Evig liv er å kjenne Jesus

 Man gjør seg mange tanker etter et hjerteinfarkt - for mitt vedkommende, det tredje. Mens tankene surrer, har et vers i Johannesevangeliet levd sitt eget stillferdige liv inni meg: "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus." (Joh 17,4) 

Så har jeg tenkt: Evig liv er ikke noe annet enn en fortsettelse med den relasjonen du har bygget opp med Herren i dette liv, bare at den er sterkere, klarere, djupere og mer fullkommen.

Derfor vil jeg bruke det som er igjen av mitt jordiske liv her nede til å lære Ham å kjenne. Ingenting kan måle seg med å kjenne Ham. 

"Da kjenner jeg ham, og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som ham - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,10)

Fremtidsrettet tro

 Kristendommen er framtidsrettet. En kristen tror på framtiden. Det hender stadig noe nytt i livet til den kristne. En kristen tenker ikke med vemod på barndommen, og er ikke ulykkelig når alderdommen nærmer seg.

Som regel ser vi på livet som en stigende kurve fram mot 40-50-års alderen. Deretter synker kurven og går ugjenkallelig nedover. Kreftene minker, man blir gammel og snart er alt slutt.

For en kristen, derimot, går livet alltid oppover. Ja, det er til og med slik at denne bevegelsen oppover stadig aksellererer. Høydepunktet er det øyeblikket da mennesket stiger over terskelen til den evige tilværelsen.

Døden er ikke en slutt. Den kristne ser døden som porten til det livet som ikke kan ødelegges, det livet som den kristne har båret skjult med seg allerede her på jorden. 

Det kristne synet på døden forandrer også synet på livet. Å leve er å være på vei mot oppfyllelsen av det vi dypest sett lengter etter. En kristen slår seg aldri helt til ro i denne verden. Alle livets muligheter skal tas vare på, men ikke for egen vinnings skyld. Alt blir midler som fører til målet.

En kristen tenker ikke så mye på døden, det er livet som engasjerer. Vi ser at vi er på vei mot et liv i stadig større overflod.

Din kristne tro er en tro på livet. Livet pulserer hele tiden, i deg og rundt deg. Din vandring på jorden handler om å åpne deg stadig mer for det livet som en dag skal blomstre for evig.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 106

Når du har mistet alt - men ikke Jesus

 "Så mange mennesker gjør investeringer i livet i ting som vil bli tatt fra dem. De investerer i å tjene penger, i eiendommer, i utdannelse, i bokstaver foran eller etter deres navn - alt dette vil en dag bli tatt fra dem. Selv den fattigste person kan ha noe som aldri, aldr vil bli tatt fra dem - og det er muligheten av å sitte ved Jesu føtter, og lytte til hva Han har å si til deg. Og det er den eneste stedet som du midt oppe i alle distraksjoner i tiden, alle de bekymringer og all uro som finnes, kan finne fred i Jesu nærvær."

- Nicky Cumbel (bildet), grunnleggeren av Alpha-kurset, oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 3:

For å kunne glede seg over hva frelse innebærer, er det viktig å forstå hva man er frelst fra. Men la meg først understreke, at selv om Bibelen slår fast at "ALLE har syndet og mangler Guds herlighet" (Rom 3,23), så er det likevel sant at alle mennesker er skapt i Guds bilde, jfr 1.Mos 1,27 og Han har også lagt "evigheten ned i deres hjerter." (For 3,11). Selv om det er sant at Adams fall førte til at alle mennesker har falt, jfr Rom 5,12, så er det altså like sant at Gud har lagt noe igjen etter seg i mennesket før Adam falt. Det står noe veldig interessant i Jak 4,5: "Eller mener det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt i bo i oss."

For noen dager siden hørte jeg en forkynner si at det ikke er noe i det falne mennesket Gud liker. Underlig! Skulle Gud hate det Han har skapt i mors liv? Skulle Han avsky det bildet Han selv har skapt, eller evigheten som Han har lagt ned i menneskets hjerter? Selvsagt ikke! Gud elsket verden - hele sin skapning - så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn for menneskenes frelse. Gud søker med brennende iver, og gjør krav, på den ånd som finnes i alle mennesker.

Synden fører til død, en evig fortapelse, borte fra Gud. Det handlet forrige artikkel om.

Men!

"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne." (Rom 5,6)

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,8)

"For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud." (1.Pet 3,18)

Guds frelse for menneskene tilveiebringes ved Jesu død på Golgata kors, hvor Jesus utøste sitt blod for å forsone oss med Gud:

"For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger... Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet." (2.Kor 5,19a og v.21)

"Slik alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret en gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham." (Hebr 9,28)

(fortsettes)

Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 2

Til den kristne forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den stilling mennesker befinner seg i når de ikke er blitt født på ny:

"Også dere gjorde han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere engang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde vi også alle før i våre menneskelige lyster, og vi gjorde det som lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre." (Ef 2,1-3)

Hva sier dette oss om menneskets stilling uten Kristus?

1) De er døde i sine overtredelser og synder.
2) De er ulydighetens barn
3) De lever i sine lyster
4) De er vredens barn

Dette er Skriftens klare tale.

Jesus sier det slik i Joh 5,24: "Den som hører Mine Ord og tror på Ham som har sendt Meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men har gått over fra døden til livet." Det betyr jo at den som ikke tror på Ham, ikke har evig liv, vil bli dømt, og befinner seg i døden. Apostelen Johannes er inne på det samme: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet..." (1.Joh 3,14)

Årsaken til at mennesker uten Kristus er døde i deres synder, og er ulydighetens- og vredens barn, er Adams fall. I Rom 5,15 leser vi: "For om de mange døde på grunn av den enes fall...." og videre i vers 19: "For slik som de mange ble stilt fram som syndere  ved det ene menneskets ulydighet."

Rom 3,23 forteller oss at "alle har syndet og mangler Guds ære."

Alle er alle, uten unntak.

Alle er vi redningsløst fortapt uten Jesus: "Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra Hans krafts herlighet, når Han kommer på den Dagen, for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror, fordi vårt vitnesbyrd blant dere ble trodd." (2.Tess 1,8-10)

Fallet i Edens hage førte til at alle mennesker ble stengt ute fra Guds paradis:

"Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Guds vrede er ikke noe som hører Den gamle pakt til. Guds vrede er en del av Guds karakter. "For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og over all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet," (Rom 1,18)

Det er bare en måte en kan unnfly Guds vrede, det er bare en måte man kan gå over fra døden til livet. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Døden og det evige liv

Vi lever i en tid hvor det meste er jordvendt. Livet vårt dreier seg om det dennesidige. Men i dag - om noen dag - er mange av oss himmelvendte. På Allehelgensdag får vi et litt annet perspektiv. Vi blir minnet om at det finnes noe hinsides død og grav - et evig liv.

Før snakket man mye om himmelen, så mye at man kunne bli livsfjerne. I dag er det motsatt. Det snakkes ikke mye om himmelen. Vi lever her og nå, og det er noe som en gang kommer. Helst lenge til.

Dessverre.

For da går vi glipp av himmelgleden og perspektiv over livet.

For det evige liv begynner nå!

I Joh 17,3 sier Jesus: "Dette er det evige livet, at de kjenner Deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt."

Det gir mening. Det evige livet er å kjenne Faderen, og Sønnen og Den Hellige Ånd.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Peters pinsepreken i Apg 2,24: "Men Gud løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast."

Tenk det! Dødens makt er brutt. Jesus vant og jeg har vunnet.

For å si det med våre ortodokse venner: Med døden trampet Han ned døden!

Døden er ikke den samme etter Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Hver dag burde vi leve i oppstandelsens lys.

Vårt hjemland er himmelen

I går fulgte jeg minnegudstjenesten etter Lance Lambert via Internett. Det var en svært gripende høytidsstund, hvor Norge var representert gjennom Lance sin gode venn gjennom mange år, Arne Rein Dahl. Han tegnet et så godt bilde av denne flotte og bunnsolide Herrens tjener.

Det er mangt som kunne skrives om denne minnegudstjenesten, men jeg velger ved denne anledning å trekke fram spesielt innlegget fra Jan Willem van der Hoeven - kanskje fordi det rørte meg personlig så djupt.

Jan Willem van der Hoeven tok utgangspunkt i fortellingen om Lasarus og de sterke løftene Jesus gir til dem som tror på Ham, og overgir sine liv til Herren Jesus: Selv om de dør, skal de likevel leve for evig!

'Dere som er her kommer til å være til like lenge som Faderen', sa Jan Willem van der Hoeven, djupt rørt og beveget, ikke bare om Lance Lamberts død, men også over de fantastiske løftene Jesus har gitt sine venner.

Slik lyder Jesu egne ord:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,25-26)

Jeg har stått ved mang en grav og lest akkurat de ordene til de sørgende. Vi burde lese dem ved andre anledninger også, ja, i det hele tatt tale mye mer om himmelen og det evige liv.

Mens Jan Willem van der Hoeven talte kom jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus til menigheten i Filippi, som også er ord til oss:

'Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser'. (Fil 3,20)

Vi opplever mye godt her i tiden, men det aller beste venter på oss!

Allehelgens søndag - en dag for å minnes de som la igjen sin signatur i oss

Dette er den store minnedagen. Søndagen da vi minnes de som har fullendt løpet, og er hjemme hos Gud. Her i tiden har vi vårt navn skrevet i protokollen til den menighet vi er tilsluttet. Når punktum settes for levd liv her på jorden, går vi ut av tiden og overflyttes til våre evige boliger. Da overføres også medlemsskapet til den himmelske festforsamlingen!

Ordene som ofte leses ved graven i forbindelse med en begravelse, er forunderlige:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26)

Hvordan er det mulig å leve etter at man er død? Det er mulig, fordi når en kristen dør, trer man inn i den evige tilværelsen hos Gud. Derfor tror vi at de som ikke lever er her i tiden, lever hos Gud. Og for meg personlig er det blitt så stort å tenke på dette: Når vi feirer gudstjeneste så feires den ikke blott alene med de som er tilstede i kirken, men den feires sammen med den himmelske gudstjenesteforsamlingen.

Jord og himmel knyttes sammen i et eneste stort NU.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,7-8)

De som er hjemme hos Gud er våre forbilder. Vi skal minnes deres liv, og særlig avslutningen det fikk. Det viktigste er nemlig ikke hvordan vi begynte vår vandring med Gud - men hvordan vi avslutter.

Vi har alle noen vi i dag tenker på. Skikken med å tenne lys på gravene er det stadig flere som følger. Jeg synes det er en god skikk. Vi trenger slike dager til å minnes, til å snakke om dem som ikke lenger er i blant oss, men som fikk betydning for våre liv. Som etterlot seg noe i oss, som la igjen sin signatur skrevet i andres liv. Jeg tenker at de fortsatt følger med oss. Hebreerbrevets forfatter skriver jo også om den store skyen av vitner som omgir oss. For meg skaper det både glede - og trygghet.

Lasarus og oppstandelsen, del 2

I en viss forstand er vi alle en Lasarus!

"Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre." (Ef 2,1-3)

Det er viktig å huske dette. Og det er viktig å ikke glemme at dette er tilstanden til et menneske som ikke er født på ny. Mennesket - uten Kristus - er "døde på grunn av misgjerningene og syndene" deres. Av naturen er de "vredens barn". Dette er ikke populær tale, og det er heller ikke noe man hører så ofte fra en talerstol. I dag tales det oftest mye og vel om Guds kjærlighet.

Men så lyder evangeliet!

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". (Rom 5,8)

Dette er de gode nyhetene! Mens vi ennå var i denne tilstanden som "vredens barn", dør Kristus for våre synder. Vi blir gjenstand for Guds uendelige nåde på grunn av Jesu død på Golgata kors. Vi som var døde på grunn av våre synder, og tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, "har han født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner." (1.Pet 1,3-4)

Lasarus døde, og ble vekket opp igjen av Jesus.
Vi er døde på grunn av våre synder, og gis nytt liv av Jesus.

(fortsettes)

Lasarus og oppstandelsen, del 1

De siste månedene har jeg vært opptatt av Det nye testamentes beretninger om Lasarus, bror til Marta og Maria. I går var jeg på Grimerud på et ledersemiar, og der lyttet jeg til en mann fra Australia, som talte om Lasarus! Det var for meg et underlig guddommelig sammentreff. Jeg skal fortelle hvorfor jeg har vært og er opptatt av denne bibelske skikkelsen, men la meg først få presentere ham:

Lasarus, på gresk Làzaros, er en forkortelse av det hebraiske Eleazar, som betyr: Gud hjelper eller Gud har hjulpet. Det nye testamente beskriver to personer med dette navnet:

1) En fattig mann som Jesus forteller om: Luk 16,20-25
2) En mann fra Betania, bror til Marta og Maria, som Jesus vekker opp igjen fra de døde: Joh 11,1

Det er ikke mye vi vet om verken den fattige Lasarus, eller Jesu gode venn fra Betania. Hjemmet til de tre søsknene i Betania, som ligger 2,5 kilometer øst for Jerusalem, i den sørøstlige bakkehellingen av Oljeberget, var et godt sted for Jesus å være. Her kunne Han trekke seg tilbake uten hele tiden å ta hensyn til alle som presset seg inn på Ham. Dette hjemmet var et fristed for Jesus, her var Han elsket, verdsatt. Og mellom de tre søskene og Jesus må det ha utviklet seg et djupt og inderlig vennskap. Vi ser et tydelig eksempel på dette når Lasarus dør:

"Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: 'Hvor har dere lagt ham?' 'Herre, kom og se', sa de. Jesus gråt. 'Se, hvor glad han var i ham', sa jødene." (Joh 11,33-36)

Vennskap er noe vidunderlig vakkert. Og spesielt må det ha vært å være bestevenn med Jesus!

(fortsettes)

Rob Bell og forførelsen om at Gud ikke dømmer noen til helvete

Det pågår en intens åndelig krig om sannheten i vår tid. Kanskje ikke så underlig, all den stund tiden før Jesu gjenkomst i følge Guds ord er en tid hvor "Ånden sier utrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1)

Den heteste debatten handler om en bok skrevet av en amerikaner - det kommer jo som regel derfra - som heter Rob Bell. Som barn av Emerging Church bevegelsen, som kjennetegnes ved at den skal redefinere klassisk kristen tro, har Rob Bell skrevet en bok som heter "Kjærligheten vinner", hvis konlusjon er at Gud ikke vil dømme noen til helvete. Ikke rart at man blir populær av slikt. Rob Bell skal visstnok nå være en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer i følge TIME Magazine, og i følge samme magasin skal Rob Bell være i "forkant av en nytenkning om kristendom i Amerika".

En undersøkelse gjennomført av analysebyrået Barna i forbindelse med bokutgivelsen viser at 25 prosent av «gjenfødte kristne» i USA tror at alle mennesker blir frelst. 26 prosent mener at en persons religion egentlig ikke har noen betydning, fordi alle religioner har samme lære. Analysebyrået Barna definerer «gjenfødte kristne» som mennesker som har forpliktet seg personlig overfor Jesus Kristus som sin frelser, og som tror at de kommer til himmelen etter døden fordi de har bekjent sine synder og tatt i mot Jesus Kristus som sin frelser.

Nå er ikke Rob Bells påstander nye. De dukker opp med jevne mellomrom i kirkens historie. Det "nye" er at det er mer grobunn for denne tenkningen i dag hvor troen er blitt så individualisert, og hvor mennesker plukker litt her og litt der og setter sammen det som er "deres" tro. Det er ikke lenger snakk om å "stride alvorlig for den tro som èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud 3), men heller plukke det som passer en selv best. En premissleverandør til denne utvannede kristentroen er Emerging Church Movement.

De fleste av dem liker godt Joh 3,16, men leser man Joh 3,16 - Den lille Bibel - så ser man der klart og tydelig for alle som kan lese at Jesus selv taler om en evig fortapelse. Nå gjør Han det en rekke steder - faktisk taler Jesus veldig mye om fortapelsen - men egentlig holder det å sitere Joh 3,16 for å avvise denne "nye" læren som fullstendig ubibelsk:

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Fortapelsens grufulle mulighet eksisterer - men når hørte du sist noen undervise om det i menigheten du tilhører?

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/article126364.zrm

Snart publiseres første artikkel på bloggen med tittelen: "Veien til helvete", hvor jeg gjennomgår Bibelens lære om en evig fortapelse. Følg med!

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 18

Her følger den siste og avsluttende artikkelen i denne serien:

Det ser ut til at når noen vil presentere hva frelse er for noe, blir det presentert som noe som først og fremst er noe som handler om å bli reddet fra fortapelsen. Det handler altså om noe som først og fremst gjelder himmelen eller helvete, det hinsidige og ikke det dennesidige. I hvert fall er det slik det presenteres i forenklet form i forbindelse med evangeliseringsfremstøt. Frelsen blir dermed en slags forsikringsavtale for livet etter dette.

For det er fortsatt slik at altfor mage vil bli lykkelige i det neste livet enn å bli hellig i dette!

Men frelse er en prosess! Den tar tid, ja den er en livslang prosess. Det begynner med rettferdiggjørelse - det vil si: frihet fra syndens lønn eller straff. Det fortsetter med helliggjørelse - som er frihet fra syndens kraft, slik at vi blir mer lik Jesus, og det blir fullendt med herliggjørelsen - det vil si frihet fra syndens nærvær, altså himmelen.

I Det nye testamente blir verbet "å frelse" brukt om fortid, nåtid og fremtid. Vi er blitt frelst, vi blir frelst, og vi vil bli frelst.

Jesus kom første gang for å begynne prosessen med å fjerne barrieren mellom oss og Gud og forsone oss med Ham. Så leser vi i Heb 9,28: "slik ble Kristus ofret èn gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse."

Frelse er en vandring, en pilegrims vandring. Vi går på Veien, som er Jesus, og vi kan være sikre på at vi er på veien, men vi vil ikke være trygge før vi har nådd målet. Jesus sier i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst."

Apostelen Paulus talte om at han har "fullført løpet, jeg har bevart troen" (2.Tim 4,7), og Hebreerbrevets forfatter taler om at vi skal "løpe med tålmodighet i den kampen som er lagt foran oss," (Hebr 12,1). Apostelen Peter ber oss om "å gjøre deres kall og utvelgelse fast," for at vi ikke skal snuble (2.Pet 1,10). Og Judas formaner oss til at vi skal "holde dere i Guds kjærlighet og vente på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv." (Jud v.21)

Så konklusjonen min er at det holder ikke bare å be en kort "frelsesbønn" og så er man frelst, med mindre man dør og går rett til himmelen!

Evig liv

En god venn av meg sender meg av og til noen bibelvers på sms. Det setter jeg stor pris på. I går var skriftstedet Joh 6,47:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv."

Jeg ble liggende å tenke mye på det ordet i går. Mine legemlige plager gjør at jeg må ligge mye, eller holde meg helt i ro for tiden. Til tross for våren som er her med god snøsmeltning og godt vær, blir det mye innetilværelse. Derfor ble dette ordet til slik velsignelse, som bare Guds ord kan bli. Jeg lå og smakte på disse ordene: evig - liv, og gjentok dem for meg selv mange ganger. I dette lille ordet "liv" er der gjemt så mye. Hvordan kan vi egentlig beskrive "liv". Det handler jo om det som er "levende". Da tenker jeg på noe som er i bevegelse, noe som yrer, gror, pulserer. Og som dette ordet "evig" da. Utenfor tidsbegrepet.

Jesus setter de to ordene sammen. Til evig liv.

Det er det Han gir oss i gave.

Ved begravelser har jeg som forrettende prest ofte lest fra Joh 11,25-26:

"Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"

Fordi jeg tror på Den oppstandne tror jeg også på oppstandelsen.
Og det evige liv.

Det gir perspektiv over tilværelsen her og nå.

Jesu seier over død og grav

Bo Giertz (1905-1998), biskop for Göteborgs stift i tiden 1949-1970, og forfatter av en rekke bøker - blant annet romanen Steingrunnen som har betydd svært mye for min egen tro - har vært min følgesvenn gjennom deler av kirkeåret. Hans bok: "Å tro på Kristus" er genuin tekstgjennomgåelse med daglig lesning for tiden advent til pinse. I en læremessig uklar tid som vår, er Bo Giertz en trygg følgesvenn. Jeg vil gjerne få dele noe av det Giertz skriver med utgangspunkt i 1.Kor 15,1-20.

Vi har i dag begynt lesningen av det femtende kapitel i 1.Korinterbrev, det kapitel i Det nye testamente som mest utføring behandler de dødes oppstandelse. Det er skrevet omtrent tyve år etter oppstandelsen. Vi møter her det apostoliske budskap, grunnet på apostlenes opplevelse under de førti dagene, da Jesus "lot seg sees av dem og talte med dem om Guds rike," og på hele den rike erfaring av livet sammen med den Oppstandne i urkirken.

Paulus begynner med å minne om hva han kaller hovedpunktet i krisendommen, nemlig at Kristus døde, ble begravet og oppstod på den tredje dag. Helt summarisk nevner han de viktigste åpenbaringene; de for Peter og for de tolv (her betyr det apostlene. På denne tid var de bare elleve. Ti av dem var tilstede). Videre nevner han en åpenbaring for mer enn fem hundre brødre på en gang. Det kan være den åpenbaringen i Galilea som Matteus nevner. Den finnes ellers ikke nærmere skildret. Han nevner også en åpenbaring for Jakob, Jesu bror. Han trodde ikke fra først av, men ble senere en av lederne for urmenigheten. Og til slutt føyer han til "alle apostlene". Tydeligvis er dette den åpenbaring som fant sted en uke etter oppstandelsen. Johannes forteller om det.

Alt dette sier Paulus at han har mottatt. Han bruker her en vending som var det stående uttrykk for formidlingen av en fast læretradisjon, noe som meddeles i den elementære undervisning. Det kan forklare hvorfor han er så summarisk.

Siden slår Paulus fast, at oppstandelsens faktum er hevet over enhver tvil. Det var folk i Korint som sa at det ikke fantes noen oppstandelse. Paulus svarer: Fordi Kristus har stått opp, fins oppstandelsen. Han er førstegrøden av de døde. Og at Han er oppstått, er ikke gjenstand for noen som helst tvil.

Paulus nøler ikke med å regne opp alle de forferdelige konsekvenser som følger av å ta feil på dette punkt. Er Kristus ikke oppstått, da er Paulus et løgnaktig vitne og har båret falskt vitnesbyrd mot Gud. Da er han og hans medkristne de mest ynkelige av alle mennesker. Da er hele menneskeheten enda i sin synd og har bare en rettferdig dom i vente. Mange tør knapt tenke en slik tanke. Paulus kan si dette i klartekst, uten omsvøp, for han vet at hans budskap er sannhet. Han har selv en gang vært en tviler, fornekter og forfølger, men nå kan han si som de andre apostlene: Denne Jesus har nå Gud latt oppstå, det kan vi alle vitne om. Eller som Peter sa innfor det Store Råd: Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.

Min Herre Jesus, du er førstegrøden av de hensovnede, den første som Gud har oppvekt. Du er den første blomst på det nye livets tre. Og oss har du gjort til skudd på det treet, for at også vi en gang skal slå ut og blomstre som du. Det var for vår skyld at du gikk gjennom døden til livet. Du trengte det ikke. Du hadde det evige liv allerede. Du levde hos din Far i grensløs lykke. Likevel ble du menneske og tok på deg lidelsen og døden for å vinne et liv som du kunne skjenke også til oss. Når jeg en gang skal sovne inn i døden, så vet jeg at du er min bror, som har dødd på samme måte. Du er førstegrøden, og du skal føre oss samme vei som du selv har gått, gjennom døden til livet. Jeg takker deg for at også jeg får være med i den skaren der du er den første blant mange brødre. Amen.

Himmel eller helvete - evig liv eller evig fortapelse - begge deler er realiteter, del 1

Når hørte du noen preke om helvete sist? Om den evige fortapelsen? Å høre noen forkynne om himmelen er sjeldent i dag. Å høre en preken om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet en enda mer sjeldent.

Enda Det nye testamente - både Jesu undervisning og apostlenes er krystallklar.

Jeg var så heldig å ha en troende kristendomslærer i ungdomsskolen. I 1972 var jeg blitt en kristen. Jeg hadde ikke mye kunnskap om hva det dreide seg om. I løpet av en uke hadde jeg lest gjennom Det nye testamente. Jeg var sulten på å lære om Jesus. Et av de skriftstedene læreren vi hadde i kristendomskunnskap ba oss om å lære utenat i hjemmelekse var Matt 7,13-14. Det lyder slik:

"Gå inn gjennom den trange port. For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den."

Jeg er lærerinnen som fikk meg til å lære dette skriftstedet utenat evig takknemlig. For dette er det ikke ofte vi hører sitert lenger. I dag er det slik at vi for all del ikke må støte noe menneske. Vi må passe oss så ingen skulle komme i syndenød og få det vondt. Og sjelden er det noen som taler om at mennesker vil gå en evig fortapelse i møte, om de ikke blir frelst. Vi snakker heller om Guds kjærlighet. Og fordi det ikke går opp for oss at mennesker vil gå til helvete, så har vi heller ingen nød for å se dem frelst eller for å vitne for dem.

I alle de år jeg har vært en kristen har jeg møtt mennesker som sier: "Ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer!" Det er nesten så man skulle tro at dette var et bibelsted. Men det er det altså ikke. Den sier at vi alle er kalt til å være vitner, og jeg tror at langt flere er kalt til å forlate sitt hjemsted og reise til et sted hvor evangeliet ikke er forkynt - ennå. For om ikke vi reiser, så vil mennesker gå evig fortapt!

Hva skal vi svare når Herren spør oss om hvordan vi brukte de talentene som vi fikk utlevert? At vi hadde krav på å reise til syden hvert eneste år, fordi vi lever med en så tøff hverdag i Norge? Hva skal en muslim som omvender seg til Jesus, og som er villig til å gi sitt liv for å vinne en annen, svare da? Var hans eller hennes hverdag vanskeligere enn vår?

I et brev til John Smith skrev en gang John Wesley:

"Hvorsomhelst jeg ser en eller tusen mennesker løpe mot helvete, det være seg i England, Irland eller Frankrike, ja i Europa, Asia, Afrika eller Amerika, så vil jeg stoppe dem hvis jeg kan, som en Kristi tjener. Jeg vil trygle dem i Hans navn til å vende om og bli forsont med Gud."

Tenker vi slik?

Hvorfor er du en kristen?

Jeg har tenkt mye på hva en god venn av meg sa her om dagen. Ulf Magne Løvdahl hadde lyttet til en preken holdt av en gjestepredikant i menigheten som Løvdahl er pastor for, som stilte spørsmålet: "Hvorfor er du en kristen?"

Hva ville du ha svart? Fordi det finnes en himmel? Et evig liv?

Vi kunne sikkert gi ulike svar på det spørsmålet, avhengig av hvor vi befinner oss i livet og hva som betyr noe for oss akkurat nå, eller med tanke på fremtiden.

Mannen som Ulf Magne hørte svarte: "Fordi Gud finnes!"

Opplagt, ikke sant?

Nei, ikke nødvendigvis. Men det er selvsagt det mest korrekte svaret.

Problemet er bare at mange har helt andre årsaker til at de ønsker å være en kristen. Og i vår tid dreier det seg stort sett om noe som er i vårt favør, til vår fordel. "Hva får jeg ut av dette? Hvilken velsignelse er der å hente for meg?"

Utgangspunktet blir så helt annerledes så vi setter Gud i sentrum!

Jeg er en kristen, fordi Gud finnes. Smak litt på det ordene.

Hva innebærer de for deg?

Når Gud ikke er skapt i vårt bilde, når Han ikke er en snill gammel bestefar som gir oss alt vi peker på.

Men når Han er den tre ganger, hellige Gud.

Allmektig, allesteds nærværende - Gud.

Hvordan kan du vite at du er frelst? Del 1

Lytt til dette radikale budskapet. I artikkelen nedenfor kan du lese et utdrag av oversettelsen, samt noen av mine egne kommentarer. Det er svært viktig at du kan svare på spørsmålet: er du virkelig frelst? Er du en virkelig kristen?

Verdien av en menneskesjel

Dette radikale budskapet om verdien av et menneske, burde høres av alle som tar sin Bibel seriøst. Leonard Ravenhill taler krystallklart om dette særdeles viktige emne. Legendariske A.W Tozer var Ravenhills mentor, og Ravenhill var i sin tid mentor for David Wilkerson.

Fortapelsen er visst avskrevet

Hun er ikke den første, og kommer sikkert ikke til å bli den siste, som har avlyst dommedag. Ingunn Økland, journalist, litteraturkritiker og kommentator i Aftenposten, skriver i dagens utgave at "dommedag er verst for dem som tror på den." Henne om det. Det litt mer kuriose er det kommentatoren skriver mot slutten av sitt innlegg:

"I dag har vi en tilbøyelighet til å avskrive ideen om helvete som en kuriositet som kun eksisterer i aparte miljøer. Men utrolig nok er dommedag fremdeles en del av den norske kirkes trosbekjennelse. Jesus Kristus 'sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd,' og 'skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.' Dette budskapet fremsies hver søndag i norske kirker landet rundt."

Tenk det! Tenk så underlig at en kirke holder fast ved sin bekjennelse! Og det i 2009. Vi vet da bedre. Som med så mye annet er da også helvete avskrevet for lengst. Det finnes ikke. Men himmelen finnes. Og kjærligheten. Og Gud. Og det gode.

Men ikke en fortapelse. Slikt er ikke moderne å tro, ikke politisk korrekt heller.

Så plukker vi litt her, og litt der, og så setter vi det sammen til en lapskaus alle kan like.

For i 2009 har vi skapt gud i vårt eget bilde, og vår egen tro, må vite. Som er tilpasset vårt liv, og som passer oss best, og som for all del ikke forstyrrer oss i vår hverdag med noe som er ubehagelig.

Men tro om ikke overraskelsen blir like stor for Ingunn Økland som den ble for den rike mannen som slo sine øyne opp i dødsriket. Om ham kan vi lese i Lukas 16,19-31.

Jeg synes ikke det er det minste aparte at en kirke som bekjenner seg til Jesus, også tror det Jesus sa om fortapelsen. Økland har sikkert lest Joh 3,16:

"For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Selv i dette, kanskje det mest kjente verset i Bibelen, taler Jesus om livets to utganger. Skal vi bare tro at det evige livet finnes? Det er sikkert mest politisk korrekt.

Foto: Aftenposten

Kristus kan fullkomment frelse!

Etter hvert som årene går er det naturlig at frelsen og frelsens innhold bare blir større og større for oss. Jeg vender selv ofte tilbake til Hebr 7,25: "Derfor har Han også makt til FULLKOMMENT å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem." Det finnes ingen frelse hos noen annen enn Jesus, og Han kan på sin side fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham. Det blir også stadig større for meg dette at vi i Jesus er frelst fra en evig fortapelse. I dag forkynnes ikke fortapelsens mulighet i noen særlig grad i våre forsamlinger. Vi er så redde for å støte eller skremme folk, at vi lar det temaet ligge. Men en evig fortapelse borte fra Gud, er ikke bare en middelaldersk forestilling, den er en realitet. De fleste kjenner Joh 3,16, men også der, i denne enormt positive forkynnelsen av Guds kjærlighet til oss, trer fortapelsens realitet frem for oss: "for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt...." I dag vil jeg bruke dagen til å tenke på hva jeg er frelst fra, og hva jeg er frelst til. I dag vil jeg takke for det offer Jesus gav på korset. Tenk at Jesus var villig til å gå gjennom Getsemane, villig til å lide korsets grufulle død - for deg, for meg, slik at du og jeg kunne bli frelst fra en evig fortapelse.