Apostelen Paulus bruker et eksempel fra idrettsbanen når han skriver om det kristne troslivet:
"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den. Enhver som deltar i en idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en uforgjengelig krans, men vi en uforgjengelig." (1.Kor 9,24-25)
Fordi alt skal gå så hurtig i dag, er det lett å tenke seg at Paulus taler om en sprint. Men jeg tror vi heller skal se det kristne troslivet som et langdistanseløp.
Og planlegge deretter.
For - alt skjer ikke på èn gang i en kristens liv. Underveis i løpet avdekker Gud for oss mer og mer av sine planer, vi modnes til å se, høre og forstå. I stedet for å slite oss ut ved å sprinte, la oss planlegge som om vi skulle løpe et riktig langt løp. Dette handler ikke om latskap, men det handler om å forstå at selv om Gud har gitt oss alt i Kristus, trenger du og jeg tid på oss til å pakke ut gavene, og ta dem i bruk. Ofte tror jeg det er slik at vi leser om en trossannhet, for så å hoppe til neste og har egentlig ikke fått med seg hva den første handler om, og langt mindre sett den som en realitet i våre liv. Det er mulig det er bare jeg som har det slik.
Men Bibelen snakker nå en gang om både et barnestadium, et ungdomsstadium og en voksen tilværelse - også når det gjelder troen. Vi skal være som barn, men vi skal legge av det barnslige. Ja, for det er forskjell på å være barnlig og barnslig.
Det snakkes om fast føde.
For meg har det vært befriende å se mitt trosliv som et langdistanseløp.
Jeg er opptatt av å være der hvor Gud vil ha meg i løpet - akkurat nå. Jeg sier ikke at det er lett, men jeg har lært noe i prosessen av at det ikke lønner seg å løpe foran Gud.
2 kommentarer:
Andrew Murray har skrevet en flott bok om å vente på Gud. At det kristne livet egentlig handler om dette..nemlig å vente på Gud. Det betyr ikke at vi er inaktive, men vi hviler/venter i det vi vet, og lar ventetiden preges av hengivelse og tilbedelse til Gud. Vi kan jo egnetlig ikke gjøre stort uansett..så Gud må komme med sin kraft. Hans kraft kommer til den som venter på Ham.
Gud svarer bønner. Gud gir oss gaver, men det er et stort men..vi vet aldri når det kommer. Gud har sin helt spesielle timing og sin måte å gjøre ting på.
Det eneste vi må gjøre er å leve i det lyset vi har i dag. Selv om det er vanskelig av og til å vente på Herren..må vi vente. Abraham ventet på Gud, men underveis gikk han for en liten periode lei, og det resulterte i Isamel.
I overført betydning betyr dette for oss at om vi går foran Gud ender vi opp med å føde egne gjerninger, og ikke Guds gjerninger.
Må vi be Herren hjelpe oss i å vente på ham med hengivelse, lengsel og glede.
MT
Paulus sa at den kroppslige øvelse er nyttig til lite (1.Tim.4,8) Men litt nytte kan den ha. Nevner et "sideinnkast" i bloggen.
For en god del år siden så jeg ut som en blubb. Mer lik levende reklame for McDonals, enn reklame for en fastende Guds tjener. - Vekten kom mere av kniv og gaffel, enn sykdom. Min elskede hustru var bekymret, og ba meg ta en legesjekk.
Og legen likte ikke det han så.
Overvektig, tungpustet, høgt blodtrykk og lite hyggelig kolestrolverdi. - Legen ba meg begynne å trimme, unngå fet mat og mindre matinntak.
Ve med fornuftig mosjon, disiplin, faste etc, klarte jeg over tid å få en mere normal kropp.
Men jeg fortsatt underveis. fortsatt tungpustet og kolestrolet er forsatt høgt.
Konklusjon: Pottemaker har hatt litt av jobb med meg på dreieskiva.
Det er ikke alltid leirklumpen har vært like medgjørlig.
Men takk og lov, den store pottemaker har ikke gitt opp leirklumpen.
Det er opp til osss å la oss forme i livets løp.
For Han som begynte en god i oss, Han skal ogå fullføre den, sier Paulus.(Fil.1,6).
All ære til den store Mester.
Legg inn en kommentar