Dagen derpå

 Dagen etter Allehelgensdag er det et bilde og et bibelvers som lever sitt eget liv i meg. Først til bildet: det er av en gravsten til en for meg ukjent person. Den har påskriften: Guds venn. Så til bibelverset. Det er fra en Davids-salme som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag, og lyder slik: "...og selv kroppen slå seg til ro med håp."

Jeg ble så grepet av teksten på gravstenen. Hva vil jeg bli husket for når dette livet er over? Levde jeg for å tilfredsstille og få anerkjennelse fra mennesker, eller vil folk huske meg som en som vandret med Gud? Tenk å få være Guds venn. Noen djupere lengsel enn det har jeg ikke.

Vi skal dø en dag. Alle de andre dagene skal vi leve. Vi leser om Henok (Enok) i 1.Mos 5,23: "Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tik ham til seg." Jeg vil være som Henok. Jeg vil vandre med Gud i påskemorgenens lys, i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. For det er oppstandelsen fra de døde Peter understreker i sin pinsepreken: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tinge jublet, for selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 2,24-28) Det er når jeg erfarer kraften i Kristi oppstandelse at kropp og sjel kan slå seg til ro, selv innfor døden.

Allehelgensdag - når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

 

Skaren av vitner

Med korona i huset ble Allehelgensdag annerledes i går. Vi tente lys her hjemme, og mintes våre kjære på den måten. Det er en fin skikk, synes jeg. En ærbødighet for livet, Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg skal leve om hann enn dør' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.'  (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Allehelgensdag: Når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.