Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 10

Det siste verset vi tar for oss i Salme 46 er av stor og viktig, ja jeg vil si avgjørende betydning i vår vandring med Herren. Korahs barn har lært noe viktig, som vi i 2009 burde legge oss på sinne:

"Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!" (v.11)

Andre oversetter det med "stans".

Mer enn noensinne trenger vi disse oppholdene, disse pausene, slik at vi får fokus på Herren. Alt går jo i en slik hurtigtogsfart, at vi ikke får med oss det viktigste: relasjonen til Ham. Derfor trenger vi at noen roper til oss: Stans! Hold opp! Noen ganger lytter vi til den stemmen. Andre ganger hører vi rett og slett ikke, og da må Herren selv stanse oss. Av og til må Han bruke harde virkemidler for å få oss til å stanse opp. Først da forstår vi at vi trenger å lære oss til å vente på Herren, lytte til Ham.

Jeg vil gjerne slippe å lære dette på den harde måten, og ber Gud gi meg ører å høre med.

Men jeg vet om tider i mitt liv, da Gud har stanset meg i min travelhet på den harde måten. Det har brakt sønderknuselse i mitt liv. Jeg har forstått at det viktigste er ikke hva jeg gjør for Ham, men hva jeg er for Ham.

Jeg har også funnet ut at jeg slettest ikke er uunnværelig.

Livet går videre uten meg, arbeidet mitt også.

Men jeg kan stå i fare for det mest verdifulle av alt: relasjonen til Herren.

For det aller, aller viktigste er nemlig å lære Herren å kjenne.

Når det gjelder Ham er det stadig noe nytt å lære, og det jeg har lært trenger å fordjupes.

Det var ikke uten grunn at apostelen Paulus ba for forsamlingen i Efesos: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Å kjenne er noe mer enn intelektuell kunnskap. Dette handler vel så mye, om ikke mer, om å gjøre seg erfaringer med Herlighetens Far.

Det gjør vi ikke i det tempoet som de fleste mennesker lever med, i dag. Er det Herren som sier til deg i dag: Slå ned på farten? Jammen, tror jeg det er det Han sier.