sin kirke. Vekkelse er den ildflamme som flammer opp i døde sjeler. Ilden brenner i brystet, synderen kjenner et stikk i samvittigheten. Urolig og grepet på samme tid spør han: Hva skal jeg gjøre? Og Ånden svarer med å opplyse om syndens alvor og Kristi grenseløse nåde."

Biskop Bo Giertz legger til:

"Liturgien er et verk av den samme Ånd for å bevare den flamme som er blitt tent. Den er middelet til å innlemme den vakte i menighetsfellesskapet. Det er en form for vandring i lyset, en vei som leder gjennom årene der sjelen stadig på ny blir kalt til å bli ett med det kongelige presteskapet som gjør sin tempeltjeneste for Guds alter med bønn og lovsang, med nattverdfeiring og i andaktsfull lytting til sin Herres ord."

Steingrunnen i vårt hjerte

Det er merkelig hvordan ting fester seg. En gang på slutten av 1970-tallet, eller var det kanskje i begynnelsen på 1980-tallet, ble det holdt noen bibelseminarer på Gjøvik i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelsen. De ble holdt på Ynglingen, og en av talerne var Ivar Agøy, tidligere misjonær og prest i Den Norske Kirke. Han er forøvrig far til en av mjne barndomsvenner, Nils Ivar Agøy, ikke minst kjent for sine glimrende oversettelser av Tolkiens bøker. På dette bibelseminaret talte Agøy, som jeg var så heldig å treffe igjen i forbindelse med 70 års dagen til Børre Knudsen, om rettferdiggjørlsen ved troen alene. I forbindelse med bibelseminaret siterte Agøy fra biskop Bo Giertz sin bok: Steingrunnen. Jeg kan huske denne bibeltimen fremdeles, og hvilket sterkt inntrykk det gjorde på meg, det Agøy leste fra boken til biskop Giertz. Igjen og igjen har dette opp gjennom årenes løp vært til stor hjelp for meg, og senest i dag. La meg få gjengi det for deg, kjære bloggleser:


"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etterlitt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når menensket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.


Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.

Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."


Jeg vet ikke for hvilken gang, men i dag har jeg tatt frem igjennom denne romanen av Bo Giertz og skal lese den igjen. Jeg oppdager stadig nye ting i denne boka. Vet ikke om den fortsatt er i salg, men du finner den i hvert fall på biblioteket, om du ikke har lest den før. Den er en stor leseropplevelse.