Å bli båret av kirkens tro

 Uke etter uke, år etter år fremsies Den apostoliske trosbekjennelsen i Kristi himmelfartskapellet - og i utallige kirker og forsamlinger verden over. Det er summen av vår tro. Og jeg elsker den. Men i de senere år har jeg også blitt svært glad i Den nikenske trosbekjennelsen. Mens Den apostoliske legger hele vekten på 'Jeg tror...', så er vektleggingen annerledes i Den nikenske. Der heter det: 'Vi tror...' Fire ganger gjentas dette og det hele avsluttes med: 'Vi bekjenner...'

Når man er sliten er det ikke alltid like lett å få frem et: 'Jeg tror...'.Da er det godt å hvile i kirkens tro, det man bekjenner sammen med hele den kristne kirke. Det er ikke jeg som bærer troen, men det er kirkens tro som bærer meg. Det gir hvile.

I dag minnes jeg noe biskop  Bo Giertz skrev, her i min oversettelse:

»Hvis du vil se hva sann kristendom betyr, hvis du vil lære hvordan Kristi kirke lever og fungerer, hvis du vil vite hvordan et menneske blir frelst – så må du først og fremst gå tilbake til apostlenes, martyrenes dager og kirkefedre. Deretter må man sette seg ned og grunne på reformatorenes budskap, og til slutt må man ikke glemme de tilgitte sjelefrelserne som Gud skjenket vår kirke i forrige århundre og gjennom hvem han ga oss de dyptgripende kirkevekkelsene, fra hvilke alle fremtidige tider har noe å lære.«

»Det er denne trippelarven – fra den tidlige kirken, reformasjonen og vekkelsen – som nå skal forvaltes og levendegjøres. Her er det viktig å både bevare og gi videre, både å lære av fortiden og å gjøre den levende for nåtiden. (..) Arbeidsprogrammet vårt blir derfor dette: å lære av fortiden for å kunne møte morgendagen, fordype oss så djupt i Kirkens store livsstrøm at vi blir rustet til å forkynne Kristi ord og leve i et nytt alder og foran nye mennesker sitt liv på den måten som hører til dette nye århundret i Kirkens historie.«

(Bo Giertz, 1949, Hyrdebrev til Gøteborgs stift, s. 21-22)

Fornyelsen kommer fra røttene

Vi lever i en tid med korte tidsspenn og hurtige omskiftninger. Det er nesten så mange ikke rekker å henge med. Det har jeg bestemt meg for, at det vil jeg heller ikke!

Samfunnet er i rask endring. Kirken og troen det også. Værskiftene er mange, kursendringen kolossal. Særlig de siste 10-15 årene. Det sies at troen må defineres for hver ny generasjon. For meg er den definert allerede, og har vært det siden starten i Jerusalem.

Ta nå synet på ekteskapet. Bibelen fremhever dette som en pakt mellom en mann og en kvinne. Slik det var helt fra begynnelsen. Slik er Guds skaperordning. Jesus selv fremhever dette når Han taler om ekteskapet. En samlet kristen tradisjon har frem til vår egen tid sluttet seg til dette. Dette er den gudgitte ordningen for menneskelig samliv. Frem til nå har de aller fleste kristne, i alle kirkesamfunn, til alle tider, entydig sluttet seg til dette. Men nå vil man endre denne troen og overbevisningen.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være med på denne galeien. Jeg er ikke ombord i den skuta, jeg befinner meg på land. Nå har jeg verken rett til eller noe som helst ønske om å bestemme for andre. Dette er mitt valg, andre får gjøre sine valg.

Så får folk kalle meg bakstreversk, gammeldags, trangsynt. Dette er en sak mellom meg og Gud.

Den apostoliske troen, den vi fikk overlevert fra begynnelsen fra apostlene, er den samme, og helt siden begynnelsen har det vært kamp om den. Men den er bevart. Den finnes. Jeg tror slik kirken har trodd siden begynnelsen, og ingen skal få meg til å gjøre noe annet. Min tro er verd å dø for.

Jeg tror fornyelsen kirken så sårt trenger, kommer fra røttene. Troens røtter. Ikke fra nymotens tolkninger.

Vi tolker alle Bibelen. Den tryggeste tolkningen er å tolke den i tråd med den apostoliske tradisjonen.

Så har jeg djup respekt for at andre konkluderer annerledes en meg, og dette er ikke noe forsøk på en debatt i sosiale medier. De deltar jeg ikke lenger i. Dette er min trosreise.

Grip troens skjold!

Jeg tenker på et uttrykk apostelen Paulus bruker i brevet han skriver til menigheten i Efesos. Dette uttrykket er blitt aktualisert for meg den siste tiden. Uttrykket jeg tenker på er dette:

'troens skjold', jfr Ef 6,16.

Verset lyder slik:

'Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.'

I vår individualistiske tid er det lett å tenke seg at dette 'troens skjold' er min personlige tro, det jeg er blitt overbevist om. Men jeg tror derimot apostelen Paulus sikter til den overleverte troen, den Judas snakker om i sitt brev: "Dere kjære! mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud.v.3) Det er denne troen som også går under navnet apostlenes lære.

Troen er ikke noe, som enkelte hevder, skal defineres for hver nye generasjon. Troens innhold er endelig: den handler om Jesu liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Denne tro skal overgis fra generasjon til generasjon.

I verset jeg siterte fra Efeserbrevet sier apostelen Paulus at noe skal prioriteres fremfor andre ting. Fremfor alt, sier han. Og merk det han skriver: "Grip!" altså en aktiv handling. Ikke noe passivt. Det vi griper etter er altså ikke vår egen tro, men den overleverte troen, den hvis innhold er fastsatt i Guds Ord. Her er det intet slingringsmonn!

Dette gir meg stor trygghet og stor hvile. Når jeg siterer Den apostoliske trosbekjennelsen eller Den nikenske er jeg på trygg grunn. Det er denne troen jeg griper etter når min egen tro vakler.

Jeg tror ikke alene

Jeg trøster meg med dette når veien blir bratt: Ikke noe menneske bærer troen alene!

Jeg er del av noe som er mye større enn meg selv: Kirken. Kristi kropp. Når jeg er så sliten av en kropp som skjelver, av øresus som fratar meg nattesøvnen, av store smerter, orker jeg ikke alltid å be - da hviler jeg i dette: Kirken ber. Uopphørlig stiger bønner opp som røkelse for Guds trone. Fra jordens fire hjørner. Jeg bæres av Kirkens forbønner.

Jeg tror ikke alene. Jeg tror sammen med hele Kirken. Slik Kirken alltid har trodd. Slik denne troen kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg bekjenner troen slik millioner av andre troende gjør det.

I det er det hvile.

Sosiale medier har gitt noen en følelse av at de innehar både en rett til og en myndighet til å avkreve deg svar på det meste. Og finner de svaret å ikke samsvare med deres egen overbevisning, så er det du som har feil, og de som har rett. De holder seg nemlig til Guds ord, må vite, mens du ikke gjør det.

Jeg trenger i grunnen ikke å forsvare noe jeg allerede har funnet. Jeg deler bare det jeg har sett, hørt og erfart. Mitt vitnesbyrd.

Jeg har lest Bibelen siden jeg ble en kristen i 1972. Stort sett lest den fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, hvert år. Det skulle bli omtrent 47 ganger. Noen av Bibelens bøker har jeg lest minst 100 ganger. Jeg kjenner boken. Men jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg at det er fremdeles mye jeg ikke forstår, og at Bibelen har brådjup som jeg aldri kommer til å lodde bunnen på i min levetid. Mine troende søsken, som også leser Bibelen, har kommet til andre konklusjoner enn meg i en hel rekke spørsmål som for eksempel gjelder dåp, nattverd, kirkeordning. Det gjør meg ydmyk.

Men vi forenes i de store spørsmålene som både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen gir uttrykk for. Disse to bekjennelsene gir uttrykk for hva klassisk kristen tro handler om.

Så når jeg er sliten, som Parkinsons gjør deg, og mennesker likevel krever at jeg skal stå til rette overfor deres krav om å redegjøre for hva jeg tror om både det ene og det andre, så henviser jeg dem til tre ting:

Den apostoliske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen
Fadervår

Holder ikke det?

Om sant skal sies, er det vel egentlig ikke noe som holder, overfor enkelte mennesker som krever at du værsågod  skal stå til rette for dem. De blir ikke tilfredse før du tror som dem, og tar avstand fra de tingene de ta avstand fra og liker de tingene de liker.

Men jeg hviler i den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige.

En viktig mangel ved våre trosbekjennelser

Kristne i alle de store kirkesamfunnene har det til felles at de slutter seg til Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Så også det kirkesamfunnet jeg selv tilhører. Men det er en vesentlig ting som mangler i disse to bekjennelsene.

Allerede i Det nye testamente stifter vi bekjentskap med trosbekjennelser brukt i urkirken. En av dem er den vi finner i 1.Kor 15:

"At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene." (v.3-4)

Vi finner en lignende bekjennelse i 1.Timoteus brev:

"Og det må alle bekjenne, stor er den gudfryktenes hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet." (1.Tim 4,16)

Ordene fra 1.Timoteus fremsies hver eneste torsdag når vi feirer vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapllet, ved siden av Den apostoliske trobekjennelsen.

Jeg er blitt glad i disse bekjennelsene. De sier mye om hva jeg tror og bekjenner meg til.

Men både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen utelater noe. De sier omtrent ingenting om Jesu liv og Hans undervisning.

En av de som påpeker dette er Stuart Murray, som har en doktorgrad i anabaptistisk hermeneutikk, og som leder The Mennonite Trust i Storbritannia. Han er også forfatteren av boken: The Naked Anabaptist. I et forord til en en av trosbekjennelsene fra reformasjonstiden, "skrevet av Peter Riedemann, skriver Murray:

"... det går umiddelbart fra 'født av jomfru Maria", til 'pint under Pontius Pilatus,' med bare et komma som representerer hva som skjedde i de mellomliggende tretti-tre årene." (Peter Riedemann: Love Is Like Fire. Plough Publishing House 2016, side xi).

Underlig i grunn. Det er her den anabaptistiske tradisjonen kommer med et særdeles viktig bidrag. En av de aller viktigste sidene ved den arven døperbevegelsen etterlater seg er at de insisterer på at Jesu liv ikke bare er en "tilfeldig forløper til Hans død og oppstandelse men av paradigmatisk betydning for de som vil følge Ham.." (Murray).

Det er her Bergprekenen kommer inn. For anabaptistene var den deres viktigste bekjennelse. Bergprekenen representerte og representerer for dem Jesu undervisning og lære i et nøtteskall.

Jeg har undret meg stort over de kristne som i dag mener at budskapet i Bergprekenen hører hjemme i et fremtidig Tusenårsrike. Jeg har spurt noen av dem hvordan dette kan forholde seg, siden Tusenårsriket er preget av en fredsperiode som involverer hele jorden. Hvilken plass har da Jesu undervisning hvor han sier 'salige er de som stifter fred'? Og hva skal man med gjøre med ordene om å tilgi sine fiender? Ingen av de jeg spør svarer på det spørsmålet. Det er kanskje for vanskelig?

Mange kristne oppholder seg også mye i Det nye testamentes brever, og lite i evangeliene. Det er ingen tvil om at det skaper en ubalanse i ens kristenliv. Kanskje trenger mange av oss å lese evangeliene på nytt? Og få hjelp av dem til å vandre i Kristi fotspor.

Det er mange gode grunner til å reflektere over ordene: Hva ville Jesus gjort?

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 1

I den bibellesningsplan jeg følger leser vi nå fra 2.Petersbrev. Apostelen Peter innleder dette brevet slik:

'... til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ...' (2.Pet 1,1).

Denne 'dyrebare tro' er blant annet troen på inkarnasjonen - eller for å bruke et gammelmodig ord: Guds menneskevorden.

For mange er dette et anstøt: at Gud skulle bli menneske! Den gangen, som nå. Også i vår tid angripes tanken om inkarnasjonen. Men inkarnasjonsdogmet er troens absolutte grunn og en forutsetning for korset, og Golgata. I denne adventstiden kjenner jeg på en djup takknemlighet for kirkefedrene som kjempet for denne 'dyrebare tro'.

I den tidlige kirkens historie myldret det av kjetterske tanker. Kirken svarte på disse ved blant annet å gi oss et tydelig credo:

Apostolicum fra 100-tallet, som ble videre utformet i det 2.århundre og på 400-tallet fikk denne trobeskjennelsen sin endelige form, slik vi kjenner den i dag.

Nicenum - forfattet år 325 og revidert i Konstantinopel i 381

Athanasium fra ca år 550.

Et kjennetegn fra disse tre trosbekjennelsene som alle gir uttrykk for denne 'dyrebare tro' er at de alle bekjenner at både den historiske Jesus fra Nasaret og Guds Sønn fra evighet av er en og samme person.

La meg sitere fra den nikenske trosbekjennelsen:

'... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske...'

Denne trosbekjennelsen får sin støtte i den apostoliske undervisningen:

Apostelen Johannes skriver sitt evangelium omkring år 85 og 95 og beskriver inkarnasjonen slik:

'I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

'Og Ordet ble kjød'. (Joh 1,14)

Og 'kjød' hos Johannes uttrykker ikke bare 'kropp', men 'menneske' og da menneske i betydningen individ, menneske med kropp og sjel og ånd, menneske i sin totalitet.

Fra den apostoliske undervisningen henter jeg også frem disse ordene fra Romerbrevet:

'... Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre...' (Rom 1,1b-4)

(fortsettes)

Setter norsk pinsebevegelse seg utenfor den store kirkefamilien?

Jeg hører med til dem som gleder meg over at pinsebevegelsen i Norge endelig får et eget læredokument. Det er på høy tid, og særlig i en tid som vår hvor nettopp lærebevisstheten er så lav. Troen er blitt så invidualisert at den for manges vedkommende er hjemmesnekret. Litt her, og litt der.

Det skal derfor bli spennende for oss utenforstående å lese læredokumentet. Jeg har bare lest noen få bruddstykker fra den kristne dagspressen. Av det jeg har lest har jeg forstått det slik at pinsebevegelsen slutter seg til Den apostoliske trosbekjennelsen. Det er flott. Den er en viktig bekjennelse. Men jeg forundrer meg litt hvorfor man ikke samtidig bekjenner seg til Trosbekjennelsen fra Nikea 325 og Konstantinopel i 381? Den er jo også en felleskristen bekjennelse, og med et svært tydelig læremessig innhold som vår tid trenger. Det skulle vært interessant å høre om hvorfor denne ikke er tatt med, om det er slik som avisene skriver, at det er kun den apostoliske trosbekjennelsen man har sluttet seg til. Er det noen av bloggens lesere som kjenner til dette?

Det kan sikkert være teologiske årsaker til at norske pinsevenner ikke kan underskrive på Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Det må respekteres. Men samtidig ved ikke å bekjenne seg til denne, avgrenser man seg også til de fleste av de historiske kirkesamfunnene som bekjenner seg til begge trossymbolene. Er dette også bevisst? Eller er det ikke helt gjennomtenkt?

Den nikenske trosbekjennelsen inneholder særdeles viktige trossannheter som det fremdeles står strid om i vår tid. Hadde det ikke vært naturlig om også pinsevennene var tydelige når det gjelder disse spørsmålene? De mest konservative baptistene i Russland - de uregistrerte - har sluttet seg til den nikenske trosbekjennelsen. Det sier sitt.

Det skal bli veldig interessant å følge pinsebevegelsen fremover. Her er mye åndelig vitalitet og liv, og mange menigheter som opplever vekst og fremgang.

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/pinsevennene-samlet-seg-om-n-lere/

Min tro, del 13

I det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'stod opp fra de døde tredje dag ...'

I den kristne tro står alt og faller med Jesu oppstandelse.

Apostelen Paulus skriver:

'Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder ... Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker...' 1.Kor 15,17 og v.19)

Det er sterke ord, men sanne, fordi den kristne tro ikke er en teori, og heller ikke en lære, først og fremst, men en levende person! Det er dette som skiller den kristne tro fra religionene.

Det var en sterk opplevelse første gang å besøke Jesu grav i Jerusalem. Den er et hellig sted. Men det mest herlige er at graven er tom! Jesus brøt dødens lenker, døden er ikke lenger den samme etter at Jesus lå i graven.

I Den ortodokse kirkes liturgier heter det:

'Med døden nedtrampet Han døden ...'

Graven er tom! Jesus lever!

Det feirer vi hver påske, men hver eneste søndagdag er en påminnelse om påskens store under, og hver eneste dag kan vi fryde oss i det faktum at den Frelser vi tror på, lever i beste velgående.

(fortsettes)

Min tro, del 11

I det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'korsfestet ...'

Hos evangelisten Lukas leser vi:

'Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, dene ene på hans høyre, den andre på hans venstre side'. (24,33)

Korsfestelen av Jesus beskrives svært kortfattet. Evangelieforfatterne går ikke i detaljer. De er ingen studier i brutaliteten og bestialiteten ved korsfestelsen som henrettelsesmetode. For den var virkelig grusom. Forfatterne av evangeliene behøver heller ikke beskrive for sine lesere hva en korsfestelse innebar. Den var et vanlig skue i samtiden. I forbindelse med beleiringen av Tyre, korsfestet Aleksander den store 2000 mennesker. Under den jødiske borgerkrigen sørget Aleksander Jannaeus for at 800 menn ble korsfestet på èn time. På Sicilia ble 600 korsfestet på befaling av keiser Augustus. Og i Jødeland var korsfestelse en vanlig foreteelse.

Korset som symbol er sterkt. Jesus strukket ut under himmelhvelvet i alle fire himmelretninger.

I Efeserbrevet skriver apostelen Paulus:

'... sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er...' (3,18)

Korset symboliserer dette, med sin vertikale og horisontale retning.

Her på det midtre kors sonet Jesus for all verdens synd. Ingenting er utelatt, og Han gjorde det av kjærlighet til hele menneskeheten. Hos Johannes leser vi:

'I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

I det samme brevet leser vi: 'Og han er en sonig for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2)

Jesus er sonofferlammet som døperen Johannes så:

'Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd'. (Joh 1,29)

Jesu Kristi kors kommer vi aldri utenom. Her ble synden oppgjort, gjelden vår betalt, og her ble djevelen fullstendig beseiret og avkledd:

'Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud,og som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,14-15)

fortsettes

Min tro, del 6

Inkarnasjonen av Guds evige Ord, gjort ut av kjærlighet til hele menneskeslekten, er og blir et mysterium, som må tas imot i tro. For i inkarnasjonen steg Den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien som menneske. Hvem kan fatte dette?

I Den apostoliske trosbekjennelsen omtales Det evige Guds ord som:

Jesus

"... og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)
I dette Frelsernavnet ser vi Jesus i relasjon til fylden av Hans menneskelighet. Jesus Kristus har to naturer, Han er fullkommen Gud og har alt det Faderen har, og Han er fullkomment menneske. I evangeliene møter vi begge sider. Der leser jeg om Ham som lever under fattige og svært enkle kår i Nasaret og Kapernaum, Han vandrer i veiløst landskap, klatrer i fjell, ferdes på sjøen, feirer bryllup, Han gråter, deler et måltid mat, ber, opplever lidelse, sorg, savn, blir forlatt av sin Far, leter etter bortkomne sauer.

Kristus

Han kalles 'Messias', 'Den salvede'. Dette navnet knytter Ham til sitt folks historie. Han er svaret på profetenes ord, Han er oppfyllelsen av dem. Han er deres konge, Befrieren.

Guds enbårne Sønn

Jesus er ikke skapt, men født. I Kol 1,15 leser vi: 'Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning'. Det er også interessant å merke seg at Den apostoliske trosbekjennelsen sier ikke: Guds eneste Sønn, men enbårne. I Rom 8,29 leser vi: 'For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre'. I benevnelsen 'Guds enbårne Sønn' ser vi forholdet mellom Sønnen og Faderen.

(fortsettes)

Min tro, del 2

Jeg husker barndommens kjekling: 'Faren min er sterkere enn faren din, så!' Minnene fra en god oppvekst med en veldig snill far, som dessverre døde da jeg var 12, fanger min oppmerksomhet når jeg leser dette første leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen:

"Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper."

Det er en interessant kobling - synes jeg - mellom Gud som Far, som Abba, som jeg skrev om i den forrige artikkelen, og Den Allmektige. En rett oppfatning av hvem Gud er, er nødvendig. Det avgjørende for et menneske er ikke hva han eller hun i et gitt øyeblikk sier eller gjør, men hvem han eller hun innerst inne tror at Gud er. Så kan man undres hvorfor den eller de som skrev Den apostoliske trosbekjennelsen ville understreke Guds allmakt, og ikke noen av Hans andre egenskaper: At Han er selvtilstrekkelig, evig, uendelig, uforanderlig, trofast, god, rettferdig, vis, full av nåde og kjærlighet, bare for å nevne noe.

Men de stanset altså ved dette: Den Allmektige, og de koblet dette sammen med at Gud er Far, og det viktigste for dem synes altså å være å understreke først at Gud er Far, Abba, og så at Han er allmektig. Det gir jo uttrykk for et sant Gudsbilde, og som trengs i dag, hvor stort sett bare èn side av Gud presenteres: at Han er kjærlighet.

Overhøyhet og allmakt hører sammen. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. For å regjere suverent må Gud ha all makt. Det er hva allmektig betyr. Ordet forekommer ca 50 ganger i Bibelen og anvendes aldri om noen annen enn Gud. Han alene er Den Allmektige. Gud er i besittelse av det som ingen annen skapning har, nemlig en overflod av ufattelig makt, en styrke som er absolutt.

I Salme 62,12 sier David det slik:

"Èn gang har Gud talt, ja, to ganger har jeg hørt det: Styrke hører Gud til."

Apostelen Paulus sier at naturen er et bevis på at Guds makt er evig:

"For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning". (Rom 1,20)

Og apostelen Johannes får et lite glimt av himmelen, og skriver i Åp 19,6:

"Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge".

Allmektighet er likevel ikke et uttrykk for summen av all makt, men en egenskap hos en personlig Gud som vi som kristne tror er Jesu Kristi Gud og Far og som også er Far for den som tror på Ham. Den som tror på Gud finner i denne kunnskap en kilde til en underbar kraft for sitt eget indre liv. Hans tro løfter seg oppover for å ta det store spranget til fellesskap med Ham som kan gjøre alt hva Han vil og for hvilken ingenting er for tungt eller vanskelig, fordi Han har all makt.

Min tro, del 1

Med utgangspunkt i Den apostoliske trosbekjennelen, vil jeg i denne artikkelserien skrive hva jeg bekjenner meg til:

Første leddet i denne trosbekjennelsen lyder slik: "Jeg tror på Gud Fader, den allmektige..."

Kristne tror at Gud er kilden, opprinnelsen og målet for alt liv; og at Gud er Den Ene fra alt liv kommer, og alt liv går.

Men som kristne tror vi mer enn det om Gud. Vi tror også at Gud er vår Far, alltid nærværede, full av kjærlighet, nåde, barmhjertighet. Det intime fellesskapet Han inviterer oss inn i kommer best til uttrykk i det navnet som Jesus bruker om Gud, og som også apostelen Paulus tok i bruk: Abba. På norsk: Pappa. Dette ordet ble brukt i bønn, og fortrolig samtale innad i en familie. Det uttrykker en sterk, inderlig kjærlighet og hengivenhet. Det er et ord et lite barn bruker for å omtale sin far med full fortrolighet.

Jesus kom for å vise oss hvem Far er. I Joh 17,6 sier Jesus: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du av meg av verden.' Vi er hvordan Jesus gjør dette når Han lærer disiplene å be: 'Slik skal dere da be: Fader vår ...' (Matt 6,9)

Dette er noe av det mest uhørte i Jesu undervisning. Noe lignende hadde ikke vært undervist før i Israel. At Jesus omtalte Gud på denne måten var intet mindre enn skandaløst. At Gud skulle være Far, Abba.

Og legg merke til: I den apostoliske trosbekjennelsen kommer dette først, før allmektig.

Jesus omtaler sin himmelske Far på denne måten, i den fryktelige kampen Han utkjemper i Getsemane:

'Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig, for deg.' (Mark 14,36)

Og i Rom 8,15 får vi del i dette fantastiske budskapet:

"Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far.'

Og likedan i Gal 4,6:

'Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!'

(fortsettes)