Barbara Busowietz het hun, og det er hun du ser på bildet her. Jeg har jobbet litt for å finne ut litt mer av hvem hun var, ut over det vi får vite i boken til Johannes Hartl.
Barbara Busowietz var det vi kaller en Kristusmystiker. Det har absolutt ingen ting med Østens mystisisme å gjøre. En Kristusmystiker er en person som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre Han vil i og gjennom ham eller henne. Som Hartl skriver det i boken: 'Jeg elsket dem helt fra begynnelsen: disse utskuddene, disse folka som elsker Gud så vilt, disse som kirken posthumt tildelte det koselige ordet 'mystiker' etter at de var blitt fullstendig misforstått og stort sett avfeid som fullstendig gale sv sine samtidige...' (side 49)
Johannes Hartl, som leder et stort internasjonalt bønnehus i Ausburg i Tyskland, beskriver Barbara Busowietz slik:
'Hun var en som var blitt såret av Gud. En som tilbringer timer hver dag i tilbedelse og stillhet, og som ikke orker mye aktivitet, ikke engang høylydt lovsang, fordi hun lengter etter hans enkle nærvær. Mysteriet omgir henne... Jesus har ført henne dypt inn i lidelsesfellesskapet med Jesus. Dypt inn i kjærlighetens mysterium med Gud og sjelen hennes.' (side 50)
Barbara Busowietz var født 8.august 1939 i Leobschütz i det Øvre Silesia i Polen. I januar 1945 klarte hun å frykte til Bad Reichenhall sammen med moren. Moren døde under et flyangrep mot Bad Reichenhall 25.april 1945. Barbara vokte opp i Augsburg. I 1960 begynte hun utdannelse ved Erkebispesetets seminar for katekese og pastoral veiledning i Munchen.
I fem år, fra juni 1964 til september 1969, var hun svært syk. Jeg har ikke klart å finne ut hva hun led av, men det var tydelig noe som var smertefullt. Hun slet med sykdom livet ut og var i perioder svært svak. Det var i denne fem års perioden at hun skrev et hefte med tittelen: 'Fra klage til glede', som ga trøst og hjelp til mange syke.
Fra 1969, til tross for hennes ytterste svakhet, arbeidet hun lange timer som religionslærer i Landshut og Gündelkofen frem til 1983. I 1979, etter en lengre tid hvor hun søkte Herren og hans ledelse, mottok hun et kall mens hun ba. Kallet handlet om at hun skulle leve avsondret i bønn og tilbedelse, som en eneboer.
I 1980 ba biskop Rudolf Graber henne om å flytte til Regensburg bispedømme slik at hun kunne leve ut sitt eneboerkall. Barbara Buseowietz flyttet dit i 1983. Da fantes det ikke noe arbeid for henne, så hun fungerte som en sjelesørger i Regensburg bispedømme. Det var her hun skulle bli en av de ledende skikkelsene innen den gryende karismatiske fornyelsen som også berørte den katolske kirken.
For allerede i 1976 grunnla og ledet hun den aller første bønnegruppen for karismatisk fornyelse i regionen Landhut/St.Pius og i 1980 ble hun valgt av de ulike karismatiske fornyelsesgruppene i Regenburg til å representere dem, noe biskopen i Regenburg ga sitt bifall til. Dette vervet hadde hun frem til 1996.
I Pfatter eteblerte hun et hermitage og innviet det til et sted for tilbedelse og bønn. Stedet hadde sitt eget kapell. Arbeidet fikk navnet: Wachet und Betet - våk og be. Fire personer med det samme kallet som henne sluttet seg til denne kommuiteten. De hadde sin egen regel, avga nye løfter til biskopen hvert år og hadde en egen støttegruppe av venner.
Barbara skrev en rekke bøker, alle er så vidt jeg kan se, bare på tysk.
Etter to kreftoperasjoner med oppfølgende behandling og delvis bedring av helsen, ble sykdommen mer akutt igjen i 1996, og Barbara ble svært svak, og måtte uføretrygdes.
28.januar 1998 måtte hun innlegges på sykehuset i Wörth, og fra februar samme år, fikk hun plass på et pleiehjem. 10.mars 1998 hentet Herren henne hjem til seg, bare 59 år gammeel. Etter hennes eget ønske ble det holdt en minnegudstjeneste etter henne 14.mars 1998, hvor glade oppstandelsessanger i forbindelse med påsken ble sunget.
Johannes Hartl skriver i sin bok at han tilbrakte flere dager sammen med Barbara Busowietz på gjesterommet i presteboligen der hun levde som eremitt. Han kunne tilbringe opptil 8 timer om dagen i stille bønn. Han skriver: 'Det er en unik, uforglemmelig opplevelse: få være sammen med en levende helgen som synes å leve mer i himmelen enn på jorden.'
Boken til Johannes Hartl anbefales på det varmeste. 'Dette er en av de beste bøkene jeg har lest,' sier Andreas Nordli, lederen for Ungdom i Oppdrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar