Status for 2021

Det er på side å gjøre opp status for 2021. I løpet av året har jeg skrevet 816 bloggartikler. Det er 128 færre enn i 2020. Toppåret var 2009 da jeg skrev og publiserte 1376 artikler. Alt i alt finnes det nå pr dato 15.857 artikler på denne bloggen. Jeg har tenkt å fortsette å skrive så lenge jeg klarer. Det er en del av mitt kall.

Men det blir stadig mer krevende for meg. Hver artikkel krever mye styrke. Jeg skriver med en finger, må stadig hvile og smertene er store etterpå. Av og till må May Sissel hjelpe meg med skrivingen. Stort sett skrev jeg hver dag i 2021, men nå blir det nok ikke mer enn en, kanskje to ganger daglig. Be gjerne for meg om styrke til å fortsette.

Aldri før har jeg hatt så mange lesere og aldri så mange gode tilbakemeldinger. Det betyr så mye. Jeg er så takknemlig til Gud for at så mange får hjelp av det jeg skriver. Bloggen har et sted mellom 25.000 til 35.000 besøkende i måneden.

Det ble noen digitale gudstjenester i 2021. Både enkeltgudstjenester og seminarer. Nå håper jeg at noen menigheter kunne tenke seg å ha besøk av eg digitalt også dette året. Jeg holder fortsatt seminarer og kan preke i gudstjenesten digitalt enten direkte eller i opptak. Det er bare å ta kontakt. Det ville glede meg om noen fortsatt har bruk for en skjelvende predikant. Så lenge jeg har stemme vil jeg så gjerne få fortsette.

En stor og inderlig takk til de som ber for oss og til de som støtter arbeidet vårt økonomisk. Foruten vipps kan kontonummer 1604.04.04345 brukes, for de som blir minnet om det. Følgende Vipps nr kan brukes: 99621281 eller 90525875.

Allehelgensdag: Når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Åndelig klimaskifte i Norge - et budskap på bots- og bededagen 2021

Det pågår et åndelig klimaskifte i Norge. Det er det budskapet jeg vil dele med dere på årets bots- og bededag. Gud har skapt en åndelig tørst, særlig i den yngre generasjonen, som vi må tilbake til Jesusvekkelsen for å se maken til. Og det er bare i begynnelsen! Vi ser det i antallet unge som søker til bønnekonferanser, bønnesamlinger. Det har vært stigende de siste årene. Unge mennesker som tørster etter den levende Gud. Vi må be Gud åpne våre øyne så vi ser det Gud gjør, så vi ikke går glipp av det, fordi vi så ensidig er opptatt av alt det negative som skjer i vår nasjon. Se! Se! Dette er det mest positive og oppmuntrende som skjer i Norge i dag.

Dernest så samler Herren sine! Bibeltroende fra hele landet finner inn til hverandre! På tross av kirkelige skillelinjer. Frafallet og forfallet i nasjonen vår gjør at vi finner hverandre: karismatikere, evangelikale, katolikker og ortodokse. Det handler ikke om organisering eller kirkepolitikk. Det handler om en tørst Gud har skapt etter seg selv, og Herren berører mennesker i alle trossamfunn og forbereder bruden for sin gjenkomst. Vi kommer til å se mye mer av dette i tiden som kommer. Bedende mennesker som finner inn til hverandre uansett kirketilhørighet.

For det kommer vanskelige tider i Norge. For noen kommer de veldig overraskende, andre har vært forberedt på disse tidene lenge. Motstanden mot de bibeltroende vil øke i styrke og omfang. Og fra hold vi ikke ville tenke oss. Ikke minst fra egne rekker. Den ene skansen etter den andre vil falle. En flodbølge som ikke vil la seg stanse, med mindre Guds folk søker Herren og strider i bønn for landet. Vi beveger oss inn i en tid som vil preges av knapphet på ressurser og vi må forberede oss på en dyrtid som også vil berøre Norge. Dette ser jeg når jeg ber for landet vårt. Menigheter må være forberedt på at vi går inn i en tid med inngripende tiltak mot trosfriheten. De statlige overføringene vil forsvinne, retten til å vie vil innstrenkes i det det vil stilles krav som bibeltroende ikke vil kunne akseptere. De første tegnene på en forfølgelse av de som står opp for den overleverte apostoliske troen i Noorge vil snart bli åpenbare, og den kommer fra to hold: innenfra og utenfra. Troende mennesker vil i sin naivitet la seg bruke mot andre troende tro at de tjener Guds rike. De vil stå frem i media, ikke minst i kristen media, for å angripe andre troende. Lite aner de at de går fiendens æende. De allierer seg med mørkets krefter.

Men lyset vil lyse klart i det mørke som kommer. Bedende mennesker fra nord og sør, øst og vest, vil sørge for å holde flammen levende.

Herren har gitt oss et ord inn i denne tiden: "Se, mørke dekker jorden og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." (Jes 60,2)

Bønn på valgdagen

Da er valgdagen kommet. La oss be for alle som skal stemme i dag, at de velger rett for landet vårt. Mennesker har fri vilje, samtidig blir vi påvirket av omgivelsene i våre valg. La oss be om himmelsk påvirkning over landet vårt i dag. "Kongens hjerte er rennende vann i Herrens hånd; han leder det dit han vil" (Ord 21,1).

Sammensetningen av Stortinget avgjøres gjennom valget. Så starter jobben med å danne en regjering på bakgrunn av valgresultatet. La oss dekke denne prosessen i bønn i dagene og ukene som kommer. Det er ikke likegyldig hvem som skal sitte i de ulike ministerpostene og hvilke partier som sitter med hånden på rattet.

Regjeringen dannes gjennom forhandlinger om en regjeringsplattform. Det vil være ulike partier som skal danne en koalisjon, uansett hvilken side av politikken som får flertall. La oss be om at kristne verdier får prege regjeringsplattformen. La oss få en regjering som gir folk hjelp til å leve og som forsvarer livets ukrenkelighet, enten det gjelder spørsmål om bioteknologi, ufødte barn, gamle eller syke. Vi ber om politikk som styrker familiene, så barna kan få oppleve det nære fellesskap med mor og far.

Det vil være mange saker som skal opp til behandling i Stortinget de neste årene. Det er vårt privilegium å dekke myndighetene våre i bønn. "Bevar oss fra det onde"! Tenk gjennom hvordan du og din sammenheng kan være med i forbønn for Storting og regjering de neste fire årene.

"Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.  Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt". 

Vennlig hilsen

Jon Steinar Kjøllesdal

leder Nasjonalt bønneråd

Billedtekst: Løvene som vokter Stortinget. Foto: Av Daderot – File:Stortingsbygningen IMG 8857.jpg, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=10627512

Stemte hjemmefra

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å bo i et velfungerende demokrati som Norge. I dag kom to valgmedarbeidere fra kommunen jeg bor i på hjemmebesøk for at jeg skulle få stemme ved årets Stortingsvalg. Så flott en ordning! Dermed sørget de for at jeg fikk stemme, for jeg hadde ikke hatt krefter til å gjøre det på ordinært vis denne gangen.

Riksløven. Foto: Wikipedia

 

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 16

Jeg liker ordet 'hel'. Selv om jeg er kronisk syk, ser jeg på meg selv som et helt menneske. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk, jeg vet bare ikke om det skjer før jeg har opplevd at sølvsnoren er slitt over, og jeg har krysset den florlette hinnen mellom liv og død. Jeg er fri, men har ikke opplevd de to siste bokstavene: sk. 

Vi trenger alle å bli helbredet, eller gjort hele. Ofte er det en prosess. Men det kreves mot å innrømme det. Ofte prøver vi å dekke over det, fordi vi frykter å fremstå i svakhet. Men er vi ærlige, virkelig ærlige med oss selv, trenger vi å ta hensyn til våre indre konflikter, vår forvirring, vår indre splittelse. Bringe dem frem i lyset. 

Gud ønsker ikke at vi skal ha et nedbrutt og splittet selv. Han skapte oss som hele mennesker. Vårt splittethet skyldes at Adam falt. Derfor må vi leges, og en slik legedom er en prosess. En stadig pågående prosess. En prosess som varer livet ut.

Vi lever i en tid hvor det er et stort press rundt dette å ha god helse. Da er man vellykket. Idealene er høye, fallhøyen stor. Livet er ikke rettferdig. Ulykker og sykdom rammer vilkårlig. Men Kristus er der for å forbinde våre sår. Rense dem, og gjøre oss til hele mennesker, med våre skavanker og sår og tilkortkommenheter. 

Er vi ærlige mot oss selv innser vi at vi er veldig fragmenterte - i forhold til oss selv, til mennesker rundt oss, og ikke minst å forhold til Gud selv. 

Derfor trenger vi legedom, derfor trenger vi at Gud berører oss og gjør oss hele. Mer enn noe annet trenger vi å erfare å bli elsket, sett og holdt. Da må vi øve oss i å bli elsket. Det er en stor prosess i våre liv. Janteloven har lært oss at det ikke er noe i oss som er verd å elske. Da er det viktig å forstå at Gud elsker oss på tross av, ikke på grunn av.

forrtsettes

"Norsk kristendom 2021 er tynt blandet saft"

 "I norsk kristendom 2021 er Gud en slags HMS-ansvarlig som går i pridetog og resirkulerer plastavfall."

Jeg vet ikke noe mer om Olav Brostrup Müller enn at han er skribent. men i en artikkel på nettsiden til NRK kommer han med et svært så ransakende innlegg i debatten on kristen tro i Norge i dag, som jeg vil lytte til denne 1.pinsedagen - på menighetens fødselsdag. Tro om han ikke har rett?

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 5

Som jeg nevnte i den forrige artikkelen handler det aller første steget i Benedikts regel om å lytte. Faktisk er det aller første ordet: 'lytt'. I prologen heter det i Mette Nygårds oversettelse av den latinske teksten: "Lytt, min kjære til mesterens lære. Bøy ditt hjertes øre ..." 

Å lytte til andre medkristne er helt essensiell del av den benediktinske spiritualiteten. Vi lærer oss til å lytte mer enn vi snakker. Men, beklagelig vis, er det å lytte ikke noe moderne kristne er kjent for. En benediktiner har sagt det slik: "Samuel sa: 'Tal, Herre, for din tjener hører! Vi sier ofte: 'Lytt, Herre, for din tjener snakker.' Det å lytte krever en viss grad av stillhet, både innenfra og utenfra."

Verden vi lever i er full av støy og hver og en av oss bidrar til å opprettholde dette støynivået. Den hellige Benedikt omtaler stillheten som noe kostbart, som noe forgylt. Likevel - stillheten synes å skremme mange. Alt skal gå i et forrykende tempo. Vi kjeder oss så fort. Pratsomheten hindrer oss fra å høre Guds stemme.

Stillhet er likevel ikke det eneste som skremmer oss. Det kan være at vi fyller verden med støy slik at man slipper å møte seg selv. Støy er distraherende og holder ens oppmerksomhet borte fra det indre livet. Men støyen og pratsomheten hindrer oss ikke bare fra å høre Gud, men den distraherer oss også på en slik måte at å høre fra andre og se deres behov. Om vi lærer oss til å lytte, kan man bli oppmerksom til det Herren gjør gjør i eget og andres liv og se andres situasjon. 

I en tid hvor pratsomheten er stor har Benedikt noe viktig å lære oss om å legge beslag på ordene våre. Emil Gustafson 1800-tallets hellighetsforkynner i Sverige, sa det slik ved en anledning: "Den som har mye å si om seg selv har ennå ikke sett Kristus." Om Emil Gustafson sa en av hans venner: "Han talade mer genom sin tystnad, enn med sine många ord."

Sykdom kan bremse oss. Få oss til å stanse opp. 

Den kan tvinge oss over i et annet tempo. Roe ned. 

Gjøre at vi fordjuper relasjoner. Relasjonen med Gud og med hverandre. 

Birgitta av Vadstena har sagt at "jo nærmere man lever Gud jo enklere blir man." Det er hva stillheten gjør med oss. Vi blir mer oppmerksomme. Mer årvåkne. Men også enklere fordi vi ser hva som er viktig i livet, og hva som ikke er det.

fortsettes

På æresplassen ved Fars høyre hånd

I dag skulle vi jo ha vært her - i Kristi himmelfartskapellet - på Kristi himmelfarsdagen - til vår årlige Kristi himmelfarts-retreat, men heller ikke i år ble det slik. Det er et stort savn, men Gud er fremdeles på tronen og har alt i sin hånd. 

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17)

Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.  

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 2

Mot slutten av det 5.århundre, når en ung italiensk middelklassegutt, ved navn Benedikt forlater hjemmet sitt i Nursia for å gå på skole i Roma, var det storslåtte romerske imperiet i fullstendig oppløsning. Kirken opplevde en tid av frafall og forfall. På alle måter var dette en overgangstid. Mmed andre ord: en tid ikke ulik vår egen. Alle visste at en ny tid var i emning, men ingen var sikker på hva de hadde i vente. Heller ikke ulikt verden post-covid. 

I klarsynets øyeblikk så Benedikt at undervisningssystemet som var blitt designet for å forberede ham for den verden sonm nå var passe bare kunne føre ham på et sidespor. Selv om det kunne lære ham om de tingene som hadde fungert i tiden som var gått, hadde ikke systemet de ressursene som trengtes for å kunne bevege ham og hans samtid fremover. En annerledes skole var nødvendig. Benedikt hadde en fornemmelse av at ørkenens fedre og mødre hadde skapt dette nye systemet og forberedt det for en tid som nå brøt frem. Han fant en hule, bygget seg en bønnehytte, og slik fremsto det akademi, det universitet som skulle forme den nye tid i Europa.

Alle som studerer ørken-tradisjonen lærer det de første utøverne praktiserte: en autentisk søken etter Gud leder til et liv i fellesskap med andre mennesker. Det særegne samfunnet som vokste frem trengte en struktur. Derfor ble en regel til.                                                                                                            

En 'livsregel' er et forsøk på å sette på papiret det en liten gruppe mennesker er blitt enige om er veien for dem for å leve nært Gud og hverandre. Når Benedikt underordnet seg visdommen til ørkenens skol, ble deres regler hans tekstbok.

Så hendte det at når andre kom for å spørre Benedikt til råds - og når mennesker til slutt kalte ham til å lede deres kommunitet - så brakte han med seg både den kunnskapen som bare kan erverves gjennom å praktisere den og den kollektive visdommen som er ervervet fra dem som har gått foran oss. 

Vi vet med sikkerhet at det siste inkluderte Johannes Cassianus 'Institues and Conferences', Basilios av Cæsarea's regel, et doment som ble kalt 'Mesterens regel' og flere andre, når tiden kom for at Benedikt skrev sin egen regel. For Benedikt startet ikke fra scratch. Han redigerte og omskrev regler som andre hadde skrevet, modifiserte dem slik at de kunne leves ut i hverdagene; ja, slk at de kunne læres utenat, gjøre dem til tekstbøker for en ny slags skole. 'Denne måten å lære på,' sa Benedikt, ville være 'en skole for Herrens tjeneste.'

Benedikt kunne selvsagt ikke forstå eller forutse hvilken enorm betydning hans regel ville få for etterslektene, for Europa. 1500 år senere kan vi se tilbake og se at dette uttrykket for ørkenens vistdom, ble helt avgjørende for den vestlige monastisismen. Den har gitt veiledning til et utall klosterfellesskap og små kommuniteter, og vært en vugge for demokratiet, et trengssenter for utdannelse og bevarelse av eldgamle dokumenter. Disse klosterfellesskapene og kommunitetene ble bokstavelig læringssentre for en ny verden i emning.

Kan Benedikts regel få en fornyet aktualitet for post-covid samfunnet?

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel år 2021, del 1

Hvordan kan en livsregel skrevet av en munk i det 6.århundre fremdeles forvandle mange menneskers liv og hverdag? Hellige Benedikts regel eller guide til det kristne livet, løfter frem et liv preget av bønn, den hellige lesningen, og menuelt arbeid hvor man avlegger løfter om å levet et liv i stabiliet, lydighet, omvendelse og transformasjon. Benedikts regel er grunnlagt på den praksis som består i å lytte til Gud og til alt Guds liv. Den hellige Benedikt oppmuntrer oss til ikke å ha noe annet fokus og ikke foretrekke noe annet enn Kristus. 

En har sagt det slik: 'Benedikts regel tar hverdagens jord og støv og forvandler det hele til skjønnhet.'

Ordet 'regel' kommer fra det latinske ordet 'regula' som på godt norsk betyr 'å regulere'. Mange moderne mennesker stritter i mot, og tror at dette innebærer noe regid, en slags tvangstrøye. Men det er tvert om det motsatte. Det å gi hverdagene en god rytme - en bønnens rytme - gir stor frihet. Å følge en regel er å følge "livets vei" (Salme 16,11). 

En regel, lik 'livets vei', må læres og integreres over tid. Det er ikke slik at vi ser den med det samme. Den krever at vi setter det ene beinet foran det andre i den hensikt å nå et mål. 

Benedikts regel var opprinnelig skrevet for å tjene noen få fellesskap eller kommuniteter i det sjette århundres Italia og kunne lett ha gått tapt, som hundrevis av lignende dokumenter uten tvil ble. Men det gikk ikke tapt, men ble en åndelig klassiker og en av de mest viktige tekstene i den vestlige sivilisasjonen. Historien om Benedikts regel er historien om hvordan en bevegelse av små kommuniteter innen kristenheten endret landsskapet i verden for alle. Denne bevegelsen eksisterte før Benedikts regel ble skrevet, og hadde spirt frem i den syriske og egyptiske ørkenen i det fjerde århundre. Der hadde menn og kvinner som lengtet etter å kjenne det sanne livet i Kristus hengitt seg selv til bønn, søkt stillheten. Det er den gode arven fra disse Benedikt løftet frem.

fortsettes

Noen personlige refleksjoner over påsken 2021

Under den bønnen som bes ved den sjette timen - sext - som er klokken 12.00 - leser vi i den tidebønnsboken May Sissel og jeg bruker Salme 104 på lørdager Der finnes det det noen vers som beskriver det jeg opplever for tiden:

"Alle venter de på deg, at du skal gi dem mat i rette tid. Du gir dem, de sanker. Du åpner din hånd, de mettes med det gode. Du skjuler ditt ansikt, de forferdes...." (v.27-29a)

I den store svakheten jeg nå opplever med mye kroppslig stivhet og ustøhet har jeg et stort behov for trygghet. Det er tider da jeg blir redd, og tider da jeg overveldes av tapet av det å kunne utføre hverdagslige selvfølgeligheter. Da siger fortvilelsen inn over meg. Denne påsken har jeg derimot latt meg gripe av at Jesus også opplevde stor kroppslig og sjelelig svakhet. Innfor det Han sto overfor opplevde Han angst og gru, enda Han visste at Han skulle triumfere over død og grav og vende hjem til himmelen. Likevel var Han redd. Jeg har også merket meg at evangelieforfatterne nevner at Han falt to ganger under byrden av korset. Dette viser at Han var et sant menneske.

Tidligere i denne salmen står det: "Du sender mørke, og det blir natt. Da kommer de fram alle dyrene i skogen..." (v.20) Noen ganger blir det mørkt. Da kommer dyrene fram. De ville dyrene. De som ikke vil deg vel. Dette har også Jesus opplevd. Det sjelelige mørket: "Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama, sabakttami! Det betyr: Min Gud, min Gud, hvofor har du forlatt meg?" (Matt 27,45-46) Jeg har også kjent litt på dette mørket, men selvsagt ikke i samme grad som Jesus. Men det er sant det som salmisten skriver: "Du skjuler ditt ansikt, de forferdes..."  Når Gud skjuler seg, kan frykten komme.

I dag hadde jeg en sterk opplevelse. Fordi jeg var så sliten av alle smertene la jeg meg for å hvile litt på sofaen. Jeg grep tak i gripekorset mitt, etter å ha satt på noen sanger av den franske komponistten Jaques Berthier, han som har skrevet og satt melodientil så mange av de vakre Taize-sangene. Så, ut av det blå, begynner noen å synge ordene fra Salme 31,6: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløsr meg, Herre, du trofaste Gud."  Da kom tårene! Dette er jo mitt favorittskriftsted! Det er hva jeg kan gjøre når Gud skjuler sitt ansikt, og det er nøyaktig de ordene Jesus uttaler som sin bønn på korset. Det vil si den første delen av dette sterke verset.

"Du er mitt skjulested," heter det i Salme 32,7.

Det takker jeg for! Gud er et sted hvor jeg kan skjule meg på de onde dagene. Så ber jeg om at Han metter meg. Han gir meg mat i rette tid, som nå, gjennom Davids ord i Jaques Berthiers vakre melodi. 

Bildet taler også sitt språk: Merk deg ravnen til venstre. Gud sørget for mat til profeten Elia ved Trøstens bekk. Over hodet mitt her jeg ligger på sofaen i stua vår henger ikonmaleren Sven Aasmundtveits vakre ikon av profeten Elia ved Trøstens bekk. Det minner meg om at Gud er min forsørger. Og på bildet er engelen, som passer på meg. Jeg er ikke alene.