Da evigheten banket på døra

Det gjør et så sterkt inntrykk på meg disse dagene å lese på nytt den selvbiografiske skissen arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993, gir av sin sjelelige kamp før han finner fred med Gud. Det er en sjelelig brytekamp rundt spørsmål om menneskets eksistens, døden og Skaperen, velegnet for lesning i en tid med krig og uro. Problemstillingene reiste den unge Sofrony selv under 1.verdenskrigs redsler. 

Fader Sofrony kroppsliggjør på en måte hele nittenhundretallet ut fra et åndelig perspektiv. Under sin ungdomstid engasjerte han seg i ulike former for religiøst søkende, og rotet seg vekk i Østens meditasjonsformer og mystiske filosofi. Om denne tiden skriver han: 'Jeg kastet bort mye verdifull tid,' Han levde som kunstner, og tilbrakte mye tid i sitt atelier, og reiste rundt i hjemlandet Russland og i Europa. I fire måneder bodde han i Italia og Tyskland før han slo seg ned i Frankrike. 

I 1925 blir han radikalt omvendt. Etter denne hendelsen i livet reiste  han til det hellige Athos-fjellet i Hellas. Her treffer han staretsen Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. De to skulle tilbringe mye tid sammen, og Sofrony skulle bli en disippel av denne staretsen. Etter en hard sykdomsperiode dro han til England i 1959, nærmere bestemt til Essex. Rundt ham vokste det etter hvert frem en klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Denne klosterkommuniteten eksisterer den dag i dag, en kommunitet hvor Jesusbønnen bes kontinuerlig. Til denne varmekilden kommer det pilegrimer fra hele verden og fra mange ulike kirkelige konfesjoner. 

Den sjelelige brytekampen i Sofrony's liv var hard. Han tenkte stadig på døden, men ville leve! Hva dreide dette korte jordelivet seg om? En dag ble han sittende å tenke.  Han beskriver denne dagen slik, her i min oversettelse: 

"Fysisk var jeg ennå ung og ved god helse. Da jeg ikke forstod det som hendte med meg forsøkte jeg å si rolig til meg selv: Jeg har fremdeles et helt liv fremfor meg - kanskje 40 år eller mer i full kraft. Og hva skjedde? Med det samme kom svaret, uten at jeg tenkte etter: Om du har tusen år - og siden da? Og i min bevissthet var de tusen år forbi før jeg hadde tenkt tanken ut. Alt som var underkastet forgjengeligheten mistet for meg sin verdi. Når jeg så på menneskene var min første tanke at de var i dødens vold, på vei til å dø, og mitt hjerte ble fylt av medlidenhet. Jeg søkte verken ære fra disse 'døde', eller å ha makt over dem. Jeg søkte ikke deres kjærlighet. Jeg ringeaktet materiell rikdom, og hva angår intellektuell verdi hadde jeg ingen høyere aktelse for dem, ettersom de ikke hadde gitt meg noe svar i min søken. hadde jeg blitt tilbudt et lykkelig liv i hundrevis av år hadde jeg ikke tatt imot det. Det jeg ville ha var evighet, og evigheten, som jeg senere kom til å forstå, sto framfor meg og fødte meg i virkeligheten på nytt. Jeg var blind, forsto ingenting. Evigheten banket på min dør men min sjel hadde i frykt stengt seg selv inne."

Da kom Gud i sin nåde og reddet fader Sofrony.

Det var kirkefedrene som skulle komme ham til unnsetning.

"Da, fullstendig uventet var det som om en tynn nål hadde stukket hull på den tykke veggen av bly, og gjennom den hårfine åpningen trengte en strime av lys...Det er en kraft som kommer ovenfra og løfter oss over de jordiske lidelser...og vi får leve nær den evige."

Oppsøker vi den himmelske tronrommet først?

Det er så lett å gi seg i kast med den åndelige striden og begi seg ut på slagmarken, i stedet får å oppsøke Tronrommet i himmelen, og få del i det himmelske perspektivet og Guds planer. Himmelen har den fulle oversikten, og himmelen kjenner til Guds kairos-tid, Guds velbehagelige tid. Vi trenger, jeg trenger, desperat å høre fra himmelen. Da må jeg oppsøke Tronrommet!

'Stress kommer ikke fra djevelen', skal C.S Lewis ha sagt, før han la til: 'Stress er djevelen!' 

Og Gus ord slår tydelig fast: "Den som tror haster ikke" (Jes 28,16), eller på nynorsk: "den som tror tek det med ro"

Herren inviterer sine til fortrolighet, og at vi kan tre fram for Ham på blodets grunn med frimodighet. Ikke på grunn av noe i oss selv, men på grunn av Kristi blod. Han kaller oss inn i sitt fortrolige råd, og vil dele sine hemmeligheter med oss.

Tenk hvor annerledes alt ble om vi snakket med Herren først, om de personene vi snakker med og til! Om vi snakket med Herren før vi kastet oss ut i striden? Før vi tok beslutninger? Før vi gjore et valg? Våget å vente på himmelens svar. DET er tro! Så mange feil vi da hadde sluppet å gjort, så mange ergrelser vi ville spart oss for, så mange bekymringer vi ville ha vært foruten!

Om å lide urett i evighetsperspektiv

Alt blir annerledes når man begynner å se ting i et evighetsperspektiv. 'Da blir det smått det som før syntes stortt. Da blir det lite alt det jeg har gjort...' Og da blir det annerledes om man må lide urett for i tiden. 

Det er et ord Paulus ytrer i forbindelse med situasjonen som pågår i menigheten i Korint, hvor noen kristne går til rettssak mot en annen kristen bror. Da er det at apostelen Paulus kommer med følgende hjertesukk: "Hvorfor lider dere heller ikke urett?" (1.Kor 6,7)

Den som vil gå Jesu vei går en annerledes vei. Han eller hun er villig til å lide urett. Paulus måtte tåle å leve med dårlig rykte, urett ble gjort mot ham, også av kristne, men Paulus så sitt liv i evighetsperspektiv, og hva betyr vel da at mennesker baktaler deg, setter ut rykter om deg, taler ondt om deg? Ikke mye.

Apostelen Peter vil at vi skal rette blikket på Jesus:

"Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." ((1.Pet 2,21 flg)

Hva jeg ber om personlig for tiden

Jeg har gjort Kol 3,1 til et personlig bønnemne i den fasen av livet hvor jeg befinner meg for tiden: 'Hvis dere da altså er oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.'

Jeg ber om to ting spesielt: Å ha rett blikkretning og rett perspektiv..

Jeg ber om å få se det som skjer i et evighetsperspektiv.

Hva er viktig? Hva teller? Hvilken verdi har det når alt kommer til alt? Hva skal jeg gi livet mitt til? Dagene? Timene? For det er så mange ting jeg kan sløse det bort på.

Når livet ditt begrenses av alvorlig sykdom, som ikke kan reverseres eller endres og som er progressiv, er det enkelte ting som ikke betyr noe lenger, mens andre ting får større verdi. Og da  gjerne de tingene som er selvfølgeligheter mens man er frisk.

Så har jeg en dristig bønn:

Om jeg kunne få et lite glimt av himmelen, av herligheten som venter? At Herren kunne dra det flortynne sløret mellom himmel og jord til side - om så bare for et kort øyeblikk  - og vise meg hva som venter.

Kunne du be for meg at jeg opplevde det?