Her er tredje og siste del av forordet til John Bunyan i hans selvbiografi:I dette skrift vil dere få se meget, meget sier jeg, av Guds nåde mot meg. Jeg takker Gud fordi jeg kan si meget, for den overgår både mine synder og satans fristelser. Jeg kan med glede minnes mine bekymringer, min tvil og de mørke måneder som jeg gjennomlevde. De er som Goliats hode i min hånd. Det var ingen ting David satte så stor pris på som Goliats sverd, nettopp det sverd som kjempen hadde til hensikt å gjennombore ham med. Bare synet av det talte til ham om hvordan Gud utfridde ham. Minnet om mine store synder, om mine tunge fristelser og min uutsigelige redsel for å gå evig fortapt står alltid for meg. Det minner meg stadig om den hjelp og den bistand jeg fikk, og om den overveldende nåde som Gud også lot gjelde, selv for en så elendig skapning som meg.
Mine kjære barn, kom ihu svunne dager og tilbakelagte år. Husk de sanger dere sang i natten, og samtalen dere hadde med deres egne hjerter (Salme 77,5-7). Ja, tenk nøye etter, og dvel særskilt ved de første opplevelser dere hadde av Guds nåde. Jeg ber dere, glem ikke det ord som først vekket oppmerksomheten. Tenk på samvittighetskvalene og frykten for døden og helvete. Husk deres tårer og deres bønner til Gud, ja, hvordan dere framfor alt lengtet etter barmhjertighet. Har dere aldri hatt et Misar å tenke tilbake på? Har dere glemt lønnkammeret, fjøset, stallen, låven, rommet der Gud første gang møtte dere? Jeg ber dere om å komme ihu det ord som Gud har grunnet vårt håp på. Om dere har syndet mot bedre vitende, kjenner dere fristet til å spotte, har sunket ned i mismot, har hatt følelsen av at Gud har vendt dere mot dere, eller himmelen er skjult for deres øyne, glem ikke at jeg hadde det på akkurat samme måte, jeg deres far, men ut av alt dette har Gud frelst meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar