Fremtidsrettet tro

 Kristendommen er framtidsrettet. En kristen tror på framtiden. Det hender stadig noe nytt i livet til den kristne. En kristen tenker ikke med vemod på barndommen, og er ikke ulykkelig når alderdommen nærmer seg.

Som regel ser vi på livet som en stigende kurve fram mot 40-50-års alderen. Deretter synker kurven og går ugjenkallelig nedover. Kreftene minker, man blir gammel og snart er alt slutt.

For en kristen, derimot, går livet alltid oppover. Ja, det er til og med slik at denne bevegelsen oppover stadig aksellererer. Høydepunktet er det øyeblikket da mennesket stiger over terskelen til den evige tilværelsen.

Døden er ikke en slutt. Den kristne ser døden som porten til det livet som ikke kan ødelegges, det livet som den kristne har båret skjult med seg allerede her på jorden. 

Det kristne synet på døden forandrer også synet på livet. Å leve er å være på vei mot oppfyllelsen av det vi dypest sett lengter etter. En kristen slår seg aldri helt til ro i denne verden. Alle livets muligheter skal tas vare på, men ikke for egen vinnings skyld. Alt blir midler som fører til målet.

En kristen tenker ikke så mye på døden, det er livet som engasjerer. Vi ser at vi er på vei mot et liv i stadig større overflod.

Din kristne tro er en tro på livet. Livet pulserer hele tiden, i deg og rundt deg. Din vandring på jorden handler om å åpne deg stadig mer for det livet som en dag skal blomstre for evig.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 106

Livet er en gave

 Det finnes to måter å se livet på. Du kan betrakte livet som en kamp. Det er nok slik vår vestlige kultur oppfatter det. Det gjelder å ha høye ambisjoner og albue seg fram for å nå dem. Det gjelder å være best, å gjøre en mengde ting og lykkes med dem.

Men du kan også betrakte livet som en gave. Alt du trenger, det får du. "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far" (Jak 1,17). Alt det gode kommer ovenfra, og det dårlige trenger du ikke. I stedet for å kjempe, kan du leve i tillit og overgivelse. Du vet at Faderen i himmelen passer på deg. Du er hans barn. Hvordan skulle han kunne glemme deg?

Dette betyr ikke at du skal la være å arbeide. Arbeidet er også en gave. Det vet alle de ufrivillige arbeidsløse. Men hvis du vet at hele livet ditt er en gave fra Gud, da arbeider du på en annen måte: rolig og harmonisk.

Gud gir deg ikke bare alt du trenger for å leve. Selve livet er også en gave. Du trenger ikke erobre det, du får det i gave.

"Jeg er vintreet, dere er grenene" (Joh 15,5). Det livet som strømmer gjennom grenene, er en gave fra vintreet. "Hvorfor vil du produsere ditt eget liv?" spør Jesus. "Livet kan være så enket! Hvis du åpner deg for meg og blir i meg, så gir jeg deg mitt eget liv."

Foretrekker du ditt eget liv fremfor hans? 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 122

Livet er dyrebart

Livets skjønnhet og det som er dyrebart ved det er nært knyttet til dets skjørhet og dødelighet. Det kan vi oppleve hver dag – når vi tar en blomst i hendene, når vi ser en sommerfugl danse i luften, når vi kjærtegner en liten baby. Skjørhet og begavelse er der i begge deler, og vår glede er forbundet med begge.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Livene våre multipliseres ved å gi dem bort

 Fruktbarheten av vårt lille liv, når vi først gjenkjenner det og lever det som den elskedes liv, er hinsides alt vi kan forestille oss. En av de største troshandlingene er å tro at de få årene vi lever på denne jorden er som et lite frø plantet i veldig rik jord. For at dette frøet skal bære frukt, må det dø. Vi ser eller føler ofte bare de døende, men innhøstingen vil være rikelig selv når vi selv er høsterne.

Hvor annerledes ville livet vårt vært hvis vi virkelig var i stand til å stole på at det multipliserte ved å bli gitt bort! Hvor annerledes ville livet vårt vært hvis vi kunne tro at hver liten handling av trofasthet, hver kjærlighetsgest, hvert ord om tilgivelse, hver liten bit av glede og fred vil formere seg og formere seg så lenge det er mennesker som kan motta det. . . og at det – også da – blir rester!

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 27

"Men når Kristus, deres liv åpenbarer seg..." (Kol 3.4), er et utsagn som har mange djup. Vi befinner oss på ulike erfaringsnivåer, hvor troen modnes. En ung tro er full av begeistring over hva man har funnet i Kristus, en moden tro har bevart begeistringen, men er også mer undrende. For: jo, mer tid man bruker sammen med Jesus, jo mer fascineres man av Ham. På et hvert av disse stadiene, i en hver ny sesong av livet, er Kristus vårt liv. Men jo mer man modnes, jo mer man får del i "samfunnet med hans lidelser", jo mer eier man utsagnet: "Kristus, deres liv..." 

Når Kristus blir mitt liv.

Når Han eier meg slik at jeg av hele hjertet kan si at HAN ER LIVET MITT. 

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossai imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossai, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

For en tid tilbake leste jeg Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som er utkommet på Lunde forlag. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.

fortsettes

Visjonen om livet og døden

Livet vårt er en kort mulighet til å si ja til Guds kjærlighet. Vår død er et fullt hjem for den kjærligheten. Har vi lyst til å komme hjem? Det ser ut til at de fleste av våre anstrengelser er rettet mot å forsinke denne hjemkomsten så lenge som mulig.

Apostelen Paulus skrev til de kristne i Filippi og viser en radikalt annerledes holdning. Han sier: "Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve". Paulus 'djupeste ønske er å være fullstendig forent med Gud gjennom Kristus, og det ønsket får ham til å se på døden som en "positiv gevinst". Hans andre ønske er imidlertid å holde seg i live i kroppen og oppfylle sitt oppdrag. Det vil gi ham en mulighet til fruktbart arbeid.

Vi blir utfordret nok en gang til å se på livet vårt ovenfra. Når Jesus virkelig kom for å tilby oss fullt fellesskap med Gud, ved å gjøre oss til del i Hans død og oppstandelse, hva annet kan vi ønske oss enn å forlate våre dødelige kropper og nå det endelige målet for vår eksistens? Den eneste grunnen til å bo i denne tåredalen kan være å fortsette oppdraget til Jesus som har sendt oss til verden slik hans Far sendte ham til verden. Sett ovenfra er livet et kort, ofte smertefullt oppdrag, fullt av anledninger til å utføre fruktbart arbeid for Guds rike, og døden er den åpne døren som leder inn i salen hvor kongen selv vil tjene oss.

Det hele virker som en opp-ned-måte å være på! Men det er Jesu måte og måten vi kan følge på. Det er ikke noe sykelig ved det. Tvert imot, det er en gledelig visjon om liv og død.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å finne liv og fred

"Hvis vi ser husarbeid og matlaging som noe som bare må gjøres, vil vi bli slitne og irritable; vi vil ikke være i stand til å se det skjønne rundt oss.

Men hvis vi oppdager at vi lever med Gud og våre brødre og søstre gjennom hva som må gjøres i øyeblikket, blir vi fulle av fred.

Vi slutter å se inn i fremtiden, vi tar oss tid til å leve."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 170. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å feire livet - og døden

"Når vi blir født blir vi fri til å puste på egenhånd, men mister tryggheten vi hadde i vår mors kropp; når vi begynner på skolen er fri til å bli del av et større samfunn, men mister den særskilte plassen vi hadde i vår familie; når vi gifter oss finner vi en ny partner men mister det spesielle båndet vi hadde til våre foreldre; når vi begynner å arbeide vinner vi vår uavhengighet ved å skaffe våre egne penger, men mister stimulansen vi fikk fra våre lærere og medstudenter; når vi får barn oppdager vi en helt ny verden men mister mye av vår bevegelsesfrihet; når vi forfremmes blir vi viktigere i andres øyne men mister muligheten til å ta mange sjanser; når vi pensjonerer oss har vi muligheten til å gjøre det vi ønsker men mister støtten ved å være ønsket.

Når vi har vært i stand til å feire livet i alle disse avgjørende øyeblikkene hvor vi får og mister - det vil si at, liv og død, berører hverandre hele tiden, vil vi være i stand til å feire at vi skal dø fordi vi har lært av livet at den som mister det finner det."

"For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det." (Matt 16,25)

Henri Nouwen i Creative Ministry. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Baptister lever lenger enn andre

En ny dansk undersøkelse viser at baptister og adventister lever lenger!

Det er forskere fra Kreftens Bekæmpelse og Syddansk Universitet som står bak undersøkelsen. I kartleggingen har man sett på helbredelse og dødelighet blant de 8.000 adventistene og 4.000 baptistene i Danmark. Det er en markant mindre dødelighet blant disse enn befolkningen ellers når det gjelder kreft. Forskjellen er på hele 25 prosent, og fra forskernes side vekker disse tallene stor oppsikt. Kartleggingen viser at både baptister og adventister i høyere grad dør av aldring.

Det er fra før kjent at adventister i liten grad lider av livsstilssykdommer. Denne gruppen kommer svært godt ut når det gjelder lunge-, tarm-, lever- og blærekreft Blant annet mener man at dette skyldes deres kosthold og at de ikke drikker eller røyker.

Blant baptistene finnes det ingen slike leveregler. Likevel rammes de sjeldnere av disse kreftformene. Noe svar på dette har ikke forskerne.

Bilde: Dåp i Danmark. Kristeligt Dagblad.