Tungetalen som personlig bønnespråk, del 2

 Natten har sitt eget bønnespråk. Det er min erfaring. Det kommer tider i våre liv da ordene kommer til kort, og bønnens språk blir taust eller flyter over i bønn i tunger. - Til det mest intime språket mellom et menneske og Gud. Apostelen Paulus beskriver tungetalen som bønn i 1.Kor 14,2-5a: "For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden. Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, oppbygger seg selv..."

Her kan vi legge merke til tre ting når det gjelder tungetalen som bønn. Den er annerledes enn den tungetalen som vi leser om i Apg 2, hvor de som talte drevet av Den Hellige Ånd talte på et språk som var gjenkjennelig for de som hørte på, men som de selv ikke kunne. Her i Korinterbrevet beskriver Paulus tungetalen brukt i det personlige bønnelivet i tre karakteristiske trekk: 1: "Den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." 2: "...Han taler hemmeligheter ved Ånden." 3: "Han oppbygger seg selv."

Bønn handler ikke om mengden ord vi uttrykker. De gamle bederne sa det slik: 'Leppenes bønn er bønnens forstadie!' Styrken i vår bønn ligger hverken i våre mange ord, eller de rette ordene. Stillhet og tungetalen brukt som bønn kan dessuten, hver for seg, ses på som de mest adekvate svar på Guds uutgrunnelighet og storhet. Ordene våre kommer uansett alltid til kort når det gjelder Gud. Gud er per definisjon alltid større. Det er en erkjennelse vi kommer fram til når vi modnes i bønn. Tungetale er uttrykk for en bønn som ikke forsøker å fange Gud med ordene og si til ham hvordan han skal handle, men lar Ånden lede bønnen på et språk som overgår så vel våre gjennomtenkte som våre umiddelbare formuleringer.

Apostelen Paulus var en språkmektig mann, som behersket flere av samtidens ledende språk. Det være seg hebraisk, romersk og gresk. Likevel talte han mer i tunger, skriver han til den kristne forsamlingen i Korint, enn andre. Selv Paulus kom til kort når han skulle be på noen av disse språkene, derfor ba han i tunger. "Be til enhver tid, i Ånden," skriver han. (Ef 6,18) 

Jeg innledet denne artikkelen ved å skrive om natten - i betydning sjelens natt. Tiden med kronisk sykdom har gjort noe med bønnelivet mitt. Det er enklere. Birgitta av Vadstena har sagt det slik: 'Jo nærmere vi lever Gud, jo enklere blir vi.' I Guds nærvær blir ordene få, jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt i nærvær av Den Hellige Gud. Da hender det at jeg øser ut mitt hjerte i tunger. 

Tungetalen som personlig bønnespråk, del 1

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tilbake til Lewi Pethrus som sa: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."  

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Tungetale som bønnespråk

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Profetisk om tårer

I de siste årene, i møte etter møte, har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud. Hans hellige nærvær har kommet så stillferdig og legende, og ofte sees dette gjennom tårer. Ikke hysterisk gråt, men tårer som renner stille nedover kinn. Jeg så det samme skje under møtene i Stavanger og Ålgård denne helgen. Mennesker som Den Hellige Ånd falt stillferdig over, når jeg lyste Herrens velsignelse over dem. Da kom tårene.

Jeg merker det selv også. Når Guds hellige nærvær kommer, kommer tårene. Jeg er kommet til at tårene er et eget bønnespråk. Nor forløses gjennom tårer, ikke bare på det sjelelige plan, men på det åndelige. Det skal jeg komme tilbake til i dagene som kommer, nå vil jeg bare få dele et profetisk ord som en god venn av meg - John Noble - delte med oss i går, og som jeg har oversatt til norsk:

"Å være modig betyr ikke at man ikke gråter! Tårer kan være en dyrebar gave fra Herren Jesus som Han omfavner og Han samler dem i sin erindrings-flaske. Jesus gråt og når du gråter slår du lag med det modigste menneske som noensinne har vandret på denne jord og Han vandrer sammen med deg, hvert et steg du tar. Dine tårer vil dra deg, og de som gråter sammen med deg, nærmere Hans bryst, der vor det finnes en fulklkommen fred og hvile."

Nattens bønnespråk

Nattens bønnespråk er annerledes. Ærligere. Mindre fromt. Kortere. Råere. Mer sårbart. Mindre bruk av klisjeer. Mer spørrende. Undrende, Mer plass for fortvilelsen. Klagende. Tvilen. Mer lyttende. Hviskende.

Men nattens bønner tåler lyset. Det som sies om natten trenger man ikke å skjule. Det er ærlighetens språk overfor Gud. Men det behøver ikke nødvendigvis bety at man skal dele det man snakker med Gud om i disse nattetimene,

Bønnen taler ikke bare ett språk. Det inneholder også nattens språk.

Et kunstig tilgjort eller et normalt bønnespråk

Mange sliter med at de ikke er åndelige nok. Det gjelder særlig når det kommer til bønnen. Man finner ikke ord. Ordene man bruker kjennes klosste. For enkle. Det skaper igen en underlegenhetsfølelse, og følelsen av ikke å være bra nok.

En årsak kan være at mn har deltatt på bønnesamlinger hvor det er så mange flinke bedere. I hvert fall oppleves det for mange slik. De hører på hvordan de andre ber, og tenker: Hadde jeg bare vært så flink!

Noen tror også at salvelsen sitter i stemmen, og får en veldig tilgjort og merkelig måte å be på, og det skremmer mange som er usikre når de skal be høyt. Noen hever stemmen, som om Gud skulle ha dårlig hørsel.

Om jeg kunne få gi deg et råd så er det dette: Snakk til Gud med normal stemme. Slik du ville ha snakket til din beste venn, ektefellen din eller barnet ditt. Og bruk de ordene som er naturlig for deg. Fortell Ham det som ligger på hjertet ditt. Det behøver ikke være lange setninger og mange setninger. Etter hvert, om du er helt naturlig, vil du utvikle ditt eget personlige bønnespråk, som ikke er unaturlig og tilgjort, men som er deg.

Og, husk: Du ber ikke for at de andre skal høre på deg. Dette er ingen konkurranse om hvem som ber best og er mest åndelig. Du ber til din Far. Og Han har skapt deg slik DU er. Du er original, ikke bli en dårlig kopi av andre.

Flaskesamleren

På Gjøvik var vi så heldige at vi hadde en byoriginal. Han var en ivrig flaskesamler. Så mange at han fikk seg et par turer til syden. Egon var en jovial og koselig mann. Han smilte alltid når jeg hilste på ham.

Jeg er glad jeg ble kjent med ham.

Jeg kjenner en annen flaskesamler. Samlingen er blitt stor med årene. Av og til lurer jeg på hva han skal med alle disse flaskene.

Ikke er han fattig, og ikke har han ferieplaner.

Det er noe underlig med disse flaskene. Det vil si: det er noe underlig fordi de er ikke tomme, slik de flaskene vi panter. Min venn samler på innholdet.

Og innholdet er tårer.

Det er blitt mange av dem. Både tårene og flaskene. Bare for mitt livs vedkommende har det blitt mange så langt i mitt liv. Disse tårene har sitt eget språk. De er bønner. Noen av dem er fortvilelsens tårer, andre sorgens tårer, noen er angstens tårer, noen er fryktens, men mange er også takknemlighetens tårer. Noen også latterens.

Dette tar Gud vare på. Gud er en flaskesamler. Han fører til og med regnskap over dem.

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9)

For Herren er dette noe mer enn tårer. Dette er bønner som ikke kommer fra mitt intellekt, men bønner fra mitt hjerte, som berører hele meg - min kropp og min sjel og min ånd. Og de berører Gud.

Noen ganger har jeg ikke noe annet å gi Gud, enn tårene mine.

Men det holder. Jeg er glad for at Gud tar vare på dem. Noen ganger tenker jeg at Han går til det rommet hvor Han har flaskesamlingen sin, og så bryter han forseglingen på en flaske og tømmer den ut, og den blir til velsignelser. For alt det Gud tar imot blir forvandlet.

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Apostelen Paulus skriver dette om tungetalen i 1.Kor 12,10: '... èn får ulike slags tungetale ...'

Det er noe av det som er så vidunderlig med denne nådegaven. På samme måte som med ulike slags språk som finnes blant ulike folkeslag, så finnes det ulike tunger.

I 1.Kor 13,1 skriver apostelen om 'englers tunger'. Det forstår jeg godt. Jeg har bedt sammen med noen flere ganger som har hatt noen av de vakreste tunger jeg noensinne har hørt. Som om det var engler som talte. Tungetale er like variert som all verdens språk.

Jeg har også merket meg at når jeg ber i tunger, så skjer det med ulik intensitet. For det meste vàrt og forsiktig, men noen ganger ber ånden i meg med kraft. Særlig i forbønnssituasjoner.

Den Hellige Ånd beskrives på ulike måter i Bibelen:

Som ild: 'Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne'. (Apg 2,3-4)

Jeg merker meg flere ting ved det som skjedde på pinsefestens dag i Jerusalem:

1) Tungene var som ild
2) De satte seg på hver av dem som deltok på bønnemøtet i Øvresalen
3) Tungene er et språk.

Det jeg også merker meg med pinsedagen i Jerusalem er dette:

'Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt'. (Apg 2,1-2)

Det er voldsomt det som skjer denne dagen i Jerusalem. I en annen bibeloversettelse beskrives det slik: 'Og plutselig kom det en lys fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind og den fylte hele huset ..' (Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget).

Jeg ble en kristen i 1972 men jeg har aldri opplevd noe slikt: Den Hellige Ånd som kommer som en 'stormende, mektig vind' og som fyller et helt rom. Men det skjer. Dette er også Den Hellige Ånd - Han kan erfares på en slik måte.

Jeg merker meg også ordet: "PLUTSELIG".

Den som vil ha med Gud å gjøre må være forberedt på det uventede!

Når Guds tid er der, Hans velbehagelige tid, så kan ting som vi har ventet på lenge, plutselig skje. Gud griper inn. Og det kan skje på denne måten. Som ild som faller. Som en mektig, stormende vind.

Eller Den Hellige Ånd kan komme i en dues skikkelse, vàrt, stillferdig, ømt. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne serien.

I dag vil jeg bare understreke at Den Hellige Ånd er en ild. Som brenner, renser, faller som en mektig stormvind.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 3

I 1.Kor 14,2 kaller apostelen Paulus tungetalen som 'å tale for Gud', og i Ef 6,18, taler han om 'å be i Ånden' som en del av den åndelige rustningen i den daglige kampen en kristen står i:

'Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige ...'

Det er ikke alltid at ordene våre strekker til. Særlig ikke når vi ber. Da kommer tungene oss til hjelp. Det er interessant at Paulus skriver: Be alltid i Ånden.

For - av og til er våre bønner kjødelige. Slik er det ikke med bønner bedt i Ånden. Men manipulerende, kravfulle, preget av omstendighetene.

Slik er det ikke når vi ber i Ånden. Da taler vi for Gud med Den Hellige Ånds hjelp. Da lovpriser vi og tilber. Vi ber ikke med vårt hode, men med vår ånd.

I 1.Kor 14,14 leser vi:

'For hvis jeg ber og taler i tunger er det ånden min som ber ...'

Når apostelen Paulus kom til Efesos første gang fant han 12 menn som han ledet inn i hele Guds fylde med håndspåleggelse og bønn. Vi kan lese om dette i Apostlenes gjerninger 19,1-6:

'Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.» «Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han. «Johannes-dåpen», svarte de. Da sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.»  Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn.  Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. Det var omkring tolv menn i alt'.

Menigheten i Efesos ble en menighet full av kraft, en bedende og kjempende menighet.

Min erfaring med tungetalen er at når jeg ber eller takker eller lovpriser Gud i tunger, eller synger i tunger, finner jeg, at det blir utløst en kraft i meg, og gjennom meg. Det er noe jeg merker.

Snakker vi da om følelser? Det òg. 

Mange kristne er redd for følelser. Vi skal være redd føleriet, men det er noe annet. Gud har skapt oss med følelser, og i møte med Gud og det guddommelige berøres også våre følelser. Det er godt og nødvendig. Den kristne tro er ikke en intellektuell øvelse. 

Hvilke følelser snakker jeg om? Fred, hvile, glede.

Jesus ble selv grepet av Ånden på en slik måte at det berørte hele hans kropp:

'I samme stund jublet han i Den hellige ånd ...' (Luk 10,21)

Men det er ikke følelser for følelsenes egen skyld, men følelser skapt av Den Hellige Ånd. De skaper alltid gode frukter. De er alltid djupe, aldri overfladiske. Når man blir berørt av Den Hellige Ånd så kan det merkes i dagevis etterpå.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, 2

I den nye oversettelsen av Det nye testamente, som kom i 2005, oversettes Joh 7,37-38 slik:

'Den som tørster, skal komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann'.

Det sier ikke så rent lite om det overflodsliv som Den Hellige Ånd representerer.

Men jeg liker best oversettelsen til Norsk Bibel, av disse to versene: 'fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann'.

Det beskriver bedre min opplevelse av det levende vannet. Som en stille, sildrende vannkilde, som av og til kan strømme fram i hurtige bevegelser, men for det meste er et stille oppkomme av vann.

Vi er forskjellige, og vi opplever også Den Hellige Ånd forskjellig.

'For hvis jeg ber og taler i tunger er det ånden min som ber ...', skriver apostelen Paulus i 1.Kor 14,14.

Det er befriende at ånden min ber. Selv når vi ikke forstår ordene som ytres. Paulus beskriver denne erfaringen slik i Romerbrevet:

'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, VET hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,26-27).

Når jeg ikke vet hva jeg skal be om - verken for egne behov eller for andres, eller jeg sitter i en sjelesorgsamtale - så kan jeg be stille i tunger. Da hender det av og til at når jeg senere ber med ord, så ber jeg rett inn i situasjonen, og blir ofte overrasket over hva jeg da ber om eller ber for.

Jeg opplever at det er Den Hellige Ånd som åpenbarer det som er bedt fram i tunger.

I 1.Kor 14,2 kan vi lese: 'For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden'.

La oss merke oss to ting vedrørende tungetalen som bønnespråk:

1) Man taler for Gud
2) Man taler hemmeligheter i Ånden

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 1

Vi nærmer oss pinsen. I den anledning har jeg skrevet noe om tungetalen, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere.

Utgangspunktet for denne artikkelserien er ordene fra Judas brev:

'Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro, under stadig bønn i Den hellige ånd'. (v.20)

Uthevingen er min.

La meg først få avlegge mitt personlige vitnesbyrd:

Vi skriver sensommeren 1972. Under våren det året, omtrent på denne tiden av året, i de slørblå junidagene, ble jeg en kristen. Det skjedde på et bønnemøte. Opplevelsen av å ha møtt den Herre Jesus, førte til at jeg dro hjem, lette frem et Nytestamente min bror hadde fått av Gideon, og slukte innholdet på en uke. Jeg ble så grepet av Jesus, mens jeg leste meg igjennom Det nye testamentes skifter.

Slik går sommeren. Når skolen hadde begynt igjen fortsatte jeg i ungdomsmiljøet i Hunn kirke og på Ynglingen på Gjøvik. I forbindelse med en gudstjeneste i Hunn kirke, traff jeg en venn av meg. Vi satte oss ute i en av korridorene der, og han begynte å snakke med meg om Den Hellige Ånd.

- Er du døpt i Den Hellige Ånd, sa han.

Jeg forstod ikke spørsmålet.

Ingen hadde introdusert meg for Den Hellige Ånd. Jeg var helt blank.

Min venn spurte om han kunne få be for meg? Dette var i den spede begynnelsen på den karismatiske vekkelsen.

Jeg takket ja. Om det med Åndens dåp hadde med Jesus å gjøre så ville jeg ha det! Han la hendene på meg og ba. Absolutt ingen ting skjedde!

Var dette alt?

Dagen etter var jeg på bønnemøte i Gjøvik kirke. Vi var en gruppe ungdommer der som knelte rundt alterringen. Da skjer det noe uforutsett. Jeg kjenner noe som kommer innenfra, noe som brenner i brystet, og plutselig kommer det ord fra leppene mine, ukjente ord som bare fosser frem. I 20-30 minutter priser jeg Gud høyt på et for meg helt fremmed språk. Det var ubeskrivelig.

Siden har tungetalen vært en viktig del av mitt bønneliv. Den har vært en berikelse. Til ulike tider. Noen ganger har tungetalen vært ubrukt, andre ganger har den vært mer fremtredende. Men den har alltid fulgt meg, særlig i forbønnssituasjoner, og i sjelesorgsamtaler, hvor jeg kan be stille i tunger mens jeg lytter til hva den andre har å si.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på verdien av tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)