Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 4

Dåp i vann og dåp i ånd er to forskjellige ting, men hører likevel sammen. I hvert fall om man skal følge det nytestamentlige mønsteret. Da kom man til tro, ble døpt i vann og ble så bedt for slik at man fikk del i Åndens dåp.  Vi ser dette mønsteret blant annet i forbindelse med vekkelsen i Samaria:

"Da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. Da de var kommet ned, ba de for dem at de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd." (Apg 8,14-17)

Den Hellige Ånd meddeles ved håndspåleggelse. Dette kommer tydelig frem i det neste verset:

"Men da Simon så at Den Hellige Ånd ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse ..." (v,18)

I denne artikkelen skal vi følge opp det jeg skrev i den forrige artikkelen, hvor jeg la vekt på at Jesus er den som DØPER i Den Hellige Ånd. I Det nye testamente brukes verbet "baptizo" om å døpe. Det er viktig at vi forstår hva dette ordet betyr, om vi skal forstå hva det vil si å bli døpt i Den Hellige Ånd.

"Baptizo betyr 'dykke ned, dykke under, dykke seg ned, vaske seg' (Bauer) Ble i klassisk gresk også brukt om å drukne, omkomme, gå under (Kittel). I Septuaginta er baptizo blant annet brukt i 2.Kong 5,14 om Na'aman som 'dukket seg. I NT brukes dette ordet om dåp..." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget, 2.opplag, side 273-274)

Åndens dåp er pinsens ild og fylden av Jesu gjerning som gis oss som gave, og pinsens ild er den kraften som Jesus ber sine disipler om å vente på der oppe på Øvresalen:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere..."

Det er noen forskremte, ja, virkelig redde disipler som gjemmer seg bak stengte dører, på en Øvresal, et sted i Jerusalem, før pinse. Forandringen er formidabel etter at Ånden faller på pinsedag. Hvilken djervhet når Peter står fram og forkynner evangeliet!

Det er tre ting som er viktig å få med seg i denne forbindelse:

1. Den Hellige Ånd er ingen upersonlig kraft. Den Hellige Ånd er en person. Den tredje personen i guddommen. Som en person har Han en personlighet. Bibelen sier at vi både kan gjøre Ham sorg, og slukke Ham ut. Vi skal komme tilbake til det senere i denne artikkelserien.

2. Ånden gis når vi blir født på nytt. "Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike." (Joh 3,5) Uten Den Hellige Ånd kan ingen høre Jesus til.

3. Ved håndspåleggelsen døpes man, forenes man, med Den Hellige Ånd, man meddeles kraft fra det høye. Hensikten er å istandsette oss til tjeneste. "... og dere skal være mine vitner..." (Apg 1,8)

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 3:

"De fleste kristne kjenner Jesus som Frelseren og Sønnen, men i mange menigheter har Jesus aldri blitt løftet opp som den som døper i Den Hellige Ånd."

Det skriver Michael Harper, en anglikansk prest som skulle bli en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske fornyelsen Gud sendte til de historiske kirkesamfunnene i det 20.århundre. Harper, som senere ble ortodoks prest skrev flere bøker. Sitatet er hentet fra en av dem, "Kraft for Kristi legeme", som daværende Troens Bevis forlag ga ut i 1971, året før jeg selv ble en kristen. Boken fikk stor betydning for mitt eget kristenliv, og jeg vil tro for mange andre som gjennom den fikk solid undervisning om Bibelens lære om Åndens dåp.

Det er ikke alltid de fire evangelistene gjengir alt likt, eller får med alle detaljene. De er forskjellige hver på sin måte, og vektlegger ulike ting, blant annet fordi de har ulike lesere for øye. Men akkurat når det gjelder løftet om at Jesus skal døpe oss i Den Hellige Ånd, så har alle med dette:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Matt 3,11)

"Han (altså Johannes) forkynte å sa: Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg. Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned for å løse sandalremmen Hans. Jeg har døpt dere med vann, men HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND." (Mark 1,7-8)

"Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn meg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Luk 3,16)

"Ham som du ser Ånden komme ned og bli over, HAN ER DEN SOM DØPER MED DEN HELLIGE ÅND." (Joh 1,13)

Siden alle fire evangelieforfatterne nevner dette helt konkret og spesifikt må det være særdeles viktig. Alle fire fremstiller altså Jesus som den som DØPER i Den Hellige Ånd.

Michael Harper skriver: "Det er viktig at vi i stedet for erfaringer søker etter løftene. Det er mange som har sunket ned i erfaringenes kvikksand, som ikke hadde noe grunnlag i Skriftene. Det er bare hvis denne velsignelsen på en tydelig måte er lovet i Guds ord at vi med trygghet kan motta den og glede oss over dens fordeler." (Michael Harper: Kraft for Kristi legeme. Troens Bevis Forlag 1971, side 20)

Og grunnlaget for en dåp i Den Hellige Ånd finnes tydelig beskrevet i Den Hellige Skrift.

En som så dette, og lenge før pinsevekkelsens tid, var kongregasjonalisten R.A. Torrey (bildet). Han hadde gjort seg en erfaring av Åndens dåp. Torrey (1856-1928) skriver:

"Jeg er alltid mistenksom når det gjelder djupsindig skriftforklaring, forklaring som krever en lærd mann eller filosof for å forstå den. Bibelen er skrevet for den vanlige mann og kvinne. I minst 99 av 100 tilfeller ligger meningen på overflaten, den betydning som enhver enkel mann og kvinne eller barn, som virkelig ønsker å vite sannheten og lyde den, ser i den, det er hva skriftordet egentlig betyr. Jeg har stor sympati med barnet som hørte en lærd mann som prøvde å bortforklare den klare betydningen av Skriftordet. Det lille barnet sa: 'Dersom Gud ikke mente hva Han sa, hvorfor sa Han da ikke hva Han mente?' Vel, Gud sier alltid hva Han mener, akkurat slik som du og jeg ville begripe det, dersom våre viljer virkelig var overgitt til Gud, og vi virkelig ønsket å vite nøyaktig hva Gud ønsket å fortelle oss, og ikke leser våre egne meninger inn i Bibelen." (R.A Torrey: The Power of Prayer. Zondervan 1924, side 196)

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 5

Her er noen 'avsluttende' tanker fra min side rundt tungetalen som bønnespråk. Det er viktig for leseren å huske at jeg ikke har berørt tungetalen i menighetssammenheng, men lagt vekt på tungtalen som bønnespråk til personlig oppbyggelse.

Det er også viktig å huske på at tungetalen bare er en måte å be på. Som Edin Løvås sa ved en anledning:Bønnens hus har mange rom! Ikke alle taler i tunger. Det sier også Skriften: "en får ulike slag av tungetale ..." (1.Kor 12,10) og 1.Kor 12,30: "Taler alle i tunger?", underforstått: nei.

Men vi har alle én ting til felles: "alle fikk vi vi én ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Apostelen Paulus slår fast at Den Hellige Ånd "deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil."

Dermed er ikke tungetalen noe bevis på noen større åndelighet enn andres. Det er ikke noe vi får etter fortjeneste. Det er en NÅDEGAVE.

Den episkopale presten, Dennis Bennett, som ble en av pionerene i den karismatiske vekkelsen, skriver dette i sin bok: Den Hellige Ånd og vi, som han skrev sammen med sin kone, Rita:

"Ytringens gaver - tunger, tydning og profeti - er ikke til for å lede våre liv, men de er til for å åpenbare Gud for oss og hjelpe oss til å komme Ham i møte. De er til for å gjøre oss Gudvendte og for å gi oss en sunn frykt (ærefrykt) for Herren." (Dennis og Rita Bennett: Den Hellige Ånd og vi. Filadelfiaforlaget, side 93)

Tungetalen kan berike en kristens bønneliv. Det har jeg selv, og mange med meg erfart. Taler man ikke i tunger kan man be om det! Vi burde alle følge oppfordringen til Paulus i 1.Kor 14,1:

"Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med IVER..."

Med andre ord: vi burde AKTIVT søke dem.

I en tid hvor vi mer enn noe annet trenger ÅPENBARINGSKUNNSKAP trenger vi nådegavene. Jesu bror, Judas, skriver i sitt brev:

"Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den Hellige Ånd." (Jud v.20)

Tungetalen skal en dag bli borte (jfr 1.Kor 13,8). De hører til det dennesidige. Men vi er ikke der ennå. "Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt." Da skal også kunnskapen bli borte og profetgavene forsvinne. Da trengs de ikke mer.

Men vi er ikke i himmelen ennå.

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Lewi Pethrus (bildet) skriver følgende om tungetalen: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."     

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 3

"... ulike slags tunger". (1.Kor 12,10)

En kjær og god venn gjennom mange år, en lege, har den vakreste tungetalen jeg kjenner. Den ligner litt på fransk. Noen ganger lytter jeg til ham når han ber. Det er så stillferdig. Sobert. Som en samtale mellom to gamle venner. Fortrolig. Det er alltid oppbyggelig.

Jeg har aldri forstått de som hever stemmen så høyt, når de bærer fram et budskap i tunger. Skingrende stemmer som skjærer gjennom rommet og kan skremme noen og enhver. Det er helt unødvendig. Åndeligheten og salvelsen sitter ikke i stemmebruken! Derfor har jeg heller ikke skjønt hvorfor det i visse sammenhenger skrikes ut bønner mot Gud. Han har ingen problemer med hørselen! Dette er, i likhet med skingrende stemmer, rent menneskelig og har absolutt ingen ting med Guds kraft å gjøre.

Tungetalen er først og fremst et bønnespråk: "Den som taler med tunger oppbygger seg selv." Og: "Den som taler med tunger taler... for Gud."

Fokus er rettet mot Gud. Tungetalen er en inderlig bønn til Herren. Derfor hører tungetalen først og fremt til lønnkammeret. Når den brukes i menigheten, sier Skriften at den alltid skal tydes. I lønnkmmeret er ikke det nødvendig. Da er det en bønn til Herre, eller en lovprisning.

Jeg husker de første gangene jeg hørte sang i Ånden. Spontant. Som en varsom vind som blåste. Så harmonisk. Ikke på komando, men spontant. Det begynte med  en. Så en til. Nesten ikke hørbart, så steg koret i intensitet. Så fullkomment.

Nå mener noen at det ikke finnes noen slik sang i ånden, men da må de lese 1.Kor 14 en gang til:

"Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden." (v.15)

Flere, som ikke har hatt tungemålsgaven, har opplevd å få den når det synges i ånden. De blir med i denne forsmaken på det himmelske koret.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 2

I 1.Korinterbrev kapittel 14 gir apostelen Paulus en god og praktisk undervisning om det særpreget som tungetalen har:

1. "Den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." (v.2)

2. "... han taler hemmeligheter i Ånden." (v.2)

3. "Den som taler med tunger, oppbygger seg selv." (v.4)

4. "For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber..." (v.14)

Av dette kan vi slutte at tungetalen først og fremst er ment for vårt eget personlige bønneliv. Den kan også brukes i menighetssammenheng, men da legger apostelen til grunn en forutsetning: tungetalen må tydes.

"La derfor den som taler med tunger, be om at han må kunne tyde det." (v.13)

Apostelen Paulus selv talte i tunger: "Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (v.18)

Og det var et ønske hos ham "at dere alle talte med tunger..." (v.5)

Når vi ber med tunger, så er det ikke vår forstand som ber, men vår ånd. Det ånden vår ber er hemmeligheter i Ånden. Dette samsvarer godt med det Paulus skriver om helt i begynnelsen av dette brevet:

"Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

I det siste har jeg tenkt mye på et ord vi finner i Ord 20,5, som passer godt i denne sammenhengen:

"Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp."

Hjertet vårt - eller vår ånd - er en bolig for Den Hellige Ånd. Når vi ber med vår ånd, drar vi opp dette dype vannet. Ber vi i tunger forløser vi med andre ord hemmelighetene i Ånden, som Paulus taler om i 1.Korinterbrev. Vi vet jo ikke alltid hva vi skal be om eller hvordan vi skal be for å be rett, men Den Hellige Ånd vet: "For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,26)

Ofte når jeg ber for mennesker, for eksempel de som kommer fram i en forbønnslø, så ber jeg i tunger inne i meg, og så ber jeg ut de ordene som formes på mine lepper, og ofte er det slik at det er ord som går rett inn i livene til de jeg ber for. Hva er dette? Det er å hente opp dypt vann fra mitt hjerte, min ånd. Den Hellige Ånd viser meg hva jeg skal be på norsk. Jeg kjenner ikke hemmelighetene, Den Hellige Ånd gjør.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 1

Det begynner å bli noen år siden. Gjennom en drøm opplevde jeg Herrens tydelige tiltale om at jeg skulle lese en bok av Oral Roberts som jeg hadde kjøpt en gang på 1970-tallet. Jeg fant den fram i biblioteket mitt, men jeg leste den ikke. Det skyldes nok at jeg var skeptisk til forfatteren. Men Herren ga ikke opp. Det var noe Han ville. Jeg har bedt Herren om tilgivelse for at jeg ikke straks gjorde som Han ba meg om.

Når den lutherske presten Larry Christenson døde 26. desember i fjor, ble jeg så minnet om dette: tungetalens betydning.

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen. Dette Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene. Den ene etter den andre, uansett kirkeetikett, kunne vitne om at de var blitt døpt i Den Hellige Ånd. Mange av dem kunne fortelle at de talte i tunger. Over alt ble det forkynt om Åndens dåp. Selv opplevde jeg denne dåpen i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik en mandagskveld høsten 1972. Det var et overveldende og helt uventet møte med Guds hellige nærvær. En venn av meg hadde noen uker i forveien spurt om jeg hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. Jeg forstod ikke hva han snakket om, men han tok frem Bibelen sin og underviste meg. Så la han hendene på meg. Dette fant sted ute i korridoren i Hunn kirke, og ingen ting skjedde. Men der - rundt alterringen i Gjøvik kirke - med andre ungdommer knelende rundt meg, brøt jeg ut i et annet tungemål. Jeg har ikke vært den samme siden. Den første frukten av denne sterke opplevelsen var en ny og djup kjærlighet til Bibelen.

Men det har slått meg: Det er blitt så stille rundt dette som har med Den Hellige Ånds dåp. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg har hørt noen forkynne om Åndens dåp. Jeg ser ikke at det er noe tema lenger på våre sommerfestivaler. Ingen seminarer om Åndens dåp og tungetalens betydning.

Hvorfor?

Larry Chrisrenson skriver noen ord i boken: Speaking In Tounges (Bethany Fellowship 1975), med forord av selveste Corrie ten Boom:

"Det Gud har valgt ut for sin kirke trenger ikke å forsvares, heller ikke kan det nedgraderes. Vår oppgave er verken å forsvare eller nedgradere en av gavene til Den Hellige Ånd, men heller å oppdage hensikten og meningen som Gud hadde i sinne når Han valgte ut denne gaven for sin menighet." (Larry Christenson: Speaking In Tounges. Bethany Fellowship, side 7)

Det er en nød hos meg etter at kristne opplever en dåp i Den Hellige Ånd, og jeg vil gjøre mitt for å løfte frem igjen denne bibelske sannheten.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)

Larry Christenson er hjemme hos Herren

Larry Christenson sovnet stille inn i går. En stor blødning i hjernen etter et fall på lille-jualften førte til at han falt i koma og han kom seg aldri igjen.

Med Larry Christenson er en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske bevegelsen borte. Hans varme Kristus-forkynnelse fikk berøre tusenvis av mennesker, og hans dåp i Den Hellige Ånd skapte tørst og lengsel og hans lettfattelige undervisning om hvordan andre kunne få motta Åndens gave, førte mange inn i et djupere liv med Gud.

Helt til det siste - i en alder av 89 år - var han aktiv i tjenesten.

Jeg skrev dette om Larry Christenson for få dager siden:

"Larry Christenson er her i Norge kanskje mest kjent for boken: 'Den kristne familien', hvor han uredd løftet frem det bibelske synet på familien. Han har også vært en stor inspirasjonskilde for flere av de som har vært knyttet til Oase-bevegelsen. I 22 år var Larry Christenson prest for Trinity San Pedro, USA, og er en av de mest prominente lederne innen den karismatiske fornyelsesbevegelsen verden over. Han er kjent som en konservativ bibeltro lutheraner, med et stort hjerte for alt Guds folk. Fra 1983 og frem til 1995 ledet han International Lutheran Renewal Center, og er en mye brukt taler på store internasjonale konferanser."

Larry Christenson fikk sette djupe spor i livene til mennesker som Jens-Petter Jørgensen og Trond Løberg, begge lutherske prester som har hatt og fremdeles har stor betydning for Guds rike her i Norge og i mange andre nasjoner, Men han berørte også mange andre nordmenns liv, meg selv inkludert.

La oss huske den nærmeste familien, og spesielt hans kone, Nordis (bildet), i våre forbønner.

Peter Hocken - karismatiker og Israelsvenn - hjemme hos Herren

En av de mest markante skikkelsene innen den karismatiske fornyelsen blant katolikker, fader Peter Hocken (bildet), har gått hjem til Gud. Han sovnet stille inn natten til 10. juni, 85 år gammel.

Peter Hocken var en bemerkelsesverdig mann. Han ble ordinert til prest det katolske bispesetet i Northampton, England i 1964, og når Den Hellige Ånds vind begynte å blåse på begynnelsen av 1970-tallet og berørte alle de historiske kirkesamfunnene, åpnet Peter Hocken seg for dette Åndens pinsevær og var med allerede fra starten av. Hans dåp i Den Hellige Ånd førte til at mange katolikker ble sterkt berørt av denne fornyelsen.

Gjennom den karismatiske fornyelsen kom Peter Hocken også i berøring av det som skjedde i de messianske menighetene i Israel. Fra år 2000 var han med i lederskapet for "Toward Jerusalem Council II, et initiativ for omvendelse og forsoning mellom jøder og hedningekristne.

Mange så på fader Peter Hocken som en av pillarene i den karismatiske fornyelsen, og en nøkkelperson i arbeidet med å bygge broer mellom jøder og hedningekristne. Han var en stillferdig og ydmyk mann, en bror blant brødre, en usvikelig venn. Han var svært opptatt av at Jesus kommer snart igjen.

Fra 2008 ble det etablert en spesiell tjeneste for Peter Hocken under navnet "Verein Mysterium Christi", og denne organisasjonen kjøpte et hjem for ham i Østerrike, nærmere bestemt i Hainburg. Her bodde fader Hocken frem til sin død.

Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake med en mer fyldesgjørende artikkel om fader Peter Hocken. Vi lyser fred over hans gode minne.

Som når en mektig vind blåser, del 5

I 1918 var det ikke lett å være pinsevenn i Sør-Afrika. Det var vel ikke lett å være pinsevenn noe sted den gangen, og hvert fall ikke blant boere i det sørlige Afrika. De ville være anstendige. Tungetale passet ikke det besteborgerlige miljøet. Deres kristendom - den reformerte kirke - representerte en respektabel kristendom, må vite!

Blant annet var det store problemer med å leie et møtelokale. Den lille pinsemenigheten som familien til David du Plessis tilhørte holdt møtene sine i private hjem, men sommeren 1918 skulle de ha besøk av en engelskmann -  en evangelist ved navn Charles Heatley, og da trengte de et større lokale. Charles Heatly hadde rykte på seg for å hjelpe mennesker til å ta imot dåpen i Den Hellige Ånd.

Men over alt var dørene stengt. Ingen ville leie ut lokalene sine til pinsevennene. Bortsett fra en. Han eide et lager for likkister. Det kunne pinsevennene få leie. Elskverdig skulle han, mot en god slump penger, sette likkistene opp etter veggen og kanskje også dekke dem til med noe lin!

I de dagene var det å be for syke del av virksomheten til en pinsemenighet. David du Plessis skriver morsomt om dette i sin selvbiografi:

"Vi ba for dem til de enten ble helbredet eller døde. Det med døden var ikke så forferdelig i de dager.  Vi synes ikke døden var så forferdelig, men lidelsen var det. I dag ser mange på den som noe endelig, og har mistet synet av evigheten. I de dagene ba vi: "Herre, om du ikke tenker å helbrede dem, ta dem hjem." Og vi ba til de ble bra, eller døde."

For David du Plessis var dette spennende dager. Før møtet skulle ta til og noen var kommet ba han i lagerrommet med likkistene. Det var bekmørkt. Det fantes ikke noe elektrisk lys og man måtte spare på parafinlampene. David du Plessis bad inderlig til Gud om å bli døpt i Den Hellige Ånd. Han lengtet etter å ta i tunger. Han ba med desperasjon. Og han var redd. Han visste likkistene sto rundt om i lokalet.

Han var 13 år gammel. Omvendt når han var 11, døpt på bekjennelsen av sin tro når han var 12, og nå 13 år, pinsevenn uten å tale i tunger.

"Jeg var fast bestemt på å be og faste til jeg ble døpt i Den Hellige Ånd," skriver David du Plessis. Hvor mange 13 åringer - eller for den saks skyld voksne - har en slik besluttsomhet i dag?

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 4

Det er mange forhold som rent menneskelig sett skulle tilsi at David du Plessis var et uegnet redskap til den gjerning som han skulle utføre. Jeg har allerede pekt på det faktum at han og familien ble kastet ut av det kirkesamfunnet de tilhørte, fordi de var blitt døpt i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Med årene ble han også "skikkelig pinsevenn", med alle piggene ute når det gjelder økumenikk og Den romersk katolske kirke.

Nå ba Herren ham om å gå til de historiske kirkesamfunnene - også til det kirkesamfunnet som ekskluderte hans familie - og fortelle dem om at det finnes en dåp i Den Hellige Ånd!

Men det er typisk Gud å velge en person som David du Plessis til å bli Herrens redskap til å gi pinsens budskap til sammenhenger som ikke trodde på noen Åndens dåp.

Men la meg, før vi kommer så langt, fortelle deg om den gangen David du Plessis ble døpt.

Lenge hadde David du Plessis kjempet med spørsmålet om dåp.

"Når skulle jeg døpes i vann? Sa ikke Skriften: 'Vend om og bli døpt'? Jeg ønsket så inderlig å bli døpt. Jeg hadde hatt en dramatisk omvendelse og jeg var veldig klar for dette. Men far sa nei. Han synes jeg var altfor ung. Jeg forstod ikke meningen med dåpen," skriver David du Plessis i sin biografi.

Så faren og menighetens eldste i pinseforsamlingen de tilhørte begynte å snakke med David du Plessis om dåpen og meningen med å bli døpt. Særlig tok de for seg Romerbrevets 6. kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp dra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

"Du må leve et nytt liv", insisterte de eldste og det synes som om de ikke trodde David du Plessis viste så mange tegn til det. Så han ventet, og ventet. Ingen dåp.

Så en dag - det var i 1917 og David du Plessis var 12 år gammel - annonserte menighetens eldste at det skulle være dåp. To eldre, som nettopp var blitt frelst, skulle døpes. Og de skulle døpes i en liten kulp rett utenfor Ladybrand. Det rant noen store elver i nærheten, og en av dem hadde dannet denne flotte kulpen som passet aldeles nydelig for utendørs dåp med full neddykking!

"Enda en gang spurte jeg: Kan dere være så snill å døpe meg nå? Jeg trodde ikke på noe positivt svar, men til min store overraskelse svarte de: Ja, vi tror du er klar for å bli døpt," skriver David du Plessis.

Og folk kom fra hele området - både kristne og ikke-kristne for å se disse tre bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Dåp utendørs var rene vekkelsesmøtene den gangen. En stor anledning til å forkynne evangeliet i ord og gjerning. David du Plessis,beskriver det som en stille, fredfylt søndag. Hundrevis av mennesker var samlet, mange av dem var barn, og blant dem skolekameratene til David du Plessis. Ingen ville gå glipp av dette.

"Jeg husker dagen som om den var i går. Menighetens eldste døpte først det gamle paret. Så ble det min tur. Den yngste som ble døpt på denne måten i vårt område. Jeg kom opp av vannet og forventet at jeg skulle bli døpt i Den Hellige Ånd med det samme. Men ingen ting skjedde."

David du Plessis hadde forventet at han skulle begynne å tale i tunger med det samme han kom opp av vannet, for foreldrene talte jo i tunger.

"Men jeg var helt sikker på en ting: Jeg hadde blitt begravet med Kristus og reist opp til et nytt liv. Det mest signifikante beviset på dette var den nye kraften jeg hadde funnet når jeg leste Bibelen."

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 3

Det var i 1914 at familien du Plessis kom i kontakt med pinsebevegelsen. De kom opprinnelig fra Den hollandsk reformerte kirke. Den gangen levde familien i Ladybrand, en liten småby med 4.000 innbyggere ved foten av Flat Mountain i Oranjefristaten, en uavhengig boerstat i det sørlige Afrika.

Det var her David du Plessis (bildet) begynte på skolen. Her kjente alle hverandre. Faren inviterte en av pinsevenn for å be for bestefaren til David du Plessis. Han slet nemlig med hjerteproblemer. Pinsevennene i Sør-Afrika ble kalt "tros-helbredere".

"Merkelig nok", forteller David du Plessis, "ble ikke bestefar helbredet, men både han og faren min fikk slik en djup erfaring med Herren at livene deres ble totalt forandret. Det skjedde i forbindelse med at bestefar ble bedt for til helbredelse. Det neste som skjedde var at far gikk rundt og sa: 'Salme 103 - Han som leger alle dine sykdommer - er fremdeles sant'. Og så kom de andre Åndens gaver. Som det å tale i tunger."

Det gikk ikke upåaktet hen i Den hollandsk reformerte kirke!

"Med det samme ble det annonsert fra talerstolen i Den hollandsk reformerte kirken at min far hadde kommet under falsk lære og var nå en ulv i fåreklær. Både far og mor ble øyeblikkelig ekskludert som medlemmer."

David du Plessis forstod ikke så mye av det som skjedde, men han forteller at det gjorde et djupt inntrykk på ham at hans far trodde at Herren kan helbrede og at man kunne leve et liv i god helse. Det var hans mor som forklarte ham dette på kjøkkenet en dag, når de to var alene.

"Hvis det er det min far tror," erklærte David du Plessis, "så trenger jeg ikke å ta castor-olje lenger!"

Castor-olje var en olje laget av vegetabilsk fett, som hørte til det daglige kostholdet i du Plessis-familien, men som smakte forferdelig.

"Det er helt greit," sa mor, "ikke mer medisin."

Både moren og faren til David du Plessis uttrykte mange ganger at de var så glade for at Herren hadde gitt dem lys over Guds ord hva angår Den Hellige Ånd og Åndens gaver. Ikke minst når det gjaldt helbredelse ved bønn og tungetale. Familien du Plessis levde i denne småbyen en tid. De slo seg i lag med en liten gruppe pinsevenner som kom fra forskjellig menighetsbakgrunn. Noen kom fra Den anglikanske kirken, andre fra metodistene og noen fra Den hollandsk reformerte kirken. De hadde en ting til felles: de var alle blitt kastet ut av sine menigheter etter at de hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. I de gamle menighetene var det ingen plass for dem lenger. De ble sett på som vranglærere.

Dette er bakgrunnen til mannen som Smith Wigglesworth profeterte over, og som skulle bli Guds spesielle sendebud til de historiske kirkesamfunnene med budskapet om Den Hellige Ånds dåp. En mann som sammen med sin familie var blitt ekskludert fra et av dem.

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 2

David du Plessis (bildet), født nærheten av Cape Town i Sør-Afrika 7.februar 1905, var mannen som Smith Wigglesworth profeterte over og som jeg fortalte om i går. På forunderlig vis åpnet Gud dørene for denne mannen, med bakgrunn fra pinseretningen Apostolic Faith Mission, til kirker med både reformert, luthersk, baptistisk og katolsk bakgrunn - ja helt inn i Vatikanet og Kirkenes verdensråd. For en pinsevenn som David du Plessis var det helt utenkelig, ja, absurd, men ikke for Gud. Som kjent har han lovet å "utøse sin Ånd over alle mennesker" (Apg 2,17)

Man kan ikke fortelle historien om David du Plessis uten å fortelle om bestefaren og faren, og historien om dem er forunderlig nok knyttet til Norge!

David du Plessis ble født på et sted som ble kalt "Twenty-four Rivers", et fellesskap av kristne som vokste frem under en vekkelse ledet av en norsk evangelist. Dessverre forteller ikke David du Plessis hvem denne norske evangelisten var, så har noen av bloggens lesere informasjon om dette, er jeg takknemlig om du lar meg få vite det. David du Plessis var eldste sønn av foreldre som nedstammet fra franske hugenotter. Dette fellesskapet bestod av en stor bondegård, forretninger, ja, alt som trenges for å kunne leve.

"En gang," forteller David du Plessis, "før jeg var født, begynte noen av brødrene å profetere om at Jesu gjenkomst var nært forestående og at det ikke var tid for å høste inn hveten. Beboerne tilhørende dette fellesskapet planla å drive krøtterne ut i hveteåkeren og la dem få spise hveten."

Men dette ville ikke bestefaren vite av. Han grep fatt i riflen sin, steg opp på sin hest og proklamerte: "Den som forsøker å drive kveget ut i hveteåkeren skyter jeg, han og kveget." På denne måten reddet han hveteåkeren fra å bli ødelagt. Det året ble det en svært innhøsting av hvete.

David du Plessis bestefar hadde fått nok. Han krevde å få kjøpe seg ut av fellesskapet, og kjøpte seg sin egen gård. Og denne gården ble et viktig møtested, ikke bare for familien, men for alle tjenerne og arbeiderne på gården. I storstua møttes de alle tidlig om morgenen for å be og lese Bibelen. Både sorte og hvite. Det var sjeldent i Sør-Afrika på den tiden. Svært sjeldent.

Faren til David du Plessis var som sin far en svært gudfryktig mann. Men streng. I sin selvbiografi forteller David en forunderlig historie om sin far. Den fant sted tidlig i 1961. Til sin sønn, Justus, en av tre av brødrene du Plessis som ble forkynner:

"Det kan hende David kommer til Sør-Afrika igjen i år, og da, hvis du skriver til ham, fortell ham da at hvis han kommer, så må han komme før Kristi himmelfartsdag. Jeg har nemlig spurt Herren om han ikke kan ta meg hjem på Kristi himmelfartsdag."

Til dette svarte sønnen: "Du kan ikke gjøre noe slikt, far."

"Vel," sa faren, "Jeg sier ikke at jeg kommer til å dø, jeg har bare samtalt med min himmelske Far, og hvis Han er enig, så er det mitt ønske. Så jeg kommer til å forberede meg for den dagen."
Justus trodde faren var blitt senil, så han sa ikke noe om dette til noen.

Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, noen måneder senere, kom en pastor til huset for å spørre faren om han hadde noe av nattverdvinen som han laget, og som han var kjent for. Pastoren kunne få kjøpe, og så sa faren: "Det er Kristi himmelfartsdag i dag. Jeg har bedt Herren om å hente meg hjem i dag." Pastoren trodde faren spøkte. Så gikk faren inn i huset, hentet vinen, og pastoren betalte. "Jeg blir ikke med deg til garasjen, du vet hvor de andre tingene er. Jeg kjenner meg bare litt trett, så jeg skal bare sette meg ned."

Det gjorde faren, pastoren gikk, men kom ikke langt før han hørte en merkelig lyd - og så et "halleluja", og når han snudde seg, hang faren litt fremover i stolen. Pastoren løp bort til ham. Det var et skinnende sollys der og han fant faren bevisstløs. Akkurat da kom mor til David du Plessis så fredfull. Pastoren sa: "Bestefar (han ble kalt det) har besvimt!"

"Å nei," sa moren, "han har reist hjem. Han sa farvel ved frokost, og sa at det kunne hende Herren hentet ham hjem i dag og det kunne hende han ikke fikk sagt farvel senere."

David du Plessis befant seg på Kennedy flyplassen i New York da hans kone ringte for å overbringe den triste beskjeden. Da svarte David du Plessis:

"Så typisk far. Han ventet til Kristi himmelfartsdag, så han kunne fare opp, han også!"

(fortsettes)

Som når en mektig vind blåser, del 1

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Apostelen Paulus skriver dette om tungetalen i 1.Kor 12,10: '... èn får ulike slags tungetale ...'

Det er noe av det som er så vidunderlig med denne nådegaven. På samme måte som med ulike slags språk som finnes blant ulike folkeslag, så finnes det ulike tunger.

I 1.Kor 13,1 skriver apostelen om 'englers tunger'. Det forstår jeg godt. Jeg har bedt sammen med noen flere ganger som har hatt noen av de vakreste tunger jeg noensinne har hørt. Som om det var engler som talte. Tungetale er like variert som all verdens språk.

Jeg har også merket meg at når jeg ber i tunger, så skjer det med ulik intensitet. For det meste vàrt og forsiktig, men noen ganger ber ånden i meg med kraft. Særlig i forbønnssituasjoner.

Den Hellige Ånd beskrives på ulike måter i Bibelen:

Som ild: 'Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne'. (Apg 2,3-4)

Jeg merker meg flere ting ved det som skjedde på pinsefestens dag i Jerusalem:

1) Tungene var som ild
2) De satte seg på hver av dem som deltok på bønnemøtet i Øvresalen
3) Tungene er et språk.

Det jeg også merker meg med pinsedagen i Jerusalem er dette:

'Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt'. (Apg 2,1-2)

Det er voldsomt det som skjer denne dagen i Jerusalem. I en annen bibeloversettelse beskrives det slik: 'Og plutselig kom det en lys fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind og den fylte hele huset ..' (Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget).

Jeg ble en kristen i 1972 men jeg har aldri opplevd noe slikt: Den Hellige Ånd som kommer som en 'stormende, mektig vind' og som fyller et helt rom. Men det skjer. Dette er også Den Hellige Ånd - Han kan erfares på en slik måte.

Jeg merker meg også ordet: "PLUTSELIG".

Den som vil ha med Gud å gjøre må være forberedt på det uventede!

Når Guds tid er der, Hans velbehagelige tid, så kan ting som vi har ventet på lenge, plutselig skje. Gud griper inn. Og det kan skje på denne måten. Som ild som faller. Som en mektig, stormende vind.

Eller Den Hellige Ånd kan komme i en dues skikkelse, vàrt, stillferdig, ømt. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne serien.

I dag vil jeg bare understreke at Den Hellige Ånd er en ild. Som brenner, renser, faller som en mektig stormvind.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 3

I 1.Kor 14,2 kaller apostelen Paulus tungetalen som 'å tale for Gud', og i Ef 6,18, taler han om 'å be i Ånden' som en del av den åndelige rustningen i den daglige kampen en kristen står i:

'Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige ...'

Det er ikke alltid at ordene våre strekker til. Særlig ikke når vi ber. Da kommer tungene oss til hjelp. Det er interessant at Paulus skriver: Be alltid i Ånden.

For - av og til er våre bønner kjødelige. Slik er det ikke med bønner bedt i Ånden. Men manipulerende, kravfulle, preget av omstendighetene.

Slik er det ikke når vi ber i Ånden. Da taler vi for Gud med Den Hellige Ånds hjelp. Da lovpriser vi og tilber. Vi ber ikke med vårt hode, men med vår ånd.

I 1.Kor 14,14 leser vi:

'For hvis jeg ber og taler i tunger er det ånden min som ber ...'

Når apostelen Paulus kom til Efesos første gang fant han 12 menn som han ledet inn i hele Guds fylde med håndspåleggelse og bønn. Vi kan lese om dette i Apostlenes gjerninger 19,1-6:

'Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.» «Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han. «Johannes-dåpen», svarte de. Da sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.»  Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn.  Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. Det var omkring tolv menn i alt'.

Menigheten i Efesos ble en menighet full av kraft, en bedende og kjempende menighet.

Min erfaring med tungetalen er at når jeg ber eller takker eller lovpriser Gud i tunger, eller synger i tunger, finner jeg, at det blir utløst en kraft i meg, og gjennom meg. Det er noe jeg merker.

Snakker vi da om følelser? Det òg. 

Mange kristne er redd for følelser. Vi skal være redd føleriet, men det er noe annet. Gud har skapt oss med følelser, og i møte med Gud og det guddommelige berøres også våre følelser. Det er godt og nødvendig. Den kristne tro er ikke en intellektuell øvelse. 

Hvilke følelser snakker jeg om? Fred, hvile, glede.

Jesus ble selv grepet av Ånden på en slik måte at det berørte hele hans kropp:

'I samme stund jublet han i Den hellige ånd ...' (Luk 10,21)

Men det er ikke følelser for følelsenes egen skyld, men følelser skapt av Den Hellige Ånd. De skaper alltid gode frukter. De er alltid djupe, aldri overfladiske. Når man blir berørt av Den Hellige Ånd så kan det merkes i dagevis etterpå.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, 2

I den nye oversettelsen av Det nye testamente, som kom i 2005, oversettes Joh 7,37-38 slik:

'Den som tørster, skal komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann'.

Det sier ikke så rent lite om det overflodsliv som Den Hellige Ånd representerer.

Men jeg liker best oversettelsen til Norsk Bibel, av disse to versene: 'fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann'.

Det beskriver bedre min opplevelse av det levende vannet. Som en stille, sildrende vannkilde, som av og til kan strømme fram i hurtige bevegelser, men for det meste er et stille oppkomme av vann.

Vi er forskjellige, og vi opplever også Den Hellige Ånd forskjellig.

'For hvis jeg ber og taler i tunger er det ånden min som ber ...', skriver apostelen Paulus i 1.Kor 14,14.

Det er befriende at ånden min ber. Selv når vi ikke forstår ordene som ytres. Paulus beskriver denne erfaringen slik i Romerbrevet:

'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, VET hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,26-27).

Når jeg ikke vet hva jeg skal be om - verken for egne behov eller for andres, eller jeg sitter i en sjelesorgsamtale - så kan jeg be stille i tunger. Da hender det av og til at når jeg senere ber med ord, så ber jeg rett inn i situasjonen, og blir ofte overrasket over hva jeg da ber om eller ber for.

Jeg opplever at det er Den Hellige Ånd som åpenbarer det som er bedt fram i tunger.

I 1.Kor 14,2 kan vi lese: 'For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden'.

La oss merke oss to ting vedrørende tungetalen som bønnespråk:

1) Man taler for Gud
2) Man taler hemmeligheter i Ånden

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 1

Vi nærmer oss pinsen. I den anledning har jeg skrevet noe om tungetalen, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere.

Utgangspunktet for denne artikkelserien er ordene fra Judas brev:

'Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro, under stadig bønn i Den hellige ånd'. (v.20)

Uthevingen er min.

La meg først få avlegge mitt personlige vitnesbyrd:

Vi skriver sensommeren 1972. Under våren det året, omtrent på denne tiden av året, i de slørblå junidagene, ble jeg en kristen. Det skjedde på et bønnemøte. Opplevelsen av å ha møtt den Herre Jesus, førte til at jeg dro hjem, lette frem et Nytestamente min bror hadde fått av Gideon, og slukte innholdet på en uke. Jeg ble så grepet av Jesus, mens jeg leste meg igjennom Det nye testamentes skifter.

Slik går sommeren. Når skolen hadde begynt igjen fortsatte jeg i ungdomsmiljøet i Hunn kirke og på Ynglingen på Gjøvik. I forbindelse med en gudstjeneste i Hunn kirke, traff jeg en venn av meg. Vi satte oss ute i en av korridorene der, og han begynte å snakke med meg om Den Hellige Ånd.

- Er du døpt i Den Hellige Ånd, sa han.

Jeg forstod ikke spørsmålet.

Ingen hadde introdusert meg for Den Hellige Ånd. Jeg var helt blank.

Min venn spurte om han kunne få be for meg? Dette var i den spede begynnelsen på den karismatiske vekkelsen.

Jeg takket ja. Om det med Åndens dåp hadde med Jesus å gjøre så ville jeg ha det! Han la hendene på meg og ba. Absolutt ingen ting skjedde!

Var dette alt?

Dagen etter var jeg på bønnemøte i Gjøvik kirke. Vi var en gruppe ungdommer der som knelte rundt alterringen. Da skjer det noe uforutsett. Jeg kjenner noe som kommer innenfra, noe som brenner i brystet, og plutselig kommer det ord fra leppene mine, ukjente ord som bare fosser frem. I 20-30 minutter priser jeg Gud høyt på et for meg helt fremmed språk. Det var ubeskrivelig.

Siden har tungetalen vært en viktig del av mitt bønneliv. Den har vært en berikelse. Til ulike tider. Noen ganger har tungetalen vært ubrukt, andre ganger har den vært mer fremtredende. Men den har alltid fulgt meg, særlig i forbønnssituasjoner, og i sjelesorgsamtaler, hvor jeg kan be stille i tunger mens jeg lytter til hva den andre har å si.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på verdien av tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)

Nettside tar vare på arven etter Michael Harper

Jeg ble veldig glad da jeg fikk se at noen har tatt vare på arven etter fader Michael Harper (bildet), som døde i 2010. Han ble på så mange måter synonymt med den karismatiske bevegelsen, som en av dens pionerer. For mitt eget vedkommende fikk han stor betydning både med hensyn til den karismatiske bevegelsens fremmarsj, men kanskje mest i de siste årene av hans liv da han søkte og senere ble en del av Den ortodokse kirke. Via nyhetsbrev og personlig korrespondanse kom vi hverandre nær.

Nå har Harper Foundation satt sammen artikler, bilder, bokomtaler og minner og lagt det hele ut på en webside. Her er det mye spennende og ikke minst mye matnyttig for den som søker. Nettsiden finnes her:

http://www.harperfoundation.com/index.html

På denne nettsiden finnes det også et intervju med fader Michael gjort av Constantinos Athanasopoulos om hvorfor han ble ortodoks. Jeg vil tro flere enn meg vil finne det veldig interessant. Du finner det her:

http://www.harperfoundation.com/interviews.html