Om å løpe slik at vi vinner seiersprisen

Et ord fra det første brevet apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Korint, har utfordret meg i flere måneder nå:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den." (1.Kor 9,24)

I går lyttet jeg til Zac Poonen - igjen. Han er en forkynner og bibellærer fra India, og en av grunnleggerne av Bangalore Christian Fellowhip Church. Menigheten ble grunnlagt i 1975. En mann med stor integritet.

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg på grunn av min norske og dermed vestlige bakgrunn blitt mest påvirket av forkynnere med vestlig bakgrunn. Derfor er det forfriskende - og utfordrende - å lytte til forkynnere med en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn. Det kan gi et annet perspektiv - og det kan være befriende og helt nødvendig. Hos noen av våre ikke-vestlige venner finnes det fremdeles en 'hellighets-tone' som sjelden finnes i vestlig forkynnelse. Er det noe vi har mistet?

Som Poonen er jeg opptatt av hvordan dette løpet ender, som Paulus skriver om: 'Løp da slik at dere kan vinne ... seiersprisen.'

I den talen jeg lyttet til i går hadde Poonen et viktig poeng:

Seiersprisen utdeles ikke ved begynnelsen av løpet. Den gis når løpet er fullført.

Hebreerbrevets forfatter skriver: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! LEGG MERKE TIL DEN UTGANG DERES LIVSFERD FIKK, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

Løpet er ikke fullført før det er fullført. Mye kan skje underveis. Derfor er det viktig at vi løper på en slik måte kan vi kan vinne seiersprisen. Det avgjørende er hvordan vi FULLFØRER.

Så kan det hende vi snubler underveis. Da er det viktig at vi ikke blir liggende, men reiser oss.

'Er det lettere å bekjenne synd for Gud eller mennesker,' spør Zac Poonen.

Hva ville du ha svart?

Poonen svarer: 'Hvis det er lettere å bekjenne synd for Gud enn det er for mennesker er det fordi du egentlig ikke har bekjent din synd for Gud."

Tenk litt på det utsagnet. Jeg tror mange av oss kvier oss for å bekjenne synd for mennesker. Kanskje tar vi litt for lett på det å bekjenne våre synder for Gud? Angrer vi - virkelig?

Hebreerbrevets forfatter ber oss legge merke til våre åndelige veilederes avslutning på livet. I dag er det dessverre mange som ikke avslutter godt. Avslutningen på deres liv er intet godt vitnesbyrd om deres tro. Det er derfor jeg er opptatt at jeg løper på en slik måte at ikke løpet ble løpt forgjeves og jeg vanærer Gud med min død. Måtte Herren forbarme seg over oss alle, og måtte vi alle våge å leve i lyset med våre liv.

La oss spørre oss selv: HVA er det eller kanskje rettere: HVEM er det som er viktigst i livet mitt? Er det noe jeg må slippe tak i? Noe jeg må bekjenne? Noe jeg må gjøre opp? Disse spørsmålene bør kanskje først og fremst rettes mot de av oss som forkynner Guds ord. Apostelen Paulus har noe å si oss i forlengelsen av det han sier om idrettsmannen. Finn frem Bibelen din og les versene 25-26.

Kyrie eleison! Kriste eleison! Kyrie eleison!

Troslivet er et langdistanseløp

Apostelen Paulus bruker et eksempel fra idrettsbanen når han skriver om det kristne troslivet:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den. Enhver som deltar i en idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en uforgjengelig krans, men vi en uforgjengelig." (1.Kor 9,24-25)

Fordi alt skal gå så hurtig i dag, er det lett å tenke seg at Paulus taler om en sprint. Men jeg tror vi heller skal se det kristne troslivet som et langdistanseløp.

Og planlegge deretter.

For - alt skjer ikke på èn gang i en kristens liv. Underveis i løpet avdekker Gud for oss mer og mer av sine planer, vi modnes til å se, høre og forstå. I stedet for å slite oss ut ved å sprinte, la oss planlegge som om vi skulle løpe et riktig langt løp. Dette handler ikke om latskap, men det handler om å forstå at selv om Gud har gitt oss alt i Kristus, trenger du og jeg tid på oss til å pakke ut gavene, og ta dem i bruk. Ofte tror jeg det er slik at vi leser om en trossannhet, for så å hoppe til neste og har egentlig ikke fått med seg hva den første handler om, og langt mindre sett den som en realitet i våre liv. Det er mulig det er bare jeg som har det slik.

Men Bibelen snakker nå en gang om både et barnestadium, et ungdomsstadium og en voksen tilværelse - også når det gjelder troen. Vi skal være som barn, men vi skal legge av det barnslige. Ja, for det er forskjell på å være barnlig og barnslig.

Det snakkes om fast føde.

For meg har det vært befriende å se mitt trosliv som et langdistanseløp.

Jeg er opptatt av å være der hvor Gud vil ha meg i løpet - akkurat nå. Jeg sier ikke at det er lett, men jeg har lært noe i prosessen av at det ikke lønner seg å løpe foran Gud.