Led apostelen Paulus av en kronisk sykdom? I en del av den moderne trosbevegelsen vil et slikt spørsmål avvises som det rene nonsens, og et uttrykk for vantro. Men det er flere ting ved det nytestamentlige skriftmaterialet som antyder at Paulus led av en kronisk sykdom, som skapte store utfordringer for ham. Vi finner disse eksemplene blant annet i det brevet han skriver til forsamlingene i Galatia-området.
"Dere vet at det var på grunn av menneskelig svakhet jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Og den prøvelsen som var knyttet til min kropp, verken foraktet eller forkastet dere, men dere tok imot meg som en Guds engel, ja til og med som Kristus Jesus." (Gal 4,13-14)
Oversettelsen av Det nye testamente, som er foretatt av Det Norske Bibelsselskap, i 2005 oversetter disse versene slik: "Dere vet at det var på grunn av sykdom jeg fikk forkynt evangeliet for dere første gang. Likevel fristet ikke sykdommen dere til å forakte eller avsky meg, nei, dere tok mot meg ...."
Hva denne sykdommen kan ha vært, har det vært mange spekulasjoner om. Noen sier malaria, noen at det var en øyensykdom - jeg synes det er mindre interessant. Det interessante er hva denne sykdommen gjorde med Paulus, og at han til tross for sykdommen, klarte å utføre en tjeneste for Herren som ikke står noe tilbake fra de som var friske. Kanskje maktet han mer, og årsaken var nok at han var fullstendig avhengig av Herren i ett og alt. Ingenting var selvfølgelig for ham.
I 2.Kor 5 snakker han om at kroppen hans "brytes ned". "For ennå mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra Himmelen, for at vi, når vi er blitt ikledd denne, ikke skal bli funnet nakne. For vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget..." (2.Kor 5,1-3) Bare et menneske som har opplevd kroppslig lidelse kan skrive slikt som dette. Paulus skriver ut fra sin erfaring med sykdom.
I det samme brevet lister han opp noe av det han har gått igjennom som en Herrens tjener. Han nevner "utmattelse", "angst", "søvnløshet" og snakker om "svakhet".
Og i 2.Kor 12 snakker han om tornen i kjødet. Hva den er, sier han ikke, men det er tydelig at han ikke blir kvitt den. Heller ikke ved utholdende bønn. Tornen gjør noe med kroppen hans. Den skaper plager og utfordringer, og denne kroniske lidelsen holder ham tett til Jesus. Den svakheten den forårsaker, gjør ham sterk i Herren.
Tornen arbeider gjennom smerte. Den får og holder på vår oppmerksomhet. Glem ikke at Paulus fikk tornen i kjødet, på grunn av hans erfaringer med Guds herlighet! Det er ingen spøk å være i Guds nærhet. Det burde vi aldri ta lett på. Tornen hadde en hensikt i livet til Paulus.
Det hjelper meg å tenke slik, fordi jeg selv har erfaringer med kroniske lidelser. Mange, mange ganger har jeg bedt om at Herren skal ta dem vekk, men jeg har ikke fått det svaret jeg ønsker meg. Kanskje fordi min torn i kjødet også har en hensikt?
31 kommentarer:
Dette er en veldig annerledes vinkling enn det jeg har vært vant med. Jeg har tenkt at vi har full legedom i Jesus, og at det er Guds vilje at vi skal være friske og raske. Står det ikke det da, at vi er legt ved Jesu sår? Derfor spør jeg: Hvordan kunne Paulus være syk, når han forkynte helbredelse og så mange helbredet? Står det ikke noe i Bibelen om at vi skal ha det like godt legemlig, som vi har det sjelelig og åndelig? Det er da et løfte fra Gud!
BjornOlav Frid! Det står ju tydligt skrivet i paulus 2 brev till kor.12.kap: vers 7 "Och för att jag inte skall förhäva mig på grund av mina höga uppenbarelser,har jag fått en törntagg i mitt kött, en satans ängel som skall slå mig i ansiktet,för att jag inte skall förhäva mig."Samt i vers nio :Men Herren har sagt till mig"Min nåd är dig nog,ty kraften fullkomnas i svaghet",på det att Kristi kraft skall komma och vila över mig. Säger inte detta allt?
Vi människor har nog ganska lätt att bli högmodiga,om vi får vara med om bra saker som vi gjort.Därför tror jag att Gud måste liksom hålla oss på mattan.
Om vi får gå igenom prövningar av olika slag,vad gör vi då?Jo,vi drar oss närmare Jesus.
Vi får sjunga med i sången
"Jag är svag,men Du är stark, dyre Jesus bliv Du mitt allt".
Detta var några funderingar,som kom till mej.
Ha en bra dag BjornOlav.
Karin
Karin:
Det ligger utvilsomt en hemmlighet i disse ordene fra apostelen. Lidelsen er et mysterium. Jeg har fått mye ut av å lese Viktor E. Frankls bok "Kjempende livstro." Frankl satt i Auschwitz, og ble senere psykiater i Wien. Nå er jeg ikke spesielt begeistret for Nietzche, men Frankl siterer ham for å ha sagt følgende: "Den som vet hvorfor han skal leve, tåler nesten hvilket som helst hvordan."
Det er mye i visdom i dette. Når vi forstår at Gud har en hensikt, og at det finnes et mål der fremme, så er det lettere å kunne leve med sin "torn i kjødet".
Hemmeligheten ligger, som du helt riktig påpeker, i dette at Guds nåde er oss nok. Det er noe vi kun kan tilegne oss gjennom erfaring.
Når det gjelder helbredelse er det et fenomen jeg har lagt merke til.
Akkurat som at den russisk ortodokse kirke har sine ydmyke ukjente menn som bor i fattigslige kår (staretser?), og iblant "hvor ingen kunne tru, og nokon kunne bu" har vi disse menneskene i Norge.
De som aldri vil ta æren for å være store helbredelsespredikanter selv om de har langt større resultater. Som aldri vil ta imot penger. Som ikke vil gi lettvinte svar på vanskelige spørsmål, og som faktisk også ofte bor både fattigslig og litt isolert.
Mennesker som har hundrevis, og kanske tusenvis av besøkende i året, men som knapt en avis noen gang har skrevet om, hvor vedkommende sannsynligvis aldri heller har ønsket å bli æret ved å skrives om.
Jeg kjenner kun til noen svært få som såvidt er blitt skrevet om, eller TV-programmer har klart å lete opp.
Noen har jeg også hørt rykter om. En broder i Sel/Otta har et slikt rykte.
Disse er jeg svært fascinert av, finner svært interessante og langt mer troverdige enn moderne dollarpredikaner.
Jeg har også et inntrykk av at de finnes i et realtivt stort antall rundt i landet (I denne sammenheng vil F. eks 19 totalt være et stor antall) uten at jeg kan bekrefte det på noen måte.
Mvh.
Lars
Synes selve tittelen på artikkelen er noe "dristig", kunne kanskje gjort seg med ett spørsmålstegn til slutt? Tror det er vanskelig å gi noe fasitsvar på om Paulus led av kronisk sykdom, men at han også fikk del i sykdom og plager er kanskje ikke helt utenkelig.. Jeg tror i utg.pkt. at det finnes legedom ved Jesu sår for alle sykdommer og plager så lenge Herren ikke har åpenbart det MOTSATTE for oss.. Altså, vi bør ikke godta sykdom som en "Herrens velsignelse" med mindre han har åpenbart at det er hans vilje at vi skal være syke.. Slik som med Paulus torn (som vi ikke kan fastslå med sikkerhet at var en sykdom) hvor Paulus ikke "godtok" denne tornen, men ba inderlig til Herren om utfrielse. Paulus sluttet å be om utfrielse fra denne tornen først når han fikk åpenbart Herrens vilje og da kunne han også slå seg til ro med Herrens vilje.. Jeg tror at det er viktig at ikke våre (mer eller mindre) dårlige erfaringer får "fordreie" summen av det Guds Ord sier om helbredelse. Jeg tror også det er viktig at vi får overbevisning om hva som er Herrens vilje i dette. Og her må Herren åpne våre øyne, det nytter ikke å prestere eller pumpe opp en slik overbevisning i egen kraft. Personlig tror jeg vi ofte mangler ÅPENBARING i Ordet, det blir som oftest en teori eller lære som vi sier oss enig eller uenig i med vårt sinn uten at hjertet har grepet det.. Til de som er syke vil jeg anbefale å grunne på Guds Ord, med bønn til Herren om at Han må åpenbare SIN vilje for oss. Samtidig er det viktig å finne hvile i Gud, uansett hva vi erfarer av sykdom og andre trengsler. Vi vet jo at Timoteus hadde dårlig mage og led ofte av sykdommer. Denne disippelen fikk imidlertid ett av de beste "vitnemål" av Paulus i andre brever, samt at han skriver om Timoteus sin oppriktige tro. Dette bør være til trøst for alle som sliter med sykdom, det ser jo ikke ut til at det var mangel på tro, heller ikke at det var synd i Timoteus liv, som "hindret" helbredelsen.. Samtidig sier ikke Skriften at det var Herrens vilje at Timoteus skulle være syk, han fikk f,eks gode medisinske råd fra Paulus for å få lindring for sine plager. Og Paulus skriver ikke at Timoteus har en torn i kjødet.. Klarer vi å se disse tingene parallelt, altså å søke legedom hos Herren samtidig som vi ikke tar imot noe fordømmelse eller anklagelser om Herren likevel ikke helbreder oss..? "Herre, jeg tror. Hjelp min vantro!" Det er ikke farlig å rope ut dette i bønn til vår Herre, HAN som også er mektig til å gjøre langt utover det vi ber og forstår..
Mvh C.
Lars
Enig med deg: Det skjer nok mer helbredelse ved bønn enn offentlgheten kjenner til. Og hos de russiske staretsene skjer det mange under og mirakler. Det samme hos mine rumensk ortodokse munker.
C
Jo, jeg kunne kanskje satt et spørsmålstegn. Men etter hvert som jeg har lest tekstmaterialet mange ganger,er jeg blitt overbevist om at Paulus bar på en kronisk sykdom.
Og jeg tror at reaksjonen hos Paulus var veldig menneskelig. Han ba om å bli kvitt den. At han ba tre ganger, var nok ikke rent fysisk tre ganger,men som et uttrykk for at han bar sin bønn fram for Gud mange ganger - inntil, som du riktig skriver, slo seg til ro med at han var i Guds vilje med sitt liv.
Det finnes også mange nåtidige eksempler på mennesker som bærer på kroniske lidelser, og som opplagt lever i Guds vilje.Tenk hvilke lidelser Billy Graham har båret på de siste årene. Det er fantastisk å se ham fremdeles preke, selv om han må støttes eller må bruke rullator for å komme seg til prekestolen.
C. har her skrevet en veldig god kommentar, synes jeg. Jeg er iallfall enig i at "Jeg tror i utg.pkt. at det finnes legedom ved Jesu sår for alle sykdommer og plager så lenge Herren ikke har åpenbart det MOTSATTE for oss.."
Skal jeg tro at Gud VIL jeg skal være syk, må jeg vel vurdere å slutte å motta legehjelp, og kanskje kutte ned på eller kutte ut medisiner? For Gud vil kanskje at jeg skal være ENDA sykere?
Jeg sier ABSOLUTT IKKE dette for å gjøre narr av noen som er syk. Det mest ukristelige av alt, er å være nedlatende og hånlig mot dem som har det vanskelig. Jeg tror og ser at Gud kan være nær og sterkt til stede i mennesker som er syke. Ofte kan slike mennesker bli sterkere brukt av Gud enn de som (er stolte av at de) er friske.
Men når jeg tar medisiner og gjør det jeg kan for å bli friskest mulig, må det da være fordi jeg tror Gud vil jeg skal være mest mulig frisk?
Jeg tror det er slik at Gud bruker den situasjonen som sykdommen skaper. For meg utgjør det hele forskjellen. Jeg er avhengig av flere typer medisiner for å kunne leve. Stanser jeg med å ta medisin, dør jeg i løpet av kort tid. Jeg takker Gud for at jeg kan ta medisiner, for jeg vil gjerne leve, men mer enn en gang har Gud vist meg at Han bruker den situasjonen som mine sykdommer skaper. Blant annet gjør de meg enda mer avhengig av Ham - hver eneste dag. Jeg stoler ikke ensidig på medisinene jeg tar, men på Herren. Han er den som gir meg styrke, når jeg ingen styrke har. Den dagen han trekker livsånden tilbake, så er det ingen medisiner som kan hjelpe meg.
Men 1000 kroners spørsmålet, "anno 2008 nym" er:
Hva sier ordene dine: "må det da være fordi jeg tror Gud vil jeg skal være mest mulig frisk?", om ditt syn på menneskets og menneskets verd? Består din verdi og din lykke i hvor friskest mulig du er? Hva da med de som er kronisk syke?
Kjære Bjørn Olav
Jeg beklager virkelig hvis noe jeg skrev kunne misforstås. Jeg mente absolutt ikke at min eller andres VERDI avhenger av helsetilstanden. Det er befriende å tro på Bibelens menneskesyn: Alle er skapt i Guds bilde, alle er elsket av Gud (så sant de vil ha Jesus som Herre og tar imot nåden) og vi er alle like mye verdt, uansett hva vi presterer.
Men min LYKKE? De fleste av oss ønsker da vel å være så friske som mulig. Jeg tror også at ingen skal være syke i Guds rike (himlenes rike) når denne tidsalder tar slutt. Jeg tror at Guds fullkomne plan for deg og meg er at vi skal være friske og sterke, og bruke vår kraft til å tjene Gud. Dessverre er ikke verden fullkommen, så det fullkomne skjer ikke, men likevel er Gud til stede i alle oss som tror.
Og du Bjørn Olav er et godt eksempel på dette. Jeg har opplevd Jesu kjærlighet gjennom deg. Og din innsikt i Bibelen, kirkehistorien m.m. er en velsignelse for alle som har kontakt med deg.
Likevel reiste jeg et spørsmål som kommer når en begynner å tenke på at Gud kanskje VIL at noen skal være syke: Kanskje Han vil jeg skal være enda sykere? Skal jeg ikke prøve å bli friskere? Spørsmålet er ubehagelig, men jeg mener det kommer ubehagelige spørsmål når en begynner å tenke at Gud står bak vonde ting som skjer. Uansett er det godt å vite at "Gud bruker den situasjonen som sykdommen skaper". Her er jeg helt enig med deg.
mvh din venn Leif Erik Storm
"Hvis Gud vil jeg skal være syk, må jeg ikke ta medisiner eller gjøre noe for å bli frisk"
Dette er et argument som jeg har hørt i snart 50 år. Det er et argument som opprører meg.
Jeg er selv syk. Har kreft. Fikk beskjed i oktober om at legene hadde gitt opp all behandling.
Jeg tror ovennevnte argumentasjon reduserer Gud til matematikk og menneskelig logikk. De skurrer....
Nå er ikke jeg så opptatt av om det er Guds vilje at jeg skal være syk eller frisk. Når det gjelder meg selv, mitt eget årsaksforhold, har jeg trolig spist usunt, bekymret meg og stresset, sammen med litt uheldige gener?
Jeg er opptatt av å finne livets egentlige mening - og er svært glad for å være i en menighet hvor kjærlighet og omsorg er kjerneverdier. Det betyr at jeg ikke er så ensom. Mange ber - mange kommer på besøk. Om jeg lærer noe i dette, så er det betydningen av å leve menighet, kjærlighetens makt og betydning.
Og når jeg forhåpentligvis blir frisk, så håper jeg å bruke mine krefter til å forkynne, nei, ikke så meget å forkynne som det å leve Kristus og ham korsfestet. Hans oppstandelseskraft er virksom i meg - vet jeg.Det å kjenne Ham blir både begynnelsen og slutten - Alfa og Omega.
I sykdomsperioden har jeg vel også forstått enda mer av hvor frafallen menigheten er - hvor vi har feilet på evangeliets sentrale verdier.
Så seg priser på en måte Gud for sykdommen.
Menigheten er ufulkommen - livet uforståelig og framentert. Det betyr ikke at jeg ikke jager ett det fullkomne. Jeg har fokus på det fullkomne, håpet om det fullkomne... Jeg vil gripe det, da jeg er grepet av Kristus, troens opphavsmann og fullender.
Jeg er grepet av Kristus.
Jeg synes at mye av dagens framgangs/lykkefokus er en stor avsporing - og når en blander dette med konsumerisme og glorifisering av markedsøkonomi så er vi trolig på vei inn i et dypt åndelig mørke.
Dette var en ufullkommen og spontan reaksjon.
Det er vel få, eller ingen som mener at sykdommen er Guds vilje.
Men man mener heller ikke av den grunn at om alle omstendighetene hadde vært som de skulle (fulgt de riktige metodene, og oppsøkt de rette personene) så ville alle vært helbredet.
Det er altså uredelig å gi inntrykk av at de som ikke er enige med dere mener sykdommen er Guds vilje.
Det er svært mye i denne verden som ikke er Guds vilje, som Gud ikke nødvendigvis gjør noe med.
Selv ser jeg det slik at etter syndefallet kom naturen ut av sin naturlige orden, ble forgjengelig og begynte å forfalle.
Jorden, og hele vårt system er som en snurrebass som har begynt å vakle.
Dette er det i utgangspunktet ikke så mye å gjøre med. Det er denne verdens realiteter.
Jeg synes foresten ikke det er så stor forskjell på spørsmålene "hvorfor gir ikke Gud alle de sultende mat", og "hvorfor helbreder ikke Gud alle de syke".
Det er ett og samme spørsmål, med ett og samme opphav.
En verden som har gått ut av sin naturlige orden, blitt forgjengelig og sakte men sikkert forfaller.
Mvh.
Lars
Leif Erik:
Kan man løsrive lykken fra ens liv? Er lykke avhengig av om jeg er frisk eller ikke? Er lykke målestokken på at ens liv leves maksimalt? Hva med kristne som ikke opplever "lykken" av å være frisk? Som aldri blir det - i dette liv?
Du skriver: "De fleste av oss ønsker da vel å være så friske som mulig?" Ja, det tror jeg, men det er ikke alle forunt. Når du sier at lykken forbindes med din helse, sier du samtidig noe om ditt syn på verdien av livet, og kanskje et liv.
Jeg tror at livets mening og livets verdi ikke kan defineres ut fra begrepet "lykke". Hva legger vi såfall i det? Jeg er så utrolig lei møter hvor møtelederen sier: "Er du lykkelig idag? Vi er vel lykkelige dere? Vi har jo Jesus. Ja, da må vi være lykkelige." Dette opprører meg mer og mer. Jo, det finnes en "fryd i Den Hellige Ånd", det finnes lykke som kan føles og kjennes, men jeg går ikke rundt og er lykkelig hele tiden, og ikke på kommando. Jeg er often sliten, noen ganger nedfor, noen ganger tar frykten tak når sykdommen gjør at det skjer ting med kroppen min. Da er jeg ikke lykkelig. Da kjenner jeg meg mer igjen i Klagesangene og i noen av Davids salmer.
Jeg tror Tore har helt rett: Vi må ha fokuset vårt på Jesus. Han er livets mening.
Dessuten tror jeg at lidelsen kan være en skjult perle.
Og: Hva gjør vi med skriftsteder som sier at Gud sender sykdom?
Jeg ønsker å sitere følgende fra Romerne kap 8: "19 Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20 For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som gjorde det slik. Likevel var det håp, 21 for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. 23 Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt. 24 For i håpet er vi frelst. Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det han ser? 25 Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet".
Kroppen vår er ikke født på ny(enda!) selv om vi har tatt i mot Jesus og mottatt en ny ånd inne i oss. Vi er fortsatt underlagt nøyaktig de samme dødskreftene som alle andre, men med en avgjørende forskjell: Vissheten om at "verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre"(Rom 8).
Så materialiserer alikevel Guds kraft seg av og til med helbredelse i våre syke kropper og det er noe veldig verdifult som vi skal motta med åpne armer. Men jeg har kommet til at det for min egen del er mye mer livgivende å søke helbrederen enn å søke helbredelsen. Min erfaring i møte med mange mennesker som er opptatt av gudommelig helbredelse av sykdommer er at mennesker som beskjenner at kristne ikke skal være syke, faktisk blir ekstremt sykdomsopptatte. I sin iver etter å bekjempe sykdom i Guds navn, fokuserer de på sykdom hele tiden, og jeg synes å se at de på denne måten lever et mye fattigere og mer innsnevret liv enn de ellers kunne ha levd.
Et annet aspekt: Vi kan be troens bønn(ut i fra f.eks Jak.5) for en person som er syk og lider, og der det åpenbart er en bønn etter Guds vilje at vedkommende skal bli frisk. Dersom vedkommende alikevel ikke blir frisk som følge av bønnen, så er det ut i fra logisk tenkning to mulige forklaringer på dette: 1) Gud kan, men han vil ikke, eller 2) Gud vil, men han kan ikke. Jeg tror at det er alternativ to som ligger nærmest sannheten, men Gud blir ikke noe mindre for meg av den grunn.
Gud har all makt, og det betyr at han også har makt til å begrense sin egen makt. Nå er jeg i berøring av "det ondes problem", at Gud for en tid tillater at døden og dødskreftene får operere, men det er et tema som er for stort og uutgrunnelig for meg å drøfte videre her.
Til slutt vil jeg si at jeg deler erfaringer med mange av dere i det at Gud ofte gjør viktige ting i oss og gjennom oss når vi er syke å svake. Jeg tror ikke at Gud ønsker at vi skal være syke eller påfører oss sykdom. Jeg tror heller ikke at sykdommen i seg selv virker til noe positivt for oss. Men jeg tror at vår svakhet kan medføre at vi blir mer avhengige av Gud, og denne avhengigheten er det Gud trenger for å kunne virke i oss og gjennom oss.
Shalom
Geir Sigurd Henriksen
Geir S. skrev: "Dersom vedkommende alikevel ikke blir frisk som følge av bønnen, så er det ut i fra logisk tenkning to mulige forklaringer på dette: 1) Gud kan, men han vil ikke, eller 2) Gud vil, men han kan ikke. Jeg tror at det er alternativ to som ligger nærmest sannheten...".
I evangeliene kan vi lese om en spedalsk som kommer fram for Jesus og sier: "Herre, hvis du VIL så KAN du gjøre meg ren". Den spedalske lurte ikke på om Jesus KUNNE helbrede han, men om han VILLE.. Når du går for alternativ 2, hva mener du er mulige årsaker til at Gud ikke kan?
Mvh C.
Er helt enig med deg, Geir, at det finnes nok flere årsaker enn de 2. Takk for en fin og oppklarende kommentar.
Mvh C.
Takk for alle disse viktige innspillene rundt samtalen vi har om sykdom og helbredelse. Vi trenger mye lys så vi kan se, og hver av dere bidrar til å se sider ved det som har med sykdom, helse og helbredelse å gjøre som er til stor hjelp for meg. Det er viktig at vi kan samtale med hverandre om et så viktig spørsmål, på en åpen måte. Vi kjenner vel alle på vår fattigdom i denne sammenhengen. Det er så mye vi gjerne skulle ha sett av tegn og under, men som vi ikke ser.
C spør etter hva som kan hindre en helbredelse fra å skje. Det er et viktig spørsmål, og jeg synes både han og Geir Sigurd berører viktige anliggender i så henseende. Er det andre ting i denne sammenhengen, vi trenger å legge til eller våge å se nærmere på?
Jeg leser en "gammel" bok om helbredelse for tiden som har hjulpet meg en del. For riktig mange år siden avviste jeg denne boken som vantro og ubibelsk lære, for på den tiden hadde jeg forlest meg på T.L. Osborns "Helbrede de syke". Den sammen med Aril Edvardsens "Jobs Gud" og "Den store legen".
Boken jeg leser opp igjen er domprost Peder Olsens bok: "Helbredelse ved bønn", utgitt av Vårt Land forlag. Det er først og fremst sjelesørgerens stemme vi hører i denne boken. Så fri og ubesværet og bibelsk. Den gir hjelp til de som lider.
Tenk dere et kristent vitnesbyrd, f.eks. slik: "Før jeg ble kristen, hadde jeg stadig vekk alle mulige problemer. Jeg var bl.a. ofte deprimert og hadde kroniske ryggplager. Men på et helbredelsesmøte for to år siden fikk jeg forbønn, og ryggplagene forsvant og har ikke kommet tilbake siden! På samme møte tok jeg imot Jesus som frelser og Herre, og jeg opplever at Jesus begeistrer meg. Nå er jeg LYKKELIG! Ting som var vanskelig før, går bedre nå. Riktignok er ikke alt helt bra."
Kan ikke slike vitnesbyrd føre mennesker til tro? Er ikke det flott?
MEN selvsagt: Jesus er ikke som en ånd fra en flaske som kommer og oppfyller alle våre ønsker så vi blir lykkelige. Han (ved Den Hellige Ånd) kan fylle oss med kjærlighet, glede og fred, så vi blir lykkelige OG istandsatt til å gjøre Jesu gjerninger. Matt 20,28: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."
Gud velsigner oss for at vi skal være til velsignelse! Guds velsignelse kan komme i form av fysisk helbredelse, men også i form av at Han f.eks. kan bruke en sykdom (som Han ikke har påført oss) til å gjøre oss mer himmelvendte, mer bevisste på alvoret i livet, som er en forberedelse for evigheten.
Det er interessant å lese alt dere skriver om hvordan det er å leve med sykdommer. Dette gir meg et mer nyansert syn på ting. Mye av hensikten med en blogg som dette er at vi kan lære av hverandre, og av og til bør enhver av oss innrømme: "Det NN skrev, fikk meg til å endre syn på dette temaet."
Men jeg vil fortsatt be "Skje din vilje, som i Himmelen, så og på jorden", og tenke at Gud helst vil at vi skal være fullstendig friske på jorda, som vi vil bli i Himmelen.
Men vi som er friske eller på annen måte velsignet og bor i rike Norge, har litt av et ansvar. Tenk på liknelsen om talentene (Matt 25, 15-30). Hva skal jeg si til Gud når livet er slutt? Kanskje: "Jeg fikk 10 talenter - levde i Norge vet du... Og jeg levde et egoistisk luksusliv fordi pastoren min sa at vi skulle vise alle ikke-kristne hvor mye Gud velsigner, og hvor lykkelige Jesus gjør oss"?
Matt 20,28: Jeg mente altså bl.a. at Jesus er vårt store eksempel på at vi ikke skal tenke at Gud eller andre skal være våre tjenere som skal gjøre oss lykkelige. Dette blir jo feil fokus, selv om jeg sikkert ville vært mer ulykkelig uten Jesus i livet mitt.
Vi må fokusere på hvordan vi kan være gode tjenere for Gud!
Tar imot utfordringen fra Bjørn Olav: Hva KAN hindre en helbredelse? Her kjenner sansynligvis ingen alle årsaker, men noen årsaker ser vi fra Guds Ord, i tillegg til de som er snakket om tidligere av ulike personer:
1) Vantro. Dette KAN gjelde både for den som skal motta helbredelse (se f.eks Mat.13.58) og den som ber for den syke. En interessant beretning er hvor disiplene prøver å helbrede den månesyke gutten, men mislykkes. Jesus sier rett ut til de at de ikke kunne helbrede gutten pga deres vantro og at DETTE SLAG ikke kan drives ut uten ved BØNN og FASTE. Altså kunne de kanskje helbredet et "lettere" tilfelle, men dette slaget krevde mere tro og innvielse AV FORBEDEREN...
Hva er konsekvensen av det mislykkede forsøket av disiplene? Jo, faren til gutten har fått en dårlig erfaring, og troen har begynt å vakle på at han kan få hjelp. "Herre, jeg tror, hjelp min vantro!" er likevel ett befriende utsagn hvor han viser sin ærlighet. Så ser vi at Jesus ikke lar være å helbrede DETTE tilfellet pga vantro, men han helbreder denne likevel. Altså, vantro KAN hindre helbredelse, men også her kan Jesus hjelpe oss. Men hva om Jesus ikke hadde kommet disiplene til unnsetning? Da ville mannen gått skuffet hjem pga DISIPLENES vantro... Slikt kan vi vel oppleve i våre dager også, tror jeg..?
Vi ser også andre beretninger hvor Jesus refser SINE DISIPLER for vantro og hvorfor kan han ikke da refse SINE DISIPLER i dag også for det samme? Jeg mener da IKKE at vi skal refse DE SYKE for vantro, men det kan hende at Jesus selv refser FORBEDEREN for vantro..
Når det er sagt mht vantro så tror jeg ikke vi skal være opptatt av å "måle" om vi eller andre har "nok" tro. Dette skaper bare strev og fordømmelse. La oss frimodig tre fram for Hans trone, enten det er si eller så med oss... HAN kan gjøre langt utover det VI ber og forstår..
2) Mangel på helbredelsens nådegaver og salvelse/utrustning blant de troende. Hvordan kan vi få denne nådegaven "i virksomhet" igjen i menigheten og hvordan kan også den enkelte troende få mere salvelse på sitt liv? Jeg vet ikke, men jeg tror det kan bero på at vi ikke kjenner Den Hellige Ånd slik vi burde..?
3) Herren selv KAN slå med sykdom, men dette tror jeg er heller sjeldent..? Vi ser f.eks at Ananias og Safira ble slått til døde pga løgn mot Den Hellige Ånd. Vi kan også se at "Jesabel" i Åp. blir kastet på sykeseng hvis hun ikke omvender seg fra sine bevisste synder.
4) Paulus sier til menigheten i Korint at "det er mange svake og syke blant dere, og mange nok har sovnet inn" fordi de spiste og drakk uverdig ved Herrens måltid, og derfor fikk dom over seg.. Dette kan virke som "drøy" tale i våre dager, men jeg tror Paulus visste hva han snakket om...?
Ellers finnes det sikkert også mange andre grunner til at helbredelsen kan utebli. Tror IKKE vi skal drive med selvransakelse for å se om det er noe i våre liv som kan hindre en helbredelse.. La heller HERREN SELV få åpenbare OM det kan finnes noe. Så lenge vi vandrer med ett oppriktig hjerte og ikke LEVER I bevisst synd, tror jeg ikke Herren vil dømme oss. Husk at det er djevelen som er vår anklager, ikke Herren! Og selv om vårt hjerte fordømmer oss, kan vi likevel vende oss til Herren i bønn!
Mvh C.
INNLEGGET ER SATT INN PÅ NYTT ETTERAT DET ER RETTET. Boh.
Jeg tror det kan være mange årsaker til at Gud ikke kan helbrede all sykdom og nød nå, og jeg tror jeg allerede har nevnt det viktigste; som er at døden og det onde fortsatt er virksomt på jorden, det jeg kaller "det ondes problem". Men jeg har fått en sterk visshet om at Jesus kjemper sammen med oss som lider, selv om han ikke kan fjerne vår lidelse nå. Jeg opplever i mitt eget liv at jeg kan søke trøst hos Gud midt i lidelsen, selv om Gud ikke kan fjerne selve lidelsen. Et bilde på dette kan være et lite barn som er sykt, og som søker trøst i armene på mamma eller pappa. Dette er (livs)viktig for barnet, selv om ikke foreldrene kan fjerne sykdommen. For meg er det en like uutholdelig tanke å tenke at Gud kunne ta bort min sykdom/smerte men ville ikke gjøre det, som om en kjødelig far eller mor skulle unlate å gjøre sitt barn friskt om de kunne. Med bakgrunn i dette tror jeg det er sannere å si at "Gud vil, men han kan ikke, enn å si "Gud kan, men han vil ikke". Jeg tror at det finnes flere alternativer enn disse to alternativene også, men jeg har behov for å utfordre tanken om at Gud kan gjøre alt her og nå. Det tror jeg er usannt, og kan føre til store anfektelser for mennesker som ikke opplever at Gud griper inn. Et hjerteskjærende eksempel på dette er fra en person som deltok i en radiodokumentar. Denne kvinnen hadde som barn oppevd å bli utsatt for grove seksuelle overgrep. Hun forteller hvordan hun som en livredd liten jente lå under dyna og ba til Jesus om at overgriperen ikke skulle komme inn til henne, men han kom gang etter gang etter gang å forgrep seg på henne. Det kanskje mest forunderlige med denne personen var at hun nå opplevde en lindring ved å kunne gå til Gud med sitt sinne og sin smerte på tross av at Gud ikke haddet kunne hindre overgrepene. Jeg ønsker å utfordre barnesanger som "Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare" fordi dette kort og godt er usannt dersom vi kun snakker om vårt fysiske jordiske liv. Ser vi lenger en dette livet, så blir det sant fordi "vi skal leve om vi enn dør", og i dette tror jeg vi skal tale sant og ærlig både til barn og voksne.
Siste ord er heldigvis ikke sagt ved vår fysiske død; det kommer mer! Når Paulus skriver i Rom 8:28 at "vi vet at ALLE TING(uten forbehold) tjener til det gode for dem som elsker Gud", Så kan dette bare være sant i et perspektiv som går utover dette livet. Jeg tror bergprekenen kan sette dette ordet i rett perspektiv : "3 Salige er de som er fattige i seg selv,
for himmelriket er deres.
4 Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
5 Salige er de tålsomme,
for de skal arve jorden.
6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
7 Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
8 Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
9 Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, FOR STOR ER DEN LØNN DERE HAR I HIMMELEN. Slik forfulgte de også profetene før dere".
Shalom
Geir Sigurd Henriksen
Takk Siggen, jeg hadde oversett at forfatteren av innlegget hadde brukt banneord, som altså ikke tillates brukt på denne bloggen. Det er nå tatt ut av kommentaren, og kommentaren er publisert på nytt uten.
Takk min venn. Guds velsignelse over Deg og Din familie. Ber for møtene i helgen. Skulle gjerne vært i Kolbotn, men fy for et vær!
Kjære Bjørn Olav! Jeg håper at du så at bannordet som ble fjernet fra mitt tidligere innlegg sto i en kontekst, som en ilustrasjon på et enkeltmenneskes dype fortvilelse. Jeg vil sammenligne dette med at du ilustrerer et senere innlegg med et bilde som inneholder hakekors. Jeg vil forsvare bruken av ilustrasjonen, nettop fordi den er i en kontekst som gjør at det ikke blir så støtende som det ellers kunne ha blitt.
Ellers har jeg selvfølgelig full respekt for ditt redaktøransvar på bloggen, og vil selvfølgelig følge de reglene som er satt for denne siden. Men siden jeg vet at du, i tillegg til mye annet, også er journalist, så ville jeg sette pris på om du gav noen refleksjoner rundt dette temaet.
Shalom
Geir Sigurd Henriksen
Kjære Geir Sigurd Henriksen
Det var jeg som gjorde Bjørn Olav Hansen oppmerksom på dette bannordet. Hvorfor gjorde jeg det mon tro? Jeg så at slik det var skrevet sto det i en kontekst, slik Du peker på i Din kommentar til Bjorn Olavs avgjørelse om å fjerne ordet. For meg ble det som et ”slag i fjeset” da jeg så det på denne bloggen – som jeg regnet å være FRI fra den slags … derfor reaksjonen. Var sterkt bundet – ja, nærmest besatt - av banning og annet Satansk ”hurlumhei” – New age og hele rukkelet…før jeg ble frelst - Forandringen ble desto større da jeg en sen kveld i oktober for litt over 9 år siden, fikk møte Jesus Kristus. Han åsyn var som solen, da Han åpenbarte Seg for meg døpte meg i Den Hellige Ånd og Ild. Alene ved doen min – på kontoret. Da – på nødens d ag påkalte jeg Ham av hele mitt hjerte – og Han hørte mine rop fra hjertet dyp…Og TENK - Han frelste meg - Han gav meg til og med et oppdrag: ”Å forkynne om det jeg hadde sett og hørt” – Uvirkelig å tenke på at Gud satte meg komplett FRI fra all den dritten jeg var besatt av - fra Lucifers ”lysende” åndeverden? Det var som dag og natt – skal jeg si Deg! Jeg fikk ikke ”bare” oppdage Guds enorme kjærlighet (Agape) men erfarte til fulle også Hans Hellighet! Når Du ligger – som en vått vannflekk – i tårer – ved Hans føtter på toalettgulvet – ligger der hjelpeløs fremoverbøyd - og ”snapper” etter luft – fordi hans mektige nærvær virker FOR voldsomt – ja – jeg husker jeg ba Ham ”skru av krana” litt…bare.. For Du hvor godt det var…Han gjorde meg NY den kvelden. Alvet og gjorde meg klar… Selv om livet ikke har vært noen lett greie siden. Tvert i mot. For etter at jeg blev frelst har jeg aldri hatt mer prøvelser, problemer og vanskeligheter av så ymse art – men det er tegnet på at Gud elsker meg – så klart – for den Han elsker – tukter og oppdrar Han gjennom lidelse, lutrelse, renselse og beskjærelse – spør ikke meg om hvorfor—Han VET sikkert nok mitt beste –Han som har skapt lille meg ---Han vet det beste som tjener meg FOR EVIGHETEN – That`s it! Det er nettopp denne innstilling hos Bjørn Olav Hansen – jeg fant å være så enormt treffende i mitt hjerte –denne ”stayerevnen” – denne holdingen med fravær av all slags syting og klaging…selv om Han – av alle – skulle ha stor grunn til nettopp det! Men Herren bruker det som ingen ting er, det sopm ikke regner seg for å være noget, nettopp de bruker Gud som Sine redsakp. Slik at han alene skal ha all ære og pris og takk!. Ja jeg som var på let etter en ”Hånd” og holde i. ….har ikke ord…Noe traff hjertet mitt første gang jeg blev oppmerksom på denne blogg. Og ettersom jeg har tryglet Den Hellige Ånd om å vise meg til kilder som kan være meg til oppbyggelse i troen - og som hjelp på veien hjem – for virvaret og frafallet er av enorm omfatning nå før Jesus kommer igjen - – og fordi jeg søker Han (herren) av hele mitt hjerte er jeg overbevist om at Han ledet meg til rett person, Mr. Bjørn Olav Hansen! Tore Lende og, selvfølgelig - virker å være en Kjempefin fyr! Så selv om jeg og er syk i kroppen - er jeg allikevel helbredet og sunn i hjertet mitt. Gud foretok ”hjerteoperasjonen” den kvelden, ved at Han åpenbarte Sin Sønn - Mr. Jesus Kristus; The Gentleman – for fortapte lille meg!! Og jeg tok virkelig – av hele mitt hjerte - i mot Ham, den kvelden jeg skulle ta livet mitt. Før var alt bare halvveis med meg… Men det ble en forandret Sigbjørn (mitt navn…) fra den dag av. Noe hele nabolaget og mine nærmeste kan bevitne. Skulle frelse alle selvfølgelig. Men…som så ofte….Jeg måtte gå i skole først. Og det gjør jeg enda! Radikal? Ja, vil vel betegne meg for det – dog vil jeg beklage på det dypeste av mitt hjerte min inntreden på denne, så utmerkede, saklige blogg, hvor argumenter blir behandlet og diskutert på en – synes jeg – ydmyk fin måte. Hvis jeg har trådt for ”hardt” inn da?? Men så hender det at jeg i Ånden MÅ si fra. Som denne gang Takk Gud at jeg var vågde - var lydig…(er ikke av de mest frempå ---(sic!) Og når det gjelder så mye grusomheter og annet som kan skje – blant disse er vel incest noe av det aller verste – Men de ordene da mann…at det menneske tør – dette sier jeg etter og ha fått oppleve Guds hellighet - Herren viste meg – bare litt… om hva Han frelste meg fra…Det unner jeg ikke min verste fiende…men det får blir en annen story…Selv om denne verdens fyrste er tøff, er Han en ”looser”…… Ef. 6, 12 – La oss derfor ”bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Og ikle oss Guds fulle rustning, så vi kan være i stand til å stå i mot djevelens listige knep.” v. 11.
”Min sjel tørster etter Gud. Etter Den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?” Salme 42, 3 – selv om vers 2 sier det bedre…he he
Og siden det er tidlig søndag morgen, og jeg lengter så innmari… Kanskje jeg ikke er alene? Kunne denne ”falle i smak” tro? http://www.youtube.com/watch?v=l49N8U3d0Bw
Vennlig hilsen
Sigbjørn Killerud
Kjære Sigbjørn Killerud! Takk for at du setter ord på bakgrunnen for at du reagerte på bannordet som jeg refererte til i mitt innlegg, og takk for at du deler din erfaring av Guds godhet og hellighet. I likhet med deg, reagerte også jeg kraftig når jeg hørte tittelen på radioprogrammet som inneholdt banningen, men det fikk meg også til å tenke. Det fikk meg til å forstå hva det kan føre til av forvrengt og feilaktig Gudsbilde hos mennesker som vokser opp men en tro som forteller at Gud kan beskytte oss mot alle farer og løse alle våre problemer. Når man da opplever å bli utsatt for grusomme handlinger uten at Gud hindrer dette, noe man har blitt fortalt at han kan, så kan dette avføde et sinne og en bitterhet mot Gud, som da fremstår som en Gud som svikter og er unnfallende i forhold til enkeltmenneskers lidelse. Men dette gir et feilaktig Gudsbilde. Ingen har gjort mer for å hjelpe oss i vår smerte enn Gud, og dette synliggjøres ved at Jesus kjempet for oss på korset. Ingen kan stå ved foten av korset og si til Kristus at; dette er ikke nok. Ingen har gjort mer enn han for å kjempe mot vår lidelse og nød. Alikevel utsettes vi fortsatt for lidelse og nød, og da ønsker jeg å uttrykke så tydelig jeg kan at Jesus kjemper fortsatt for/ og sammen med de som lider, men han kan ikke ta bort all lidelse - Ennå. Men en dag "skal Han tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.» (Åp 21).
Shalom
Geir Sigurd Henriksen
Takk Geir Sigurd Henriksen for svaret Ditt! Det er så sant alt Du skriver. Du skjønner, jeg har ikke radio eller tv, kun PC. Og den har jeg ”innviet” til Gud. Fant ut at det meste nrk og andre stasjoner viser er av mindre verdi for meg. Jeg gråter for alle de som er kuet av Satan og Hans demoner i åndeverdenen – det er en grusom kamp som går for seg i den verdenen vi ikke kan se med våre kjødelige øyne…men som Du sier en dag "skal Han tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.» (Åp 21).
PS: det var ikke noe annet jeg reagerte på av det som Du så treffende skrev, enn det jeg påpekte. Jeg fikk tydelig beskjed: ”Si fra om dette” –…håper Du forstår…
Vennlig hilsen
Sigbjørn Killerud
Legg inn en kommentar