Hans brud hører ham banke og forstår hvorfor Han kommer

'Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på. Lukk opp for meg, min søster; min elskede, min due, min fullkomne. Mitt hode er dekket av dugg, hårlokkene av nattens dråper.' Høy 5,2

Når du hører noen banker på døren, vet du ikke alltid hvem det er. Du står opp, åpner døren og svarer den som kaller på deg.

Bankingen er ment å skulle fange din oppmerksomhet slik at du vil gi et gjensvar. Hva om du skulle høre noen banke midt på natten? Tenk om det var en varsom banking som fikk hjertet dittt til å hoppe. fordi du visste hvem det var? Ikke bare vissste du hvem det var, men du visste også hvorfor det ble ropt på deg så sent

SE, Brudgommen Jesus, kommer for å ha samfunn med sin elskede Brud"! Han holdet lampen sin i hånden og går så varsomt mot døren. Han håper at Hans brud har gjort seg rede og gjort seg klar for Hans besøk. Hans hjerte lengter etter dette nære fellesskap. Hans hjerte banker for Hans brud. Bruden Hans hører Ham banke og forstår hvorfor Han kommer. Hun kan til og med høre hans milde fottrinn utenfor døren. Hun sover, men hennes hjerte våker.'

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bror!

Det finnes de som går rundt med et visitkort som forteller at de er 'apostel', eller 'profet', eller 'erkebiskop' eller 'biskop' eller noe annet.

Men det fineste man kan kalle noen er dette: bror. Eller: søster.

Tenk å få være en bror. Ikke noe mer. Bare det: en bror. En som ikke er over noen, og som ikke er noe mer enn et Guds barn. Noe mer og noe større enn å være et Guds barn er det ingen som kan være.

Joda, jeg anerkjenner at kirken har sine tjenestegaver, men uansett hva Gud har kalt en til så mener jeg at man ikke kan bli noe mer enn en bror eller en søster. Det er det flotteste av alt, spør du meg.

Og så er det så godt det Jesus sier slik det er gjengitt i Matt 12,50: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Og så tenker jeg mye om dagen på det apostelen Paulus skrev til menigheten i Rom:

"Tenk ikke for store tanker om dere selv..." (Rom 12,3)

Den ortodokse munken på bildet er nettopp dette: en bror.

Nymonastisk kommunitet i Saint Louis

Jeg vil gjerne få presentere for deg en nymonastisk kommunitet i den indre bykjernen av Saint Louis, USA, et område kjent for økende kriminalitet og store sosiale problemer.

Som med mange andre nymonastiske kommuniteter er heller ikke denne stor i antall medlemmer, men den består av svært dedikerte mennesker. The Lotus House vokste frem av en studentarbeid ved flere lokale universiteter i Saint Louis. Flere av de ferdigutdannede studentene hadde begynt å lese om den nymonastiske bevegelsen, og fire av disse medlemmene: Candance og Aidan Bass, Micah Bennett og Daniel Grey begynte å møtes regelmessig høsten 2008. De diskuterte muligheten av å danne en kristen kommunitet i den nordlige delen av Saint Louis.

Målet med å starte en slik kommunitet var å være et trofast nærvær og vitnesbyrd om Guds fred i en bydel kjent for vold og fattigdom. De kommende månedene arbeidet denne gruppen med å lage en regel de kunne forplikte seg på og leve etter. Etter å ha jaktet på et sted å bo et par måneder, kom de over et hus fra 1890 med åtte soverom. 13. desember 2008 kunne kommuniteten flytte inn og begynne sitt liv sammen. I juni 2015 kjøpte de et hus til i samme nabolag da de trengte større plass.

The Lotus House ønsker å være et fellesskap av disipler som vil følge Jesus i den indre bykjernen av Saint Louis. Forbildet er menigheten i Jerusalem, slik den beskrives i de første kapitlene av Apostlenes gjerninger, de benediktinske klostrene og de nymonastiske kommunitetene. For å dele sine liv med andre har man konsentrert seg om følgende:

1. Daglig bønn. Kommuniteten samles til morgen og kveldsbønn (Salme 55,18 og Ap 2,42). Vi deltar også på søndagens gudstjenester i de forsamlinger vi tilhører.

2. Måltider. De spiser sammen hver kveld i et av de to husene de eier. Fredag kveld inviterer de alle som har lyst til et måltid mat, og spesielt de som har behov (Luk 14,13)

3. Tjeneste. Minst en gang i uken tjener de (Joh 13,15) For tiden arbeider kommunitetens medlemmer med ulike prosjekter i nabolaget i samarbeide med en av kirkene.

4. Felles kasse. En del av det medlemmene tjener legges i en felles kasse slik at alt de trenger kan betales gjennom den. På denne måten ansvarliggjøres også det enkelte medlem.

Sann gjestfrihet

"Hver god relasjon mellom to eller flere, det være seg vennskap, ekteskap eller fellesskap, skaper en plass der fremmede kan komme og vennskap utvikles. Gode relasjoner er generøse. Når vi kommer inn i et hjem og kjenner oss varmt velkommen, merker vi snart at det er kjærligheten blant dem som bor der som gjør gjestfriheten mulig.

Når det er stridigheter i hjemmet tvinges gjesten til snart å måtte velge side. "Står du på hans eller hennes side?" "Holder du med dem eller oss? "Liker du ham bedre enn meg?" 

Slike spørsmål blir til et hindrer for sann gjestfrihet, som jo bør innebære at den fremmede kan kjenne seg trygg og oppdage sine gaver. Gjestfrihet er mer enn et uttrykk for omtanke for gjesten. Det er også et uttrykk for kjærlighet mellom dem som er vertsfolket."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Vennskapets ikon. Det forestiller Kristus og den hellige Mena.

Fellesskap handler om omsorg

"Fellesskap handler om omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer sier: 'Den som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet; den som elsker brødrene bygger fellesskap.' Et fellesskap er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er deg og meg.

I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat som de er med deres sår og deres gaver, ikke som vi skulle ønske at de skulle være. 

Fellesskap betyr å gi dem rom, og hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem så vi kan vokse. Det er å gi hver og en frihet; det er å gi hverandre tillit; det handler om å bekrefte, men også utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved å lytte til hverandre, i en ånd av tillit og ved å dø bort fra seg selv for at den andre skal leve, vokse og gi."

Jean Vanier, her sammen med medlemmer av L'Arche-fellesskapet. Fra boken "Community and Growth", side 35-36. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fellesskapets frukter

"Vårt samfunn oppmuntrer individualismen. Vi får stadig forståelsen av at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. 

Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn, vet at det som har åndelig verdi ikke er resultatet av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, så er det ikke noe vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som formidles til oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter. 

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å skape fellesskap

"Et fellesskap skapes bare når dets medlemmer aksepterer at de ikke kommer til å oppnå store ting, at de ikke kommer til å bli helter, men ganske enkelt leve hver dag med nytt håp, som barn, i forundring over at solen står opp og i takknemlighet over at den går ned.

Fellesskap skapes bare når de har erkjent at menneskenes storhet ligger i at vi aksepterer vår ubetydelighet, vår menneskelige stilling og vår jord.

Jean Vanier (til venstre på bildet) i Community and Growth, side 109. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Meningen med et liv i fellesskap

"Fellesskap handler om hjertets og åndens enhet; det er et nettverk av relasjoner. Dette innebærer en respons på ropet fra våre brødre og søstre, spesielt de fattigste, de svakeste, de mest sårbare og en følelse av ansvar for dem.

Dette er krevende og urovekkende.

Det er årsaken til at det er mye mer lettvint å erstatte relasjoner og kravene det medfører med lover, regler og administrative forordninger. Det er enklere å adlyde regler enn det er å elske mennesker. Dette er årsaken til at livet i enkelte fellesskap og kommuniteter er slukt av regler og administrasjon i stedet for å vokse i takknemlighet, gjestfrihet og talenter."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 108. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å høre til

'Jo lenger vi reiser på veien til indre helbredelse og helhet, jo mer vokser og fordjupes tilhørigheten.

Det handler ikke bare om følelsen av å høre til andre og til et fellesskap. Det er en følelse av tilhørighet til universet, jorden, til luften, til vannet, alt som lever, ja, til hele menneskeheten.

Hvis fellesskapet gir en følelse av tilhørighet, så hjelper den oss også til å akseptere vår ensomhet i et personlig møte med Gud. Gjennom dette er fellesskapet åpent både til universet og for menneskeheten.

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Fra en samling i L'Arche kommuniteten. 

Hjertet i et fellesskap

'Sentrum i et fellesskap, i det vi lærer å bry oss om våre brødre og søstre, handler om tilgivelse.

Forsoning er selve hjertet i fellesskapet. Å vokse i kjærlighet betyr at vi blir forsoningens og tilgivelsens menn og kvinner'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 39. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Aksept

'Å ha samfunn med noen betyr å akseptere mennesker akkurat slik de er, med alle deres begrensninger og indre smerte, men også med deres gaver, deres skjønnhet og deres kapasitet til å vokse; å se skjønnheten fra innsiden med all dens smerte.

Å elske noen betyr ikke først å gjøre ting for dem, men å åpenbare for dem deres skjønnhet og deres verdi, og si til dem gjennom vår holdning:

Du er vakker. Du er verdifull. Jeg stoler på deg. Du kan stole på deg selv'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En påminnelse

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er konstante påminnelser av hjertets verdi i et samfunn som tenderer til å opphøye kompetanse og effektivitet og glemme kjærligheten.

Ropet etter fellesskap fra mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er en konstant påminnelse om at vi alle trenger fellesskap. 

Selv om det er sant at mennesker med funksjonshemminger er kalt til å utvikles og vokse mot større selvstendighet, trenger de fremfor alt et helt nettverk av venner og fellesskap som gir dem sikkerhet og en følelse av tilhørighet, som vekker til live den enkeltes gaver, oppmuntrer til vekst, utvikler kjærlighet og følelsen av å kunne tjene andre'.

Jean Vanier (bildet) i An Ark for the Poor, side 60. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen