Jeg ble møtt med et kyss, så ømt på min panne, av mor og far. Ønsket velkommen, de var meg så inderlig kjær.
Så fikk jeg erfare at noen elsket meg, for den jeg er, raust, ømt - hennes kjærtegn sitrer i kroppen og har satt djupe spor etter seg.
Og barna våre, og vennene våre, elsket hver i sær. Deres ansikter lyser. De er meg så nær.
Men mest av alt har Du elsket meg.
Ditt ansikt har Du latt lyse over ditt barn.
og skjenket meg fred.
Kysset er mine kjæres siste farvel,
og kysset fra Din munn,
er det første som møter meg
- i Evigheten.
Du berører mine sår,
varsomt, ømt og kysser bort
hver smerte. Alt er glemt,
for jeg er hos Deg.
Gjemt, men ikke glemt.
Gjøvik, 29.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)
