I natt drømte jeg om Einar Lundby

I natt drømte jeg om Einar Lundby (bildet), 1884-1978, lege i Brumunddal, kjent forkynner og sjelesørger. I drømmen snakket Lundby til meg og minnet meg på ordene til apostelen Johannes: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7) 

Nå er det lenge siden jeg har lest eller lyttet til doktor Einar Lundbys undervisning, men dette var et av hans favorittskriftsteder. Så dette kom uventet. I drømmen så Lundby på meg med sine milde, gode øyne og sa: "Lev i lyset, Bjørn Olav! Og Jesu blod skal rense deg fra dine synder!" 

Over en lengre periode nå har Herren talt til meg om 'Kristi dyrebare blod'. Ingen kan måle verdien av Kristi blod. Det er uvurderlig! Det er en kraft i Kristi blod, ikke bare hva syndernes forlatelse angår, men også når det gjelder beskyttelse. 

Rundt en alterring

Dette stedet betyr mye for meg. Veldig mye. Rundt denne alterringen i den vakre Gjøvik kirke har jeg knelt mange ganger. I bønn. I syndsbekjennelse. I forbindelse med nattverdfeiringen. I stillhet. Det har vært hellige øyeblikk.

En mandagskveld en gang høsten 1972 var det her, knelende sammen med andre ungdommer, ble jeg døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger for første gang. Stillferdig, uten noe som helst påvirkning eller press fra noen. Den Hellige Ånd kom over meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Av og til tenker jeg på hvorfor det skjedde akkurat her? Det jeg har kommet frem til er at i det øyeblikket skapte Herren en djup lengsel hos meg etter kristen enhet. Det var som om Herren viste at Han er mye større og favner bredere, enn våre kirkesamfunnsgrenser og at Han øser ut sin Ånd akkurat der Han vil! Han gjør ikke forskjell på folk. Den karismatiske bevegelsen viste til fulle at Herren gjestet de historiske kirkesamfunnene og øste ut sin Hellige Ånd i rikt mål - og gjør det fremdeles.

En venn fra ungdomstiden, Ole Jacob Nyhus, eller Jacken blant venner, er sogneprest i denne kirken nå. Han vokste opp under Jesusvekkelsen og er et barn av den. Den gangen var Gjøvik kirke stuvende full. Ikke bare var hver eneste sitteplass full, både i kirkesalen og på galleriet, men folk satt i midtgangen og rundt alteret, for å delta på Gospel Nights. Jeg var selv en av dem. Her har jeg hørt Broder Andreas tale for første gang, biskop Alex Johnson og Einar Lundby, bare for å nevne noen. En av Lundbys prekener husker jeg fremdeles store deler av.

Min bønn er at Herren må gjøre det igjen! Skape en ny Gudslengsel og fylle Gjøvik kirke på nytt!

I år hadde jeg gleden, sammen med mange andre, av å dele noen kveldstanker i en kort kveldsgudstjeneste i Gjøvik kirke, som fant sted hver dag under fastetiden. Det var veldig flott, og jeg kjente på stor takknemlighet for å få gi noe tilbake til denne kirken og samtidig få dele fellesskap med venner i Den norske kirke. Mens jeg satt i stillheten i denne kirken var jeg titt og ofte tilbake i tankene til de gangene jeg knelte ved alterringen og en djup glede fylte hjertet mitt.

Billedtekst: Alterringen i Gjøvik kirke. Foto: Kirken.no

Viljens betydning i helliggjørelsen

Jeg har hentet frem igjen en bok som ble publisert i 1875, og som er blitt solgt i tusenvis av eksemplarer verden over. Her hjemme ble den - når den norske oversettelsen forelå så sent som i 1978 - anbefalt av Einar Lundby, legen fra Brumunddal som ble hele Norges sjelesørger.

Det dreier seg om boken 'Et lykkelig liv', skrevet av Hannah P. Smith (bildet). Søster Hannah, som hun ble kalt, ble en av de mest kjente skikkelsene i den såkalte hellighetsvekkelsen på 1800-tallet.

Årsaken til at jeg hentet den frem igjen er at jeg ble minnet om noe min åndelige veileder, en pinsevenn som døde mange og nitti år gammel, sa til meg så ofte: 'Det kommer an på viljen, Bjørn Olav'.

Han poengterte dette særlig når noen snakket om at 'alt er bare av nåde', og henfalt til et liv som ikke endret seg i det hele tatt. Et kapitel i denne boken har den karakteristiske tittelen: 'Guds del av helliggjørelsesverket, og menneskets del'. Og Hannah Pearsall Smith har også med et eget kapitel om viljens betydning.

- Du må ville! Sa Ole Petter Bekkelund til meg.

Hannah P Smith siterer Francois Fenelon (1651-1715), som har sagt: 'Sann religion har sitt sete utelukkende i viljen'. 'Viljen,' skriver Hannah P. Smith, 'er nemlig den avgjørende makten i menneskelivet, kongen som alt må bøye seg for. Når den treffer det riktige valget, så blir alt godt med mennesket, det er ikke følelsene som er det avgjørende'.

Men dagens kristne styres veldig ofte av følelsene: så lenge det kjennes godt, er det rett. Det er nåtidens teologi. Men det stemmer ikke med Det nye testamente. Selv kjærlighet kan bli feil, om man ikke er villig til å følge Guds ords ordninger.

- Er viljen din lagt i Guds hender, er den overgitt til Gud, har viljen din bestemt seg til å tro, spør Hannah P. Smith. For vårt kall består nemlig i å overgi oss til Gud. Vi skal fremstille oss selv som et levende offer for Ham, vi er kalt til å vandre i lyset, og la selvlivet vårt død.

Gud virker i oss
Hannah Pearsall Smith henviser til Fil 2,13: 'For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for Hans gode vilje'. Når det er Gud som gjør dette, sier hun, 'så må vi gi våre hjerter hen til ham for at denne viljen skal bli utført. Vi må gjøre det uansett hva det kommer til å koste, og svare et avgjort 'jeg vil' til alle hans 'du skal'! For Gud kan bare få utført sin vilje med oss når vi samtykker i det og vil det samme som Ham'.

Dette er radikal undervisning, som er sjelden vare i dag.

Må de alle være ett

I forordet til den regel, som bror Roger av Taize skrev til de som skal opptas som medlemmer av den økumeniske kommuniteten i Taize, heter det:

"Vær lidenskapelig opptatt av enheten i Kristi kropp". (Brother Roger of Taize: Parable of Community, Mowbray 1984, side 13)

Gjennom årenes løp har jeg møtt så mange av Guds barn i ulike sammenhenger, og som har stått i helt andre tradisjoner enn min egen. Det har vært veldig berikende. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære. Møte med andre kirkelige tradisjoner enn min egen, har også gjort meg mer ydmyk i forhold til min egen, og jeg har forstått at Kristi kropp er noe mye mer enn ens egen lille sammenheng.

I går hadde jeg besøk av engler! Åtte stykker. Det var ungdommer fra Veien bibelskole i Bergen. Disse elevene kommer fra ulik kirkebakgrunn. De var her i Gjøvik for å ha en praksisuke i blant annet gateevangelisering. Gårdagen satte de av for å hjelpe meg til å gjøre vårt bønne- og retreatsted klar for vinteren. De gjorde en kjempeinnsats. De kom selv og tilbød seg å hjelpe, og for meg var det et bønnesvar. På grunn av mitt hjerteproblem kan jeg ikke løfte noe, og jeg blir fort veldig sliten, så jeg bekymret meg litt for hvordan stedet skulle klargjøres for vinteren. Og så tar disse åtte ungdommene på seg oppgaven. Fantastisk!

Men jeg ble også grepet av dette at vi kunne arbeide sammen - fra ulike menigheter. Det er slett ingen selvfølge.

Jeg har ofte tenkt på Dr. Einar Lundby's siste preken i Gjøvik kirke, holdt noen få år før han døde. Han preket over Joh 10, om Den gode gjeteren. Da han kom til vers 16 stanset han opp, så ut over hele forsamlingen og sa:

"Når skal det bli en hjord, og en hyrde?"

Vi som var til stede merket oss sorgen i stemmen til Lundby, sorgen over Kristi oppsplittede kropp.

Gunnel Vallquist, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien og katolikk, kaller kristen enhet "troens viktigste krav". Det ligger noe i det - ganske mye, faktisk.

Men enheten mellom oss begynner ikke i bokstav, men i ånd. Det er her det har strandet for mange gjennom årenes løp. Vi har forsøkt å bli enige læremessig først, og har funnet ut at så ikke går - og blitt skuffet, og frustrert.

Fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen i nyere tid, Matta al-Miskin (Matteus den fattige) har sagt det slik:

"Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet".

Jeg har tenkt mye på Jesu bønn i Joh 17 i det siste:

"Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (v.20-21)

Tro når den bønnen blir oppfylt? Jeg vil be den sammen med Den oppstandne og himmelfarne Allherskeren og dele Hans lengsel og smerte.

Ikonet viser abbed Mena og Kristus. Mena av Aleksandria ble martyr mot slutten av det tredje århundre.

Selvlivets død

En god venn av meg, en forstander i pinsebevegelsen, minnet meg på noe den legendariske evangelisten, Smith Wigglesworth (bildet) har sagt. Wigglesworth hadde overhørt en mann som bad til Gud på følgende måte: "Fyll meg, fyll meg, fyll meg!" Da mannen var ferdig med sin inderlige bønn, sa Wigglesworth på sin karakteristiske måte: "Jeg synes synd på den mannen. Han skulle heller ha bedt: Tøm meg, tøm meg, tøm meg!" Wigglesworth hadde nemlig forstått noe som det nesten aldri forkynnes noe om idag, og det er hvor nødvendig det er at selvet vårt dør. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 2,20: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv som jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og tav seg selv for meg." Tidens tale handler om selvrealisering. Hvordan kan Gud møte mine behov? Hvordan kan jeg bli velsignet? Hva får jeg ut av dette? Hvordan skal mine planer virkeliggjøres? Den kloke sjelesørgeren og legen, Einar Lundby, en mann som virkelig levde med Gud, sa det slik: Alt du kan sette selv foran er av det onde og den onde selv! Jeg tror han hadde rett i det. Apostelen Paulus sier det slik i Rom 6,6-13: "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, sp vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han en gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud." Når vi omgås Gud blir det mer og mer Ham, enn Meg.