Vekkelse og liturgi - motsetninger?

Jeg har kommet over en artikkel av den nå avdøde svensk lutherske biskopen, Bo Giertz, som jeg har funnet særdeles interessant. Det har sikkert sammenheng med at jeg er interessert i begge emnene som Giertz skriver om: vekkelse og liturgi!

I artikkelen, som baserer seg på et hyrdebrevene som biskop Giertz i sin tid sendte ut, skriver han at "både liturgien og vekkelsen fantes i den apostoliske kirken." Giertz skriver:

"Allerede ved den første pinsen ble disse nevnt. 'Da de hørte dette stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre...' Dette er vekkelse. 'De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen... Og Peter og Johannes gikk opp til templet, til den bønnen som ble bedt den niende timen." Dette er liturgi."

Bo Giertz påpeker at både vekkelsen og liturgien har fulgt kirken gjennom historiens løp. Han understreker at vekkelsen og liturgien er forskjelligartede, men at de altså hører sammen. Dette er viktig å få sagt i en tid hvor enkelte kristne ser på liturgi som noe religiøst, og som et hinder for Åndens frie liv. Giertz skriver følgende:

"Vekkelsen er som sprakende ild over glohaugen. Brått flammer den opp, sprer seg, stiger mot himmelen og synes så å være borte. Sammenhengen med Oldkirken synes å være avbrutt av mørke intervall. Og likevel finnes sammenhengen der, for Ånden er en, og den samme. Han som gav hjertet et stikk på pinsedagen. Og Ordet, som tenner den hemmelighetsfulle flammen, er de samme kraftige ordene som en gang gikk over leppene til apostlene."

Om liturgien, sier han følgende:

"Tydeligere er liturgiens sammenheng med den apostoliske tidsalderen. Som en ubrutt strøm har den strømmet fram gjennom tidene. Sine første kilder har den i synagogen. Det er ikke bare enstavelsesord som siden uavbrut har vært til nytte - Amen, Halleluja. Nei, hele oppbyggingen av høymessen vår viser tydelig slektskap med den gudstjenesten som Jesus feiret som gutt i synagogen i Nasaret, og der Han som voksen steg frem for å legge ut Skriftene. Til den gamle synagogegudstjenesten har den apostoliske kirken lagt til den nyskapningen som hun fikk fra Frelseren selv, og som er kjernepunktet i all liturgi: den hellige nattverden. Slik som den ennå i dag blir feiret med vekselsang, prefasjon (Vi løfter våre hjerter) og sanctus (Hellig, hellig, hellig), er den i det vesentlige et verk av de første århundrer. Liturgiens dypeste betydning ligger i det at den er en form som Ånden selv har skapt for å bevare og fordype det livet som den samme Hellige Ånd har vakt i sin kirke. Vekkelse er den ildflamme som flammer opp i døde sjeler. Ilden brenner i brystet, synderen kjenner et stikk i samvittigheten. Urolig og grepet på samme tid spør han: Hva skal jeg gjøre? Og Ånden svarer med å opplyse om syndens alvor og Kristi grenseløse nåde."

Biskop Bo Giertz legger til:

"Liturgien er et verk av den samme Ånd for å bevare den flamme som er blitt tent. Den er middelet til å innlemme den vakte i menighetsfellesskapet. Det er en form for vandring i lyset, en vei som leder gjennom årene der sjelen stadig på ny blir kalt til å bli ett med det kongelige presteskapet som gjør sin tempeltjeneste for Guds alter med bønn og lovsang, med nattverdfeiring og i andaktsfull lytting til sin Herres ord."