Vår stund på jorden

 Vilhelm Moberg, den svenske forfatteren som ga oss bøkene om den gripende historien til svenskene som utvandret til Amerika, han skrev også en bok med tittelen: 'Din stund på jorden'. Jeg ble sittende og tenke på den setningen da jeg leste Salme 90 i går. Salme 90 presenterer seg selv slik: "En bønn av Moses, Guds mann." (v.1)

Salme 90 beskriver hvor kort og forgjengelig livet er: "For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress, om kvelden visner det og blir tørt." (v.4-6) Og videre i vers 9a-10: "For alle våre dager er flyktet bort...Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, 80 år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted."

På fredag kom nyheten om at Regjeringen har gitt lovnader om pengene som trengs for å bygge Mjøssykehuset på Moelv. Sykehuset skal stå ferdig om ca.8 år. Er jeg så heldig å få leve er jeg 74 år. Det setter det hele i litt perspektiv. Livet er så kort. 

Da gjelder det å gjøre som Moses skriver i det første og andre verset, og ha Gud som sin bolig: "Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderiket - ja, fra evighet til evighet er du, Gud."

Det setter livet i rett perspektiv. Vi har en evighet i vente.

Allehelgensdag - når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

 

En kjærlighet venter meg

  Hva som skal skje på den andre siden

når alt for meg senkes ned 

i evigheten - vet jeg ikke.

Jeg tror, jeg tror bare

at en kjærlighet venter meg.

Jeg vet jo at jeg da,

fattig og uten byrder, 

må svare for mitt liv.

Tenk ikke at jeg fortviler for det.

Jeg tror, å, jeg tror

at en kjærlighet venter meg.

Tal ikke til meg om de saliges

herlighet og lovsang

og ikke mer om engler.

Alt jeg kan tro, bare tro

er at en kjærlighet venter meg.

Nå når min stund er så nær

hva kan jeg si - bare le;

det jeg har trodd, det tror jeg alt mer

på terskelen til døden.

Jeg går mot en kjærlighet,

i en kjærlighet synker jeg mykt ned.

Dør jeg, så gråt ikke, 

det er kjærligheten som henter meg.

Om jeg frykter - hvorfor ikke?

Minn meg da enkelt på:

at en kjærlighet venter meg.

Han vil åpne meg

helt for sin glede, for sitt lys.

Ja, Far, jeg kommer til deg i vinden, 

som ikke vet hvor den kommer fra

eller hvor den farer hen. Mot din kjærlighet,

din Kjærlighet som venter meg.

Søster Alice-Amiee Marin av Jesusbarnet (1896-1976). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Fremtidsrettet tro

 Kristendommen er framtidsrettet. En kristen tror på framtiden. Det hender stadig noe nytt i livet til den kristne. En kristen tenker ikke med vemod på barndommen, og er ikke ulykkelig når alderdommen nærmer seg.

Som regel ser vi på livet som en stigende kurve fram mot 40-50-års alderen. Deretter synker kurven og går ugjenkallelig nedover. Kreftene minker, man blir gammel og snart er alt slutt.

For en kristen, derimot, går livet alltid oppover. Ja, det er til og med slik at denne bevegelsen oppover stadig aksellererer. Høydepunktet er det øyeblikket da mennesket stiger over terskelen til den evige tilværelsen.

Døden er ikke en slutt. Den kristne ser døden som porten til det livet som ikke kan ødelegges, det livet som den kristne har båret skjult med seg allerede her på jorden. 

Det kristne synet på døden forandrer også synet på livet. Å leve er å være på vei mot oppfyllelsen av det vi dypest sett lengter etter. En kristen slår seg aldri helt til ro i denne verden. Alle livets muligheter skal tas vare på, men ikke for egen vinnings skyld. Alt blir midler som fører til målet.

En kristen tenker ikke så mye på døden, det er livet som engasjerer. Vi ser at vi er på vei mot et liv i stadig større overflod.

Din kristne tro er en tro på livet. Livet pulserer hele tiden, i deg og rundt deg. Din vandring på jorden handler om å åpne deg stadig mer for det livet som en dag skal blomstre for evig.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 106

Seierskransen venter

 "La deg ikke bli forført angående kunnskapen om det som skjer etter døden: det du sår her, vil du høste der. Etter at du har avsluttet livsløpet, kan ingen gjøre fremgang. Her er arbeidet, der er belønningen. Her er kampen, der er seierskransen!"

Hl.Barsanuphius den store/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

En vandrer mot et salig mål

 Det blir aldri ensformig å se på Gud i himmelen. Gud er så uendelig rik. Det himmelske livet kommer til å bli en evig, overrumplende overraskelse. Slik som når blinde får se fargespillet for første gang, eller når døve plutselig får høre den vidunderligste musikk, slik kommer vi til å ha det hele tiden i himmelen. Alt skal hele tiden være nytt, friskt og overraskende.

Ingen steder kan vi finne så mye liv som hos Gud. Han er opphavet til alt levende. I menneskelivet blir man født bare en gang, og man er opphav til nytt liv i høyden noen ganger. Men i Gud skjer dette hele tiden. 

I den grad du her på jorden vokser i tro, håp og kjærlighet, nærmer du deg dette evige nye, guddommelige livet. Det er en kontinuitet mellom det jordiske og det himmelske livet. Hvert skritt du tar mot en renere, dypere kjærlighet og overgivelse, er et skritt mot himmelen. Det ufattelige og herlige som venter deg når du møter Gud etter døden, forbereder du allerede nå. Det jordiske liv er en reise mot himmelen.

Du er en vandrer, på vei mot et ufattelig daglig mål. Vandringen er en frigjøringsprosess som stadig løser alt som binder deg til det jordiske. Hvis denne frigjøringen går dypt nok, kan du oppleve en forsmak på det som skal komme. I dypet av ditt hjerte kan du allerede nå åpne himmelens dør på gløtt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 349

Da evigheten banket på døra

Det gjør et så sterkt inntrykk på meg disse dagene å lese på nytt den selvbiografiske skissen arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993, gir av sin sjelelige kamp før han finner fred med Gud. Det er en sjelelig brytekamp rundt spørsmål om menneskets eksistens, døden og Skaperen, velegnet for lesning i en tid med krig og uro. Problemstillingene reiste den unge Sofrony selv under 1.verdenskrigs redsler. 

Fader Sofrony kroppsliggjør på en måte hele nittenhundretallet ut fra et åndelig perspektiv. Under sin ungdomstid engasjerte han seg i ulike former for religiøst søkende, og rotet seg vekk i Østens meditasjonsformer og mystiske filosofi. Om denne tiden skriver han: 'Jeg kastet bort mye verdifull tid,' Han levde som kunstner, og tilbrakte mye tid i sitt atelier, og reiste rundt i hjemlandet Russland og i Europa. I fire måneder bodde han i Italia og Tyskland før han slo seg ned i Frankrike. 

I 1925 blir han radikalt omvendt. Etter denne hendelsen i livet reiste  han til det hellige Athos-fjellet i Hellas. Her treffer han staretsen Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. De to skulle tilbringe mye tid sammen, og Sofrony skulle bli en disippel av denne staretsen. Etter en hard sykdomsperiode dro han til England i 1959, nærmere bestemt til Essex. Rundt ham vokste det etter hvert frem en klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Denne klosterkommuniteten eksisterer den dag i dag, en kommunitet hvor Jesusbønnen bes kontinuerlig. Til denne varmekilden kommer det pilegrimer fra hele verden og fra mange ulike kirkelige konfesjoner. 

Den sjelelige brytekampen i Sofrony's liv var hard. Han tenkte stadig på døden, men ville leve! Hva dreide dette korte jordelivet seg om? En dag ble han sittende å tenke.  Han beskriver denne dagen slik, her i min oversettelse: 

"Fysisk var jeg ennå ung og ved god helse. Da jeg ikke forstod det som hendte med meg forsøkte jeg å si rolig til meg selv: Jeg har fremdeles et helt liv fremfor meg - kanskje 40 år eller mer i full kraft. Og hva skjedde? Med det samme kom svaret, uten at jeg tenkte etter: Om du har tusen år - og siden da? Og i min bevissthet var de tusen år forbi før jeg hadde tenkt tanken ut. Alt som var underkastet forgjengeligheten mistet for meg sin verdi. Når jeg så på menneskene var min første tanke at de var i dødens vold, på vei til å dø, og mitt hjerte ble fylt av medlidenhet. Jeg søkte verken ære fra disse 'døde', eller å ha makt over dem. Jeg søkte ikke deres kjærlighet. Jeg ringeaktet materiell rikdom, og hva angår intellektuell verdi hadde jeg ingen høyere aktelse for dem, ettersom de ikke hadde gitt meg noe svar i min søken. hadde jeg blitt tilbudt et lykkelig liv i hundrevis av år hadde jeg ikke tatt imot det. Det jeg ville ha var evighet, og evigheten, som jeg senere kom til å forstå, sto framfor meg og fødte meg i virkeligheten på nytt. Jeg var blind, forsto ingenting. Evigheten banket på min dør men min sjel hadde i frykt stengt seg selv inne."

Da kom Gud i sin nåde og reddet fader Sofrony.

Det var kirkefedrene som skulle komme ham til unnsetning.

"Da, fullstendig uventet var det som om en tynn nål hadde stukket hull på den tykke veggen av bly, og gjennom den hårfine åpningen trengte en strime av lys...Det er en kraft som kommer ovenfra og løfter oss over de jordiske lidelser...og vi får leve nær den evige."

Bønn gir nærhet til det evige lyset

En god venn av May Sissel og meg, Berit Marie Baarli Halle, kom med en så flott formulering om bønnen her om dagen at jeg tok vare på den og har grunnet på dens innhold i dagene som fulgte. Hør bare: 

"Bønn gir nærhet til det evige lyset," 

Så vakkert formulert - og så sant! Setningen inneholder en djup åndelig sannhet. "Djupt inne i oss finnes det et sjelens vidunderlige tempel, et hellig rom, et guddommelig sentrum, en røst som taler, et lys vi alltid kan vende tilbake til," skriver kvekeren Thomas Kelly, her i min oversettelse.

Så legger Kelly til: "Å gi etter for den manende stemmen og ganske enkelt oveerlate kropp og sjel helt og holdent til det indre lyset handler om å begynne det virkelige livet: et skapende og dynamisk liv."

Dette stemmer så godt overens med det jeg tidligere har skrevet om bønnen at "bønnens initiativtager er Den Hellige Ånd. Det er Ånden som skaper lengsel i oss etter å be. Det handler ikke om vår anstrengelse."

Den store lovsangen gjennom evigheten

 “Gud har forberedt seg en stor lovsang gjennom evigheten, og de som kommer inn i Guds samfunn blir med på denne sangen. Det er sangen “morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd” over verdens skapelse. (Job 38: 7). Det er seierssangen til Israels barn etter å ha passert Rødehavet, Magnificat av Maria etter kunngjøringen, sangen til Paulus og Silas i fengselsnatten, sangene til sangene på glasshavet etter deres redning , "sangen til Moses, Guds tjener og lammets sang" (Åp. 15: 3) Det er sangen til det himmelske fellesskapet. "

- Dietrich Bonhoeffer/Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Velkommen hjem!

Jeg ble så glad når jeg så denne tegningen i dag! Det jublet både inni meg og boblet over i kroppen min. Tegningen forteller historien om hvordan den kristne apologeten Ravi Zacharias ble tatt imot av Jesus i himmelen, da han døde tirsdag.

Ja, slik er det! Slik er velkomsten hjemme hos Gud, når sølvsnoren som binder tid og evighet sammen, slites over, og det settes punktum for levd liv på jorda. Da fortsetter det inn i evigheten.

Slik var det for Ravi Zacharias, for Egil Grandhagen, for David Pawson - tre som de siste dagene har kjempet ferdig den gode strid, fullendt løpet og som er hjemme hos Gud.

Vår himmelske Far løper oss i møte.

Å gå fra livet til døden er den store omfavnelsen! For da er ikke døden mer. Da fortsetter livet hos Gud.

Ømt har du kysset meg

Herre, la de siste ansikter jeg ser, være de jeg har elsket på jord, og la det første ansiktet jeg ser når sølvsnoren brister, være Ditt.

Jeg ble møtt med et kyss, så ømt på min panne, av mor og far. Ønsket velkommen, de var meg så inderlig kjær.

Så fikk jeg erfare at noen elsket meg, for den jeg er, raust, ømt - hennes kjærtegn sitrer i kroppen og har satt djupe spor etter seg.

Og barna våre, og vennene våre, elsket hver i sær. Deres ansikter lyser. De er meg så nær.

Men mest av alt har Du elsket meg.
Ditt ansikt har Du latt lyse over ditt barn.
og skjenket meg fred.

Kysset er mine kjæres siste farvel,
og kysset fra Din munn,
er det første som møter meg
- i Evigheten.

Du berører mine sår,
varsomt, ømt og kysser bort
hver smerte. Alt er glemt,
for jeg er hos Deg.

Gjemt, men ikke glemt.

Gjøvik, 29.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Leo Tolstoj om jødene

"Jøden er selve symbolet på evigheten. Han er den ene som har voktet det profetiske budskapet og formidlet det til hele menneskeheten. Et slikt folkeslag kan aldri forsvinne. Jøden er evig. Han er selve kroppsliggjøringen av evigheten."

- Leo Tolstoj (bildet), russisk forfatter, 1828-1910). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva jeg ber om personlig for tiden

Jeg har gjort Kol 3,1 til et personlig bønnemne i den fasen av livet hvor jeg befinner meg for tiden: 'Hvis dere da altså er oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.'

Jeg ber om to ting spesielt: Å ha rett blikkretning og rett perspektiv..

Jeg ber om å få se det som skjer i et evighetsperspektiv.

Hva er viktig? Hva teller? Hvilken verdi har det når alt kommer til alt? Hva skal jeg gi livet mitt til? Dagene? Timene? For det er så mange ting jeg kan sløse det bort på.

Når livet ditt begrenses av alvorlig sykdom, som ikke kan reverseres eller endres og som er progressiv, er det enkelte ting som ikke betyr noe lenger, mens andre ting får større verdi. Og da  gjerne de tingene som er selvfølgeligheter mens man er frisk.

Så har jeg en dristig bønn:

Om jeg kunne få et lite glimt av himmelen, av herligheten som venter? At Herren kunne dra det flortynne sløret mellom himmel og jord til side - om så bare for et kort øyeblikk  - og vise meg hva som venter.

Kunne du be for meg at jeg opplevde det?

Jesus er den eneste frelseren

Det er noe som ikke kan sies for ofte: det er bare Jesus, og bare Ham, som kan frelse. Og denne frelsen er tilveiebrakt på Golgata kors. Ikke noe annet sted.

"Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi blir frelst ved." (Apg 4,12)

Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg." (Joh 14,6)

"Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv ..." (2.Kor 5,18)

"Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod..." (1.Pet 1,18)

Det er ingen ved siden av Jesus, heller ingen som står over Ham. Ingen andre enn Jesus, kan redde oss fra en evig fortapelse, ingen andre enn Jesus kan tilgi våre synder.

I toleransens tid, hvor vi aksepterer hverandre, og ikke diskriminerer noe menneske på grunn av hudfarge eller religion, kan vi ikke forråde sannheten.

Har det evighetsverdi?

Ekte skai, er ikke det samme som lær. Gulldouble, er ikke det samme som gull.

Jeg spør meg stadig for tiden: Har det evighetsverdi? Er det virkelig verdt det?

Det er stadig noe vi må forholde oss til, valg som tas. Det kreves mye av oss - hele tiden. Når vis tår overfor disse valgene, bør vi spørre oss selv: Sett i lys av evigheten, er det virkelig verdt det?

Jesus sier: "Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For der skatten deres er, der vil også hjertet deres være." (Matt 6,19-21)

Etter at jeg ble syk er det ting som er blitt veldig uvesentlig, mens andre ting er blitt viktig og enkelte ting viktigere enn noe annet. Det handler om hva som virkelig har verdi. Det gjør at jeg har gjort noen personlige valg.

"Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot de som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet." (Kol 3,1-4)

Jeg er ikke i havn med dette, og har veldig mye å lære, men ber om å få skritt for skritt. Evigheten er så mye bedre å satse på!

Ei hand og holde i

Herre, jeg husker handa til faren min. Den var så god å holde i. Det faste grepet var så trygt. Og fanget hans hadde alltid plass til meg, og det var så godt å bikke hodet mitt inn til brystkassa hans. Han hadde slik ro, ikke noe kav og mas, men et hvilende blikk. Jeg husker de gode øynene hans.

Nå er det 47 år siden du hentet ham hjem. Jeg var bare så vidt 13. Det kjentes tungt, Herre, og det kjentes tungt i mange år. Veien ble lang å gå, uten handa til far min.

Jeg savner ham ennå, Herre. Jeg kjenner vemodet og savnet i bringa mi.

Takk for faren min, Herre. Jeg kunne ikke fått noen bedre far. Nå går jeg til hans grav og takker. For ham og for mor. Det hender jeg gråter litt ved deres grav. Av glede og sorg.

Så lenge noen husker oss, er vi ikke borte, sa Fiske, biskopen i Hamar. Så sant det er. Jeg glemmer ikke deg, far.

Nå holder jeg handa til kona mi.
Det er også godt. Gå hand i hand gjennom livet. Gjennom glede og sorg og savn. Dele liv. Det er det beste som finnes.

Alle trenger vi ei hand. Ei hand å holde i når vi blir født. Et kyss på kjakan. Ei hand å holde i vår vi dør. Et kyss på kjakan.

Og så holder du handa mi, Herre.
Du strakte den ut og greip tak.
Det er ikke jeg som holder deg.
Det er du som holder grepet.
Du slipper meg ikke.
Handa di blir ikke vissen av døden.
Den er sterk og opprettholder alt.
En dag blir handa mi slapp.
Da drar du meg ut av tiden
og inn på fast grunn - i evigheten.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav, holder Bjørn Olav. Det er tatt i hagan vår. Jeg tror det er første skoledag. Da var handa til far min god å holde i.

Fem prinsipper for å tolke Bibelen, del 1

I denne nye serien på bloggen skal vi se nærmere på fem gode prinsipper vi kan benytte når vi skal tolke Bibelen. Bakgrunnen for denne serien er utdrag fra undervisningen til den kjente bibellæreren T.Austin-Sparks, som fikk stor betydning blant annet for Watchman Nee:

1. Guds evighet
Det første prinsippet for å tolke Bibelen er å tolke den i lys av Guds evighet. Vi må alltid huske at tiden er nå-tid for Gud. Det er ingen fortid eller fremtid med Gud: alt som er fortid og fremtid med oss har hele tiden vært der for Gud. Et hvilket som helst øyeblikk i tiden for oss, handler om evigheten for Gud.

En arkitekt har den fullstendige tegningen foran seg hele tiden. Hvis det er en stort hus han skal bygge, så har han laget en modell på forhånd før noe annet er bygget. I modellen ser han hele fullførelsen av hele objektet, nøyaktig hvordan det vil bli når det endelig står ferdig. Arkitekten tegner modellen i mindre målestokk, og ser i denne modellen nøyaktig hvordan bygningen, eller en hel by vil bli, når den står ferdig. De som bare ser de enkelte delene kan ikke forstå, og må ikke ta den enkelte delen for å være det som skal bygges. Noen ganger når du ser en del av en bygning, så kan du ikke i din villeste fantasi forestille deg hva det en dag skal bli. Det er bare når tingen er fullført at du kan forstå delene.

(fortsettes)

Forenet med Den Udødelige

I dag møtes jeg med disse ordene av Irenaeus av Lyon, som jeg har oversatt og deler med dere:

'Guds ord ble menneske, og Guds Sønn Menneskesønnen for at mennesket skulle tre inn i fellesskap med Guds Ord og adopteres som Guds sønner.

Vi kan jo ikke få del i udødeligheten om vi ikke blir nært forent med Den Udødelige. Hvordan skulle vi kunne forene oss med udødeligheten, om den ikke hadde blitt hva vi er, slik at det dødelige mennesket kan oppslukes av udødeligheten og vi blir adoptert som Guds barn?'

Juleevangeliet hos Paulus, lyder slik:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'. Fil 2,6-8)

Kontinuitet og evighet

Denne helgen har jeg tenkt mye på ordene "kontinuitet" og "evighet". I den nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." Det er hva jeg tror og bekjenner med hele den verdensvide kirke.

Jeg blir overveldet av det faktum at denne troen er en overlevert tro. Ikke en tro som er forandrer seg med tiden. Når Einar Gelius i sin avskjedstale er så oppgitt over at kirken holder fast ved sine dogmer, så tenker jeg: Det er vel det den skal! Problemet for Gelius er blant annet at han ikke holder fast ved den overleverte troen. Jeg tar meg i at jeg stadig vender tilbake til det Judas skriver:

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud 3)

Det er så lett å glemme at Kirken fantes før Skriften. Det finnes som på gresk omtales som "paradosis", tradisjon eller overlevering som ordet betyr bokstavelig. Det er denne overleveringen som er gitt èn gang for alle og som ikke endres - denne kontinuiteten som finnes der gjennom hele kirkens historie som griper meg.

Så det evige.

Johannes skriver i sitt første brev:

"Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,2)

Stilt overfor dette blir man målløs.

Fra ørkenfedrenes tankespråk heter det:

Når abba Sakarias lå for døden, spurte abba Moses ham: 'Hva ser du?' Og abba Sakarias svarte: 'Er det best å ikke si noe, fader?' 'Ja, mitt barn,' sa abba Moses, 'det er best å ikke si noe.'

Min bønn for tiden er denne: "Jesus, husk på meg, når du kommer i ditt rike." (Luk 23,42)

Å leve daglig i lys av evigheten

Leonard Ravenhill var en beder og vekkelsens mann av de sjeldne. Jeg leste følgende om ham, skrevet av hans sønn David:

"Min far levde daglig i lys av evigheten, alltid søkende etter å gjøre Den Ene som hadde innrullert ham som en god Jesu Kristi soldat tilfreds. Før han i det hele tatt stilte seg på talerstolen, sto han for Gud. Han var en bønnens mann. Bønn var hans liv og forkynnelse reflekterte det faktum at hadde vært alene sammen med Gud."

Hvilket vitnesbyrd fra en sønn om sin far! 92 årige Billy Graham sa nylig: Jeg skulle bedt mer, og preket mindre. Det er ransakende fra en mann som har ført tusener på tusener til Kristus gjennom alle de årene han har virket som evangelist. Men det hele dreier seg om dette: Å leve daglig i lys av evigheten. Gjør vi det? Hva har verdi?

På bildet ser vi Leonard Ravenhill sammen med sin kjære kone Martha.