Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 1

Å be slik Jesus ba, med Hans egne ord, det er spesielt. Tenk så heldige vi er, som har en slik bønn nedskrevet i Bibelen vår. Jesus lærte oss å be til Faderen. Til "vår far i himmelen". Broder Charles av Jesus, sier det slik i en av sine meditasjoner over Fadervår:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg: Vår Far!"

I en serie artikler skal vi se nærmere på innholdet i denne mønsterbønnen. En av våre følgesvenner vil være biskop Cyprian av Kartago. Han var en yngre samtidig av Tertullian, født av hedenske foreldre og utdannet i de samme vitenskaper som Tertullian, nemlig rettslære og veltalenhet. Hans foreldre var velstående, og han vokste opp i den luksus som tidens forfinede kultur kunne by på. Etter en grundig overveielse bestemte han seg for å bli en kristen. Da var han 45 år gammel, og tidspunktet er år 245 eller 246.

Det er fantastisk å lese om hans opplevelse av dåpen. Dette er hans egne ord:

"Mitt gamle livs besmittelse ble avtvettet i gjenfødelsens vann, mitt hjerte ble befriet fra synd og et klart og rent lys ovenfra skinte i det. Ånden fra himmelen ble utøst over meg, og jeg var ved gjenfødelsen omskapt til et nytt menneske. Med ett ble ved et vidunder det tvilsomme sikkert, det gåtefulle løst, det mørke lyst, det vanskelige lett, det umulige lot seg utføre. Det viste seg at det liv som var kjødt av kjød, og som jeg hittil hadde tilbrakt i syndens tjeneste, hadde vært jordisk, og at det liv som var født av Ånden, hadde begynt å tilhøre Gud."

Uthevelsen er min. Jeg synes Cyprians ord på en forbilledlig måte beskriver gjenfødelsens under.

Da Cyprian ble døpt, solgte han all sin eiendom, og ga nesten alt til de fattige, selv beholdt han bare nok til å leve et svært enkelt liv. Få måneder etter dåpen ble han presteviet, og da biskopen i Kartago dør to år senere, velger menigheten der Cyprian til sin nye biskop. Han nekter, og rømmer for å holde seg skjult. Men de finner ham, og overtaler ham til å bli deres biskop.

I denne artikkelserien vil jeg også hente inspirasjon fra Aleksandr Schmemann, en særdeles dyktig ortodoks teolog, og fra Broder Charles av Jesus, som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv. Men først og fremst henter jeg inspirasjon fra Jesu egne ord, slik de er gjengitt for oss i evangeliet etter Matteus.

I denne innledningen til serien, vil jeg sitere Cyprian som sier:

"Kjære brødre, la oss derfor be som vi har lært av Gud, den store læremester! Det er en elskelig bønn når vi ber til Gud med Hans egne ord. Da stiger Kristi bønn opp til Guds ører, og Faderen kjenner sin Sønns ord. Må Kristus, som bor i vårt hjerte, også få være med i bønnens ord! Han er hos Faderen som vår vår talsmann. La oss fremføre Hans egen bønn, når vi søker våre synders forlatelse! Hva som helst vi ber Faderen om, det vil Han gi oss i Sønnens navn, så sier Kristus selv. Og desto sikrere det skal det være når vi ber med Sønnens egne ord."