Min tro, del 6

Inkarnasjonen av Guds evige Ord, gjort ut av kjærlighet til hele menneskeslekten, er og blir et mysterium, som må tas imot i tro. For i inkarnasjonen steg Den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien som menneske. Hvem kan fatte dette?

I Den apostoliske trosbekjennelsen omtales Det evige Guds ord som:

Jesus

"... og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)
I dette Frelsernavnet ser vi Jesus i relasjon til fylden av Hans menneskelighet. Jesus Kristus har to naturer, Han er fullkommen Gud og har alt det Faderen har, og Han er fullkomment menneske. I evangeliene møter vi begge sider. Der leser jeg om Ham som lever under fattige og svært enkle kår i Nasaret og Kapernaum, Han vandrer i veiløst landskap, klatrer i fjell, ferdes på sjøen, feirer bryllup, Han gråter, deler et måltid mat, ber, opplever lidelse, sorg, savn, blir forlatt av sin Far, leter etter bortkomne sauer.

Kristus

Han kalles 'Messias', 'Den salvede'. Dette navnet knytter Ham til sitt folks historie. Han er svaret på profetenes ord, Han er oppfyllelsen av dem. Han er deres konge, Befrieren.

Guds enbårne Sønn

Jesus er ikke skapt, men født. I Kol 1,15 leser vi: 'Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning'. Det er også interessant å merke seg at Den apostoliske trosbekjennelsen sier ikke: Guds eneste Sønn, men enbårne. I Rom 8,29 leser vi: 'For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre'. I benevnelsen 'Guds enbårne Sønn' ser vi forholdet mellom Sønnen og Faderen.

(fortsettes)