Evangeliene og Apostlenes gjerninger gir et overveldende skriftmateriale når det gjelder disippel-liv. De viser til fulle at det å gjøre disipler var selve hovednøkkelen til urkirkens utbredelse. La oss se nærmere på Joh 8,31-32, fordi dette ordet gir oss en forståelse av hva eller hvem en disippel er:
"Da sa Jesus til de jødene som var kommet til tro på Ham: Hvis dere blir i Mitt ord, er dere i sannhet Mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri."
I dette skriftordet finner vi to betydningsfulle ting, som hører sammen, men som likevel er to helt forskjellige ting. Det står om de som "var kommet til tro på Ham", og de som er Hans disipler. Jeg fremsetter følgende påstand: På Jesu tid var det å tro på Jesus og det å være Hans disippel det samme - men ikke i dag. I dag kan det å være "frelst" og det å være en Jesu disippel to ting. Det er fordi vi har gjort ordet "kristen" til noe annet enn det det var i den første kristne tiden.
I Apgj 11,26 leser vi at "det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne." Årsaken til at de fikk dette navnet var mest sannsynlig at de var "Kristus-like". De var Jesu Kristi etterfølgere. De var Hans lærlinger, Hans elever, Hans disipler som ble opplært til å ligne Mesteren i ord og gjerning. Det var ikke de selv som kalte seg kristne, men navnet ble gitt dem av de utenforstående, de som så disse menneskenes liv, og hørte deres budskap.
Legg merke til at Jesus taler om de som var kommet til tro på Ham - de som var blitt troende. De er kristne i dagens betydning av ordet. Men når Jesus taler til dem som var kommet til tro på Ham og var blitt frelst og hadde mottatt syndernes forlatelse, så taler Han om en ny ting: "blir i Mitt ord..."Det greske ordet som er benyttet her for blir, betyr egentlig "blir værende". Det er disse som er Jesu disipler.
En disippel er egentlig en lærling, eller for å bruke det nynorske ordet: læresvein.
Ordet kommer av det greske ordet: mathètès. På latin blir dette til "discipùlus", som på norsk er blitt til disippel. Mathètès betyr en som lærer, en lærling hos en mester eller en lærer. I NT brukes ordet som regel om dem som fulgte Jesus der hvor Han dro frem, først og fremst de 12, som også kalles apostler, men også om andre som fulgte Ham.
I sin kommentar til Matteus evangeliet, skriver professor Frøvig følgende om dette greske ordet: "Det var imidlertid ikke nok at en disippel fikk adgang til å høre en mester, men det var også hans plikt å være stadig sammen med ham, tjene ham og ledsage ham på vandringer og reiser. En lærer skulle nemlig ikke bare veilede ved sin undervisning, men også ved sitt liv og sin ferd, og disippelen måtte derfor få anledning til å se hvordan lærdommene anvendtes i livet. En disippel fulgte etter sin mester, likesom tjeneren fulgte sin herre. Allerede i og for seg betyr det å følge etter en at man anerkjenner ham som fører, leder og herre, og det er etter jødisk tankegang så vesentlig for disippelforholdet at en elev følger sinm mester, at den som har fått lov til å følge en lærer, dermed er blitt hans disippel, og at uttrykket 'gå etter' eller 'følge' betyr å være hans disippel." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget, side 328)
fortsettes
"Da sa Jesus til de jødene som var kommet til tro på Ham: Hvis dere blir i Mitt ord, er dere i sannhet Mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri."
I dette skriftordet finner vi to betydningsfulle ting, som hører sammen, men som likevel er to helt forskjellige ting. Det står om de som "var kommet til tro på Ham", og de som er Hans disipler. Jeg fremsetter følgende påstand: På Jesu tid var det å tro på Jesus og det å være Hans disippel det samme - men ikke i dag. I dag kan det å være "frelst" og det å være en Jesu disippel to ting. Det er fordi vi har gjort ordet "kristen" til noe annet enn det det var i den første kristne tiden.
I Apgj 11,26 leser vi at "det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne." Årsaken til at de fikk dette navnet var mest sannsynlig at de var "Kristus-like". De var Jesu Kristi etterfølgere. De var Hans lærlinger, Hans elever, Hans disipler som ble opplært til å ligne Mesteren i ord og gjerning. Det var ikke de selv som kalte seg kristne, men navnet ble gitt dem av de utenforstående, de som så disse menneskenes liv, og hørte deres budskap.
Legg merke til at Jesus taler om de som var kommet til tro på Ham - de som var blitt troende. De er kristne i dagens betydning av ordet. Men når Jesus taler til dem som var kommet til tro på Ham og var blitt frelst og hadde mottatt syndernes forlatelse, så taler Han om en ny ting: "blir i Mitt ord..."Det greske ordet som er benyttet her for blir, betyr egentlig "blir værende". Det er disse som er Jesu disipler.
En disippel er egentlig en lærling, eller for å bruke det nynorske ordet: læresvein.
Ordet kommer av det greske ordet: mathètès. På latin blir dette til "discipùlus", som på norsk er blitt til disippel. Mathètès betyr en som lærer, en lærling hos en mester eller en lærer. I NT brukes ordet som regel om dem som fulgte Jesus der hvor Han dro frem, først og fremst de 12, som også kalles apostler, men også om andre som fulgte Ham.
I sin kommentar til Matteus evangeliet, skriver professor Frøvig følgende om dette greske ordet: "Det var imidlertid ikke nok at en disippel fikk adgang til å høre en mester, men det var også hans plikt å være stadig sammen med ham, tjene ham og ledsage ham på vandringer og reiser. En lærer skulle nemlig ikke bare veilede ved sin undervisning, men også ved sitt liv og sin ferd, og disippelen måtte derfor få anledning til å se hvordan lærdommene anvendtes i livet. En disippel fulgte etter sin mester, likesom tjeneren fulgte sin herre. Allerede i og for seg betyr det å følge etter en at man anerkjenner ham som fører, leder og herre, og det er etter jødisk tankegang så vesentlig for disippelforholdet at en elev følger sinm mester, at den som har fått lov til å følge en lærer, dermed er blitt hans disippel, og at uttrykket 'gå etter' eller 'følge' betyr å være hans disippel." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget, side 328)
fortsettes
4 kommentarer:
Her berør du noe av det helt sentrale, Bjørn Olav. Jeg forstår ikke ordet vekkelse - og det er noe jeg ikke ber om. Det sentrale er at vi kommer inn i et slags disippelforhold til andre - det som beskrives så flott. En disippel må være sammen med - og vi må være oss bevisst vår disippelgjørerrolle. Det kan være seg i hjemmet og på arbeidsplassen. Dagens menighetsliv synes å gi lite rom for dette oppdraget - det store skillet mellom unge og eldre er en av hindringene? Jeg tenker noen ganger: "Hvorfor skal folk bli frelst, når de ikke kan gjøres til lærlinger i sammen med noen?"
Mine dypeste lengsler går i retning av dette - å skape bevissthet og miljø for å gjøre disipler.
Målene vi har om menighetsvekst tror jeg virker mot sin hensikt. Vi skal dessuten gjøre mennesker til Jesu disipler, og ikke lære dem opp i spesiell trosretning. Da bygger vi med høy og halm og brennbart materiale 1. Kor 3
Jeg tror det er få menigheter som driver med bevisst disippelgjøring. Har forsøkt å tenke etter, men jeg klarer ikke å komme på noen. Selvsagt er det menigheter som driver med trosopplæring, bibelundervisning og bibelgrupper. Men det er ikke det jeg tenker på, når jeg tenker på det som dreier seg om disippelgjøring. Jeg tenker på personlig modellering, investering i enkeltmennesker, oppfølging, personlig tilegnelse av Guds ord.
Jeg vet at det er forsøkt i noen menigheter jeg kjenner, og det er jeg glad for. Så kan vi høste erfaringer fra dem.
Navigatørene i Norge er de nærmeste jeg kjenner, som har drevet med bevisst disippelgjøring. Mange har fått god opplæring og oppfølging av dem.
Vi må heller ikke glemme "Ungdom i Oppdrag". De har løpet av flere år drevet med DTS = disippeltrningsskoler på sine baser rundt i verden.
Rus:
Du har så rett, så rett.
Ungdom i Oppdrag gjør en strålende god innsats på dette området.
Legg inn en kommentar