En bekjennelse av de verdiene jeg ønsker å formidle

Jeg har aldri forstått behovet for å krenke andre mennesker. Jeg tror grunnleggende at alle mennesker uten unntak er skapt i Guds bilde, og elsket av Gud. Uansett etnisk opprinnelse, hudfarge, religiøs bakgrunn eller seksuell legning. Hvert menneske må få lov til å ta frie valg, uten å bli trakasert, utsatt for hat, vold, krenkelser eller forfølgelse. Jeg respekterer at andre tar andre valg enn meg, tror annerledes enn meg, har andre meninger enn meg. Jeg har ikke alle svarene, jeg er feilbarlig, jeg håper at jeg utvikler meg, og jeg vet at jeg har både skrevet og sagt mye dumt, og ukjærlig og ubetenktsomt. Dette beklager jeg, og ber om tilgivelse for. 

Dette er grunnleggende verdier for meg, basert på min tro og overbevisning, som har sine røtter i baptismen. 

I et pluralistisk samfunn som vårt håper jeg at det også er plass for meg, som tror at ekteskapet er for en mann og en kvinne, som ikke er enig i Pride-ideologien, men jeg respekterer at andre ser dette annerledes og gir dem rett til å leve livene sine slik de vil. Jeg tar fullstendig avtand fra all vold og trakassering av homofile, lesbiske og transpersoner. 

Jeg håper det er plass for slike som meg som vil verne barnet i mors liv, og mener at livet begynner ved unnfangelsen og at livet er hellig. For meg er det utenkelig å drepe et annet menneske. På samme måte er jeg også imot aktiv dødshjelp, og kjemper for en verdig livshjelp. Abort må bekjempes med å bedre kvinners kår på alle områder, derfor ønsker jeg å se en endring av samfunnet slik at fattigdom, sosial urett, marginalisering av funksjonshemmede og uføre settes på dagsorden og aktivt endres til det bedre. 

Homofile, lesbiske og transpersoner har vært og er fremdeles utsatt for hat, vold og trakassering. Det kan vi ikke finne oss i. Det må vi stå opp mot. Et slikt samfunn vil jeg ikke ha. Men jeg ønsker heller ikke et samfunn hvor de som mener noe annet enn Pride-ideologien trakasseres og forfølges for å gi uttrykk for det klassisk kristne synet på ekteskapet som har fulgt kirken i 2000 år. Enkelte gir nå uttrykk for at mennesker som hevder et annet syn på ekteskap, kjønnsidentitet, seksuell legning enn flertallet, bør straffeforfølges og fratas jobbene sine. Et slikt samfunn ønsker jeg meg ikke. Respekt og toleranse bør gå begge veier.

Jeg ønsker ikke et samfunn hvor man kan krenke andres tro, og overbevisning, men respektere at andre tror og mener annerledes enn meg. Derfor er jeg også sterkt imot at noen vil brenne andre menneskers skrifter, som er hellige for dem. Å se kristne ta del i brenning av Koranen er for meg utenkelig og bare trist..

Om å bli sett som den man virkelig er - og elsket

 Vi har hørt historien om møtet mellom Jesus og Maria av Magdala, to mennesker som elsker hverandre. Jesus sier "Maria." Hun kjenner ham igjen og sier "Rabbuni", som betyr Mester "(Johannes 20:16). Denne enkle og djupt rørende historien bringer meg i kontakt med frykten min, så vel som mitt ønske om å bli kjent. . . . Ofte blir jeg fristet til å tro at jeg bare er elsket ettersom jeg er delvis ukjent. Jeg frykter at kjærligheten jeg mottar er betinget og sier deretter til meg selv: "Hvis de virkelig kjente meg, ville de ikke elske meg." Men når Jesus kaller Maria ved navn, snakker han til hele hennes vesen. Hun innser at den som kjenner henne dypest, ikke beveger seg bort fra henne, men kommer til henne og tilbyr henne sin ubetingede kjærlighet. . . . Maria føler seg straks fullt kjent og fullt elsket. Skillet mellom det hun føler seg trygt å vise og det hun ikke tør å avsløre, eksisterer ikke lenger. Hun er fullt sett og hun vet at øynene som ser henne er øyene som viser tilgivelse, barmhjertighet, kjærlighet og ubetinget aksept. . . . For en glede å være fullt kjent og fullt elsket på samme tid! Det er gleden ved å tilhøre gjennom Jesus til Gud og være helt trygg og helt fri.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Noe av det beste jeg har lest om å holde ut i prøvelser

Jeg leste noe Sally McClung (bildet) skrev i går som gjorde slikt inntrykk på meg. Sally har opplevd store prøvelser de senere åra, både med egen kreftsykdom og med ektefellens, Floyds, sykdom. Det hun forteller i en oppdatering handler om mange år tilbake, den gangen de var unge misjonærer for YWAM i Amerdam i Holland. Jeg lar Sally selv fortelle, her i min oversettelse: 

"Jeg hadde det veldig vondt. Legene slet med å finne årsaken. Det var så intenst at det var deaktiverende - jeg kunne ikke gjøre mye av noe. Midt i dette mens jeg ba om lettelse og helbredelse, følte jeg at Herren sa til meg å "omfavne" min svakhet, å godta den. Det var ikke det jeg ønsket å høre! Men jeg følte at Herren sa til meg at hvis jeg omfavnet det og jobbet med Ham, var det være verdifulle leksjoner å lære. Og det var sant. Da jeg endret holdning, ble perspektivet mitt - det ble en spesiell sesong med å vandre med Herren.

Iløpet av årene med denne uventede reisen vi er på nå, har jeg prøvd mitt beste for å anvende det samme prinsippet. Nylig hørte jeg på noen budsskap fra Elizabeth Elliott. Hun sa at de prøvelsene hun har gjennomgått (inkludert hennes mann Jim's martyrdød i Ecuador), hun har lært at "aksept er nøkkelen til fred når det gjelder lidelse." Å høre henne si det var en ny bekreftelse på hva Gud hadde sagt / og fortsetter å si til meg.

For å være tydelig er aksept ikke en fatalistisk ting! Mens jeg godtar sesongen jeg er inne i, og jobber med Guds hensikt med det - gjør jeg fortsatt alt jeg kan for å bli bedre i min fysiske prøvelse. Jeg tar medisin. Jeg spiser godt. Jeg bruker naturlige medisiner som hjelper meg. Jeg trener. Jeg prøver å få god søvn. Jeg ber om helbredelse !!! Men under alt prøver jeg å holde hjertet mitt i en holdning av aksept og omfavner alt som Gud har for meg i denne sesongen. Den "holdningen" hjelper med å frigjøre nåde på de virkelig tøffe dagene. Jeg prøver mitt beste for å jobbe med Gud og ikke "bekjempe" sesongen jeg er i. Jeg håper jeg forklarer det tydelig nok slik at du forstår hva jeg sier.

Jeg antar at jeg prøver å si at mitt hjerteholdning er viktigere enn min fysiske situasjon.

Aksept innebærer tillit. Det betyr at jeg ikke skal sutre eller klage. Det betyr at jeg ikke sammenligner tiden min med tidligere tider - eller prosjekterer hva jeg vil for en fremtidig tid. Aksept tar "stikket" ut av en vanskelig tid. Aksept lar meg finne Guds nåde for alle mine behov. Det lar meg til og med finne glede i lidelsestiden. Aksept lar meg se Guds godhet når jeg har det vanskelig. Aksept lar håpet holde seg i live i hjertet mitt. Vi lever i en dag og tid når alle ønsker en rask løsning. Aksept lar meg holde ut når ting ikke endrer seg raskt. Aksept lar meg utvikle guddommelig karakter når jeg fortsetter med Guds hjelp. Et hjerte av aksept i det jeg går gjennom endrer alt !!

Jeg håper fortsatt og ber om endring ..... men inntil det skjer, velger jeg å godta alle Guds planer og formål for den uventede reisen jeg er på. Det er leksjoner å lære i svakhet som jeg ikke kan lære i tider med styrke. Gud har vært så trofast mot meg på denne reisen! Han har hjulpet meg å lære noen av disse leksjonene."

Elisabet Elliot 

Aksept

Det er fordi vi hører til sammen med andre og ser dem som brødre og søstre tilhørende en menneskehet at vi lærer ikke bare å akseptere dem som de er, med forskjellige gaver og kapasiteter, men lærer å se hver og en som en person med et sårbart hjerte.

Vi lærer å tilgi dem som sårer og avviser oss; vi ber om tilgivelse overfor de vi har såret. 

Ydmykt lærer vi å akseptere de som peker på våre feil og som utfordrer oss til å vokse i kjærlighet og sannhet. Vi støtter og oppmuntrer hverandre i vår reise til indre frihet. Vi lærer oss til å komme nærmere de som er svakere og mer sårbare, de som er syke eller går gjennom kriser eller sørger. Vi aksepterer våre egne svakheter og personlige begrensninger, vi oppdager at vi trenger andre og vi lærer å akseptere andre og takke dem."

Jean Vanier (bildet) i Becoming Human. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ropet etter å bli verdsatt og akseptert

'Ropet stiger opp av djupet fra vår egen fattigdom. Ropet vil alltid springe ut fra svakhet, fra et sted av skjørhet. Ropet spør: vil noen verdsette meg? Finnes det virkelig noen som verdsetter meg, ønsker meg velkommen, aksepterer meg?

Bare om det er en respons på dette ropet vil jeg vite at jeg er elsket. Er det virkelig noen som bryr seg? 

Svaret er en bekreftende og utfordrende relasjon. Fraværet av en slik respons er død.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Aksept

'Å ha samfunn med noen betyr å akseptere mennesker akkurat slik de er, med alle deres begrensninger og indre smerte, men også med deres gaver, deres skjønnhet og deres kapasitet til å vokse; å se skjønnheten fra innsiden med all dens smerte.

Å elske noen betyr ikke først å gjøre ting for dem, men å åpenbare for dem deres skjønnhet og deres verdi, og si til dem gjennom vår holdning:

Du er vakker. Du er verdifull. Jeg stoler på deg. Du kan stole på deg selv'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.