Kjærlighet til alt Guds folk

 Mens jeg fortsetter med å forberede nye tekster til serien om Bergprekenen, har jeg fortsatt å dvele litt lenger ved det lille personlige brevet apostelen Paulus skrev til den som han omtaler som sin "kjære venn og medarbeider Filemon" (v 1). 

Det er en setning som jeg går rundt og tenker på "...for jeg hører om kjærligheten du har til alle de hellige..." (v.6).

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den gryende karismatiske bevegelsen på 1970-1980 tallet. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for. Sarons dal (bildet) reklamerte for sommerstevnet sitt med at det var "For alt Guds folk", og var det noe både Jesusvekkelsen og den karismatiske bevegelsen lærte meg, så var det at Gud har sitt folk alle steder. Og jeg lærte meg til å sette pris på dem, enten de hadde merkelappen protestant, katolikk eller ortodoks. Jeg fant tidlig ut at jeg hadde så mye å lære, at vi har mye til felles. Ikke minst troen på Jesus.

Så har jeg vært så heldig - og velsignet - med å få gode venner blant protestanter, katolikker, ortodokse og blant kopterne. det har beriket meg, og utvidet perspektivet mitt. Jeg har også vært så heldig å få tale i mange av deres kirker og forsamlingshus.

Det betyr ikke nødvendigvis at vi ser likt på alt. det gjør vi ikke, men er man trygg i sin egen tro og overbevisning behøver man ikke å frykte en bror eller søster i et annet kirkesamfunn enn sitt eget.

Derfor kan jeg si med Filemon at jeg elsker alt Guds folk. Vi har Jesus til felles, og det holder. Vi ser kanskje annerledes på dåp og nattverd, eskatologi og eklesiologi, men de er mine søsken.

Det som knyttet Filemon og menigheten som kom sammen i huset han eide, (v.1), sammen var kjærligheten. Vi har alle noe å dele fra våre egne sammenhenger som man kan berike den andre med. Gjør det med respekt og kjærlighet.

Rundt en alterring

Dette stedet betyr mye for meg. Veldig mye. Rundt denne alterringen i den vakre Gjøvik kirke har jeg knelt mange ganger. I bønn. I syndsbekjennelse. I forbindelse med nattverdfeiringen. I stillhet. Det har vært hellige øyeblikk.

En mandagskveld en gang høsten 1972 var det her, knelende sammen med andre ungdommer, ble jeg døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger for første gang. Stillferdig, uten noe som helst påvirkning eller press fra noen. Den Hellige Ånd kom over meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Av og til tenker jeg på hvorfor det skjedde akkurat her? Det jeg har kommet frem til er at i det øyeblikket skapte Herren en djup lengsel hos meg etter kristen enhet. Det var som om Herren viste at Han er mye større og favner bredere, enn våre kirkesamfunnsgrenser og at Han øser ut sin Ånd akkurat der Han vil! Han gjør ikke forskjell på folk. Den karismatiske bevegelsen viste til fulle at Herren gjestet de historiske kirkesamfunnene og øste ut sin Hellige Ånd i rikt mål - og gjør det fremdeles.

En venn fra ungdomstiden, Ole Jacob Nyhus, eller Jacken blant venner, er sogneprest i denne kirken nå. Han vokste opp under Jesusvekkelsen og er et barn av den. Den gangen var Gjøvik kirke stuvende full. Ikke bare var hver eneste sitteplass full, både i kirkesalen og på galleriet, men folk satt i midtgangen og rundt alteret, for å delta på Gospel Nights. Jeg var selv en av dem. Her har jeg hørt Broder Andreas tale for første gang, biskop Alex Johnson og Einar Lundby, bare for å nevne noen. En av Lundbys prekener husker jeg fremdeles store deler av.

Min bønn er at Herren må gjøre det igjen! Skape en ny Gudslengsel og fylle Gjøvik kirke på nytt!

I år hadde jeg gleden, sammen med mange andre, av å dele noen kveldstanker i en kort kveldsgudstjeneste i Gjøvik kirke, som fant sted hver dag under fastetiden. Det var veldig flott, og jeg kjente på stor takknemlighet for å få gi noe tilbake til denne kirken og samtidig få dele fellesskap med venner i Den norske kirke. Mens jeg satt i stillheten i denne kirken var jeg titt og ofte tilbake i tankene til de gangene jeg knelte ved alterringen og en djup glede fylte hjertet mitt.

Billedtekst: Alterringen i Gjøvik kirke. Foto: Kirken.no

Som når en mektig vind blåser, del 2

David du Plessis (bildet), født nærheten av Cape Town i Sør-Afrika 7.februar 1905, var mannen som Smith Wigglesworth profeterte over og som jeg fortalte om i går. På forunderlig vis åpnet Gud dørene for denne mannen, med bakgrunn fra pinseretningen Apostolic Faith Mission, til kirker med både reformert, luthersk, baptistisk og katolsk bakgrunn - ja helt inn i Vatikanet og Kirkenes verdensråd. For en pinsevenn som David du Plessis var det helt utenkelig, ja, absurd, men ikke for Gud. Som kjent har han lovet å "utøse sin Ånd over alle mennesker" (Apg 2,17)

Man kan ikke fortelle historien om David du Plessis uten å fortelle om bestefaren og faren, og historien om dem er forunderlig nok knyttet til Norge!

David du Plessis ble født på et sted som ble kalt "Twenty-four Rivers", et fellesskap av kristne som vokste frem under en vekkelse ledet av en norsk evangelist. Dessverre forteller ikke David du Plessis hvem denne norske evangelisten var, så har noen av bloggens lesere informasjon om dette, er jeg takknemlig om du lar meg få vite det. David du Plessis var eldste sønn av foreldre som nedstammet fra franske hugenotter. Dette fellesskapet bestod av en stor bondegård, forretninger, ja, alt som trenges for å kunne leve.

"En gang," forteller David du Plessis, "før jeg var født, begynte noen av brødrene å profetere om at Jesu gjenkomst var nært forestående og at det ikke var tid for å høste inn hveten. Beboerne tilhørende dette fellesskapet planla å drive krøtterne ut i hveteåkeren og la dem få spise hveten."

Men dette ville ikke bestefaren vite av. Han grep fatt i riflen sin, steg opp på sin hest og proklamerte: "Den som forsøker å drive kveget ut i hveteåkeren skyter jeg, han og kveget." På denne måten reddet han hveteåkeren fra å bli ødelagt. Det året ble det en svært innhøsting av hvete.

David du Plessis bestefar hadde fått nok. Han krevde å få kjøpe seg ut av fellesskapet, og kjøpte seg sin egen gård. Og denne gården ble et viktig møtested, ikke bare for familien, men for alle tjenerne og arbeiderne på gården. I storstua møttes de alle tidlig om morgenen for å be og lese Bibelen. Både sorte og hvite. Det var sjeldent i Sør-Afrika på den tiden. Svært sjeldent.

Faren til David du Plessis var som sin far en svært gudfryktig mann. Men streng. I sin selvbiografi forteller David en forunderlig historie om sin far. Den fant sted tidlig i 1961. Til sin sønn, Justus, en av tre av brødrene du Plessis som ble forkynner:

"Det kan hende David kommer til Sør-Afrika igjen i år, og da, hvis du skriver til ham, fortell ham da at hvis han kommer, så må han komme før Kristi himmelfartsdag. Jeg har nemlig spurt Herren om han ikke kan ta meg hjem på Kristi himmelfartsdag."

Til dette svarte sønnen: "Du kan ikke gjøre noe slikt, far."

"Vel," sa faren, "Jeg sier ikke at jeg kommer til å dø, jeg har bare samtalt med min himmelske Far, og hvis Han er enig, så er det mitt ønske. Så jeg kommer til å forberede meg for den dagen."
Justus trodde faren var blitt senil, så han sa ikke noe om dette til noen.

Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, noen måneder senere, kom en pastor til huset for å spørre faren om han hadde noe av nattverdvinen som han laget, og som han var kjent for. Pastoren kunne få kjøpe, og så sa faren: "Det er Kristi himmelfartsdag i dag. Jeg har bedt Herren om å hente meg hjem i dag." Pastoren trodde faren spøkte. Så gikk faren inn i huset, hentet vinen, og pastoren betalte. "Jeg blir ikke med deg til garasjen, du vet hvor de andre tingene er. Jeg kjenner meg bare litt trett, så jeg skal bare sette meg ned."

Det gjorde faren, pastoren gikk, men kom ikke langt før han hørte en merkelig lyd - og så et "halleluja", og når han snudde seg, hang faren litt fremover i stolen. Pastoren løp bort til ham. Det var et skinnende sollys der og han fant faren bevisstløs. Akkurat da kom mor til David du Plessis så fredfull. Pastoren sa: "Bestefar (han ble kalt det) har besvimt!"

"Å nei," sa moren, "han har reist hjem. Han sa farvel ved frokost, og sa at det kunne hende Herren hentet ham hjem i dag og det kunne hende han ikke fikk sagt farvel senere."

David du Plessis befant seg på Kennedy flyplassen i New York da hans kone ringte for å overbringe den triste beskjeden. Da svarte David du Plessis:

"Så typisk far. Han ventet til Kristi himmelfartsdag, så han kunne fare opp, han også!"

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 1

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni, andre del fredag 1. juli og tredje del mandag 4.juli:

I forbindelse med messen søndag inviterte Monsignor Verdon fader Martin og meg til å dele på prekenen sammen med ham. En Monsignor, en anglikansk prest og en baptist går inn i kirken. Fader Martin sier: "Nå, hvor kommer denne historien til å ta oss?" Teksten fra Det gamle testamente er historien om profeten Natan's konfrontasjon med kong David og hans synd; evangelieberetningen er historien om Maria Magdalena som vasker Jesu føtter. "Den som er tilgitt mye, elsker mye." Fra ulike tradisjoner, har Benedikt ført oss sammen for å lese disse historiene med våre liv. Vi er syndere; vi er tilgitt. Å få denne sannheten innenfor huden er måten vi vokser i kjærlighet.

På mandag, etter at vi hadde sagt farvel med fire brødre og søstre i Barga presset vi oss vei gjennom folkemengden i Firenze. Monsignor Verdon presenterte oss for Donatello's treskulptur av Maria Magdalena.

Den finnes i katedralens museum. I følge tradisjonen levde Maria Magdalena som eneboer etter Kristi himmelfart, og ble en pioner innen den monastiske bevegelsen . Hun var også en forkynner av de gode nyhetene. I Donatello's skulptur har hennes lange hår blitt flokete og sammenklistret i den hårete skjorta til en profet. Ansiktet hennes er avmagret på grunn av faste, og hun er skrøpelig. Men ansiktet hennes er vendt opp mot himmelen, der hennes Herre sitter ved Guds høyre hånd og som alltid går i forbønn for oss. Og i hennes øyne har Donatello på en eller annen måte fanget den perfekte gleden.

Her i museets galleri, står statuen i midten av et smalt, mørkt rom - omtrent som en eneboers hule - opplyst foran korset. Dette livet i bot er bare mulig å forstå i lys av korset.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli:

En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.

"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.

"Prøv disse!"

Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.

Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.

"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.

De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.

I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.

Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.

Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.

(fortsettes)

Pastor Chuck Smith har fått lungekreft

Calvary Chapel-menigheten i Costa Mesa i California, fikk et sjokk i forbindelse med gudstjenesten, 1.nyttårsdag. Deres hovedpastor, Chuck Smith (bildet) og grunnleggeren av Calvary Chapel bevegelsen, som teller mer enn 2000 menigheter, har fått lungekreft og skal opereres i neste uke.

Det var i Calvary Chapel i Costa Mesa at Jesusvekkelsen brøt ut tidlig på 1970-tallet, og Chuck Smith er av mange sett på som denne vekkelsens farsskikkelse. Han er også kjent for sin bunnsolide bibelundervisning, hvor han i åresvis har undervist gjennom Bibelen vers-for-vers. Mye av denne undervisningen ligger ute på nettet, og tusenvis av mennesker får sin daglige åndelige føde gjennom denne bibelundervisningen.

Det var i den tredje gudstjenesten 1.nyttårsdag at svigersønnen til Chuck Smith, Brian Brodersen, fortalte menigheten om diagnosen Chuck Smith har fått. Sammen med menighetens øvrige pastorer salvet han Chuck Smith og ba for ham, mens hele menigheten samstemte i deres forbønn.

Kreftsykdommen kom svært overraskende på både Chuck Smith og hans familie og menighetsfellesskap. Han har aldri smakt en eneste sigarett. 27. desember i 2009 ble han rammet av en serie med det som er blitt karakterisert som 'mini-slag'. Men han har vært virksom helt frem til nå.

Nå anmodes alle Calvary Chapels venner om å omslutte pastor Chuck Smith, som er i 80 årene, i deres forbønner.

Uten Kristi herrevelde ingen menighet

I går leste jeg noe som John W. Kennedy (bildet), engelskmannen som virket som misjonær og menighetsbygger i India siden 1952, har skrevet. I en bok med tittelen "The Torch of the Testimony", som er en bok om menighetens 2000 årige historie, skriver han:

"Å bøye seg for Kristi herrevelde er hovedsaken i frelsen, og en holdning av underordning er fundamental i alt liv i menigheten."

Jeg satt å tenkte på innholdet i den setningen, og formulerte denne:

"Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet."

Selv om dette på mange måter er selvsagt, er det ikke det i virkeligheten, og ikke i mange av dagens menigheter. Der er det individualismen som er i høysetet. Men leser man de apostoliske brev, så ser man ganske fort hvor mye dette vektlegges: Jesus er hodet, og Han er Herre. Det er ikke Han som bøyer seg for oss, det er vi som bøyer oss for Ham. Det var jo nettopp dette som førte de første kristne inn i store problemer.

Vi leser om det i Apostlenes gjerninger kapitel 17.

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (v.6-7)

Reformatorene Luther og Zwingli byttet ut keiseren, med kurfyrstene og byrådene. Anabaptistene ville ikke bøye seg for en slik verdslig makt, og ble i likhet med de første kristne, forfulgt. De bøyde seg kun for Herren Jesus.

Leser vi det første kapitlet i Johannes Åpenbaring ser vi Kristus Allherskeren.

Forkynnelsen av både Jesus som Frelseren, og Jesus som Herre, må på nytt lyde i blant oss.

Under den såkalte Jesusvekkelsen på begynnelsen av 1970-tallet hadde vi en kristen broder her på Gjøvik, som kjørte rundt med en liten varebil, hvor det på begge sidene sto med store bokstaver:

JESUS ER HERRE!

Det var litt av en bekjennelse, den gang, som nå. For en slik bekjennelse får konsekvenser for eget levd liv. Tenk på det: Uten Kristi herrevelde finnes det ingen menighet.

"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11)

Jesus ødela livet mitt!

Like før jeg skulle legge meg natt til tirsdag leste jeg noe som fikk meg til å bråvåkne! Det var en setning fra boka til Shane Claiborne (bildet), Jesusfreaken som med profetisk klarhet har tatt et oppgjør med amerikanisert kristendom. Claiborne skriver:

"Og så møtte jeg Jesus, og han ødela livet mitt!"

Det var da voldsomt, tenkte jeg. Men plutselig var det som jeg så det Shane sa: Javisst er det sant, et møte med Jesus vil ødelegge livet ditt.

Jesu budskap er nemlig så radikalt og så annerledes, og hans kall som altomfattende, at du ikke lenger kan leve som før! Det er jo det omvendelsen handler om. At man snur seg og går andre veien.

Shane Claiborne fortsetter:

"Jo mer jeg leste evangeliet, dess mer ødelagt ble jeg, for det snudde opp-ned på alt jeg hadde trodd, verdsatt og håpa på."

Jeg kjenner jeg dras tilbake til mine åndelige røtter når jeg leser dette. Jesusvekkelsen på begynnelsen hadde mye av den radikaliteten som Claiborne representerer. Vi ble eksponert for en altomfattende radikal tro, som krevde hele deg! Akkurat slik Jesus var og kalte sine ettefølgere. Han kalte dem til å oppgi alt, for å følge Ham.

Jeg gleder meg over det som skjer i den sammenhengen Shane Claiborne står, og jeg gleder meg over mange av de nye kristne bofellesskapene og kommunitetene som springer opp, flere steder i verden. Det skjer selvsagt mye i Amerika, og flere steder i Europa. Unge og eldre som våger å bryte opp fra vanene og konformiteten, og leve legemsliv. Jeg har presentert noen av disse fellesskapene på bloggen her allerede, og det kommer presentasjoner av flere. Vi tar nå noen steg videre i det vi har arbeidet med i det stille, og håper å se en form for kommunitetsliv her hvor vi bor.

Men det var ikke det jeg ville fokusere på med denne lille bloggartikkelen. Den skulle handle om den radikale livsforvandlende Jesus, som snur opp-ned på livene til mennesker som vil ha med Ham å gjøre. "Selg alt du eier, og følg meg!" Visst er det radikalt. Å selge alt, betyr jo i klartekst å gi opp sitt liv, og sine planer, og da kan det vel hende at Jesus ødelegger livene våre. For sannheten er nemlig denne, om vi lar oss gripe av Kristus:

"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,20)

Under Jesusvekkelsen var dette skriftstedet et av de skriftstedene vi lærte utenat veldig tidlig.