Be med livene våre

"Det skjedde at han var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler." (Luk 11,1)

Ordene til Fadervår [Vår Far] er veivisere til indre bønn, de gir en grunnleggende retning for vårt vesen, og de tar sikte på å likedanne oss til bildet av Sønnen. Betydningen av Fadervår går mye lenger enn bare å gi en bønnetekst. Den har som mål å forme vårt vesen, å trene oss i Jesu indre holdning.— Pave Benedikt XVI

HØYDEPUNKTER I BØNN

I sin klassiker, 'Herrens bønn', skrev Joachim Jeremias at Herrens bønn «er den klareste og, til tross for dens konsistens, den rikeste oppsummeringen av Jesu forkynnelse som vi har». Det er ingen tilfeldighet at den ligger i sentrum av Bergprekenen. Interessant nok ber Jesus selv essensen av denne bønnen i Getsemane hage, og tiltaler Gud som «Far» og ber om at Guds vilje må skje.

Jesus sier «be slik», noe som antyder at denne bønnen er en modell for å veilede oss i stedet for en formel som skal gjentas. Enten den er resitert fra minnet eller ikke, hjelper Jesus oss til å prioritere det som bør oppta oss mest. "Jesus har ikke overlatt oss til våre egne råd i vårt forhold til Gud," skriver William Willimon og Stanley Hauerwas. "Vi trenger ikke å flakse rundt og prøve å finne på noe å si til Gud" (Herre, lær oss).

Det er flere ting som er verdt å merke seg angående selve Fadervår. For det første er den kort. I motsetning til de som konsumeres av egeninteresse, er denne bønnen enkel. Vi kan komme direkte til Faderen, uten oppstyr utad eller innvendig. Dette betyr ikke at vår tid i bønn må være kort. I Lukasevangeliet leser vi: "Jesus tilbrakte natten med å be til Gud" (Luk 6:12). Forlengede perioder alene foran Gud er ikke bare naturlig, men nødvendig for alle som ønsker å gjøre Faderens vilje.

For det andre er denne bønnen kirkens bønn. Det er en felles bønn. Og derfor inkluderer vi hverandre i det, og ber Gud om å gi andre det vi selv ønsker fra ham. Det er en interessant rabbinsk bønn: "La ikke veifarendes bønn finne inngang, Herre, foran deg." William Barclay bemerker at bak denne bønnen ligger ideen om at selv om veifareren naturlig ber om godt vær, glemmer han at landet faktisk trenger regn. Jesus understreker dermed behovet for å be i og med og for fellesskapet. "Vi kan godt huske," sier William Barclay, "at ordene jeg, meg, min og mine aldri forekommer i Herrens bønn" (Saligprisningene og Herrens bønn).

For det tredje faller Herrens bønn i to halvdeler, omtrent som tilsvarer den første og andre delen av de ti bud. Gud først og så vår neste. Vi begynner med Gud og hans rike og stoler så på at Gud sørger for menneskeheten, den vanlige nådefulle daglige brød, tilgivelse, veiledning, beskyttelse i konflikt og endelig utfrielse. De to halvdelene utgjør en helhet, men rekkefølgen er viktig. Gud og hans hensikter må stå i sentrum.

Til slutt strekker Herrens bønn seg over tid; den dekker fortiden («Tilgi oss vår skyld»), nåtiden («Gi oss i dag vårt daglige brød») og fremtiden («Komme ditt rike»). Alle våre behov er i prinsippet dekket her – vårt behov for materielle ting, for åndelig næring, for veiledning og hjelp. Gud er opptatt av hele livet vårt fordi hans rike omfatter hele livet.

HERRE FORM OSS!

Ifølge Lukas ber Jesu disipler ham lære dem å be (Luk 11:1). Det Jesus forteller dem springer ut av hans liv og fra hans eget bønnliv: Jesu «mat» er å gjøre Faderens vilje; han demonstrerer kraften i Guds rike når han helbreder både kropp og sjel; han stoler på Gud for sitt daglige brød; han motstår og overvinner fristelser, og slipper unna den ondes planer; og han tilgir: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør."

Herrens bønn gjør oss derfor mer lik Jesus; det former oss til den typen mennesker Gud har til hensikt at vi skal være. Gud gjør sitt eget navn hellig, men gjør det når vi gjør hans navn kjent ved vårt livs hellighet. Gud bringer sitt rike til jorden, men vi vitner om dette når vi viser dets nærvær i livet vårt sammen. Det er Guds vilje vi ønsker utført, så vi forplikter oss til å adlyde hans befalinger. Gud sørger for vårt daglige brød, og som svar jobber vi slik at andres behov blir dekket. Gud tilgir oss våre overtredelser, slik vi tilgir dem som har overtrådt oss. Når vi streber etter å leve liv forpliktet til rettferdighet, vil ikke Gud teste oss utover vår styrke.

Når vi ber Herrens bønn, yter vi derfor ikke bare vage begjæringer. Vi forplikter oss faktisk til å leve ut det vi ber om. Tolstoj skriver at bønn må «uttrykkes gjennom langvarige handlinger av armer og ben. (Er ikke pilegrimers reise bønn med ben?) Hvis jeg går og jobber en hel dag eller en uke for enken, er ikke dette bønn?»

Jeg er svak, jeg er syndig, jeg har en last (dette er ikke en illustrasjon, men sannheten; jeg har en forferdelig last), som jeg kjemper mot. Jeg ønsker å be og gjøre det i ord. Men er det ikke bedre for meg å utvide min forståelse av bønn; er det ikke bedre for meg å søke årsaken til denne lasten og finne en guddommelig aktivitet, ikke av en times varighet, men av dager og måneder, en "bønnfull" aktivitet som kan overvinne denne lasten? ... Er det ikke bedre for meg å forandre mitt gudløse liv, tjene andre og kaste bort alle de forskjellige midlene jeg bruker for å tilfredsstille mine kjødelige ønsker? Hvis jeg gjør dette, vil hele livet mitt bli en bønn, og denne bønnen vil helt sikkert bli gitt. (Leo Tolstoy: Åndelige skrifter)

Herrens bønn er en bønn for hele livet vårt, en bønn som både styrker og forplikter oss til å leve slik Jesus gjorde. Det er, som pave Benedikt sier, Guds middel til å likedanne oss til hans bilde. Når vi ber Herrens bønn, la oss be Gud hjelpe oss å bli et svar på begjæringene vi ber.

- Charles E. Moore, Bruderhof/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Menighetens samling en eskatologisk handling

 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En viktig lekse å lære om bønn og Guds tid

"Hvis bønn har lært meg noe så er det å vente."

Ordene tilhører den amerikanske teologen og professoren i etikk, Stanley Hauerwas (bildet). Tirsdag denne uken fylte han 78 år.

Så legger han til: "Jeg har vært så heldig å få tilbringe tid sammen med funksjonshemmede mennesker, og få være venn med Jean Vanier. Som kjent er han grunnleggeren av L'Arche, bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som har spredt seg over hele verden. Der finnes det mennesker som man må bruke hele dagen på å få badet. Vår verden er basert på fart. L'Arche er basert på tålmodighet. L'Arche er Guds tid, ikke denne verdens hurtighet."

Bønnen har også lært Hauerwas dette: "Gud er Gud, og jeg er ikke Gud."

Om å elske sine fiender

"Kristne er ikke-voldelige, ikke fordi vi tror at ikke-vold er en strategi for å befri verden fra krig, men fordi ikke-vold er konstituerende for hva det vil si å være en disippel av Jesus."

Stanley Hauerwas (bildet), amerikansk teolog, etiker, professor ved Duke Univeristy. Av mange karakterisert som en av samtidens mest fremragende og innflytelsesrike teologer. Bakgrunn som metodist.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tror du på jomfrufødselen?

Stanley Hauerwas (bildet) er en av verdens mest innflytelsesrike teologer og intellektuelle. Time Magazine kåret ham til Amerikas beste teolog i 2001. Han hører med blant de som skriver om svakhetens teologi, og jeg legger ikke skjul på at han er en jeg setter veldig høyt.

4.søndag i advent talte han i Christ Church Cathedral i Nashville. Utgangspunktet for talen var: 'Tror du på jomfrufødselen?' Hauerwas vokste opp blant sørstatsbaptister i Texas. Der var testspørsmålet, om man trodde på 'jomfrufødselen' - men man var ikke like opptatt av hva dette egentlig innebar, og hvilken rolle Maria spilte. Spørsmålet handlet mest om hvorvidt man var en ordentlig kristen, eller ikke?

Problemet med problemstillingen som spørsmålet reiser, mener Stanley Hauerwas, er at den fanger oss inn i forestillingen av at den kristne tro er en samling med ideer som man skal ta stilling til. På en eller annen måte har vi fått det for oss at vi kan sammenfatte den kristne troen i noen setninger - som vi enten tror på, eller fornekter.

Men vi får noen problemer.

Blant annet med Maria. For hun er ingen ide. Hun er en jødisk jente, trolovet med Josef. Men selv om hun ikke har vært sammen med noen mann, blir hun likevel gravid, etter at Den Hellige Ånd hadde kommet over henne.

Det fantastiske er jo at under kjolelivet bærer Maria Gud.

Stanley Hauerwas uttrykte dette slik i sin preken:

'Ettersom vår Gud kan søkes i Marias kropp, tror vi at den samme Gud vil bli mottatt av oss i den hellige eukaristiens mirakuløse gave, Kristi kropp og blod. En gave, som når vi har imot og funderer over den, får oss til å spørre med Maria: 'Hvordan kan dette skje?`

Spørsmålet: 'Tror du på jomfrufødselen', ble stilt av oppriktige, gode mennesker, mener Stanley Hauerwas, men det ble stilt i frykt. Den verden de levde i utgjorde en trussel mot alt de holdt kjært. Det var bare et spørsmål som bare kunne forvrenge evangeliet fordi det hindret dem å se de gode nyhetene om at Maria er Guds mor.

Stanley Hauerwas avsluttet sin preken slik: 'Jeg er redd at for mange som kaller seg kristne fortsatt bærer på dette spørsmålet'.

Leser du engelsk finner du Stanley Hauerwas preken her:

 http://www.abc.net.au/religion/articles/2013/12/22/3916143.htm

Amerikas beste teolog om politikk, patriotisme og pasifisme

Han er blitt kåret til Amerikas beste teolog av Time Magazine i 2001. Stanley Hauerwas (bildet) underviser både ved Duke Divinty School og Duke Law School. Hans bok: 'A Community of Character - Towards A Constructive Christian Social Etic' ble valgt ut til en av de 100 viktigste bøkene om religion i det 20 århundre.

Nylig gav han et intervju om politikk, patriotisme og pasifisme, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette det. Intervjuet ble gitt til journalist Jonathan Merrit i Religion News Service og tematikken bør oppta alle som er opptatt av Guds rike og denne verdens måte å tenke på!

Jonathan Merrit (heretter kalt JM): Mange kristne støttet krigen i Irak. Mitt eget kirkesamfunn - Sørstatsbaptistene - gjorde det til og med offentlig. Dette er et problem for deg, slik du ser det, er det ikke?

Stanley Hauerwas (heretter kalt SH): Selvsagt, en kristen støtte til krigen i Irak er et problem. Det er et tegn på djup utroskap.

JM: Mange mennesker angriper pasifister med argumenter fra 2.verdenskrig. De hevder at noen ganger er krig rettferdig og rett. Er du uenig i dette synspunktet? Jeg mener: ville verden vært bedre om nazi-regimet hadde fått lov til å sin aggressive agenda og folkemordet ikke vært problematisert?

SH: Jeg besvarer alltid denne utfordringen fra 2.verdenskrig med å stille folk spørsmålet: Hvem kjempet Hitlers kamp? De som kjempet Hitlers kamp var katolikker og protestanter. Alt jeg forsøker å gjøre er hjelpe kristne til å erkjenne at de har blitt gitt til Kristus, hvilket gir dem evnen til å si nei til denne verdens Hitler'ere. Selvfølgelig, verden ville være bedre uten nazi-regimet, men det er ikke dermed sagt at krigen var noe godt. Og mer enn det, det var ikke rettferdig krig fordi den ble ikke utkjempet med prinsippene for rettferdig krig.

JM: Du peker ofte på at C.S Lewis var pasifist, eller i hvert fall noe lignende. Hvilket standpunkt hadde Lewis og hva mener du moderne amerikanere kan lære av det?

SH: Jeg tror ikke Lewis var pasifist. Jeg forsøkte å foreslå at gjennom noe av hans litteratur så forsøkte han å forestille seg en måte å leve på som kan beskrives som 'fred'. Men han var ingen pasifist. Amerikanere kan lære riktig mye av Lewis hvis de følger hans forestillingsverden - ikke nødvendigvis hva han sier eksplisitt.

JM: Vi har nettopp feiret vår Uavhengighetsdag 4.juli. Det er en mengde flagg som vaier i og omkring amerikanske kirker. Er dette patriotiske showet problematisk, slik du ser det?

SH: Jeg har i lang tid sagt at flagg som blir brukt 4.juli er en form for forræderi. Det er fordi flagget for mange representerer et mer bestemmende offer enn Kristi offer.

JM: Hva er din største bekymring for dagens kirke når det gjelder dens relasjon til staten? 

SH: Min største bekymring når det gjelder dens forhold staten er ganske enkelt avgudsdyrkelsen. Jeg har forsøkt å argumentere for dette i boken: War and the American Difference. Det djupe problemet er den kristne identifiseringen med Amerika på en slik måte at kristne ikke er i stand til å skille kirken fra Amerika. Det er en forståelig forvirring tatt i betraktning vårt lands historie. Men det gjør det ikke mindre pervertert.

Her kan du se en liten video hvor Stanley Hauerwas sier noe om Systemet vis a vis Guds rike:

http://www.youtube.com/watch?v=M6Dr1QLiaAo

Radikale stemmer for Guds rike, del 1: Stanley Hauerwas

Navnet Stanley Hauerwas (bildet) er nok for det meste ukjent i Norge. Kanskje har det sammenheng med at det ikke pågår noen særlig debatt eller samtaler blant kristne rundt spørsmålene om krig/fred, ikke-vold. Heller ikke om forståelsen av Bergprekenen og Guds rike. Dessverre. Dette er jo høyaktuelle emner, fordi det dreier seg om intet mindre enn kjerneverdiene i evangeliet. Evangeliet er jo De gode nyhetene om Guds rike. Jesus forkynte at Guds rike er kommet nær. Hva betyr det? Hvilken betydning får det for oss at vi tilhører Guds rike, som er et helt annet rike enn denne verdens riker?

Det er blant annet dette Stanley Hauerwas er opptatt av. Han er en av samtidens mest velkjente teologiske og provokative stemme for pasifisme. De siste 30 årene har han undervist, forkynt og skrevet - hovedsakelig til amerikanere - om å trofast praktisere pasifisme.

For Hauerwas innebærer det å følge Jesus radikal kristen ikke-vold, et synspunkt han har lært av John Howard Yoder, som jeg har presentert tidligere på denne bloggen.

Hauerwas mener at amerikanske kristne har definert seg selv som amerikanere først, og dernest som kristne. Dette leder til en avgudsdyrkende nasjonalisme, og kristne som går til krig. Istedet, argumenterer Hauerwas, kaller Jesus oss til pilegrimmer, fremmede i denne verden, som ikke kan hengi seg helt og fullt til det politiske klima som de befinner seg i. "Kristen ikke-vold," sier han, "betyr at du grunnleggende har et anarkistisk syn på verden."

Hauerwas forkynner mye og ofte om den skandalen korset representerer: Jesus født blant esler og sauer i et okkupert land, torturert og drept, og som tilbyr verden en måte å leve i fred med hverandre. Den allmektige universets Gud, som ydmyker seg selv så mye at Han lar seg torturere og drepe, for å gi oss et overflodsliv hvis mennesker vil følge Jesu eksempel. Da vil også deres liv bli en skandale overfor en verden som vil kontrollere alt.

Hauerwas, som har bakgrunn som menonnit, har skrevet en rekke bøker. Jeg vil ved ulike anledninger komme tilbake til ham her på bloggen.