Livet er en gave

 Det finnes to måter å se livet på. Du kan betrakte livet som en kamp. Det er nok slik vår vestlige kultur oppfatter det. Det gjelder å ha høye ambisjoner og albue seg fram for å nå dem. Det gjelder å være best, å gjøre en mengde ting og lykkes med dem.

Men du kan også betrakte livet som en gave. Alt du trenger, det får du. "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far" (Jak 1,17). Alt det gode kommer ovenfra, og det dårlige trenger du ikke. I stedet for å kjempe, kan du leve i tillit og overgivelse. Du vet at Faderen i himmelen passer på deg. Du er hans barn. Hvordan skulle han kunne glemme deg?

Dette betyr ikke at du skal la være å arbeide. Arbeidet er også en gave. Det vet alle de ufrivillige arbeidsløse. Men hvis du vet at hele livet ditt er en gave fra Gud, da arbeider du på en annen måte: rolig og harmonisk.

Gud gir deg ikke bare alt du trenger for å leve. Selve livet er også en gave. Du trenger ikke erobre det, du får det i gave.

"Jeg er vintreet, dere er grenene" (Joh 15,5). Det livet som strømmer gjennom grenene, er en gave fra vintreet. "Hvorfor vil du produsere ditt eget liv?" spør Jesus. "Livet kan være så enket! Hvis du åpner deg for meg og blir i meg, så gir jeg deg mitt eget liv."

Foretrekker du ditt eget liv fremfor hans? 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 122

En gave å motta hjelp

Alle som jeg lar berøre meg i min svakhet og hjelpe meg til å være trofast mot min reise til Guds hjem, vil innse at han eller hun har en gave å tilby som kan ha holdt seg skjult i svært lang tid. Å motta hjelp, støtte, veiledning, hengivenhet og omsorg kan godt være et større kall enn det å gi alle disse tingene, for ved å motta avslører jeg gaven til giverne og et nytt liv sammen kan begynne.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Oppmuntring fra Serbia

 

Overraskelse fra Serbia! I dag kom det en stor overraskelse fra ortodokse Serbia. Et vakkert ikon av hellige,  Et vakkert ikon av hellige, Jakob og. Zosimus. fra klosteret Djerdapski Ostrog, kjent for å ha helredelsens nådegave, gitt i gave fra min ortodokse venn Goran Zorica Zivic. Hviklen gledelig overraskelse og oppmuntring. I forbindelse med et klosterbesøk ba Goran og familien hans om at jeg måtte bli helbredet. Så rørende!

Jeg har aldri vært i Serbia, men har lest mye om landet og folket og har ønsket at jeg en dag skulle få aledning til å besøke dette vakre landet med alle de flotte menneskene. Men jeg kan be for Serbia, og det gjør jeg. Sammen med ikonet fikk jeg også andre gaver. Så fint å ha venner over hele verden. 

I dag velsigner jeg Serbia og familien til Goran.

Visdom når livet kjennes tungt

En bok er blitt meg til stor hjelp den siste tiden. Egentlig har jeg  lest i den ganske lenge, og burde vært ferdig for lengst, men av en eller annen grunn har jeg ikke kommet lenger enn til side 96. Nå tror jeg det er en mening med det!

Søster Sofie O.P, tilhører dominikanerne og lever i St.Dominikus kloster utenfor Lund i Sverige. Jeg vil tro vi er omtrent like gamle. Hun har skrevet flere bøker, blant annet en svært velskrevet bok om kroppens teologi, men den jeg leser er denne: Vilket himla liv.

I den skriver søster Sofie noe om noe som berører meg så sterkt, nemlig om kallet og hvordan det kan endre seg når livet endrer seg, som for eksempel når man blir alvorlig syk.

Søster Sofie skriver om de gavene Gud har gitt oss: "Det skjer at gavene blir tatt fra oss. Om Gud vil så får vi dem tilbake på en ny måte langt senere, kanskje man da allerede har sluttet å tenke på dem."

Det er så lett at gavene Gud har gitt oss, kallet Gud har gitt oss, blir vår identitet. Men det er Jesus, Hans liv, som må bli vår identitet. Dette er lettere sagt, enn gjort og det å slippe tak i ens gave og kall er ikke gjort i en håndvending.

Søster Sofie forteller om en prior i et kloster som hadde et klostermedlem som var en svært begavet komponist. Prioren ba denne broderen om å legge musikken til side. Han gjorde det for å prøve ham. Det var ikke lett for denne broderen, særlig ikke når inspirasjonen kom til å komponere ny musikk. Men han adlød. Og litt om litt oppdaget han at de gavene han ble tvunget til å ofre kom tilbake til ham på en eller annen måte, om han bare fortsatte å tjene i andre oppgaver. Iblant i form av ny musikk, lengre fremme, men også i form av andre gaver som større tålmodighet, ydmykhet, sinnets fred eller en følelse av frihet.

"Det hører med til ydmykheten å bekrefte sine gaver," skriver søster Sofie og så legger hun til: "Ydmykhet handler ikke om å si at man er dårlig til å gjøre ting, men har med sannhet å gjøre." Så siterer hun fra boken: "Icke vetandets moln": "Hvert menneske som virkelig ser og oppdager seg selv slik som hun er, er virkelig ydmyk." Så legger søster Sofie til: "En overdreven selvforakt er en annen form for stolthet."

Søster Sofie understreker sterkt at en gave vi får ikke er et mål i seg selv.

"Man må ikke klamre seg til dem og forveksle dem med sin identitet. Vi har bare fått dem til låns og forvalter dem så lenge Gud vil. En ny utnevning, sykdom eller ganske enkelt vår alder kan gjøre at vi må slippe tak i alt dette. Iblant drar Gud resolutt tilbake sin nåde, slik at vi ikke lenger klare å utføre det vi skal. Da gjelder det å være følsom og slippe taket, hvilket for det meste er svært vanskelig."

Dette treffer meg der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå. Jeg er kanskje ikke alene om det.

Gaven

"Kontakt med mennesker som er svake og som roper ut etter fellesskap er en av de viktigste tingene som gir næring til livet vårt. 

Når vi virkelig lar oss berøre av den gaven deres nærvær er, etterlater de seg noe verdifullt i våre hjerter. 

Hvis vi forblir på det nivået at vi skal 'gjøre' noe for mennesker, kan vi skjule oss bak den barrieren overlegenheten utgjør. Vi må ta imot de fattiges gave med åpne armer."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 186. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vennskapets gave

Vennskap er en av de største gaver et menneske kan ta imot. Det er et bånd som betyr mer enn vanlige mål, interesser eller erfaringer. Vennskapets bånd er sterkere enn dem som den seksuelle foreningen kan skape, djupere enn dem som en delt skjebne kan forsterke, og de kan være enda inderligere enn ekteskaps- eller familie-båndene.

Vennskap er å være sammen i glede og sorg, selv da man ikke kan øke gleden eller minske sorgen. Vennskap er en sjelens forening som leder til en edel og sann kjærlighet. Vennskap får hele livet til å lyse.

Salige er de som legger ned sine liv for sine venner.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et kall til bønn

En fantastisk flott gave fra alle vennene våre i Sannhetens Ord Bibelsenter, hjelper oss til å fokusere på det som er vårt primære kall: bønn.

'Den knelende mannen' har fått hedersplass i stua vår.

Ordene fra Jeremia 29,13 står innrisset ved siden av den bedende mannen: "Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte."

Hvilket herlig løfte!

Evan Roberts er en mann som har hatt en stor betydning i mitt liv. Han fikk være redskapet som skaket Wales med en gjennomgripende vekkelse i 1906-1907 og som førte til at 150.000 mennesker kom til en levende tro på Jesus. Årene 1931-1937 er blitt kalt 'De skjulte årene' i Evan Roberts liv. Da trakk han seg helt tilbake fra det offentlige liv. Ingen møter, ingen offentlige opptredener - bare det skjulte liv med Gud. Mange forstod ikke hvorfor Evan Roberts gjorde dette. Det gikk mange rykter og det var mange som forsøkte å finne en forklaring.

Selv sa Evan Roberts det slik: "Mitt arbeid er nå viet til bønn, og til bønnen har jeg hengitt meg selv de siste 25 årene. Når jeg preker kan jeg nå noen få; når jeg ber kan jeg nå hele verden, men mennesker forstår ikke dette."

Bønnen er en svært undervurdert kraft i manges liv.

Vår tjeneste er basert på bønn og vil alltid ha bønnen som sentrum i alt, både i det som skjer nasjonalt og det som skjer internasjonalt. Om Herren gir helse og styrke vil det også skje noe internasjonalt neste år. Foreløpig - og av sikkerhetsmessige årsaker - kan jeg ikke si noe om hvilket land dette gjelder, men be gjerne om at vi skal lykkes med de planene vi nå jobber med.

La oss sammen be for vårt elskede land og for nasjonene. Jeg - og mange med meg - har tro på at mangt og mye kan endres gjennom bønn:

"Be Meg, så skal jeg gi Deg folkeslagene som Din arv og jordens eiendom til Din eiendom." (Salme 2,8)

Alt hører Jesus til.

Omtenksomhetens gave

Søndag fikk jeg en gave som berørte meg veldig. To gode venner dukket opp i forbindelse med gudstjenesten i Den frie evangeliske forsamling i Oslo, hvor jeg skulle tale. En av dem hadde med seg en kopi av dette bildet i stor størrelse. Jeg ble både glad og rørt. For omtanken og kjærligheten som ligger bak. Tenk at noen kan være så snill!  Gaven kom også på et helt spesielt tidspunkt, og ble en hilsen fra Far. Men det skal jeg kanskje fortelle om senere. Jeg har samme bilde som bakgrunnsbilde på mobilen min!

Og det er en helt spesiell grunn for det.

Serafim av Sarov har lenge vært og er fremdeles en stor inspirasjonskilder for meg.

"Erverv deg fredens ånd og tusenvis vil bli frelst," sa Serafim av Sarov. Et annet kjent sitat er dette: "Mennesket lever å få i eie Den Hellige Ånd."

Serafim av Sarov (1759-1833) levde på begynnelsen av det som er blitt kalt den åndelige vår i kirkens liv i Russland. I hans århundre blomstret klostrene og med dem liv, kraft og vitalitet. I løpet av hans levetid søkte tusenvis av mennesker seg til Sarov klosteret, dypt inne i de russiske skogene, for å oppsøke ham og få hans råd og veiledning i åndelige spørsmål. Serafim av Sarov var det russerne kaller en "starets", det vi ville kalle en åndelig veileder med karismatiske gaver. De som oppsøkte Serafim kom fra alle deler av det veldige russiske riket. Denne hellige mannen utstrålte Guds kjærlighet til alle som kom for å besøke ham, enten det var enkle bønder eller nobiliteter, legmenn eller legkvinner, munker, nonner eller biskoper. Bare det å være sammen med Serafim av Sarov styrket dem, oppmuntret dem og helbredet dem. Flere av de som kom for å se ham hadde av og til problemer med å se direkte på hans ansikt. Det strålte slik av Guds herlighet.

Serafim av Sarovs største bidrag til kirken er nok hans gedigne undervisning om Den Hellige Ånd. Få har som ham hatt evnen til å sette ord på Åndens gjerning. Men ordene til tross, hans undervisning om Den Hellige Ånd, kan bare bli forstått og grepet om man studerer hans liv. Her er ord og liv uløselig knyttet sammen.

Serafim av Sarov var en bønnens mann. I dagesvis kunne han knele ned ved en stein i skogen hvor han hadde sin lille bønnekoie og be uavbrutt. Først og fremst Jesusbønnen, men også bønner for alle som hadde bedt om hans forbønn. 

Den lille mannen levde også i pakt med skogens ville dyr. Det fortelles at bjørner kom for å bli matet av ham. En dag oppsøkte røvere hans lille bønnekoie, og slo ham helseløs i sin jakt etter penger. Serafim hadde selvsagt ikke noen penger. Derfor slo og sparket de ham. Etter dette brutale angrepet gikk han resten av livet krumbøyd og ofte med stokk.

Selv stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov i 1985, da jeg leste om ham for første gang. Siden den gangen har han fulgt meg mer eller mindre hele tiden, fordi jeg stadig har vendt tilbake til det han har skrevet. I bønnekoia mi er jeg så heldig å ha en spesiell billedcollage som omhandler hans liv. Den fikk jeg kjøpt en gang jeg var i Russland. Jeg ser ofte på den, fordi den er med å minne meg om denne mannens liv med Kristus.

Om morgenen 14. januar 1833 ble Serafim av Sarov funnet død på gulvet i sin bønnekoie, 73 år gammel.

Den minste gaven

'Selv den minste av de minste, ja, den svakeste person har en gave å gi til fellesskapet. Hver og en av oss er svært forskjellig fra den andre.

Men alle sammen er lik en symfoni, et orkester; alle sammen er vi en vakker blomsterbukett. 

Det betyr at vi må lære oss til å leve ut forskjellene, se dem som en skatt og ikke en trussel'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 44. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Overraskelsene og sårbarheten

'Hver dag innebærer en overraskelse. Men bare om vi venter på den kan vi se, høre og kjenne når den kommer til oss. La oss ikke være redde for å ta imot hver dags overraskelse, være seg om den kommer til oss som sorg eller som glede. Den åpner en ny dør i hjertet, til en plass dit vi kan ønske velkommen nye venner og mer helt oppleve fellesskapet.

Livet er dyrebart. Ikke fordi at det er uforanderlig, som en diamant, men fordi det er sårbart, som en liten fugl. 

Å elske livet er som å elske dets sårbarhet, søk omsorg, oppmerksomhet, ledelse og støtte. Livet og døden hører sammen gjennom sårbarheten. Det nyfødte barnet og oldingen minner oss om at livet er dyrebart.

La oss ikke glemme at livet er dyrebart og sårbart i de periodene da vi er sterke, fremgangsrike og populære'.

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En påminnelse

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er konstante påminnelser av hjertets verdi i et samfunn som tenderer til å opphøye kompetanse og effektivitet og glemme kjærligheten.

Ropet etter fellesskap fra mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er en konstant påminnelse om at vi alle trenger fellesskap. 

Selv om det er sant at mennesker med funksjonshemminger er kalt til å utvikles og vokse mot større selvstendighet, trenger de fremfor alt et helt nettverk av venner og fellesskap som gir dem sikkerhet og en følelse av tilhørighet, som vekker til live den enkeltes gaver, oppmuntrer til vekst, utvikler kjærlighet og følelsen av å kunne tjene andre'.

Jean Vanier (bildet) i An Ark for the Poor, side 60. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Kan du hjelpe oss?

Setter du pris på nyhetsoppdateringene på bloggen, og bakgrunnsinformasjonen du kan bruke til å be konkret og målrettet for ulike bønnebehov?

Kunne du tenke deg å hjelpe oss til å nå videre ut?

Vi må gjøre noen nødvendige investeringer for fremtiden i noe teknisk utstyr, som vil gjøre det mulig å nå ut videre med viktig bønneinformasjon og som vil gjøre arbeidet med bønneseminarene lettere. Vi har også noen utfordringer med hensyn til reiser som ikke dekkes av de som inviterer oss. Drivstoffutgiftene og vedlikeholdsutgiftene er store, og de dekkes helt og holdent av egen kasse. Skal vi ta del i komitemøter og strategimøter for konferanser, samtaler med ledere og holde kontakt med nasjonal- og internasjonal bønnetjeneste, må alt dette dekkes via det vi får inn i gaver. Våre egne ressurser er svært begrensede, etter at vi har dekket våre egne bo- og oppholdsutgifter. Akkurat nå er arbeidet inne i en krise. Blant annet ser det ut til at vi må avlyse deltagelsen i et viktig møte i Sverige.

Bønnearbeidet utvides også til å gjelde andre land. Derfor er vi avhengige av at noen har tro på det vi gjør, og kunne tenke seg å støtte oss. Enten ved en sommergave, eller gi et månedlig beløp.

Du kan støtte oss ved å bruke bankgiro: 1604.04.04345 White Fields Mission.

En julegave til Kristi himmelfartskapellet?

Takket være noen faste givere og noen gaver i ny og ne klarer vi å holde oppe driften av Kristi himmelfartskapellet - det økumeniske bønnekapellet på Eina. De største utgiftspostene våre er utgiftene til forsikringer og elektrisitet. I tillegg kommer innkjøp av det som trengs til den ukentlige nattverdfeiringen. All virksomheten ved kapellet er basert på frivillighet.

Om noen av bloggens lesere kunne tenke seg å gi en gave til Kristi himmelfartskapellet til jul, ville det ha hjulpet oss slik at virksomheten kan fortsette. I over to år har vi kommet sammen hver torsdag for å be og feire gudstjeneste. Det vil vi også fortsette med.

Takk til alle dere som står sammen med oss i bønn. Takk til alle som har gledet oss med deres besøk, støttet oss økonomisk, vasket, gitt gaver til kapellet.

I 2015 står vi foran en del praktisk arbeid på stedet, som også vil kreve en del ressurser. Det kommer vi tilbake til.

Gaver kan gis til konto: 1604.14.64406. Kontoens navn er Poustinia.

Har du bønneemner du vil vi skal be over i kapellet kan de sendes til: bjornolav58@gmail.com