Be med livene våre

"Det skjedde at han var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler." (Luk 11,1)

Ordene til Fadervår [Vår Far] er veivisere til indre bønn, de gir en grunnleggende retning for vårt vesen, og de tar sikte på å likedanne oss til bildet av Sønnen. Betydningen av Fadervår går mye lenger enn bare å gi en bønnetekst. Den har som mål å forme vårt vesen, å trene oss i Jesu indre holdning.— Pave Benedikt XVI

HØYDEPUNKTER I BØNN

I sin klassiker, 'Herrens bønn', skrev Joachim Jeremias at Herrens bønn «er den klareste og, til tross for dens konsistens, den rikeste oppsummeringen av Jesu forkynnelse som vi har». Det er ingen tilfeldighet at den ligger i sentrum av Bergprekenen. Interessant nok ber Jesus selv essensen av denne bønnen i Getsemane hage, og tiltaler Gud som «Far» og ber om at Guds vilje må skje.

Jesus sier «be slik», noe som antyder at denne bønnen er en modell for å veilede oss i stedet for en formel som skal gjentas. Enten den er resitert fra minnet eller ikke, hjelper Jesus oss til å prioritere det som bør oppta oss mest. "Jesus har ikke overlatt oss til våre egne råd i vårt forhold til Gud," skriver William Willimon og Stanley Hauerwas. "Vi trenger ikke å flakse rundt og prøve å finne på noe å si til Gud" (Herre, lær oss).

Det er flere ting som er verdt å merke seg angående selve Fadervår. For det første er den kort. I motsetning til de som konsumeres av egeninteresse, er denne bønnen enkel. Vi kan komme direkte til Faderen, uten oppstyr utad eller innvendig. Dette betyr ikke at vår tid i bønn må være kort. I Lukasevangeliet leser vi: "Jesus tilbrakte natten med å be til Gud" (Luk 6:12). Forlengede perioder alene foran Gud er ikke bare naturlig, men nødvendig for alle som ønsker å gjøre Faderens vilje.

For det andre er denne bønnen kirkens bønn. Det er en felles bønn. Og derfor inkluderer vi hverandre i det, og ber Gud om å gi andre det vi selv ønsker fra ham. Det er en interessant rabbinsk bønn: "La ikke veifarendes bønn finne inngang, Herre, foran deg." William Barclay bemerker at bak denne bønnen ligger ideen om at selv om veifareren naturlig ber om godt vær, glemmer han at landet faktisk trenger regn. Jesus understreker dermed behovet for å be i og med og for fellesskapet. "Vi kan godt huske," sier William Barclay, "at ordene jeg, meg, min og mine aldri forekommer i Herrens bønn" (Saligprisningene og Herrens bønn).

For det tredje faller Herrens bønn i to halvdeler, omtrent som tilsvarer den første og andre delen av de ti bud. Gud først og så vår neste. Vi begynner med Gud og hans rike og stoler så på at Gud sørger for menneskeheten, den vanlige nådefulle daglige brød, tilgivelse, veiledning, beskyttelse i konflikt og endelig utfrielse. De to halvdelene utgjør en helhet, men rekkefølgen er viktig. Gud og hans hensikter må stå i sentrum.

Til slutt strekker Herrens bønn seg over tid; den dekker fortiden («Tilgi oss vår skyld»), nåtiden («Gi oss i dag vårt daglige brød») og fremtiden («Komme ditt rike»). Alle våre behov er i prinsippet dekket her – vårt behov for materielle ting, for åndelig næring, for veiledning og hjelp. Gud er opptatt av hele livet vårt fordi hans rike omfatter hele livet.

HERRE FORM OSS!

Ifølge Lukas ber Jesu disipler ham lære dem å be (Luk 11:1). Det Jesus forteller dem springer ut av hans liv og fra hans eget bønnliv: Jesu «mat» er å gjøre Faderens vilje; han demonstrerer kraften i Guds rike når han helbreder både kropp og sjel; han stoler på Gud for sitt daglige brød; han motstår og overvinner fristelser, og slipper unna den ondes planer; og han tilgir: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør."

Herrens bønn gjør oss derfor mer lik Jesus; det former oss til den typen mennesker Gud har til hensikt at vi skal være. Gud gjør sitt eget navn hellig, men gjør det når vi gjør hans navn kjent ved vårt livs hellighet. Gud bringer sitt rike til jorden, men vi vitner om dette når vi viser dets nærvær i livet vårt sammen. Det er Guds vilje vi ønsker utført, så vi forplikter oss til å adlyde hans befalinger. Gud sørger for vårt daglige brød, og som svar jobber vi slik at andres behov blir dekket. Gud tilgir oss våre overtredelser, slik vi tilgir dem som har overtrådt oss. Når vi streber etter å leve liv forpliktet til rettferdighet, vil ikke Gud teste oss utover vår styrke.

Når vi ber Herrens bønn, yter vi derfor ikke bare vage begjæringer. Vi forplikter oss faktisk til å leve ut det vi ber om. Tolstoj skriver at bønn må «uttrykkes gjennom langvarige handlinger av armer og ben. (Er ikke pilegrimers reise bønn med ben?) Hvis jeg går og jobber en hel dag eller en uke for enken, er ikke dette bønn?»

Jeg er svak, jeg er syndig, jeg har en last (dette er ikke en illustrasjon, men sannheten; jeg har en forferdelig last), som jeg kjemper mot. Jeg ønsker å be og gjøre det i ord. Men er det ikke bedre for meg å utvide min forståelse av bønn; er det ikke bedre for meg å søke årsaken til denne lasten og finne en guddommelig aktivitet, ikke av en times varighet, men av dager og måneder, en "bønnfull" aktivitet som kan overvinne denne lasten? ... Er det ikke bedre for meg å forandre mitt gudløse liv, tjene andre og kaste bort alle de forskjellige midlene jeg bruker for å tilfredsstille mine kjødelige ønsker? Hvis jeg gjør dette, vil hele livet mitt bli en bønn, og denne bønnen vil helt sikkert bli gitt. (Leo Tolstoy: Åndelige skrifter)

Herrens bønn er en bønn for hele livet vårt, en bønn som både styrker og forplikter oss til å leve slik Jesus gjorde. Det er, som pave Benedikt sier, Guds middel til å likedanne oss til hans bilde. Når vi ber Herrens bønn, la oss be Gud hjelpe oss å bli et svar på begjæringene vi ber.

- Charles E. Moore, Bruderhof/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Et profetisk ord om kristentroens fremtid i Europa

Vel vitende om at jeg går inn i løvens hule og at visse personer vil bruke dette mot meg for alt det er verdt, vil jeg be mine lesere merke seg noen ord av pave emeritus, Benedikt XVI, eller Joseph Alois Ratzinger, om kirkens fremtid i et sekularisert og post-kristent Europa. Tro om ikke ordene er profetiske.

I 2012 så den daværende pave Benedikt, kanskje en av vår tids mest skarpskodde teologer, at den åndelige krisen som har rammet Europa de siste årene er den mest seriøse krisen siden Romerrikets fall mot slutten av det femte århundre.

Men det mest oppsiktsvekkende er dette:

Pave Benedikt forutser en verden hvor kirken vil leve i små grupper av overgitte troende som lever ut troen, og som vil være skilt fra hovedstrømmen i samfunnet for å kunne holde fast ved sannheten.

Jeg tror pave Benedikt har rett.

Kristentroens lys flakker i hele den vestlige verden. Vi har vært blinde for sekulariseringens sterke krefter, og vi ser heller ikke den kraftige motstanden som kommer mot apostolisk tro i årene fremover. Vi aner den bare. Men den kommer, og det vil bli vanskelig og krevende å stå for sannheten slik den uttrykkes i Bibelen. Svært vanskelig. Vi ser allerede nå det betydelige presset fra sekulariserte krefter innad i kirkene, som presser på for at vi skal forlate kirkens tro på at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Vi skal værsågod forlate den troen som en gang for alle ble overgitt de hellige.

Heldigvis brenner vekkelsens ild i Kina, Iran og deler av Afrika.

Men skal kirken overleve i Europa må vi tenke nytt.

I kjølvannet av Romerrikets fall reiste Gud opp en Benedikt, Benedikt av Nursia. Med hans små kommuniteter, tidebønner og klosterregel endret han Europas historie. Det kan skje igjen, ved at bibeltroende finner sammen, og lever troen ut i praksis i hverdagslivet. Da blir vi det salt og det lys som hindrer forråtnelsen.

Fremtidens kirke

I går tok jeg fatt på en bok som fra første side har vekket både min nysgjerrighet og begeistring: 'Vilket himla liv, med undertittelen: Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter'. Den er skrevet av Syster Sofie, som er samme person som skrev boken om kroppens teologi, en bok som har vakt stor oppmerksomhet.

Jeg kommer tilbake med mer om denne boken senere. De som leser bloggen vet at jeg har stor interesse for den nymonastiske bevegelsen, og drømmer selv om å etablere en slik kommunitet på mitt hjemsted.

Det har jeg skrevet om ved flere anledninger. Det jeg derimot vil nevne nå er en oppsiktsvekkende uttalelse om søster Sofie, nevner allerede i innledningen av boken.

Når den tidligere paven, Benedikt XVI ble spurt om hvordan han så for seg fremtidens kirke og hva som gav han mest håp svarte han at han så den for seg i nye former for fellesskap.

Hør bare:

'Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer enn minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne handler i følge sin tro. Men det er på nøyaktig denne måten den igjen blir jordens salt... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å formes i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede tydelig iblant oss'. (side 11-12)

Jeg tror sannelig den forrige paven har aldeles rett. Hans utsagn er profetisk.

Paven innrømmer at det finnes en homselobby i Vatikanet

I følge det katolske nettstedet 'Reflexion y Liberacion' skal pave Frans I ha innrømmet at det finnes en egen homolobby i Vatikanet. Paven innrømmer også at 'det er en strøm av korrupsjon i den hellige kurien'.

Det var i februar at de italienske avisene La Repubblica og Panorama meldte at den forrige paven, Benedikt XVI, måtte gå av på grunn av en intern granskningi Vatikanet. Vatikanet på sin side avviste dette som 'fri fantasi'. Granskningen skal ha avdekket et omfattende nettverk av korrupsjon, svartelisting og skjult homosex i kretsen rundt paven.

Nå innrømmer pave Frans at det ikke var usanne rykter, men at det finnes en slik homselobby og at 'den hellige kurien' preges av korrupsjon, om vi skal tro hva dette katolske nettstedet melder.

Dette er i så fall ikke noe nytt hva det indre liv i Vatikanet angår. De såkalte Avignon-pavene ble rettelig beskyldt for grådighet . Alle kirkelige embeter ble solgt for penger, og i det pavelige hus ble det begått voldtekter, og alle slags former for utukt. Pave Johannes XXIII (1410-1415) hadde 200 elskerinner, nonner og gifte kvinner, når han var kardinal i Bologna. Som pave voldtok han jomfruer og nonner, og han levde i hor med sin brors kone. Både pave Pius II (1458-1464) og pave Paul II (1464-1471) var kvinneforførere og 'fylte huset med elskerinner' i følge kirkehistorikerne.

Og flere andre kunne nevnes. Men det ser ut til at den nye paven vil rydde opp i egne rekker.

'Vi må se hva vi kan gjøre med det', har han sagt i følge det katolske nettstedet.  Det skal bli spennende å se hva det betyr i praksis. Kanskje en eller annen kardinal eller ansatt i Vatikanets indre gemakker  må finne seg noe annet å gjøre i tiden fremover.

Pave Frans I vil ikke bo i den pavelige residens men i et gjestehus

Den nye paven overrasker stadig. Legg merke til forskjellen på bildet mellom pave Benedikt XVI og pave Frans I. Ikke bare er gulltronen fjernet, de spesialsydde røde skoene er også borte. Den nye paven bærer heller ikke noe gullkors.

I dag kom også beskjeden om at pave Frans I ikke vil flytte inn i pavens residens i Vatikanet, men vil fortsette å bo i Vatikanets gjestehus, hvor han har bodd siden Konklavet kom sammen for å velge ny pave.

Paven spiser også sin mat i en vanlig spisesal. Han feirer også messe sammen med ansatte i Vatikanet i et kapell ved siden av gjestehuset. Pave Frans I vil benytte et bibliotek tilhørende paven for å ta imot gjester. Det er første gang på 110 år at en pave ikke vil benytte seg av pavens residens som bolig.

Det kommer garantert flere overraskelser med pave Frans I. Han kan vise seg å bli den største overraskelsen i Den romersk-katolske siden det 2.Vatikankonsil.

Ny skandale ryster Vatikanet

Det ser ikke ut til å bli en ende på skandalene som ryster Vatikanet. I dag gikk Storbritannias fremste katolske leder, kardinal Keith O'Brian av, etter å ha blitt anklaget for 'upassende oppførsel' mot andre prester.

Det er pave Benedikt som har bestemt at kardinalens avgang skal gjelde fra og med i dag.

Flere britiske prester har rapportert at Kardinal O'Brian har gjort seksuelle tilnærminger mens de var under utdanning. Det er avisen The Observer som melder dette i dag. Kardinalens avgang kommer bare få dager etter at italienske aviser har spekulert om pave Benedikt XVI valgte å gå av etter at en rapport om homofile prester i Vatikanet ble lekket til pressen. Rapporten viser at de homofile prestene skal ha vært utsatt for utpressing og korrupsjon. Rapporten var i følge avisene The Panorama Weekly og Repubblica Daily laget kun for at pave Benedikt skulle lese den, men innholdet skal ha blitt lekket i januar i år. Vatikanet på sin side avviser disse påstandene fullstendig.

Askeonsdag og pavens abdisering

Jeg hadde ikke ment at jeg skulle kommentere pavens beslutning om å gå av. Så mange andre har skrevet om dette.

Men i dag - på Askeonsdag - hvor fastetiden som munner ut i den vidunderlige påskedagen - begynner, har jeg tenkt at med sitt liv er pave Benedikt en fantastisk illustrasjon på forsakelsen, som fastetiden nettopp handler om.

Han setter noe høyere enn sitt eget liv, og er modig nok til å innse at han ikke lenger er der i livet hvor han har de legemlige kreftene til å utføre sin tjeneste. For det skal sannelig mot til for å ta den avgjørelsen paven har tatt. Det er tross alt noen hundre år siden det skjedde at en pave abdiserer.

Pavens avgang minner meg om at 'alt har sin tid', og at det er viktig å leve med Gud i den tiden som er gitt oss, og når Gud kaller oss til oppbrudd, og vi inviteres av Ham til å tre inn i neste årstid som gjelder vårt liv, gi slipp på den tid som var. Se det, det er ikke enkelt. Å gi slipp på noe som har hatt stor betydning for oss, er vel kanskje noe av det vanskeligste vi gjør. Kanskje det er en av grunnene til at vi i vår tid ikke snakker så mye om forsakelsen?

Men for en som vil følge Jesus er disse oppbruddene viktige - når Herren kaller. Jeg ber: Gi meg mot! Mot til å gi slipp, mot til å la noe ligge, og tro til å gå videre med Gud.

Og det er her pave Benedikt XVI viser vei. Han våger. Han slipper tak og griper Kristi hånd og går videre. Så kan vi mene forskjellig om paven og pavedømmet. Men i den tiden han var pave, sto Benedikt opp for livet og kan vek ikke av fra viktige trossannheter eller spørsmål om lære. Det kan dessverre ikke sies om alle biskoper. I hvert fall ikke noen av de norske.

Om Askeonsdagen kan du lese her:
http://www.monastisk.blogspot.no/

Når man hyller en glassbeholder med en paves blod

Romerkirken har mye underlig for seg. Som kjent har den tatt vare på en del av den tidligere pavens blod, og nå er dette blodet - som oppbevares i en spesiell beholder - på en rundreise rundt om i verden. Denne måneden har glassbeholderen nådd Columbia i Sør-Amerika hvor den gjøres til gjenstand for en hyllest av både folket og prestestanden. Den bæres av representanter for en æresgarde i ført militære uniformer, og i kirkene berøkes den med røkelse.

Jeg synes det er vanskelig å se for meg at apostlene Peter og Paulus ville vært med på noe lignende. Faktisk finnes det en beretning i Apostlenes gjerninger hvor folkemengden i Lystra forsøker å hylle Paulus og Barnabas som guder etter at de hadde bedt for en vanfør mann, og denne var blitt helbredet. Reaksjonen hos de to disiplene til Jesus er tydelig:

'Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de klærne sine, og sprang ut i folkemengden og ropte: Hva er det dere gjør, menn? Også vi er mennesker under de samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet of alt som er i dem'. (Apgj 14,14-15)

Jeg er vel vitende om at Romerkirken ikke ser på den tidligere paven som Gud, men en slik handling som dette, skygger for evangeliet, og gir ære til et menneske, den ære som ene og alene tilkommer den hellige Gud. Å se den nåværende paven kysse glassbeholderen med den tidligere pavens blod, er ikke bare spesielt, men bryter med Guds ord hva dyrkelse av et menneske angår. Når Peter, som Romerkirken mener er den første paven, ankommer huset til den romerske høvedsmannen Kornelius, bøyer Kornelius seg for Peter for å tilbe ham. Legg merke til Peters kraftige reaksjon:

'Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske'. (Apg 10,26)

For Peters etterfølger (les paven), bøyer folk sine knær. Noe slikt tilkommer ikke noe menneske. Kun for Kristus skal vi bøye våre knær.

SISTE: Nardarkhani hendvender seg til paven og FN

Mohammad Ali Dadkakh, advokaten til den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, går nå til det uvanlige skrittet å få pave Benedict XVI (bildet) til å gjøre det han kan for å få den 34 årige baptistpastoren fri. Det er ikke ofte baptister henvender seg til paven, eller får hjelp fra Den romersk-katolske kirken! Advokaten har også henvendt seg til FN.

Jeg skrev tidligere i dag at ryktene om en ny rettsak ikke medfører riktighet, og at det nå er helt opp til Ayatollah Khameni om hva som skjer med den dødsdømte pastoren. Et svar fra ayatollahen er ventet i løpet av 20 dager.

89 kongressmedlemmer har nettopp sendt et tverrpolitisk brev til utenriksminister Clinton og oppfordrer henne til å appellere til FN og legge press på Iran for å frigi Yousef Nadarkhani.

Tiden er defintivt også kommet til å legge mye større press på norske myndigheter i denne saken. Utenriksdepartementet har gjennom Norges ambassade i Teheran fulgt denne saken tett gjennom lengre tid. Nå bør utenriksminister Jonas Gahr Støre øyeblikkelig innkalle den iranske ambassadøren i Norge, og protesterte på det skarpeste mot behandlingen av den iranske pastoren og mot dødsdommen.

Bloggens lesere burde reagere pronte med å sende epost til utenriksministeren. La det bli en strøm av henvendelser. Dette er noe du praktisk kan gjøre, og om du har gjort det før, gjør det igjen. Det viser at norske kristne er opptatt av hva norske myndigheter gjør i en sak som dette.

Her er epostadressen til utenriksminister Støre:

umin@mfa.no

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/dodsdomt-pastor-ber-om-pavehjelp/

En kirke i krise og forfall

For ikke mange dagene siden kunne vi lese i den kristelige dagspressen at Den romersk-katolske kirke er den kirke som opplever størst numerisk vekst i Norge. Veksten skyldes i all hovedsak arbeidsinnvandringen fra blant annet Polen. På verdensplan er Den romersk-katolske kirke i en helt annen situasjon.

En studie utført av Venezia-patriarkatet viser at ni av ti italienere regner seg som katolikker. Men bare 15 prosent av kirkegjengerne deltar i søndagsmessene. 8 prosent går èn gang i måneden. Disse resultatene er oppsiktsvekkende fordi flere tidligere undersøkelser viser at helt andre og høyere tall.

2010 ble et usedvanlig vanskelig år for Romerkirken. Det ble skandalenes år. En ting er de forferdelige overgrepssakene. En nylig offentliggjort rapport viser at at det er ca 2000 personer som er seksuelt misbrukt av katolske prester i Nederland. I tilegg kommer de mange overgrepssakene blant annet i USA, Irland og Tyskland.

Som om ikke dette er mer enn nok avdekket nylig italiensk politi at at en katolsk prest i Roma har fungert som stråmann for den sicilianske mafiaen, og at han har hjulpet den med å hvitvaske penger gjennom Vatinkanbanken. Tidligere i år tok politiet beslag i 23 millioner euro fra Vatikanbanken som man er mistenkt for hvitvasking av. Vatikanbankens ledelse hevder på sin side at det hele er en misforståelse, men en domstol i Italia avslo for et par uker siden å frigjøre pengene.

Oppå dette sliter pave Benedikt XVI med en holocaustfornektende biskop.

Min tro og mitt forhold til den romersk-katolske kirke

Det er flere som spør om mitt forhold til Den romersk-katolske kirke. Noen mener å kunne lese av det jeg skriver at jeg er i ferd med å nærme meg denne kirken.

La meg først definere hva som menes med den katolske kirke:

Den katolske kirke er en samlebetegnelse på de kirker som har paven som sitt overhode. Den består av 23 særkirker, hvorav den latinske kirke, som er den historiske Vestkirken, er den største. De andre 22 særkirkene har samlebenevnelsen katolske kirker av orientalske riter. Det er mange som ikke har fått dette med seg, derfor denne forklaringen.

Så til mitt ståsted:

Selv om jeg gjennom årene har hatt kontakt med katolikker har det dreid seg om kontakt med enkelt personer, det har aldri vært noen kontakt på det offisielle plan, verken som privatperson eller i min tjeneste som pastor. Jeg har satt stor pris på kontakt med gode venner, som jeg respekterer og som har vært meg til hjelp og inspirasjon. Enkelte katolske forfattere har jeg funnet mye godt hos, og latt meg inspirere av.

Teologisk står jeg svært langt fra den romersk-katolske kirke. I hovedtrekk dreier dette seg om synet på:

* Ekklesiologien: Jeg anerkjenner ikke paven som Guds stedfortreder på jord, heller ikke hans rolle som kirkens overhode, eller Den romersk-katolske kirke som den eneste sanne kirke på jord.

* Marialogien: Jeg avviser den ubibelske læren om Maria som kommer til uttrykk i de katolske konsiliene etter at de syv økumeniske konsiliene ble holdt. Dette dreier seg blant annet om Marias ubesmittede unnfangelse og hennes rolle som medforsoner.

* Nattverden: Jeg deler ikke synet på transsubstansiasjonen - dvs at Kristus er fysisk til stede i brødet og vinen - ved konsekrasjonen, og at denne forvandlingen er vedvarende.

Det er mange andre ting som også kunne nevnes, som denne kirkens syn på avlat som fremdeles er gjeldende, f.eks gjennom spesielle Maria-år, eller Paulus-år, hvor det er mulig å få avlat om man besøker spesielle kirker knyttet til disse. Den romersk-katolske kirke har dessuten stått for en av historiens mest grusomme forfølgelser av andre troende, og gjør det fremdeles i enkelte land. Den har millioner av menneskers liv på sin samvittighet.

Jeg tror på:

Den Hellige Skrifts ufeilbarlighet, guddommelige inspirasjon, at den er den eneste sanne autoritet for liv og lære, og at Bibelen er tilstrekkelig for alle forhold og at alt må bedømmes ut fra den, og bøye seg for dens autoritet.

Jeg tror at Jesu soningsdød på Golgata kors er tilstrekkelig, og at den eneste måten å bli frelst på er å omvende seg fra sine synder og bli født på ny. Frelsen er av bare nåde. Jeg tror på rettferdiggjørelsen av synderen av tro alene, gjennom Jesu Kristi blod. Jeg tror på Den Hellige Ånds suverene gjerning i omvendelsen, gjenfødelsen, helliggjørelsen, og herliggjørelsen av et Guds barn, og at det er Helligånden som bevarer oss til vi er hjemme hos Gud.

Jeg tror på den universelle menighet som får sitt uttrykk lokalt, på det allminnelige prestedømme, og at Gud har innsatt eldste til å lede sin forsamling. Det er de gjenfødte troende som er døpt som utgjør Kristi forsamling lokalt, og det er dette de helliges samfunn som er forbeholdt å feire nattverden. Jeg tror at dåpen er frivillig og at den skjer på den kristnes bekjennelse og tro, at man døpes på bekjennelsen av tro på Jesu frelsesverk, og at dåpen er en god samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. Når man lar seg døpe på bekjennelse av sin tro, innlemmes man også samtidig i den universelle og den lokale menighet.

For ordens skyld: jeg er fremdeles ordinert pastor i Det Norske Baptistsamfunn, men har en reisende tjeneste hvor jeg besøker alle slags menigheter som inviterer meg, uansett konfesjon. Jeg bekjenner meg til den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, og har sluttet meg til Lausannepakten.

Kristen popartist ber protestanter støtte paven og slutte opp om bønnedagen mot abort 27. november

Den kristne pop-artisten, Rebecca St. James (bildet), oppfordrer nå protestanter verden over til å slutte opp om pave Benedict XVI's initiativ til en verdensbønnedag for det ufødte liv, lørdag 27. november. Rebecca St. James sier at applauderer pavens sterke oppfordring til å be om at fosterdrapene må få en slutt, og at hun har dyp respekt for at han står opp for livet.

"Jeg håper inderlig og ber om at protestanter og katolikker kan stå sammen i enhet, spesielt når det er snakk om å ta vare på og verne om livet," sier Rebecca St. James i en uttalelse mandag. Hun legger til:

"Som protestant har jeg vært i stand til å stå sammen med katolikker for å promotere et ja-til-livet budskap. Det er en sann glede for meg å gjøre dette."

Det var tidligere i denne måned at pave Benedict XVI annonserte 27. november som en spesiell bønnedag for det ufødte liv og det ufødte barnets foreldre, for å gjøre slutt på abort og forskning som forsker på fostre, og for å respektere alt liv. Artisten Rebecca St. James har på sin side engasjert seg sterkt i vernet for det ufødte liv, og deltar i filmen "Sarah's valg".

Pave Benedict kjente til pedofile overgrep i 12 år før han avsatte overgriperen

Pave Benedict XVI trekkes nå mer og mer inn i den forferdelige pedofiliskandalen som avsløres i Den romersk-katolske kirke. NRK Kveldsnytt kunne i kveld offentliggjøre amerikanske dokumenter som viser at pave Benedict XVI kjente til pedofiliskandalen i Arizona i USA, mens han var kardinal Ratzinger, uten at han foretok seg noe med den. Til tross for at kardinal Ratzinger ble påminnet om saken fra en lokal biskop i brevs form, grep i følge NRK Kveldsnytt kardinal Ratzinger ikke inn overfor en navngitt katolsk prest.

Viser disse opplysningene seg å være riktige har paven et stort forklaringsproblem, og jo lengere det går før han snakker ut om dette i offentligheten, jo verre blir det for både ham og Den romersk katolske kirke.

I følge dokumentasjonen som foreligger tok det hele 12 år fra kardinal Ratzinger fikk kjennskap til de pedofile overgrepene, som beviselig har skjedd på 1970-tallet, til han fikk avsatt presten som stod for overgrepene.

I morgen samles tusener seg på Petersplassen for å høre paven tale. Vil han fremdeles ikke snakke om skandalen som nå rulles opp?

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article21414.zrm

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=586167

Skandaløst av pavens predikant

Fader Raniero Cantalamessa (bildet) har vakt berettiget oppsikt med sin støtende og svært upassende sammenligning med kritikken av håndteringen av pedofiliskandalen med antisemttisme.

Mens pave Benedict har forholdt seg taus i sine taler nå i påsken om pedofiliskandalen som ruller verden over, brukte pavens egen predikant, fader Cantalamessa, en messe i Peterskirken til å trekke linjer mellom de grusomme jødeforfølgelsene, som savner sidestykke i verdenshistorien, og den kritikken som nå rettes mot Den romersk-katolske kirken og paven for måten anklagene om seksuelt misbruk er blitt håndtert på.

Sammenligningen er svært upassende og støtende. Det er umulig å sammenligne folkemordet på jødene med den kritikken som nå rammer Romerkirken. Så reagerer da også jøder kraftig verden over. Romerkirken som har en heller tvilsom historie å se tilbake på når det gjelder nettopp jødeforfølgelser, burde være ytterst forsiktig med å snakke om jøder og deres lidelser i det hele tatt. Romerkirken har selv påført jødene grusomme lidelser, og dette burde ikke være ukjent for pavens og Vatikanets egen predikant.

Dette skjer også samtidig med at overgrepsskandalen i Den romersk katolske kirke stadig øker i omfang. At paven ikke taler offentlig om dette i større grad enn det han gjør, er i seg selv en skandale.

Se også:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/paven/artikkel.php?artid=586115

http://www.vl.no/kristenliv/article21400.zrm

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=208041

Tony Blair vil endre pavens syn på homoseksualitet

Det kan hende at Tony Blair, burde ha gått bittelitt lenger i katekumenundervisning hos sin pater før han ble opptatt som medlem av Romerkirken. For nå skal den tidligere statsministeren ta selveste paven i skole, og be ham om å endre Romerkirkens syn på homoseksualitet. Det er nok noe i trosundervisningen godeste Blair ikke helt har fått med seg. Bibelen inneholder ikke valgløfter, som kan endres etter som ulike politiske bølger oppstår og forsvinner. Guds ord er evig og uforanderlig, og selv ikke en pave kan endre på den. Dette handler nok ikke om et generasjonsspørsmål som Blair vil ha det til, idet han henviser til at pave Benedikt XVI er 82 år.

Men Tony Blair har observert noe som kanskje kan være riktig. Blair påstår at det foregår en stille revolusjon innen Romerkirken, og at paven ville bli overrasket om han tok seg en tur til en katolsk kirke med god oppslutning. For i følge Blair ville han da bli overrasket over hvor liberale folk er.

Nå er kanskje ikke Blair den rette til å si dette heller, fordi han har vært en forholdsvis kort tid medlem av Romerkirken. Dessuten er det vanskelig å uttale seg på vegne av så mange medlemmer som Romerkirken har. Men, han kan ha et poeng. Og poenget kan ligge i det faktum at en del mennesker blir medlem av Romerkirken, uten å ha et personlig forhold til Jesus som Frelser og Herre. De blir altså medlem av et trosfellesskap, uten personlig tro og overbevisning. For kirkens overleverte tro, slik vi finner den i de apostoliske skriftene i Det nye testamente og i Det gamle testamentes skrifter, er det ingen tvil om hva sier. Hverken om homoseksualitet eller frelse.

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=167305

Enda en katolsk biskop med grove uttalelser om jødeutryddelsene

Hva er det med Romerkirken og Holocaust? Det er tydelig at pave Benedikt XVI ikke bare har et problem med biskop Richard Williamson som har fornektet nazistenes jødeutryddelser. Nå har erkebiskop Dadeus Grings (til høyre på bildet), i Porto Alegre i det sørlige Brasil hevdet at "romerne ble utsatt for verre forfølgelser enn jødene under andre verdenskrig." Og biskoen og erkebiskopen er slett ikke alene om disse uttalelsene sine. I kretsen rundt biskop Williamson og brorskapet han tilhører har det kommet en rekke antisemittiske uttalelser, gjengitt blant annet på brorskapets nettsider.

"Jødene taler om seks millioner døde. Men hvor mange katolikker falt under utryddelsene? Det var totalt 22 millioner." Dette har den katolske erkebiskopen sagt i et intervju med avisen Press and Advertising.

Legg merke til at erkebiskopen sier at "jødene taler om", altså ikke at det er en uomtvistelig faktum at seks millioner jøder ble drept, men at det er jødene som sier så.

Ifølge det jødiske forbundet i delstaten Rio Grande do Sul er det ikke første gang denne erkebiskopen kommer med sine fornektelser av jødenes grufulle skjebne under 2. verdenskrig.

Nå er det mer enn på tide at Romerkirken rydder opp i sine rekker. Det er tydelig at det befinner seg mange jødehatere i denne kirken, særlig på topplanet. Men vil dette få følger for den brasilianske erkebiskopen? Eller vil Romerkirken tackle denne nye avsløringen like klønete som de tacklet avsløringen av biskop Williamson?

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=166160

Hvor lang tid trenger biskop Williamson?

Flere aviser gjengir nå innholdet av et brev biskop Richard Williamson har skrevet til pave Benedikt XVI hvor han "ber om «tilgivelse framfor Gud» av alle dem som har følt seg støtt av uttalelsene om holocaust. " Vel og merke: Han ber IKKE om tilgivelse for sine antisemittiske uttalelser, bare om tilgivelse overfor de som måtte føle seg støtt av uttalelsene! For den antisemittiske biskopen har uttalt at han "trenger mer tid til å vurdere saken." Slik er det når jødehatet sitter i marg og bein. Hvor mye mer tid trenger så denne antisemitten før det går opp for ham at seks millioner mennesker ble drept på den mest bestialske måte, og hvor lenge tar det før han oppdager at disse menneskene faktisk var jøder? Har han noensinne oppsøkt konsentrasjonsleirene og dødsleirene til nazistene? Romerkirken bør vel ha såpass penger på bok at de kunne sponse ham med en reise dit? Kanskje det lot seg gjøre å få arrangert personlige møter med noen av de som overlevde dette helvete på jord? Om ikke den romersk-katolske kirke ser seg i stand til å få til dette økonomisk, tror jeg vi alltids skal klare å få til en kronerulling for å få til dette her i Norge. Vi er jo så flinke til slikt, og dette er det faktisk verd å bruke litt penger på. Men da må vi også sørge for at alle de andre romersk-katolske prestene som er med i dette brorskapet, også får bli med på samme tur. Som jeg har påvist på denne bloggen tidligere, så er det et utbredt jødehat i rekkene til SSPX.

Brorskap med medlemmer preget av jødehat

Nye opplysninger viser at den kontroversielle biskop Richard Williamson slett ikke står alene med sitt jødehat i utbryterbevegelsen SSPX. På sine nettsider skriver den norske katolske pateren, Oddvar Moi, at SSPX nå rydder opp i egne rekker. Det har ført til at pater Floriano Abrahamowicz er blitt utestengt fra dette broderskapet på grunn av hans synspunkter på Holocaust. SSPX har også begynt å rydde opp i nettsider som inneholder synspunkter på blant annet Holocaust som ikke kan aksepteres.

Spørsmålene som melder seg er om hva slags luguber gruppering dette er, som huser så mange antisemitter. Og: ville gruppen ha avsatt personer og ryddet opp på nettsider om det ikke hadde vært for at biskop Williamson ble tatt med buksa nede på svensk TV?

Nå kan svensk TV som viste det skandaløse intervjuet med biskop Richard Williamson fortelle at Williamson har forsøkt å få stanset intervjuet som ligger ute på TV-kanalens web-side. Han har begjært en tysk domstol til å få fjernet intervjuet med seg. Mannen må ha en frekkhetens nådegave som bruker en tysk domstol til dette! I Tyskland er det en kriminell handling å fornekte Holocaust som denne biskopen har gjort. Nå skal han bruke det samme landets domstoler til å få en svensk TV kanal til å slette det famøse intervjuet. Biskop Williamson er vel ikke dummere enn han vet at intervjuet er så skadelig for ham selv, at han må få det fjernet. Men det vil selvsagt ikke skje.

Intervjuet er gitt. Biskopen har beklaget at det han har sagt har skapt problemer for paven. MEN han har ikke beklaget at han mener at Holocaust er en løgn og at jødene ikke ble gasset ihjel. Han har altså fortsatt sine kvalmende og skandaløse synspunkter på dette.

Og det har altså flere i dette broderskapet.

De skal altså ønskes velkommen inn i varmen i Romerkirken igjen. Uten at de tar avstand fra dem? Denne saken er en meget pinlig sak, ikke bare for paven, men for hele Romerkirken. Det viser at den fortsatt huser sterke antisemtittiske strømninger, og at deler av den er preget av jødehat. Så har den da også på dette området en meget mørk historie.

Paven rehabiliterer Holocaust fornekter!

Det er intet mindre enn tragisk og fullstendig forkastelig at pave Benedict XVI rehabiliterer den britisk fødte biskop Richard Williamson. Den britiske biskopen har ved flere anledninger fornektet Holocaust. Så sent som forrige onsdag sa han til svensk fjernsyn at bare rundt 300.000 jøder - og ikke seks millioner - ble drept. Det var i dag at Vatikanet opplyste at biskop Williamson ikke lenger er bannlyst. Både Vatikanet og paven har virkelig et forklaringsproblem etter dette!

Jødiske organisasjoner kaller biskop Richard Williamson en avskyelig løgner, og det er ikke vanskelig å være enig med dem i dette! Til svensk TV sa han at "ikke en jøde døde i gasskamrene"! Ganske enkelt fordi det i følge Williamson ikke fantes noen gasskamre!!!

Antisemittiske strømninger har fulgt Romerkirken opp gjennom historien, og det er ingen tvil om at denne kirken har gjort seg skyldig i skjenselsverk mot jøder. At selveste paven nå går god for en som fornekter historiens verste massedrap stiller seg inn i rekken av ting denne kirken må svare for på dommens dag. Om Den store skjøgen i Åp 17 heter det:

"Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod." (v.6)

Pavens vranglære

Pave Benedikt XVI stiller seg i rekken av de tidligere pavene, og tilbyr "fullkommen avlat" i det han har utropt det han kaller det paulinske jubelåret (28.juni 2008-29.juni 2009). Tre ord kan brukes for å beskrive dette: vranglære, forkastelig og vederstyggelig! For det bryter så til de grader med Guds ord, og det er ytterst tragisk at apostelen som ved Helligåndens inspirasjon gav oss ordene om rettferdiggjørelsen ved troen alene, skal bli så misbrukt.
Paven mener det er tre måter man kan oppnå denne avlaten på:


* De troende må motta botens sakrament og den hellige nattverd, valfarte til kirken St. Paul utenfor murene i Roma og be i pavens intensjon. Avlaten kan oppnås for den troende selv eller for avdøde. I kirken bes de troende dessuten om å gå fram til hovedalteret og be Fadervår og Credo, altså den apostoliske trosbekjennelsen.


* I de lokale kirkene kan det samme oppnås ved å feiringer av apostelen Paulus og på åpningsdatoen og sluttdatoen for det paulinske jubelår; dessuten ved spesielle anledninger definert av stedets ordinarius. Her gjelder de samme krav om skriftemål, nattverd og bønn i pavens intensjon.


* Syke som er forhindret fra å være til stede, og som gjør alt for å unngå synd, kan oppnå fullkommen avlat ved å være åndelig til stede ved jubileumsfeiringene og ved å bære fram sine bønner og lidelse til Gud for kristen enhet.


Dette står å lese på nettsiden til Oslo katolske bispedømme.


For en som leser sin Bibel er det ikke vanskelig å se at dette strider mot Guds klare ord:


"Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud og ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i." (Rom 5,1-2a)


"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,8-9)


"For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv som en løsepenge for alle..." (1.Tim 2,5-6)


"Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og gant en evig forløsning.... hvor meget mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud. Derfor er han mellommann for en ny pakt .." (Hebr 9,12 og v.14-15a)


"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef 2,8-9)


Det er interessant å merke seg at Romerkirken feirer jubelåret hvert 25 år, mens det bibelske jubelåret er hvert 50'de.


La oss bruke dette "paulinske året" til å be om at mange som tilhører Romerkirken må få se hva det sanne evangeliet handler om!