De første kristne var ikke begrenset til å elske sine egne trossøsken. Deres kjærlighet var konkret. Herrens apostel Johannes skrev, inspirert av Helligånden:
"Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror." (1.Joh 4,20-21)
Den praktiske kjærligheten til nesten førte til at kristne elsket ved å hjelpe de fattige, de foreldreløse, de gamle, de syke - ja selv de som forfulgte dem. Deres store forbilde var jo Kristus, som hadde sagt:
"Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,44-45a)
De første kristne aksepterte dette som en befaling fra deres Herre, ikke som et ideal som ikke kunne praktiseres i det virkelige liv. Guds ord forteller oss at en kristen tar ikke en bror til rettslokalet for å få ham dømt:
"Til skam for dere sier jeg dette! Så finnes det da kke noen vis blant dere, ikke en eneste en, som kan skifte rett mellom sine brødre? Men bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere! Allerede dette at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere heller ikke urett? Hvorfor tåler dere ikke tap? Men dere gjør urett og volder tap, endog mot brødre. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill!" (1.Kor 6,5-9a)
I dag er dette nesten en uhørt tanke, for i dag går kristne til sak mot hverandre. Så ulikt de første kristne, og legg merke til den strenge advarselen fra apostelen på Herrens vegne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar