En gudfryktig kvinne som setter Guds rike først

"En dyktig kone - hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt." (Ord 31,10) De ordene passer så godt på Annie Poonen (bildet), som fyller 76 år i dag på 1.juledag. 19. juni i år kunne hun og ektefellen Zac Poonen feire 50 års bryllupsdag. Fire sønner har de fått, og alle fire tjener Herren.

Zac Poonen er et navn kjent i vide kretser som en bibeltroende, og for meg er det en hederstittel. Pastor i Bangalore, India, og internasjonal forkynner med stor integritet. Men det hadde ikke vært noen Zac Poonen uten 'en dyktig', jeg vil si en gudfryktig kone, i dette tilfellet Annie.

Annie ble født 25. desember 1942 og er utdannet lege. 14 år gammel ble hun forgiftet av en tjener i sitt barndomshjem og holdt på å dø. Men Gud reddet hennes liv hun ga sitt liv til Kristus rett etterpå. 16 år gammel innviet Annie sitt liv til å tjene de fattige og reiste 1500 kilometer med tog for å komme til en avsidesliggende landsby i det sentrale India. for å lære hvordan hun kunne hjelpe spedalske i et sykehus for spedalske. 23 år gammel var hun ferdig utdannet lege fra det som den gangen var Indias fremste medisinske utdannelsesinstitusjoner, Christian Medical College i Vellore i Tamilnadu.

25 år gammel giftet hun seg med Zac Poonen, en Herrens tjener som ikke hadde noen inntekt eller formue. Han hadde gitt bort alt han eide til de fattige, og søkte Guds rike først. I hele sitt liv som  pastor har han ikke tatt imot lønn fra menigheten. Han vil leve i tro, og tjene de fattige.

Annie har helt siden de giftet seg opplevd det som sitt kall å støtte sin mann. Det fikk hun som et spesielt kall fra Herren. I 28 år var hun hjemmeværende, og tok seg av deres hjem, mann og barn. Først etter fire år fikk de sitt hjem. Frem til da hadde de ikke hatt penger til å leie en gang, og bodde i et hjørne av stua til hans far og mor. Mens Annie var hjemmeværende, reiste Zac som forkynner og etablerte menigheter i avsidesliggende landsbyer og flere byer.

54 år gammel, etter at barna har flyttet hjemmefra, begynner hun å reise sammen med sin mann. De har reist sammen i 22 år, både innenlands i byer og landsbyer i den sørlige delen av India, og utenlands. Hun har også gitt medisinsk hjelp til hundrevis av kvinner og barn, uten å ta seg betalt for det.

Annie og Zac Poonen har hele sitt liv satt Guds rike først, og levd i troskap mot Guds ords prinsipper for ekteskap, underordning, hjem og menighet.

Her kan du se en film fra Annie og Zac Poonens 50 års bryllupsfest. Anbefales. Her er det veldig mye å lære:

https://www.youtube.com/watch?v=a7fM5m36nAk

Om å løpe slik at vi vinner seiersprisen

Et ord fra det første brevet apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Korint, har utfordret meg i flere måneder nå:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den." (1.Kor 9,24)

I går lyttet jeg til Zac Poonen - igjen. Han er en forkynner og bibellærer fra India, og en av grunnleggerne av Bangalore Christian Fellowhip Church. Menigheten ble grunnlagt i 1975. En mann med stor integritet.

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg på grunn av min norske og dermed vestlige bakgrunn blitt mest påvirket av forkynnere med vestlig bakgrunn. Derfor er det forfriskende - og utfordrende - å lytte til forkynnere med en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn. Det kan gi et annet perspektiv - og det kan være befriende og helt nødvendig. Hos noen av våre ikke-vestlige venner finnes det fremdeles en 'hellighets-tone' som sjelden finnes i vestlig forkynnelse. Er det noe vi har mistet?

Som Poonen er jeg opptatt av hvordan dette løpet ender, som Paulus skriver om: 'Løp da slik at dere kan vinne ... seiersprisen.'

I den talen jeg lyttet til i går hadde Poonen et viktig poeng:

Seiersprisen utdeles ikke ved begynnelsen av løpet. Den gis når løpet er fullført.

Hebreerbrevets forfatter skriver: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! LEGG MERKE TIL DEN UTGANG DERES LIVSFERD FIKK, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

Løpet er ikke fullført før det er fullført. Mye kan skje underveis. Derfor er det viktig at vi løper på en slik måte kan vi kan vinne seiersprisen. Det avgjørende er hvordan vi FULLFØRER.

Så kan det hende vi snubler underveis. Da er det viktig at vi ikke blir liggende, men reiser oss.

'Er det lettere å bekjenne synd for Gud eller mennesker,' spør Zac Poonen.

Hva ville du ha svart?

Poonen svarer: 'Hvis det er lettere å bekjenne synd for Gud enn det er for mennesker er det fordi du egentlig ikke har bekjent din synd for Gud."

Tenk litt på det utsagnet. Jeg tror mange av oss kvier oss for å bekjenne synd for mennesker. Kanskje tar vi litt for lett på det å bekjenne våre synder for Gud? Angrer vi - virkelig?

Hebreerbrevets forfatter ber oss legge merke til våre åndelige veilederes avslutning på livet. I dag er det dessverre mange som ikke avslutter godt. Avslutningen på deres liv er intet godt vitnesbyrd om deres tro. Det er derfor jeg er opptatt at jeg løper på en slik måte at ikke løpet ble løpt forgjeves og jeg vanærer Gud med min død. Måtte Herren forbarme seg over oss alle, og måtte vi alle våge å leve i lyset med våre liv.

La oss spørre oss selv: HVA er det eller kanskje rettere: HVEM er det som er viktigst i livet mitt? Er det noe jeg må slippe tak i? Noe jeg må bekjenne? Noe jeg må gjøre opp? Disse spørsmålene bør kanskje først og fremst rettes mot de av oss som forkynner Guds ord. Apostelen Paulus har noe å si oss i forlengelsen av det han sier om idrettsmannen. Finn frem Bibelen din og les versene 25-26.

Kyrie eleison! Kriste eleison! Kyrie eleison!

Zac Poonen - en viktig bidragsyter til mitt åndelige liv

Jeg ble kjent med den indiske forkynneren og pastoren, Zac Poonen, gjennom grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, George Verwer. For mange år siden tilbringe jeg en dag sammen med Verwer i Tyskland, og benyttet anledningen til å få noen gode åndelige råd med meg på veien som kristen. Det ble en minnerik dag, på så mange måter. Ikke minst lærte jeg mye om bønn og et disiplinert bønne- og andaktsliv. Mer om det senere.  

En av de tingene Verwer anbefalte meg var å lese en bok av Zac Poonen, med tittelen: Beauty for Ashes.

Den bokens innhold har preget meg siden, og jeg har fulgt denne forkynneren senere, ikke minst gjennom hans gedigne bibelundervisning som han gir i menigheten han er pastor for: Christian Fellowship Church i Bangalore. Mye av denne undervisningen ligger ute på nett.

Her er en presentasjon av menigheten i Bangalore, som jeg har oversatt til norsk:

Menigheten av troende som møtes i Christian Fellowship Centre (CFC) bestod av noen få familier som møtte hverandre til gudstjenester i august 1975. Ledet av Zac Poonen og Ian Robson (bildet), bestemte de seg først for å være disipler selv av Herren Jesus Kristus, og så gjøre disipler i lydighet mot Herrens befaling i Matt 28,18-20. De la vekt på den nye fødsel, det indre livets hellighet, gjensidig kjærlighet, moralsk renhet, økonomisk integritet og dele Guds sannhet med andre - i det de forankret alle aspekter med livet i Guds ord alene.

Det hele startet som en husmenighet og har nå vokst stødig i forståelsen og erfaringen av Den nye paktens liv i Ånden. Helt fra begynnelsen av, og gjennom fire tiårs vekst har det samme særtrekkene blitt denne menighetens DNA. Vi følte raskt en byrde for å dele disse vidunderlige sannhetene som hadde forandret våre liv med andre, og startet med å utgi en månedlig avis og en lydbånd-tjeneste om det overvinnende livet, og med konferanser for likesinnede disipler. I 1981 flyttet vi inn i en møtehall som var reist i 40 Dacosta Square i Bangalore (bildet). Årene 1982-1989 markerte begynnelsen på arbeidet med å plante menigheter i andre byer og stater i India.

Årene 1989-1995 var en veldig produktiv periode for Zac Poonen når det gjelder hans tjeneste med å skrive bøker, og i de kommende årene publiserte han mer enn 20 bøker. I 1997 hadde lydbånd-tjenesten nådd ut til mange land. I 1999 - når Poonen var 60 år gammel - sluttet han som eldste for CFC i Bangalore, for å bruke sin tid som omreisende forkynner. Vår utadrettede virksomhet startet i 2003 og i denne perioden har vi også plantet menigheter på andre kontinenter. I 2014, hadde menigheten i Bangalore, iløpet av disse 40 årene, vokst ut av vårt gamle møtested, og flyttet over i vår nåværende bygning, i Paradise Enclave, Bellahalli, Bangalore.

Christian Fellowship Church har alltid søkt å følge Det nye testamentes lære med respekt hva lederskap angår for en lokal menighet (Tit 1,5 og Apg 14,23). Ordet 'eldste' er et flertallsord og viser nødvendigheten av flere eldste i en lokal menighet for å opprettholde balansen i lederskapet. I Bangalore består vårt lederskap av fire eldste: Ian Robson, Newton, Charles Banna og Vetteriselvan (bildet). Hva angår den bibelske læren, forventes det av hvert medlem av menigheten at de underordner seg den autoriteten disse eldste har i alle ting som angår den lokale menigheten (Hebr 13,17 og 1.Tess 5,12-13)."

Eldsterådet i Christian Fellowship Church, Bangalore. Fra venstre: Ian Robson, Newton, Charles Banna og Vettriselvian.

Behovet for gudsfrykt, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Zac Poonen om behovet for gudsfrykt:

'Når Adam og Eva krenket Guds hellighet, ble de drevet ut av Eden. Gud satte kjeruber med et flammende sverd foran Livets tre for å verne det. Dette Livets tre representerer det evige liv (den guddommelige natur) som Jesus kom for å gi oss. Sverdet er et bilde på korset som må drepe vårt selvliv, før vi kan få del i guddommelig natur. Ja, det er sant at sverdet først rammet Jesus. Men vi ble korsfestet sammen med Ham: '...jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20) Og 'De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med med dets lidenskaper og begjær'. (Gal 5,24)

Lik kjerubene må menighetens eldste også svinge sverdet og proklamere at den eneste veien til guddommelig liv er gjennom kjødets død. Veien tilbake til fellesskap med Gud er via det sverdet. Det er fordi dette sverdet ikke svinges at, flesteparten av dagens menigheter er fulle av kompromisser og har opphørt å være uttrykk for Kristi kropp.

I 4.Mos 25,1 leser vi om en tid da folket begynte 'å drive hor med moabittiske kvinner'. En av israelittene førte til og med en av de moabittiske kvinnene inn i sitt telt (v.6). Men det var en prest som reddet Israel fra å bli ødelagt som nasjon denne dagen - Pinhas. Han var så nidkjær for Herrens ære, at han øyeblikkelig grep et spyd, og drepte både mannen og kvinnen inne i teltet (v.7-8). Da stanset Gud pesten (v.9). Men allerede da var 24.000 mennesker døde. Pesten spredte seg så raskt at hadde det ikke vært for den ene 'kjeruben som svingte sverdet' den dagen, ta hadde pesten tatt livet av hele Israels leir.

Ser du hvor verdifullt det er å ha 'en kjerub med et sverd' i hver menighet? 

Pesten sprer seg raskt i dagens kirke, fordi det er ikke mange nok 'Pinhas'er' som vet hvordan de skal svinge sverdet. Alt for mange eldstebrødre og forkynnere vil være til behag for mennesker som konstant oppfordrer oss til å 'elske midjanittene'. Djevelen vil gi oss hundrevis av argumenter for hvorfor vi ikke skal bruke sverdet i menigheten. Han vil til og med sitere Bibelen til støtte for sine argumenter - slik han gjorde det overfor Jesus. 

Hva oppnådde Pinhas personlig ved å svinge sverdet? Ingenting. Sagt på en annen måte - han hadde mye å miste - spesielt hans gode rykte om å være snill og mild! Han utsatte seg også for mye baksnakking og sinne fra slektninger og venner av mannen han drepte. Men det var Guds ære og herlighet som motiverte Pinhas. Og Gud satte sitt godkjenningsstempel på tjenesten til Pinhas, ved å si: 'Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min harme bort fra israelittene fordi han viste brennende iver for meg blant dem'. (v.11)

Når alt kommer til alt er det Guds godkjenningsstempel det eneste som teller. Herren sa mer til Pinhas denne dagen: 'Jeg slutter min fredspakt med ham. Med ham og etterkommerne hans skal det inngås en pakt om prestetjeneste for all framtid, fordi han viste brennende iver for sin Gud og gjorde soning for israelittene'. (v.12-13)

I mange menigheter er det ingen fred i dag fordi man har søkt fred på menneskelig vis - uten å bruke Guds sverd. Resultatet er strid og uenighet. Kristi fred er kjøpt med et sverd  (som dreper selv-livet) - både i hjemmene og i menigheten.

De som er i menighetens lederskap må brenne med en nidkjær lidenskap for Guds navns ære, hvis de skal bevare menighetens renhet. De må glemme å få et rykte på seg av å være snill og mild, og konsentrere seg ene og alene om Guds ære. 

Det var denne lidenskapen for Guds ære som gjorde at Jesus drev pengevekslerne ut av Guds tempel: 'Brennende iver for Guds hus skal fortære meg'. (Joh 2,17) Dette er den viktigste delen av det å være Kristus-lik. Men hvem er interessert i å bli Kristus-lik når det vil gjøre deg upopulær og misforstått.

Behovet for gudsfrykt, del 1

Her er en ny artikkel av Zac Poonen. Denne gangen skriver han om 'Gudsfrykt'. Dette er et budskap vi alle trenger å høre - igjen og igjen. Her i min oversettelse:

'Det nye testamente bruker et bilde på menigheten, som et hus som Gud bygger. I Ord 24,3 leser vi at det huset kan bare bygges med visdom:

'Med visdom blir huset bygd, og med innsikt blir det reist'.

En disippel blir ikke vis bare ved å studere Skriften. Det øker bare hans kunnskap. Det er Herrens frykt som er begynnelsen til visdommen: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10 Norsk Bibel) Å frykte Herren er det kristne livets ABC. Jak 3,17 sier: 'Men visdommen ovenfra er først og fremst ren...' Derfor må alle som vil bygge menighet først lære hva Herrens frykt innebærer. De må være i stand til å si: 'Jeg vil lære dere frykt for Herren'. (Salme 34,12)

Vi kan legge vekt på læremessig korrekthet, følelsesmessige opplevelser, lovsang og tilbedelse, evangelisering eller hva det måtte være. Men hvis fundamentet som er Herrens frykt er fraværende, så vil alt det vi har bygget opp kollapse en dag.

Menigheten kan ikke bygges på programmer, aktiviteter, penger, menneskelige strategier eller ved noe prinsipp hentet fra forretningsverdenen. Kristent arbeid som er drevet på bakgrunn av slike prinsipper kan være så imponerende de bare vil i menneskers øyne, men når Gud tester det ved sin ild, så vil man se at det hele bare er tre, halm og strå (1.Kor 3,11-15):
'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelsteiner, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan det enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild'.

Selve kjennetegnet på Guds hus er selvransakelse - en selverkjennelse som er et resultat av å leve foran Guds ansikt. Jesaja, Job og Johannes så at de ingenting var og de så sin synd når de så Gud.  

'For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus'. (1.Pet 4,17)

'Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, HERREN over hærskarene'. (Jes 6,5)

'Før hadde jeg bare hørt ryktet om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske'. (Job 42,5-6)

'Da jeg så ham, falt jeg som død ned ved føttene hans'. (Åp 1,17)

(fortsettes)

Lev og tjen på en Kristuslik måte

Zac Poonen er en forkynner jeg gjerne lytter til. Han er pastor for Christian Fellowship Church i Bangalore i India, men også viden kjent som forkynner og bibellærer i en rekke land, blant annet Norge.

I går sendte han ut følgende 'ord for uka' - her i min oversettelse:

Når Paulus kalte sammen med eldste i Efesos for å ta farvel med dem, legg merke til hva han fortalte dem i Apg 20,17-35. Han minnet dem om at han hadde vært sammen med dem i tre år (vers 31) og at han hadde forkynt for dem natt og dag. Tre år er mer enn 1000 dager. Så hvis Paulus faktisk preket to ganger om dagen, som det kan tyde på, så må han ha preket over 2000 prekener her.

Efesos var et sted hvor det hadde vært en stor vekkelse og hvor de som hadde bestemt seg for å følge Jesus hadde brent deres gamle bøker om svartekunst og magi til en verdi av over 50.000 sølvpenger (tilsvarende 200.000 dagslønner eller 600-800 årsverk). Dette er også stedet hvor man tok tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hadde hatt på seg for å helbrede de syke og sette demonbesatte fri. Gud gjorde noen forunderlige mirakler gjennom Paulus i Efesos og det i et omfang de ikke tidligere hadde sett. (Se Apg 19,11-12 og v.19). Nå mot slutten av alt dette, hva var det Paulus minnet de eldste om? Minnet han dem om sine prekener eller miraklene? Nei.

Paulus ber dem om å huske dem ydmyke måten han hadde levd blant dem på, fra den første dagen de hadde sett ham (Apg 19,19). Om de hadde glemt hans prekener, hadde de ikke glemt hvordan han levde blant dem. Hans liv hadde gjort varig inntrykk på dem. De kunne ikke glemme hans medfølelse og hans enkelhet. De husket hvordan han hadde arbeidet med sine egne hender som teltmaker for å understøtte seg selv og sine medarbeidere - slik at han ikke skulle være en byrde for dem og også fordi han ville være et eksempel for andre kristne arbeidere (Apg 19,34-35) De glemte ikke at i løpet av disse tre årene, ba ikke Paulus om penger, gaver, selv ikke en gang nye klær, fra noen av dem (v.33).

Paulus minnet dem om at han hadde forkynt HELE Guds plan og vilje uten noen form for kompromiss (Apg 20,27). Han hadde ikke forsøkt å gjøre mennesker til lags, eller søkt popularitet for seg selv. Han hadde forkynt omvendelse og alle andre upopulære emner, hvis det var nyttig for hans tilhørere, selv om noen av dem kunne bli støtt (Apg 20,20-21). Det var dette Paulus snakket med dem om.

Hvis du er pastor for en menighet i tre år slik Paulus var i Efesos, og så reiser videre, hva vil flokken din huske deg for? Vil du huske deg som en som holdt imponerende prekener eller som en ydmyk Guds mann som ved ditt liv, viste dem hvordan Jesus er? Vil de tenke på deg som en som dro dem nærmere Gud og utfordret dem til å bli mer Kristuslike eller en som lærte dem hvordan de skulle dele ut traktater? Hva som helst din gave eller ditt kall er, må det flyte fra en indre kilde gjennom et Kristuslikt liv.

Den som har helbredelsens nådegave må bruke den slik Jesus brukte den. Jesus var en ydmyk mann som levde et enkelt liv, Han blandet seg med alle slags folk, hadde stor medfølelse med de syke, og tok ikke penger fra noen, verken før eller etter helbredelsen. Han helbredet mennesker aldeles gratis. Men jeg har aldri møtt noen slik 'helbreder' hele mitt liv. Hvis du kommer over en slik en, vær så snill og la meg få vite det, for jeg ville elske å møte et slikt menneske. Ennå har jeg ikke møtt noen slik. Istedet har jeg møtt predikanter som elsker penger som innbiller seg at de har helbredelsens nådegave og som bløffer folk med psykologiske triks! Det tristeste av alt er at uforstandige, unge menn følger disse forførerne og begynner å søke etter en slik tjeneste selv. Og dermed er den neste generasjonen også ført på villspor. Dette gjør meg så trist.

Hvis vi er kalt til en apostolisk tjeneste, eller en profetisk tjeneste, eller en evangelisttjeneste, eller en hyrdetjeneste, eller en lærertjeneste, uansett hva slags tjeneste det er snakk om, så må den utøves på en Kristuslik måte. Kristi ånd må motivere oss i alle våre kall.

Hvis du føler at du er kalt til å være pastor for en menighet, gjør det da slik Jesus ville ha gjort det. Og må det varige inntrykket du etterlater deg forme flokken din slik det vil gjøre fra et menneske som gløder på grunn av Jesu herlighet.

Billedtekst: Zac Poonen sammen med kona Annie. Zac Poonen har skrevet mer enn 25 bøker om et djupere liv med Gud, og har grunnlagt mer enn 50 menigheter i India og i andre land.

Den virkelige Jesus maser ikke om penger

Den internasjonalt anerkjente bibellæreren, Zac Poonen, her sammen med kona, Annie, sendte ut en artikkel i går som jeg synes var veldig interessant.

Han skriver om behovet for å lære oss til å skille ånder.

Zac Poonen målbærer flere vesentlige poenger i denne sammenhengen, men jeg bet meg spesielt merke i hvordan Poonen beskriver den virkelige Jesus:

1) Den virkelige Jesus ville aldri ha oppsøt verdslige herskere for å få sponsormidler eller noen anbefalinger fra uomvendte religiøse ledere for å få dem til å støtte tjenesten Hans. Han ville ikke ha smigret noen av dem. Når en religiøs leder kom til Jesus en gang, fortalte Han at han trengte å bli født på ny. (Joh 3,1-10). Jesus kalte konge Herodes 'en rev' (Luk 13,31-32), og selv nektet Han å snakke med ham når de møttes (Luk 23,8-9).

2. Den virkelige Jesus ville aldri be om penger fra noen - ikke en gang til tjenesten Hans. Han gjorde sine behov kjent for sin Far alene. Faderen ville da bevege mennesker, ja, til og med en fisk ved et tilfelle, for å sørge for Jesu behov (Luk 8,1-3 og Matt 17,27.

3. Den virkelige Jesus ville aldri selge sine forbønner til noen som helst pris. Magikeren Simon tilbød en gang Peter penger for Peters bønner, men Peter irettesatte ham for en slik ondskap som å forestille seg at en guddommelig gave kan kjøpes for penger. (Apg 8,18-23) Simon angret umiddelbart.

Men Hans uomvendte etterfølgere har vært mange gjennom århundrene. Den romersk-katolske kirkes paver (som utgjør seg for å være Peters etterfølgere, den Peter som refset trollmannen Simon, har alltid solgt sine forbønner for penger. Lik Peter stod Martin Luther imot denne ondskapen i sin tid. Men noen av Luthers etterfølgere (dagens protestanter), har igjen begynt å selge sine bønner og sine 'profetier' for penger - og dessverre, mange er som Simon som er villig til å betale for dem.

Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene

Jeg leste noe av den indiske bibellæreren Zac Poonen i dag, her sammen med kona Annie, som både velsignet meg og utfordret meg. Poonen tar for seg noe som har opptatt meg lenge, nemlig det Bibelen kaller for 'gudsfrykt'. Zac Poonen skriver:

'Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene'.

Stans litt opp og tenk over innholdet i den setningen, før du leser videre. Jeg har oversatt denne lille, men svært så betydningsfulle artikkelen av Zac Poonen fra Herald of His Coming, et vekkelsesblad jeg har abonnert på i mange år:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom' (Ord 9,10 Norsk Bibel)

Dette er første leksjonen i visdommens skole: 'Å frykte Herren er å hate det onde'. (Ord 8,13) Dette fordi Gud selv hater ondskap. Når vi har hørt Guds kall til å være hellige fordi Han er hellig, og vi gripes av det kallet, skal vi hate synd.


Mange troende synes det er ganske lett å overkomme enkelte synder (slike som sinne, begjær etc), i nærvær av andre fordi de er redd for sitt rykte. Men når de er alene synder de ganske ofte på disse områdene. De verdsetter menneskenes meninger høyere enn Guds. Slike kristne trenger å sørge og gråte fordi de tilber skapningen (mennesker) mer enn Skaperen: 'De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.' (Rom 1,25) De trenger å rope ut til Gud med hele sitt hjerte om at Gud må lære dem om Hans frykt.


Løftet hander om at om du løfter din stemme og søker Herrens frykt som om du søker en skjult skatt, så vil Gud lære deg gudsfrykt: 'om du kaller på innsikt og roper høyt etter forstand, om du søker etter den som etter sølv, leter som etter en skatt, da skal du lære å frykte Herren finne ut hva det er å kjenne Gud'. (Ord 2,3-5) Herren vil bare bli funnet blant de som søker Ham av hele sitt hjerte: 'Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte'. (Jer 29,13) De som sørger for deres misgjerninger vil bli trøstet, styrket og hjulpet, av Trøsteren: Salige er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt, alene. En årsak til at Herren har gitt hver og en av oss et privat område (vårt tankeliv) er at Han på den måten kan teste oss og se om vi frykter Ham, eller ikke. Hvis vi er opptatt av vårt ytre og vårt rykte overfor mennesker, så skal vi være bekymringsløse overfor synd i vårt tankeliv. For Gud gjør et skille mellom de som ønsker en total seier og de som bare ønsker en utvendig seier over synd. Hvis vi sørger over synden i vårt tankeliv like mye som vi sørger over vår synlige synd vil vi tre inn i seieren ganske raskt.