fredag, desember 02, 2011

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 7

Jeg fortsetter her serien som jeg har kalt "Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys". Om du klikker på ordet "nattverd", hvor det står "etiketter" under arikkelen, så finner du de foregående artiklene i serien. Den siste ble publisert 11.september i år. De øvrige den 8,7,6,5 og 4. september:

En av de tidligste kildene vi har som omtaler eukaristien eller nattverden, er Ignatios, biskopen av Antiokia. Han er ingen hvem som helst. Vi skriver år 70. Det er bare noen få år siden apostelen Paulus hadde lidd martyrdøden. Nå får Antiokia, hovedstaden i provinsen Syria, ny menighetsleder. Heller ikke Antiokia er et hvilket som helst sted. Det var her - i følge Apg 11,26 - at disiplene først ble kalt "kristne". Ved siden av Roma og Aleksandria holdt Antiokia seg i flere hundre år som et sentrum for den blomstrende kristenheten i det daværende Syria, Iran og Irak, og som en av kristenhetens hovedbyer.

Ignatios - med tilnavnet Theoforos (den som bærer Gud i sitt indre) er en av de viktigste skikkelsene i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - generasjonen etter apostlene. Og det er jo dette som gjør Ignatios så veldig spennende. Vi er så tett opp til aposteltiden som det er mulig å komme, og vi befinner oss i en menighet som ble sentrum for den tidlige kristne kirke. Om vi skal forstå hvordan de første kristne så på eukaristien og hvordan den ble feiret, så kommer vi ikke utenom Ignatios.

Ignatios av Antiokia skrev syv brev. I disse brevene nevner han eukaristien flere ganger. Og det er spesielt to ting man legger merke til:

1) Det skal feires kun èn eukaristi som alle troende skal samles til, og den skal feires under ledelse av biskopen, eller i det minste med hans godkjennelse.

2) Brødet og vinen er virkelig Jesu kropp og blod.

Det første understreker han i det brevet han skriver til menigheten i Filadelfia:

"Legg vinn på å gå til èn eukaristi. Ett er nemlig vår Herres Jesu Kristi legeme, og ett er begeret som forener med Hans blod, ett alter på samme måte som det er èn biskop sammen med presbyteriet (eldsterådet) og diakonene, mine medslaver, slik at dere, hva dere enn gjør, gjør det i samsvar med Gud."

Det samme synet gir han uttrykk for i brevet til menigheten i Smyrna:

"Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og presbyteriet som om de var apostlene. Gi akt på diakonene som på Guds bud. Uten biskopen må ingen gjøre noe som angår kirken. Den eukaristi skal holdes for gyldig som finner sted under biskopens ledelse eller en som har fått et i oppdrag fra ham. Der hvor biskopen er, der skal folket være, slik som der hvor Jesus Kristus er, der er den katolske kirke. Uten biskopen er det ikke tillatt å døpe eller holde kjærlighetsmåltid (agape). Men det som han godkjenner, det er også Gud velbehagelig, slik at alt det dere gjør, kan være pålitelig og sikkert". (8,1-2)

(fortsettes)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Bjørn Olav!
Jeg har noen betraktninger over Ignatios sitt brev til menigheten i Smyrna.

"Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen"

Hvem skal menigheten følge? Jo, biskopen!

"Der hvor biskopen er, der skal folket være, slik som der hvor Jesus Kristus er, der er den katolske kirke."

Hvor skal folket være? Jo, der biskopen er.

Mottoet ser ut til å være: "Slutt og tenk, følg biskopen og ær ham". Er ikke dette den katolske kirke i et nøtteskall? Man kan selvsagt argumentere med at den tidlige kirke måtte prøve å holde unna vranglære og at de eldste skulle passe på "sin hjord". Og plutselig bikker det hele og folket er forført.

Hilsen
Thomas i S.

Bjørn Olav sa...

Apostelen Paulus viser at Kristus er den som har gitt gaver til sin kirke, og Han gjorde det med en bestemt hensikt. Det kan vi lese om i Ef 4,11 flg. I hver eneste menighet ble det innsatt eldste, og kirken fikk etter hvert diakoner. Etter hvert som menighetene vokste i utbredelse og antall, ble de også organisert med biskoper (tilsynsmenn). Blant annet for å verne menighetene mot vranglære. Vi skal huske på at de på den tiden var utsatt for gnostisismen. Det er helt naturlig at man underordner seg de ordninngene som Gud har gitt sin kirke. I dag er det slik at mange vil lage sin egen tro. De vil ikke underordne seg noen. Jeg vil vel heller si at man lettere blir forført da.