En bærekraftig tro

Om noen få dager har jeg holdt meg innendørs en måned. Jeg har dager som er gode, og ikke fullt så gode. Noen dager er det bare smerter, andre dager - som i går - var det en kombinasjon av utmattelse og til dels store smerter. Jeg venter fremdeles på hjerteoperasjonen.

Ikke misforstå: jeg klager ikke. Jeg er bare ærlig. Slik er det.

Men man gjør seg noen tanker, og de siste dagene har jeg tenkt mye på en bærekraftig tro. En tro som tåler spørsmålene, undringen, prøvelsene og lidelsene. Jeg har tenkt på tre ting:

1. Troen kan bli noe krampaktig, i tilleggsbelastning, til alt annet. Men i går kom disse ordene til meg: 'Ja, dette er kjærlighetn, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.' (1.Joh 4,10) Dette ordet gir det rette perspektivet. Fordi jeg er elsket, er jeg i stand til å elske. Det er ikke jeg som skal holde Kirken oppe, den er Kirken som holder meg oppe.

2. Når jeg ikke orker å be - og det hender jeg ikke har krefter til å gjøre det om dagen, så har jeg tre forbedere som aldri svikter. For det første Sønnen, for det andre Ånden og for det tredje kirken. Sønnen og Ånden går i forbønn for oss, og fordi jeg er en del av det bedende fellesskapet som utgjør kirken, er jeg en del av den som stadig ber. Jeg kobler meg på de helliges bønner.

3. For det tredje: Jeg har funnet at de to bønnene jeg stadig ber, og som jeg holder fast ved når dagene er onde, er Fadervår og Jesusbønnen. Det holder. De inneholder alt. Når jeg ikke orker det, sukker jeg bare til Herren, og sier 'Kyrie eleison.'

I tillegg til dette fremsier jeg daglig trosbekjennelsen.

Dette er den bærekraftige troen.

En bærekraftig tro handler om å hvile i det Jesus har gjort. Det er evig nok, fordi det er fullbrakt.